Dagens barneoppdragelse

[AnonymBruker]

Jeg venter mitt første barn og har i mange år tenkt mye på hvordan jeg ønsker å være som forelder. Jeg hører på podcaster, leser spalter og ser videoer om hvordan oppdra barn i dag (i Norge), og det er mye som er bra med denne rådende ideologien (jeg tenker på f.eks. Foreldrekoden, circle of security ++). Å prøve å imøtekomme barnas emosjonelle behov og sette dem først er selvfølgelig bra, men kan det bli for mye av det gode? Jeg husker en video hvor de sier noe tilsvarende som "det var ikke rart at barnet ble lei seg siden vi måtte stresse hjem til middagen, når hun hadde funnet noe på veien hun syns var interessant. Det er jo ikke noe farlig om middagen blir kald og pappaen må vente, det er viktigere å sette barnets hensyn først". Sikkert fint, men hvor langt skal man dra den? Blir barn traumatiserte av å få en streng beskjed en gang i blant, og kanskje må sette sin egen lyst til side? 

Som sagt har jeg ikke barn selv enda, men jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en del strengere enn "superpedagogiske oslo-foreldre" (for å sette ting litt på spissen) - men er det lov å være streng i dag? Selvfølgelig, masse kjærlighet er det aller viktigste, men jeg syns også det er viktig å vise barn at det er den voksne som bestemmer, og at det er et viktig prinsipp å respektere foreldrene sine. Er dette et helt utdatert og kontroversielt syn i dag? 

Hører gjerne hva folk tenker, og hvilken retning de har i sin barneoppdragelse  

Anonymkode: d7737...8d9

[Imperfectionibus]

Selvfølgelig skal en ta hensyn til barna men ikke på en slik måte at alt sirkler rundt dem.

Og jo det er ikke bra for fellesskapet om alle skal vente på en hele tiden, bare tenk om du får flere hvordan skal en gjøre det da.

[Sliten&kjørt52]

Bra noen tenker som deg, TS 👍

Unga nå blir jo helt ødelagt i hue, -trenger å forstå att alt ikke dreier seg om dem IMHO.

a.

[AnonymBruker]

For å gi en kjapp replikk; det er absolutt innefor og helt på sitt beste å ikke sy puter under armene, eller gjøre de curling generasjon nummer 2.  Barn trenger rammer, ja trygge rammer men dog, rammer for oppførsel.  ikke sånn "dille dille du" opplegg. Synes vi har hatt alt for mye av det i de siste 10 årene-15 årene minst. Ja et barn skal alltid ha kjærlighet, forståelse, trygget osv, men dette "digg i digg" og "dulle dulle kose mose dillet" som har oppstått  i de senere år, uff stakkars barn.... Er det rart de fleste av disse nå sitter fast på ".ex on the beach" ?

Flere skulle tenkt som deg ts👍 Dine tanker høres sunn ut i form av foreldreskap. 

Anonymkode: b85e1...5f5

[AnonymBruker]

Jeg synes det er viktig å kunne se på de forskjellige foreldre stilen. Jeg har vært en ettergivende. Det er dager jeg ikke orker kamp om å ta på seg jakke for eksempel, fordi vi er sent ute. 

Men har i ettertid skjønt at den beste er å være den autoritative, fordi man får igjen i etter tid. Man slipper å få en slem unge som er fæl mot alle og alt skal handle om «meg, meg selv og mine behov». 
jeg synes også at det er veldig spennende å lære om den kognitive utviklingen om barn. Jeg hadde psykologi før jeg fikk ungen min og føler at det har hjulpet meg en god del. Får også veldig mye tilbakemelding fra barnehagen hvordan jeg kan løse forskjellige konflikter, og synes det har vært supert. Kanskje de føler at jeg trenger det siden jeg er 22 år. Men tar det med et smil. 

Anonymkode: 29947...696

[AnonymBruker]

Jeg tipper vi har lest en del av de samme bøkene, podcastene, osv, men det virker som du har tolket det litt anderledes enn meg. Det handler jo mye om å imøtekomme behov og sette dem først, som du sier, men det handler jo også om å være en tydelig leder for barnet, samtidig som man anerkjenner deres behov. Det gjør ikke noe om middagen blir litt kald, men om morgenen må vi faktisk rett i barnehagen fordi mamma skal på jobb, så da er det mer "Jeg skjønner at du blir lei deg når vi må gå og at du har lyst til å utforske [den greia], men vi er nødt til å gå nå for å rekke barnehage og jobb. Vi kan se om den er her på vei hjem før da har vi bedre tid." Det nevnes jo mye å sette tydelige grenser også, men å samtidig gi rom for barnet. Vanskelig balansegang det der, men jeg håper vi blir bedre foreldre av å ha det i bakhodet i hvertfall. Jeg har ikke lest noe som tilsier at den voksne ikke skal bestemme, det nå vi jo. Men vi skal gi plass til at barna får utforske og føle og oppleve. Jeg tror og håper at dette ikke er motsetninger. Respekt synes jeg imidlertid er noe du som forelder må gjøre deg fortjent til, ikke noe du kan lære noen at de skal ha for deg. 

Konklusjon: autoritativ oppdragelse, ikke ettergivende.

Anonymkode: a2f97...ed3

[Lykkeligliten]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg venter mitt første barn og har i mange år tenkt mye på hvordan jeg ønsker å være som forelder. Jeg hører på podcaster, leser spalter og ser videoer om hvordan oppdra barn i dag (i Norge), og det er mye som er bra med denne rådende ideologien (jeg tenker på f.eks. Foreldrekoden, circle of security ++). Å prøve å imøtekomme barnas emosjonelle behov og sette dem først er selvfølgelig bra, men kan det bli for mye av det gode? Jeg husker en video hvor de sier noe tilsvarende som "det var ikke rart at barnet ble lei seg siden vi måtte stresse hjem til middagen, når hun hadde funnet noe på veien hun syns var interessant. Det er jo ikke noe farlig om middagen blir kald og pappaen må vente, det er viktigere å sette barnets hensyn først". Sikkert fint, men hvor langt skal man dra den? Blir barn traumatiserte av å få en streng beskjed en gang i blant, og kanskje må sette sin egen lyst til side? 

Som sagt har jeg ikke barn selv enda, men jeg ser for meg at jeg kommer til å bli en del strengere enn "superpedagogiske oslo-foreldre" (for å sette ting litt på spissen) - men er det lov å være streng i dag? Selvfølgelig, masse kjærlighet er det aller viktigste, men jeg syns også det er viktig å vise barn at det er den voksne som bestemmer, og at det er et viktig prinsipp å respektere foreldrene sine. Er dette et helt utdatert og kontroversielt syn i dag? 

Hører gjerne hva folk tenker, og hvilken retning de har i sin barneoppdragelse  

Anonymkode: d7737...8d9

Jeg tenker at det som gjør circle of security så viktig er at du er følelsesmessig tilgjengelig for barnet. Barnet får en trygg tilknytning som gjør det lettere å danne relasjoner gjennom hele livet. Om barnet har en trygg base vet det at du er der uansett, som gjør at barnet kan leke og utforske for seg selv, fordi barnet har deg som tryggbase som kan hjelpe det å regulere følelelsene til barnet. Det handler ikke om at alt skal sirkulere rundt barnet, men at barnet kan komme til deg når det ønsker trygghet/nærhet i/under og etter leken. 

Si foreksempel et baby som ikke har foreldre som ser det og anerkjenner det(altså ikke circle of security), det vil kunne slite med å utforske, er ikke vant til å bli sett kan fort se på seg selv som «jeg er ikke verdt å se» «det nytter ikke uansett for det er ingen som bryr seg» det kan få store konsekvenser på hvordan barnet ser på seg selv. 

Det et menneskelig å bli sint og tildels miste kontrollen, men da tenker jeg det er viktig å sette seg ned i etterkant å forklare hvorfor man reagerte som man gjorde

Endret 6. mai 2020 av Lykkeligliten

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tipper vi har lest en del av de samme bøkene, podcastene, osv, men det virker som du har tolket det litt anderledes enn meg. Det handler jo mye om å imøtekomme behov og sette dem først, som du sier, men det handler jo også om å være en tydelig leder for barnet, samtidig som man anerkjenner deres behov. Det gjør ikke noe om middagen blir litt kald, men om morgenen må vi faktisk rett i barnehagen fordi mamma skal på jobb, så da er det mer "Jeg skjønner at du blir lei deg når vi må gå og at du har lyst til å utforske [den greia], men vi er nødt til å gå nå for å rekke barnehage og jobb. Vi kan se om den er her på vei hjem før da har vi bedre tid." Det nevnes jo mye å sette tydelige grenser også, men å samtidig gi rom for barnet. Vanskelig balansegang det der, men jeg håper vi blir bedre foreldre av å ha det i bakhodet i hvertfall. Jeg har ikke lest noe som tilsier at den voksne ikke skal bestemme, det nå vi jo. Men vi skal gi plass til at barna får utforske og føle og oppleve. Jeg tror og håper at dette ikke er motsetninger. Respekt synes jeg imidlertid er noe du som forelder må gjøre deg fortjent til, ikke noe du kan lære noen at de skal ha for deg. 

Konklusjon: autoritativ oppdragelse, ikke ettergivende.

Anonymkode: a2f97...ed3

Ja, du har rett i at det er mange bra prinsipper i den ideologien også (jeg tenkte litt svart hvitt da jeg skrev innlegget i natt ) jeg er veldig opptatt av at barnet skal være trygt og at det skal føle seg møtt, forstått og elska. Lurer på om jeg får til balansegangen mellom dette og å være den tydelige lederen som bestemmer.. det som sies om Autoritativ ledelse er jeg jo veldig enig i. Jeg tror bare at det er noe ved mye av det jeg har lest og hørt som høres ut som det er i overkant på barnets premisser, samtidig som jeg har vært vitne til mange foreldre som er nesten i overkant tuna inn på barnets behov uten å sette krav. Bare kom på et eksempel jeg var vitne til til: mor og datter på kafe, og juicen dattera hadde fått smakte ikke sånn som hun trodde. Mora er kjempeforståelsesfull, og kjøper en ny juice til dattera slik at hun ikke skal bli mer lei seg. Da syns jeg man bikker grensa til bortskjemt. Jeg håper at jeg ville sagt noe sånn som at jeg skjønner at det var trist at den ikke var sånn som du trodde, men vi kan ikke kjøpe en ny, så da får du heller la være å drikke den. 

så ja, vi er nok ganske enige om at det er bra å være autoritativ.. respekt går det vel kanskje ikke an å få på noen annen måte enn å gjøre seg fortjent, ellers blir det vel kanskje frykt og ikke respekt? MEN jeg syns man kan lære barna sine at de skal høre på foreldrene sine, og være "lydige "(selv om det ordet høres helt utdatert og liksom ikke passer inn i dagens barneoppdragelse) 

Anonymkode: d7737...8d9

[Gjest Lama_Drama]

Å møte barna emosjonelt betyr også å møte dem når man må si nei. Barn trenger å lære å tilpasse seg, det er måten man gjør det på som er viktig. Vi sier nei, må være strenge innimellom og setter grenser, men vi tillater barna å kjenne på de vanskelige følelsene dette gir uten at vi gir etter. Dette skaper robuste barn som tåler og få et nei.

Endret 6. mai 2020 av Lama_Drama
hundre skrivefeil

[AnonymBruker]

1 time siden, Lykkeligliten skrev:

Jeg tenker at det som gjør circle of security så viktig er at du er følelsesmessig tilgjengelig for barnet. Barnet får en trygg tilknytning som gjør det lettere å danne relasjoner gjennom hele livet. Om barnet har en trygg base vet det at du er der uansett, som gjør at barnet kan leke og utforske for seg selv, fordi barnet har deg som tryggbase som kan hjelpe det å regulere følelelsene til barnet. Det handler ikke om at alt skal sirkulere rundt barnet, men at barnet kan komme til deg når det ønsker trygghet/nærhet i/under og etter leken. 

Si foreksempel et baby som ikke har foreldre som ser det og anerkjenner det(altså ikke circle of security), det vil kunne slite med å utforske, er ikke vant til å bli sett kan fort se på seg selv som «jeg er ikke verdt å se» «det nytter ikke uansett for det er ingen som bryr seg» det kan få store konsekvenser på hvordan barnet ser på seg selv. 

Det et menneskelig å bli sint og tildels miste kontrollen, men da tenker jeg det er viktig å sette seg ned i etterkant å forklare hvorfor man reagerte som man gjorde

Dette er jeg veldig enig i! Må innrømme at jeg ikke har veldig peiling på Circle of security (bare så noen youtube-videoer, bl.a. med eksempelet om den kalde middagen), men jeg tenker at det er viktig at foreldrene er forutsigbare og trygge for barna. Har selv vokst opp i et hjem hvor vi gikk på tå hev fordi en av foreldrene ble så innmari sinte, og jeg har i ettertid skjønt at det vanskelige der var uforutsigbarheten. Det må jo gå an å bli sint og vise menneskelige følelser, men at det er viktig at barnet skjønner hvorfor og får en forklaring og evt unnskyldning om det var urimelig. Et viktig prinsipp for meg er at jeg vil at mine barn skal føle seg aksepterte av foreldrene sine - slik at de lettere kan akseptere seg selv. 

og så tenker jeg at babyer ikke skal bli oppdratt, men få masse kjærlighet og at det er viktig at foreldrene klarer å tune seg inn på barnets behov. så må kravene komme gradvis når barnet blir mottakelig for det. 

det skal hvertfall bli spennende å få barn selv og se om jeg klarer å leve ut noe av det jeg har tenkt på

TS

Anonymkode: d7737...8d9

[AnonymBruker]

Du kommer til å bli en kjempefin mor, TS. Det at du starter denne tråden sier jo sitt

Helt enig med deg i at den Oslo-oppdragelsen (haha) har gått for langt. Selv kommer jeg fra seriøst ingenting. Ingen omsorg, ingen oppmerksomhet, full neglekt og mye traumer. Har alltid ønsket mitt barn det totalt motsatte, og det vil det få, men jeg må passe meg også, slik at det faktisk blir grenser, noe barna trenger så inderlig. Jeg kommer til å gi mye omsorg og oppmerksomhet, men jeg vil stille strengere krav enn vennene mine gjør. Hvis maten er klar, så begynner resten av familien å spise hvis barnet ikke kommer ut av rommet sitt. Hvordan skal det ellers lære å ta hensyn til andre enn seg selv? Bare et eksempel. 

Anonymkode: 8beea...27b

[Gjest WhisperingWind]

Det handler mer om å planlegge, være litt i forkant og forebygging. 
 

Ungen er i en fase der det skal få på seg skoene alene. Koste hva det koste vil. Ok, hvordan gå frem? Stresse på morgenen, ungen blir frustrert og hyler fordi han vil klare å ta på skoene, men du har ikke tid=dårlig start på dagen, mer stress og mer forsinket.

Løsning. Starte påkledningen 5 minutter før så barnet får prøve litt og ikke føler seg stresset og mast på. 
 

Ungen driver med noe spennende. Du river barnet ut av det og overgangen blir brå og brutal. Frustrert unge som hyler som fanden selv er etter han.

Løsning. Gi en forvarsel at vi snart må gå så barnet må avslutte det det driver med. Overgangen blir ikke like brutal og det er større sjanse for at barnet ikke får meltdown.

Se på barna som små individer som føler og tenker det samme som oss, bare noe mer umoden. De har egne meninger og egne ideer og de trenger å føle at de blir hørt, respektert og føle at det også har en stemme og medbestemmelsesrett. De er ikke små dumme barn som man skal bestemme over hodet på. Og det er her jeg tror mange går på en smell. Som om at barna er en eiendom de kan styre og bestemme over. 
 

Synes f.eks ikke at når barna blir litt eldre at vi som foreldre skal bestemme hele ferien. Jeg synes man skal sette seg ned sammen som en familie og legge planer sammen og høre hva barnet også vil. Så må man inngå kompromisser og møtes på halvveien så alle får en fin ferie og litt av alt alle vil.

 

Endret 6. mai 2020 av WhisperingWind

[Gjest Albbas]

Jeg tror du misforstod det eksempelet du selv kommer med i HI, ts. Budskapet der var ikke at man ikke kan ha det travelt med å komme seg hjem. Poenget var at når toåringen din plutselig går saaaakte hjem, så er det stor fare for at dette vekker en reaksjon i deg som IKKE er konstruktiv og som IKKE bidrar til å komme kjappere hjem. Og at *du selv* skal møte din egen reaksjon med å fortelle deg disse tingene, slik at du selv får mer balanse og ro til å håndtere situasjonen. 

Du håndterer nemlig toåringen helt annerledes hvis du i bakhodet tenker "faen, vi har det travelt, maten står på bordet, hvorfor er han så treg, vi må skynde oss, nå bærer jeg han snart hylende hjem " vs "oida, nå koser han seg. Maten står på bordet. Det haster heldigvis ikke, maten forsvinner ikke. Hvordan skal jeg motivere toåringen til å bli med meg?" Med første reaksjon vil toåringen merke det fysiske stresset ditt, og tro meg, det hjelper ingenting! Ved å selv roe ned din innstilling til situasjonen er det lettere å komme seg videre. Du kan fortsatt være" streng" hvis det er det du ønsker å fremstå som, men det er mange ulike måter å være streng på. 

Og det er ikke lett. Jeg selv vet at det er bedre å roe ned, få vekk stresset før jeg håndterer en potensiell konflikt med barnet, men jeg feiler ofte og blir sånn slitenstressa. Det hjelper ingenting! Men det er så vanskelig å bryte ut av mønsteret, og det er det mange av de rådene retter seg mot. Hvordan skal DU bryte ut av et negativt mønster der du øker konfliktnivået? Det handler ikke om å være streng eller ei. 

[AnonymBruker]

Alle barn og foreldre er forskjellige og det finnes ingen fiks ferdig måte å oppdra barna sine på, men det som er sikkert er at alle barn har behov for gode, trygge og forutsigbarebare voksne som er der når de trenger trøst og som kan beskytte dem, men også som oppfordrer til mestring og selvstendighet. Trygghetssirkelen nevnes i tidligere innlegg her og dette er et viktig og bra verktøy for å være med å styrke selvfølgelsen hos barn. Et annet viktig verktøy er inntoning. Dette er noe de aller fleste gjør naturlig i samspill med babyen sin og barna sine, det er inintuitiv foreldreatferd. Vi tar del i barnets i barnets opplevelse og kobler oss på barnets følelsesmessige verden. Når barnet blir eldre enderer vi ofte inntoningen og bruker med språk. Dette er bare to eksempel på verktøy som er viktig i barneoppdragelsen for å lære barn å kjenne på følelsene sine, bygge opp selvfølvfølelse og for å lære i være i relasjon med andre. De aller fleste mammaer og pappaer er gode omsorgspersoner for barna sine og de aller fleste mammaer og pappaer har blitt sint, ropt eller kjeftet på barna sine. Da er det viktig at vi sier unnskyld etterpå. Ikke "unnskyld for at mamma/pappa ble sint, men når du søler..." men "Unnskyld for at mamma/pappa ble så sint i sta, det var ikke greit. Alle kan være uheldige å velte glasset.."

Det finnes et hav av teori og bøker du kan lese om barneoppdragelse, men de fire viktigste stikkordene tenker jeg er kjærlighet, annerkjennelse, forutsigbarhet og trygge voksne. Og i begrepet trygge voksene ligger alt fra inntoning, anerkjennelse, speiling, grensesetting, tåle å stå i det, kjenne på sine egne følelser, støttende i utforskning etc.

Jeg tipper du, som meg selv, og andre foreldere, kommer til å møte deg selv i døra flere ganger om dagen når du får barn selv. Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg skulle gjøre det når jeg selv fikk barn, men opplevde at det er veldig vanskelig å velge sine kamper på forhånd, før du faktisk står i det selv. Og hva gjelder mammaen på cafe med barnet sitt. Det er på ingen måte sikkert hun ble bortskjemt fordi hun fikk en ny juice. Kanskje var dette svært etterlengtet alenetid med mamma og datter i en travel hverdag, kanskje var det belønning etter en legetime med blodprøve. Vi vet ikke andres historie og du kommer nok til å merke selv når du får barn selv at du kommer til å se på en delsituasjoner litt annerledes, nettopp i lys av å være forelder selv.

Og vet du hva - jeg tror du kommer tilå bli en utmerket mamma! 

Winnicott har et utrykk - good enough parenting - sjekk det du!

Lykke til!

Anonymkode: 7046a...3bd

[Lykkeligliten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg veldig enig i! Må innrømme at jeg ikke har veldig peiling på Circle of security (bare så noen youtube-videoer, bl.a. med eksempelet om den kalde middagen), men jeg tenker at det er viktig at foreldrene er forutsigbare og trygge for barna. Har selv vokst opp i et hjem hvor vi gikk på tå hev fordi en av foreldrene ble så innmari sinte, og jeg har i ettertid skjønt at det vanskelige der var uforutsigbarheten. Det må jo gå an å bli sint og vise menneskelige følelser, men at det er viktig at barnet skjønner hvorfor og får en forklaring og evt unnskyldning om det var urimelig. Et viktig prinsipp for meg er at jeg vil at mine barn skal føle seg aksepterte av foreldrene sine - slik at de lettere kan akseptere seg selv. 

og så tenker jeg at babyer ikke skal bli oppdratt, men få masse kjærlighet og at det er viktig at foreldrene klarer å tune seg inn på barnets behov. så må kravene komme gradvis når barnet blir mottakelig for det. 

det skal hvertfall bli spennende å få barn selv og se om jeg klarer å leve ut noe av det jeg har tenkt på

TS

Anonymkode: d7737...8d9

Absolutt enig! Forutsigbarhet er veldig viktig for barn, og når man eventuelt ikke reagerer så bra et det viktig å være tydelig med barna, vi voksne gjør også feil, men det er viktig at når det skjer og vi reagerer som vi gjør så kan vi forklare det til barna og innrømme at man har feil. Jeg er i overkant opptatt av pedagogikk, skjønner hva du mener med oppdratt men tenker det kommer helt ann på hva man legger i ordene. Jeg oppdrar barnet mitt i form av at jeg er tilstede, jeg er en trygg base, kan delta under leken men ikke bestandig, jeg veileder barnet mitt og gir rom for at barnet mitt kan bli den beste versonen av seg selv. Samtidig som at jeg setter grenser, og lærer  bort verdier jeg mener er viktig å ha med seg i livet😊

[Gjest Albbas]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja, du har rett i at det er mange bra prinsipper i den ideologien også (jeg tenkte litt svart hvitt da jeg skrev innlegget i natt ) jeg er veldig opptatt av at barnet skal være trygt og at det skal føle seg møtt, forstått og elska. Lurer på om jeg får til balansegangen mellom dette og å være den tydelige lederen som bestemmer.. det som sies om Autoritativ ledelse er jeg jo veldig enig i. Jeg tror bare at det er noe ved mye av det jeg har lest og hørt som høres ut som det er i overkant på barnets premisser, samtidig som jeg har vært vitne til mange foreldre som er nesten i overkant tuna inn på barnets behov uten å sette krav. Bare kom på et eksempel jeg var vitne til til: mor og datter på kafe, og juicen dattera hadde fått smakte ikke sånn som hun trodde. Mora er kjempeforståelsesfull, og kjøper en ny juice til dattera slik at hun ikke skal bli mer lei seg. Da syns jeg man bikker grensa til bortskjemt. Jeg håper at jeg ville sagt noe sånn som at jeg skjønner at det var trist at den ikke var sånn som du trodde, men vi kan ikke kjøpe en ny, så da får du heller la være å drikke den. 

så ja, vi er nok ganske enige om at det er bra å være autoritativ.. respekt går det vel kanskje ikke an å få på noen annen måte enn å gjøre seg fortjent, ellers blir det vel kanskje frykt og ikke respekt? MEN jeg syns man kan lære barna sine at de skal høre på foreldrene sine, og være "lydige "(selv om det ordet høres helt utdatert og liksom ikke passer inn i dagens barneoppdragelse) 

Anonymkode: d7737...8d9

Det tilfellet med juicen er jo ikke bra om det gjentar seg ofte, men det kan jo hende denne moren hadde hatt ørten konflikter med barnet tidligere på dagen og bare tenkte at NÅ, NÅ orker jeg ikke en kamp til, vi koser oss nå og kommer oss hjem i fred og ro. Det er ikke alle kamper man orker. 

Jeg hadde en lignende situasjon med sønnen min og en juice sist vi skulle ut og fly. Jeg tok kampen, han fikk ikke ny juice, og det endte med en halvtimes hyling og vræling midt på flyplassen! Jeg sto der med en baby på ryggen og fy fader så sliten jeg ble. Ingen pedagogiske triks funket, det eneste som hadde funket var å gi en ny juice, men det var jo ikke aktuelt. Men du kan være sikker på at jeg angret på at jeg ikke bare ga han den nye juicen... 😂 Noen ganger er kampen bare ikke verdt det. Det kan ha vært noe sånt du var vitne til. Ingen foreldre greier å være 100% konsekvente hele tiden. 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Albbas skrev:

Det tilfellet med juicen er jo ikke bra om det gjentar seg ofte, men det kan jo hende denne moren hadde hatt ørten konflikter med barnet tidligere på dagen og bare tenkte at NÅ, NÅ orker jeg ikke en kamp til, vi koser oss nå og kommer oss hjem i fred og ro. Det er ikke alle kamper man orker. 

Jeg hadde en lignende situasjon med sønnen min og en juice sist vi skulle ut og fly. Jeg tok kampen, han fikk ikke ny juice, og det endte med en halvtimes hyling og vræling midt på flyplassen! Jeg sto der med en baby på ryggen og fy fader så sliten jeg ble. Ingen pedagogiske triks funket, det eneste som hadde funket var å gi en ny juice, men det var jo ikke aktuelt. Men du kan være sikker på at jeg angret på at jeg ikke bare ga han den nye juicen... 😂 Noen ganger er kampen bare ikke verdt det. Det kan ha vært noe sånt du var vitne til. Ingen foreldre greier å være 100% konsekvente hele tiden. 

Veldig sant  Og det er jo veldig urettferdig å dømme noen man observerer i én situasjon, så litt teit av meg å bruke eksempelet - jeg kommer garantert til å gå på noen smeller sjøl. Jeg tror egentlig bare summen av mange foreldre jeg har sett på kafe i oslo har gjort meg litt provosert, (nå er jeg litt fordomsfull altså, jeg bor i oslo selv, men kommer fra en liten by), hvor jeg har sett en tendens til at barna blir veldig dulla med og får bestemme så mye sjøl. noe jeg ikke ser i så stor grad der jeg kommer fra. men - skjønner absolutt at man ikke alltid kan være så konsekvent, og at man bare må gjøre det man kan for å redde situasjonen. 

Anonymkode: d7737...8d9

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle barn og foreldre er forskjellige og det finnes ingen fiks ferdig måte å oppdra barna sine på, men det som er sikkert er at alle barn har behov for gode, trygge og forutsigbarebare voksne som er der når de trenger trøst og som kan beskytte dem, men også som oppfordrer til mestring og selvstendighet. Trygghetssirkelen nevnes i tidligere innlegg her og dette er et viktig og bra verktøy for å være med å styrke selvfølgelsen hos barn. Et annet viktig verktøy er inntoning. Dette er noe de aller fleste gjør naturlig i samspill med babyen sin og barna sine, det er inintuitiv foreldreatferd. Vi tar del i barnets i barnets opplevelse og kobler oss på barnets følelsesmessige verden. Når barnet blir eldre enderer vi ofte inntoningen og bruker med språk. Dette er bare to eksempel på verktøy som er viktig i barneoppdragelsen for å lære barn å kjenne på følelsene sine, bygge opp selvfølvfølelse og for å lære i være i relasjon med andre. De aller fleste mammaer og pappaer er gode omsorgspersoner for barna sine og de aller fleste mammaer og pappaer har blitt sint, ropt eller kjeftet på barna sine. Da er det viktig at vi sier unnskyld etterpå. Ikke "unnskyld for at mamma/pappa ble sint, men når du søler..." men "Unnskyld for at mamma/pappa ble så sint i sta, det var ikke greit. Alle kan være uheldige å velte glasset.."

Det finnes et hav av teori og bøker du kan lese om barneoppdragelse, men de fire viktigste stikkordene tenker jeg er kjærlighet, annerkjennelse, forutsigbarhet og trygge voksne. Og i begrepet trygge voksene ligger alt fra inntoning, anerkjennelse, speiling, grensesetting, tåle å stå i det, kjenne på sine egne følelser, støttende i utforskning etc.

Jeg tipper du, som meg selv, og andre foreldere, kommer til å møte deg selv i døra flere ganger om dagen når du får barn selv. Jeg hadde mange tanker om hvordan jeg skulle gjøre det når jeg selv fikk barn, men opplevde at det er veldig vanskelig å velge sine kamper på forhånd, før du faktisk står i det selv. Og hva gjelder mammaen på cafe med barnet sitt. Det er på ingen måte sikkert hun ble bortskjemt fordi hun fikk en ny juice. Kanskje var dette svært etterlengtet alenetid med mamma og datter i en travel hverdag, kanskje var det belønning etter en legetime med blodprøve. Vi vet ikke andres historie og du kommer nok til å merke selv når du får barn selv at du kommer til å se på en delsituasjoner litt annerledes, nettopp i lys av å være forelder selv.

Og vet du hva - jeg tror du kommer tilå bli en utmerket mamma! 

Winnicott har et utrykk - good enough parenting - sjekk det du!

Lykke til!

Anonymkode: 7046a...3bd

Ja, gjennom studiet har jeg lest en del spedbarnsforskning av Stern, Winnicott, Trevarthen ++, og bruker inntoning og andre teknikker for å skape kontakt i jobben min med barn med spesielle behov. Så det er noe jeg tenker er veldig viktig å bruke med egne barn, og at det kommer naturlig for de aller fleste. 

og ja, jeg kommer garantert til å møte meg selv i døra mange ganger syns det er interessant å høre litt fra dere som har barn fra før, og som jeg skrev her i et annet innlegg så er det jo urettferdig å dømme noen ut fra en enkelt situasjon (håper jeg sjøl klarer å drite litt i hva andre tenker om meg når jeg sitter der med et vrangt barn selv, hehe) 

og som du sier, så krever jo ulike barn ulik oppdragelse.. jeg selv var f.eks. veldig forsiktig, sjenert og testa aldri grenser. Da trengte jeg vel ikke å bli satt så mange grenser for. men noen andre vil nok trenge en fastere struktur og trygge rammer. Jeg har forresten hørt om en bok som heter "Oppdragelse mellom frihet og grenser" som jeg tenkte å sjekke ut. har lest noen intervjuer med forfatteren, og hun virker som en fornuftig dame.

Anonymkode: d7737...8d9

[AnonymBruker]

2 timer siden, WhisperingWind skrev:

Se på barna som små individer som føler og tenker det samme som oss, bare noe mer umoden. De har egne meninger og egne ideer og de trenger å føle at de blir hørt, respektert og føle at det også har en stemme og medbestemmelsesrett. De er ikke små dumme barn som man skal bestemme over hodet på. Og det er her jeg tror mange går på en smell. Som om at barna er en eiendom de kan styre og bestemme over. 

Ja, det tror jeg også er viktig å huske på.. at man ikke eier barnet. jeg tror jeg selv husker godt mange følelser fra jeg var liten, f.eks. hvor små ting man kunne bli redd eller lei seg for, og håper jeg klarer å bruke disse minnene for å forstå barnet bedre. men selv om man ikke eier barnet (barnet eier seg selv om løsriver seg mer og mer fra foreldrene for hver dag som går, tenker jeg), så tenker jeg det er viktig å være en god sjef, og være bevisst makta og ansvaret man har som forelder. Jo, barna bør ha medbestemmelsesrett, men foreldrene bør bestemme mengden av denne retten, og gradvis gi barna mer frihet OG ansvar/krav. 

Anonymkode: d7737...8d9

[Snøfall]

Pga at ordene ligner, føler jeg det er viktig å skille mellom autorativ foreldrestil, der man har grenser, men også støtter barnet sånn at barnet mestrer,at man er følelsesmessig tilgjengelig selv om man har realistiske forventninger som man vil barnet skal oppfylle (og hjelper det med å oppfylle) VS autoritær foreldrestil der man har urealistisk høye orventninger til barnet. Og gjerne ikke gir følelsesmessig støtte eller forståelse, ikke noe "ballast" for å mestre livet. Det er dette siste her som mange ender opp med å bli, fordi de selv kanskje er vokst opp med ris, husarrest, straff, strenghet uten støtte osv; og de gjør det enten fordi de er vant til det og tror det skal være sånn, eller fordi de er redde for den forsømmende eller ettergivende foreldrestilen, som tross alt er mye verre og gir dårligere resultater. 

Men det å kunne ha realistiske, aldersadekvate forventninger og samtidig hjelpe barnet til å klare å holde seg innefor rammene uten å bli vettskremt pga straff er å foretrekke. Da er man overhode ikke ettergivende. 

Såkalt "gentle parenting", "gentle disiplin" og "peaceful parenting" bygger mye på det å ha denne autorative foreldrestilen. Sånn tilfelle man vil lese mere om det. 

Føler at det Ts egentlig vil unngå, er å være for ettergivende, fordi det så klart ikke er bra. Men det betyr ikke at man må gå i fella og bli en autoritær forelder når man kan ta jobben med å bli autorativ i stedet.