Bekjempe sosial angst

[AnonymBruker]

Jeg har hele mitt liv til nå levd et ganske så begrenset liv på grunn av sosial angst. Jeg har gjennom årene forsøkt å ta tak i det flere ganger, men når det kommer til å begynne med eksponeringsarbeid kollapser jeg, jeg feiger ut.  Jeg ødelegger så mye for meg selv ved å vedlikeholde denne angsten, jeg er en tilskuer i eget liv. Har noen her klart å bekjempe sosial angst, i så fall hvordan klarte dere det? 

Jeg vil ikke tillate meg selv å miste mer av tiden min. 

Anonymkode: 14bcb...f8c

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lenger sosial angst etter at jeg sluttet å prøve å bekjempe den, og begynte å jobbe med følelsene mine isteden.

Anonymkode: c96f5...93d

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg har levd med angst halve livet. Gått i ulike behandlinger i mange år.
Det har abolutt vært hardt å både gå i terapi, men også det å skulle utsette seg selv for angstfyllte situasjoner på egenhånd. For min del, så måtte jeg bare hive meg ut i alle slags situasjoner - store som små, uansett hvor redd jeg var. Jeg har jobbet mye med meg selv, og det har ikke vært enkelt. Husk på at det er ingenting som kommer gratis, man må jobbe hardt og strekke seg etter det man ønsker for seg selv.

Du må huske å passe på å være snill med deg selv. Ikke få vonde følelser og tanker, om eksponeringen ikke gikk som du hadde håpet på. Da må man bare reise seg på nytt, og ikke gi seg. Et steg frem, noen steg tilbake. Sånn er det med angst. Alle dager er ikke like, og noen dager har man det bedre med seg selv. Da kan man kan tørre å eksponere seg mer, og få en mindre angstfyllt opplevelse med eksponering. Bruk den tiden til å få større mestringsfølelse. Det er viktig at du går ut av situasjoner med en følelse av mestring, eller i det minste kan tenke "hey, det der gikk mye bedre enn jeg trodde/ jeg fikk det til!" Man må holde seg positiv og tenke at om det ikke gikk så bra en gang, så går det bedre neste gang!

En ting med angst er at man gjerne tenker negative konsekvenser, både før, under og etter eksponering. Man tenker alt for mye. Av og til er det best å bare være realistisk. Ja, du kan oppleve det som veldig ubehagelig å befinne deg i situasjoner der du helst ville ha gjemt deg under dyna.

Jeg kom til slutt til et punkt der jeg nektet meg selv i å tenke negativt før, under og etter eksponering. Jeg valgte å være fornøyd med det jeg hadde fått til. OG hadde ikke så store forventninger til meg selv, annet enn at jeg skulle stå ut situasjonen og rose meg selv. Under eksponering fokuserte jeg mest på å holde fokus utover, ikke innover. Det er ikke alltid like enkelt å beholde fokus og ro i en situasjon når hele kroppen stritter i mot. Et godt tips jeg fikk var å bare "godkjenne" at uroen, frykten og de fysiske symptomene på angsten var der.

"jaja, hva gjør det om jeg skjelver, blir rød i ansiktet?" og så videre. Det får bare være!! Man bryr seg mest selv, og nervøsiteten er som oftes ikke like synlig for andre som den er for deg. Man MÅ gjennom dette. Men det blir bedre etterhvert. Jeg har blitt så mye bedre, jeg kan leve nesten normalt, selv om jeg av og til må leve med angsten, er den ikke like fremtredende og jævlig som før. Du må bare stå i det og ikke gi deg. Ta tilbake livet ditt. Du velger selv hvordan du ønsker at fremtiden din skal bli, hva velger du?

Ønsker deg masse lykke til videre! Husk at du ikke er alene, og at vi er mange som har kjempet og kjemper samme kamp som deg!<3

 

Anonymkode: 48d71...585

[trøndermann38]

Jeg har slitt med angst omtrent 15 år før jeg ble bedre, prøvde mye forskjellig, det som til slutt hjalp meg var at jeg fant meg noe jeg likte å gjøre sammen med andre, ble med i klubb og ble lettere for hver gang. Første gangen satt jeg faktisk bare hadde angst anfall på angst anfall, men kom meg igjennom det. 

[AnonymBruker]

Hva har du prøvd så langt for å tak i dette? Jeg har selv slitt mye med sosial angst, men har blitt gradvis bedre av begrenset eksponering over tid, med god hjelp av venner. Vil anbefale å bruke den hjelp du kan få av venner til prøve deg frem.

Anonymkode: a75c0...23d

[AnonymBruker]

Grave frem årsaken til angsten og få den bearbeidet (traume) var løsningen for meg. Det kom vi til etter å ha forsøkt tiltak som eksponeringsterapi, gruppeterapi, kognitiv samtaleterapi, innleggelse og støttesamtaler i noen år.

Løsningen innebærer ikke en angstfri hverdag, men gir i hvert fall langt mer kontroll over livet, jeg er ikke like mye tilskuer til eget liv lenger.

Anonymkode: 1c3c5...33b