Dagens barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Enig med deg. Jeg kjenner til tilfeller der storfamilien har vært på storbytur en helg, og samtlige har spist pizza hel helgen fordi det var det lille Charmomilla Diamante ønsket. Og så er det disse som bruker ekstremt lang tid på å bestille mat, og gjerne lar poden ombestemme seg flere ganger, mens køen bak dem blir lengre og lengre. For ikke å snakke om foreldre som synes det er greit at snørrungen forhører besøkende om både vekt, matvaner, kjærlighetsliv, barnløshet osv, osv, osv. Og noen lar ungene terrorisere kjæledyrene (det er greit å slå katten og hunden, for den er jo så snill 😪) 

Det er tilfeller som dette som får folk til å bli barnehatere.

Jeg synes det høres ut som at du har en fornuftig tilnærming til det.

Anonymkode: 25a9c...9cc

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Snøfall skrev:

Pga at ordene ligner, føler jeg det er viktig å skille mellom autorativ foreldrestil, der man har grenser, men også støtter barnet sånn at barnet mestrer,at man er følelsesmessig tilgjengelig selv om man har realistiske forventninger som man vil barnet skal oppfylle (og hjelper det med å oppfylle) VS autoritær foreldrestil der man har urealistisk høye orventninger til barnet. Og gjerne ikke gir følelsesmessig støtte eller forståelse, ikke noe "ballast" for å mestre livet. Det er dette siste her som mange ender opp med å bli, fordi de selv kanskje er vokst opp med ris, husarrest, straff, strenghet uten støtte osv; og de gjør det enten fordi de er vant til det og tror det skal være sånn, eller fordi de er redde for den forsømmende eller ettergivende foreldrestilen, som tross alt er mye verre og gir dårligere resultater. 

Men det å kunne ha realistiske, aldersadekvate forventninger og samtidig hjelpe barnet til å klare å holde seg innefor rammene uten å bli vettskremt pga straff er å foretrekke. Da er man overhode ikke ettergivende. 

Såkalt "gentle parenting", "gentle disiplin" og "peaceful parenting" bygger mye på det å ha denne autorative foreldrestilen. Sånn tilfelle man vil lese mere om det. 

Føler at det Ts egentlig vil unngå, er å være for ettergivende, fordi det så klart ikke er bra. Men det betyr ikke at man må gå i fella og bli en autoritær forelder når man kan ta jobben med å bli autorativ i stedet. 

Jeg vil jo absolutt ikke at mitt barn skal frykte meg.. det var sånn jeg vokste opp selv, selv om det ikke var mye straff inne i bildet. Men en forelder som ble sint hver eneste dag, og da kan man bli redd. Så det vil jeg unngå for enhver pris! Men finne en god balanse mellom en levelig hverdag hvor ikke alt sentrerer seg rundt barnet, og at barnet føler seg trygt og akseptert. Har inntrykk av at de fleste som har svart her syns det er fornuftig! Skal sjekke opp de metodene du nevner! 

TS

Anonymkode: d7737...8d9

[Lillfrid]

Jeg tror du kommer til å få deg en vekker når du eventuelt får egne barn. En toårings raserianfall trenger ikke å komme av dårlig oppdragelse. Så man skal være litt forsiktig med å dømme enkeltepisoder der du ikke kjenner foreldre, kontekst eller barnet. 

Jeg tror også at mange har en tendens til å være strengere hjemme enn ute, fordi man ikke ønsker å trekke til seg oppmerksomhet gjennom at barnet blir sint/lei seg. 

Men når det er sagt, syns jeg også at det er litt lite grensesetting. Jeg mener at det er viktig å imøtekomme barna, og anerkjenne deres følelser, men noen ganger er det veldig viktig at vi setter foten ned uten mer dill dall. Noen ting kan man bare ikke akseptere. Jeg blir veldig oppgitt når jeg ser foreldre på lekeplassen som bare sier et forsiktig, smilende: "duu sånn må du ikke gjøre mot babyen" når barnet f.eks slår eller kaster grus på en baby. Og hvis den fortsetter så bruker de akkurat samme tonefall: "hehe, ikke gjør sånn da" mens de ler unnskyldende. Man må sette en tydelig grense på hva som er greit og ikke, barna har godt av at stemmen blir litt streng innimellom. Hvis mitt barn ikke slutter å slå etter advarsel, tar jeg barnet vekk fra lekeplassen og snakker med det. Hvis det skal få lov til å leke videre, må det gå bort å si unnskyld til barnet det slo, evt foreldrene hvis det er en baby. 

Men hvis barnet mitt ble skuffet over noe det ikke fikk lov til, så er det helt greit. Da prater vi om det og setter ord på følelsene. Men det betyr ikke at jeg gir etter, og gir barnet mitt lov likevel. Man må være forståelsesfull, men konsekvent. Poenget mitt er egentlig bare at man bør imøtekomme barnet der det er mulighet, og veilede barnet når det trengs. Det er lov til å vise alle slags følelser, men det er ikke lov til å slå, sparke osv selv om man er sint. Grenser, forståelse og veiledning er et must

 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg. Jeg kjenner til tilfeller der storfamilien har vært på storbytur en helg, og samtlige har spist pizza hel helgen fordi det var det lille Charmomilla Diamante ønsket. Og så er det disse som bruker ekstremt lang tid på å bestille mat, og gjerne lar poden ombestemme seg flere ganger, mens køen bak dem blir lengre og lengre. For ikke å snakke om foreldre som synes det er greit at snørrungen forhører besøkende om både vekt, matvaner, kjærlighetsliv, barnløshet osv, osv, osv. Og noen lar ungene terrorisere kjæledyrene (det er greit å slå katten og hunden, for den er jo så snill 😪) 

Det er tilfeller som dette som får folk til å bli barnehatere.

Jeg synes det høres ut som at du har en fornuftig tilnærming til det.

Anonymkode: 25a9c...9cc

Hehe, det der er et klassisk eksempel på noe jeg ønsker å unngå. tenker det er veldig viktig å lære barnet å ta hensyn til andre og å være empatisk = at det ikke alltid står i sentrum! Tror de fleste i tråden er enige i det. men er sikkert vanskeligere å få til i praksis enn i teorien.

TS

Anonymkode: d7737...8d9

[Gjest WhisperingWind]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det tror jeg også er viktig å huske på.. at man ikke eier barnet. jeg tror jeg selv husker godt mange følelser fra jeg var liten, f.eks. hvor små ting man kunne bli redd eller lei seg for, og håper jeg klarer å bruke disse minnene for å forstå barnet bedre. men selv om man ikke eier barnet (barnet eier seg selv om løsriver seg mer og mer fra foreldrene for hver dag som går, tenker jeg), så tenker jeg det er viktig å være en god sjef, og være bevisst makta og ansvaret man har som forelder. Jo, barna bør ha medbestemmelsesrett, men foreldrene bør bestemme mengden av denne retten, og gradvis gi barna mer frihet OG ansvar/krav. 

Anonymkode: d7737...8d9

En god veileder. Jeg er ikke sjefen til ungen min. Jeg er forbildet og veilederen som forhåpentligvis leder han på rett vei her i livet.

Klart det er noen ting jeg som forelder må bestemme for hans eget beste og sikkerhet, men jeg vil alltid lytte til hva han har å si og inngå kompromisser vi begge kan leve med der vi kan.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Lillfrid skrev:

Jeg tror du kommer til å få deg en vekker når du eventuelt får egne barn. En toårings raserianfall trenger ikke å komme av dårlig oppdragelse. Så man skal være litt forsiktig med å dømme enkeltepisoder der du ikke kjenner foreldre, kontekst eller barnet. 

Jeg tror også at mange har en tendens til å være strengere hjemme enn ute, fordi man ikke ønsker å trekke til seg oppmerksomhet gjennom at barnet blir sint/lei seg. 

Men når det er sagt, syns jeg også at det er litt lite grensesetting. Jeg mener at det er viktig å imøtekomme barna, og anerkjenne deres følelser, men noen ganger er det veldig viktig at vi setter foten ned uten mer dill dall. Noen ting kan man bare ikke akseptere. Jeg blir veldig oppgitt når jeg ser foreldre på lekeplassen som bare sier et forsiktig, smilende: "duu sånn må du ikke gjøre mot babyen" når barnet f.eks slår eller kaster grus på en baby. Og hvis den fortsetter så bruker de akkurat samme tonefall: "hehe, ikke gjør sånn da" mens de ler unnskyldende. Man må sette en tydelig grense på hva som er greit og ikke, barna har godt av at stemmen blir litt streng innimellom. Hvis mitt barn ikke slutter å slå etter advarsel, tar jeg barnet vekk fra lekeplassen og snakker med det. Hvis det skal få lov til å leke videre, må det gå bort å si unnskyld til barnet det slo, evt foreldrene hvis det er en baby. 

Men hvis barnet mitt ble skuffet over noe det ikke fikk lov til, så er det helt greit. Da prater vi om det og setter ord på følelsene. Men det betyr ikke at jeg gir etter, og gir barnet mitt lov likevel. Man må være forståelsesfull, men konsekvent. Poenget mitt er egentlig bare at man bør imøtekomme barnet der det er mulighet, og veilede barnet når det trengs. Det er lov til å vise alle slags følelser, men det er ikke lov til å slå, sparke osv selv om man er sint. Grenser, forståelse og veiledning er et must

 

Enig med deg! Og ja, det er litt urettferdig å bruke enkelteksempler som jeg bare har observert, men jeg syns jeg har sett så mange foreldre som er litt sånn som du kommer med eksempel om. Og problemet er at de ofte gir barna for mye ansvar. F.eks. noen jeg kjenner godt, som alltid formulerer seg "Har du lyst til å spise middag nå?" "Har du lyst til å legge deg nå?" De gjør det i god mening, og fordi de sikkert er vant til å formulere seg litt avvæpnende. Men det er jo mest realt å ikke gi barnet et liksom-valg dersom det egentlig ikke bør være et valg. Dette blir det vel snakka mye om i podcaster og lignende nå, at formuleringen er viktig.

Og hvis barnet skader noen, bør man jo hvertfall sette foten ned...

Anonymkode: d7737...8d9

[Gjest WhisperingWind]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil jo absolutt ikke at mitt barn skal frykte meg.. det var sånn jeg vokste opp selv, selv om det ikke var mye straff inne i bildet. Men en forelder som ble sint hver eneste dag, og da kan man bli redd. Så det vil jeg unngå for enhver pris! Men finne en god balanse mellom en levelig hverdag hvor ikke alt sentrerer seg rundt barnet, og at barnet føler seg trygt og akseptert. Har inntrykk av at de fleste som har svart her syns det er fornuftig! Skal sjekke opp de metodene du nevner! 

TS

Anonymkode: d7737...8d9

Å være sint og konsekvent er to forskjellige ting.

Jeg er streng, konsekvent og ikke en dulle person. Jeg har nulltoleranse for dytting, kaste stein, slå et dyr etc. som småbarn kan finne på. Jeg tar straks tak i det viser barnet at det ikke er lov. Men jeg er ikke sint eller kjefter. Jeg sier f.eks «Nei, vi kaster ikke stein mot folk for da kan noen bli skadet.» stopper handlingen og kjører på med positiv forsterking på hvor bra det er at barnet IKKE kaster stein.
 

Mange fokuserer på faktumet AT barnet kaster stein og maser og terper på det. Barnet blir da gjerne furstert, defensivt og vet ikke hvordan det skal håndtere følelsene av å bli kjeftet på. Blir gjerne sint, hyler og så blir hele opplevelsen veldig negativ.

Jeg prøver å få fokuset bort fra det barnet gjorde feil og heller fokusere på det positive. Barnet blir mer mottakelig fordi det møtes med ros for at det ikke kastet mer stein, fremfor å fokusere på det negative om at det kastet stein.

Endret 6. mai 2020 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

4 minutter siden, WhisperingWind skrev:

En god veileder. Jeg er ikke sjefen til ungen min. Jeg er forbildet og veilederen som forhåpentligvis leder han på rett vei her i livet.

Klart det er noen ting jeg som forelder må bestemme for hans eget beste og sikkerhet, men jeg vil alltid lytte til hva han har å si og inngå kompromisser vi begge kan leve med der vi kan.

Hmm, der tror jeg at jeg er litt uenig med deg. Jeg ønsker å være en sjef, men en god sjef. Som tar ansvar og avgjørelser, men som andre gode sjefer, også lytter til den jeg er sjef over og lar den ta del i avgjørelsene. Men til syvende og sist er det jeg som har ansvaret. og - gradvis lar barnet løsrive seg og bli "sin egen sjef"

Får se om jeg fortsatt tenker sånn når jeg får barn på ordentlig

også anerkjenner jeg at ikke alle tenker sånn da, og at det er helt ok med en friere oppdragelse. kanskje man får mer kreative og viljesterke barn av slikt

TS

Anonymkode: d7737...8d9

[Gjest WhisperingWind]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hmm, der tror jeg at jeg er litt uenig med deg. Jeg ønsker å være en sjef, men en god sjef. Som tar ansvar og avgjørelser, men som andre gode sjefer, også lytter til den jeg er sjef over og lar den ta del i avgjørelsene. Men til syvende og sist er det jeg som har ansvaret. og - gradvis lar barnet løsrive seg og bli "sin egen sjef"

Får se om jeg fortsatt tenker sånn når jeg får barn på ordentlig

også anerkjenner jeg at ikke alle tenker sånn da, og at det er helt ok med en friere oppdragelse. kanskje man får mer kreative og viljesterke barn av slikt

TS

Anonymkode: d7737...8d9

Ikke noe fri oppdragelse her, men frihet under ansvar.

Du finner nok ikke en strengere og mer konsekvent mamma enn meg. Men jeg ser også gjennom barnets øyne og går ned på barnets nivå. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at trygge barn ikke handler om hvor mye du sier ja eller nei. Og jeg er for en mellomting når det gjelder barneoppdragelse. 

Her drar jeg ikke ungen i arma og skriker hvis den stopper for å se på en blomst. Hvis det betyr at vi får det travelt så sier jeg noe om blomsten, men at nå har vi det travelt så vi får se på det senere. Mener det må være en mellomting på at ungen skal bli fulgt i alt og aldri måtte ta hensyn, til at ungen bare må følge med og aldri bli tatt hensyn til 

Jeg mener også at barna er en del av familien og at i en familie må man ta hensyn til alle. Selvfølgelig må i voksne ta mest hensyn, men jeg tenker at det er fint at barn lærer seg å ta hensyn. 

Hva tror du barn lærer av foreldre som aldri viser andre følelser enn glede? Jeg tviler på at de tror på det og eneste de lærer er at ingen følelser skal vises. Det må finnes en mellomting av å la seg rive med av følelsene hele tiden og å ikke vise følelser. Og vi kommer til å gjøre feil, jeg har selv eksplodert til barnet av sinne, men det er Ikke greit og etterpå har vi snakket om det og jeg har sagt unnskyld. Jeg tenker at ingen er perfekte, men at å kunne si unnskyld er viktig. 

Vi tar ikke alle kamper her i huset, det orker jeg ikke og ikke ser jeg poenget. Vi velger våre kamper, men til gjengjeld så står vi i de hele veien. 

Og en ting jeg ser at foreldre ofte gjør når et barn slår seg er å si "det gikk bra, opp igjen". Hadde du sagt det til venninna di? Jeg hadde da blitt ganske provosert hvis jeg slo meg og noen sa det, det er jeg som har slått meg og de vet da Ikke hvor vondt jeg fikk. Det vil ikke si at jeg blir helt panisk og skriker. Men jeg ser det an, og sier at jeg så at det var vondt hvis de slår seg. Barna blir ikke pysete av å få trøst. 

Ofte tenker jeg at du må høre litt på magefølelsen din. Føler du at det er riktig så gjør du det og motsatt. Så klart, det gjelder jo ikke hvis du har lyst til å laste barnet ut av vinduet! 

Og hvis du ikke setter grenser, så må du tenke på at du skal sende barnet ut i verden og det kan bli tøft for ett barn å tilpasse seg en verden som ikke tilpasser seg han. For ikke å snakke om at folk vil gjerne holde seg unna ufordragelige folk. 

Anonymkode: 9603f...71d

[Lillfrid]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enig med deg! Og ja, det er litt urettferdig å bruke enkelteksempler som jeg bare har observert, men jeg syns jeg har sett så mange foreldre som er litt sånn som du kommer med eksempel om. Og problemet er at de ofte gir barna for mye ansvar. F.eks. noen jeg kjenner godt, som alltid formulerer seg "Har du lyst til å spise middag nå?" "Har du lyst til å legge deg nå?" De gjør det i god mening, og fordi de sikkert er vant til å formulere seg litt avvæpnende. Men det er jo mest realt å ikke gi barnet et liksom-valg dersom det egentlig ikke bør være et valg. Dette blir det vel snakka mye om i podcaster og lignende nå, at formuleringen er viktig.

Og hvis barnet skader noen, bør man jo hvertfall sette foten ned...

Anonymkode: d7737...8d9

Helt enig. Jeg tror det er viktig å følge med, være til stede, veilede. Men jeg tror mange er redde for at barna skal lage et oppstyr, derfor forsøker de å ta den "enkleste" utveien hvis de er ute blant folk. Men den "vanskelige" kampen lønner seg nok å ta hvis man ser langsiktig. Vi kan ikke styre hvordan barna våre reagerer, men vi kan hjelpe dem å roe seg ned. Hvis det er mulig, bør man kanskje fjerne barnet fra situasjonen, så slipper man å forstyrre de rundt, og heller komme tilbake når barnet er rolig igjen. 

Jeg syns heller ikke det er realt å gi et liksom-valg, så jeg pleier å si noe lignende som: "Nå har pappa laget middag. Kom så setter vi oss ved bordet!" med et smil. Så avleder jeg ved f.eks å spørre: Hvilken smekke vil du ha på, den med Ole brum eller den med Mikke mus? Da gir jeg henne et valg, hun får medbestemmelse innenfor rammer som jeg har gitt. 

[Lillfrid]

Jeg syns det er kjempe bra at du er bevisst på hvilken stil du ønsker å ha, og at du er åpen for å lære nye ting. Når barnet ditt kommer, så kan du justere metodene dine etter barnets personlighet og deg selv, så vil du etterhvert finne noe som fungerer for dere. Det viktigste er at du er bevisst og har det i tankene, og ikke lar ting bare gå sin gang 😊

[AnonymBruker]

Har inntrykk av at foreldre flest er nokså ok og gjennomførte. Barn av ettergivende og autoritære foreldre får mer enn nok motstand i barnehage og foreldrene får tilbakemelding på hvordan de fungerer.

Anonymkode: dda57...7e3

[AnonymBruker]

Jeg synes det er masse bra med dagens barneoppdragelse jeg. Men jeg ser en hovedutfordring: mange foreldre synes å ville løse alle problemer for barna, og avlede fra alt som er vondt og trist. Det gjør at barn ikke lærer seg å møte motgang på en god måte. 

Anonymkode: eca21...c7f

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at trygge barn ikke handler om hvor mye du sier ja eller nei. Og jeg er for en mellomting når det gjelder barneoppdragelse. 

Her drar jeg ikke ungen i arma og skriker hvis den stopper for å se på en blomst. Hvis det betyr at vi får det travelt så sier jeg noe om blomsten, men at nå har vi det travelt så vi får se på det senere. Mener det må være en mellomting på at ungen skal bli fulgt i alt og aldri måtte ta hensyn, til at ungen bare må følge med og aldri bli tatt hensyn til 

Jeg mener også at barna er en del av familien og at i en familie må man ta hensyn til alle. Selvfølgelig må i voksne ta mest hensyn, men jeg tenker at det er fint at barn lærer seg å ta hensyn. 

Hva tror du barn lærer av foreldre som aldri viser andre følelser enn glede? Jeg tviler på at de tror på det og eneste de lærer er at ingen følelser skal vises. Det må finnes en mellomting av å la seg rive med av følelsene hele tiden og å ikke vise følelser. Og vi kommer til å gjøre feil, jeg har selv eksplodert til barnet av sinne, men det er Ikke greit og etterpå har vi snakket om det og jeg har sagt unnskyld. Jeg tenker at ingen er perfekte, men at å kunne si unnskyld er viktig. 

Vi tar ikke alle kamper her i huset, det orker jeg ikke og ikke ser jeg poenget. Vi velger våre kamper, men til gjengjeld så står vi i de hele veien. 

Og en ting jeg ser at foreldre ofte gjør når et barn slår seg er å si "det gikk bra, opp igjen". Hadde du sagt det til venninna di? Jeg hadde da blitt ganske provosert hvis jeg slo meg og noen sa det, det er jeg som har slått meg og de vet da Ikke hvor vondt jeg fikk. Det vil ikke si at jeg blir helt panisk og skriker. Men jeg ser det an, og sier at jeg så at det var vondt hvis de slår seg. Barna blir ikke pysete av å få trøst. 

Ofte tenker jeg at du må høre litt på magefølelsen din. Føler du at det er riktig så gjør du det og motsatt. Så klart, det gjelder jo ikke hvis du har lyst til å laste barnet ut av vinduet! 

Og hvis du ikke setter grenser, så må du tenke på at du skal sende barnet ut i verden og det kan bli tøft for ett barn å tilpasse seg en verden som ikke tilpasser seg han. For ikke å snakke om at folk vil gjerne holde seg unna ufordragelige folk. 

Anonymkode: 9603f...71d

Ang dette med å slå seg så må jeg si "opp igjen, det gikk bra". 

Om hun nesten faller har hun hatt en tendens til å begynne å gråte om jeg sier "Oj, slo du deg?". Selvom hun ikke engang falt så begynner hun å gråte om jeg gir inntrykk for at det kanskje var vondt. Sier jeg opp igjen så reiser hun seg opp og turer videre uten problemer. 

De gangene hun faktisk slår seg får hun masse trøst, så hun vet at hun alltid vil få trøst om hun trenger det, men jeg vil ikke oppfordre ut unødig trøst om det ikke er behov for det. 

Anonymkode: 1316a...2c0