utroligt tungt

[Gjest MrTeddy29]

Jeg er 28 år gammel mann.. 

Jeg har så og si vært alene siden barndommen, startet og innestenge meg selv etter ekstrem mobbing på barneskolen, siden da har jeg så og si vært usosial, bare holdt på med pc.

Jeg er alene, jeg har absolutt ingen (Uten om pappa)

Jeg har vært ekstremt deprimert etter jeg ble 18 år, og har klart og holdt meg selv gående med sterk vilje. 
Men nå i det siste så har eg begynt og tenkt at alle årene jeg har levd, så innser jeg at alle årene jeg har prøvd, så har ingenting skjedd. Jeg er enda like deprimert siden dagen jeg fylte 18, og kjemper mot ekstreme selvmordstanker vær dag. 

Jeg er så lei av og være alene. Jeg klarer ikke og få venner, og tro meg når jeg sier dette: "Jeg har VIRKELIG prøvd og få venner, men ender opp at dem skuffer meg vær gang enten med og være ulojal, eller og lyge for meg konstant. Jeg tenkte at og skaffe meg selv bil lappen ville hjelpe meg ut av deprisjonen litt, tenkte at jeg kanskje klarte og skaffe flere venner på denne måten, for og ha bil er jo stas.. Men nei, vær gang jeg står utenfor en parkering der jeg vet at rånere står, så unngår dem meg eller kjører vær gang de ser meg.

Dette er UTROLIGT tungt, for jeg innser selv nå at det er jeg som er problemet. 
Jeg har gått på kognitiv terapi, jeg har hatt psykolog, men ingenting har hjulpet meg ut av deprisjonen. Jeg er for langt nede til og innse selv at det finnes lys i tunnelen, selv om at jeg vet at det gjør det.  

Og vite at jeg enda har 40-50 år til eller mere og leve og gå gjennom disse ekstreme deprisjonene, det er ikke sjans at jeg klarer 1 år til.

Familien min har jeg ikke noe kontakt med uten om et par stykker. 
Familien min er ganske "Fise fine" med hvem de liker og ha kontakt med, og de har favoritter med hvem de vil henge med eller ikke. 
Og når jeg sier dette, så overdramatiserer jeg ikke, Ingen av de i familien min tar kontakt med meg, om jeg tar kontakt, så er det enten en eller annen unnskyldning for at dem ikke vil ha meg der.

Moren min har jeg kuttet ut, etter at jeg hadde en veldig tøff barndom, og moren min var ilag med en alkoholiker, og hun dregde meg alltid i drama.  Hun tar bare kontakt når hun trenger penger, hun tar bare kontakt når hun trenger meg til og kjøre, ikke noe annet. Sier jeg nei, så er jeg den værste sønnen hun har hatt og vil ikke ha meg i livet hennes. Så jeg måtte kutte henne ut.

Jeg har søsken og en bror, men de bor for langt unna meg og har pyskiske problemer som autisme og handikappede, så det er veldig vanskelig og få kontakt med dem selv om jeg er til stedet, og med tanke på min økonomiske problemer, så kan jeg ikke møte dem ofte heller. 

Jeg føler at jeg ikke klarer og komme meg noen vei lengre, uansett hvordan jeg prøver og sette tankene mine på at en dag så går det bra, så kommer en HAU med negative og deprimerende tanker i hodet. 

Jeg har nesten ingen folk på snap heller, og ingen av dem tar kontakt med meg, så det er veldig stille. Jeg deaktiverte også nettopp facebook fordi jeg rett og slett ikke taklet at folk aldri gidder og ta kontakt med meg. 

Jeg kan med hånda på hjertet si, om noen hadde levd mitt liv akkuratt nå, så trur jeg dem ikke hadde kommet seg så langt. Livet mitt er STEINTØFT og leve, og klare og holde motivasjonen oppe til og vite at en dag skjer det noe bra, er noe av det tungste jeg har gjort.

Hva skal jeg gjøre?

Og ja, jeg er suicidal tankegang, men jeg blir ikke på noen måte og ta livet av meg bare sånn at det er sagt.

Jeg trenger bare hjelp og råd for og klare og komme meg på bena, før ting går for langt.

Takket være en person som jeg liker over hele mitt liv så klarer jeg enda og holde meg på bena

Endret 28. april 2020 av MrTeddy29

[Ultimatum]

Så trist å lese at du har det så vondt. Det er klart det er vanskelig, og føles nok uutholdelig. Du er sterk som søker råd! Jeg er glad du skriver at du ikke kommer til å velge bort livet, fortsett å leve hver eneste dag. Vit at du er viktig, du trengs her på denne jorda, i dette livet.

Det er så utrolig mange som er ensomme. Så mange som kjenner på akkurat det samme som deg. Det er en fattig trøst, men du er virkelig ikke alene. Har du forsøkt å kontakte andre som er ensomme? Via facebook-grupper, eller andre forum? Det kan være godt å snakke med andre som har følt på det samme som deg, og kanskje det også kan utvikle seg til vennskap. 

Du skriver at du har holdt mye på med PC. Hvordan har det sosiale vært der? Er det noen mulighet for å få kontakt med noen i form av spill du spiller, eller lignende? Å spille kan jo virkelig være sosialt, selv om det ikke er med fysisk nærvær.

Hva med andre interesser? Som oftest er det lettere å finne venner gjennom felles interesser. Kanskje du kan melde deg på et kurs av noe slag.

Jeg skjønner at det ikke er lett, det er ikke bare å gå ut på byen eller kjøre seg en tur og bare finne seg venner. Det er ordentlig vondt å føle seg alene, og det er virkelig leit å tenke på hvor mange som føler på dette hver eneste dag. 

Forstår godt at det er tungt å se fremover. Klarer du å tenke at du tar en dag av gangen? Prøv å ikke tenk så langt frem. Legg lista lavt, gjør en ting av gangen. Meld deg på et kurs, bli med på en utflukt, lær deg et nytt språk, eller noe annet som kan være av interesse. Fortsett å prøve, en dag av gangen.

Ønsker deg lysere dager, og virkelig all mulig lykke til❤

[AnonymBruker]

Ville enten flytta, bytta miljø

Og/eller planlagt å bytte liv for en stund f.eks slik https://blog.feedspot.com/van_life_blogs/ 

Ja, må vel vente til neste sommer om en vil utenlands på grunn av korona-greier. Men det går faktisk å ta seg en skikkelig Norges-ferie også! 

Hva jobber du med? Kan du jobbe med noe annet? Kan du bli en som jobber og reiser samtidig? 

Jeg skjønner meg på utfrysning og mobbing, har vært der selv. Men vet også at det er mange fantastiske mennesker og opplevelser der ute, og du har jo bil og sertifikat -de som henger på bensinstasjonen de gjør nå bare det, du kan gjøre noe helt annet!

Har noe annet jeg kan vise deg, som jeg fant for min egen del, men den ligger på en annen data, kan sende linken i morgen.

Anonymkode: dbd13...638

[AnonymBruker]

Hei igjen

Det var den linken

Jeg trengte litt hjelp selv akkurat nå til å snu om på ting, og har søkt litt på nettet, og da dukket dette opp, og tenkte jeg kunne sende det videre til deg også. Virket som noe som kan bli veldig nyttig, i allefall for meg. Litt brainstorming ved hjelp av en mal rett og slett.

http://www.merefremgang.no/wp-content/uploads/2014/02/GM-templates-NO-201304.pdf

Vet ikke om dette blir for mye for deg, men jeg leser mye rart om dagen så jeg legger ved denne også jeg https://www.mariannekoepke.dk/derfor-lever-du-ikke-det-liv-du-oensker-dig-allermest-blog/

 

Anonymkode: dbd13...638

[AnonymBruker]

Og btw, når det kommer til familien din så kan du kanskje lese litt på dette underforumet på reddit

https://www.reddit.com/r/raisedbynarcissists/

Men, pass på at du ikke graver deg ned i å lese for mye -start heller på nytt, kom deg ut og vekk fra det innestengte miljøet en stund. Spiralen bør gå oppover, ikke nedover, opp til lysere og bedre tider

Anonymkode: dbd13...638

[AnonymBruker]

Kjære darkrobin. Jeg skjønner deg godt og vet hvor vondt og tungt det er å være deprimert. Jeg har selv slitt med depresjoner og ensomhet i unge år. Og vært helt uten venner. Så forstår godt den smerten du føler. Grunnen til min triste situasjon var omsorgsvikt fra en psykisk syk og voldelig mor og mye mobbing i barndommen. Også fra øvrige familie ble jeg sett ned på og latterliggjort gj.om hele barndom og ungdom.. Noe som gav meg et ødelagt og selv destruktivt selvbilde. Og et fryktelig selvkritisk og sårbart sinn. Noe som igjen førte til at jeg ikke klarte å holde på venner fordi mitt skadede og sårbare psyke så lett ble krenket og såret over de latterligste ting og kommentarer som jeg oppfattet som avvisning, og fordi jeg så lett ble sjalu og skuffet over "venner" når de "svek og avviste meg" ved å snakke eller være med hverandre eller andre istedet for meg. Da følte jeg meg straks forkastet, ussel og verdiløs.. Jeg var så ødelagt og såret i min tankegang av all mobbing og mishandling i barndom og av alle løgnene jeg hadde fått av meg selv at jeg bare ønsket å dø.. ja jeg hatet meg selv siden Ingen kunne" like meg" så jeg tenkte at jeg at jeg like så godt kunne dø . Og jeg prøvde virkelig å ta livet av meg. Men ble stoppet av noe utenfor meg selv. Det var som Jeg fikk et klar syn over hva som kunne skje. Og at det ikke var en løsning som gagnet til noe. Men jeg forsto etterhvert at jeg måtte endre måten jeg tenke og følte på og ta tankene til fange og fornye sinnet mitt. Om jeg skulle leve videre. Derfor begynte jeg å gå på kristne møter fordi jeg var så fryktelig ensom. Og helt alene. Og tenkte at det var en trøst og en "oase" for mitt fortapte sinn å høre om Gud. men også fordi det var en varm og god atmosfære og det kjentes så godt å være der så likte jeg å gå på møter helt alene. Etterhvert så begynte jeg også å gå på Alfa kurs som menighetene holder en gang i året. Og sakte men sikkert så begynte jeg etterhvert få litt venner i voksen alder selv om det tok laaang tid. For mine sår ikke ble leget over natten.., nei. Det var en prosess som tok tid, ja år.  Men jeg innså til slutt at jeg skulle jeg få få et bedre forhold til andre mennesker så måtte jeg endre min innstilling til andre mennesker , også når de sa og gjorde feile ting som såret og fornærmet meg.  Derfor har jeg måttet lære meg å tilgi andre mennesker for deres feil og mangler. Både i fortiden med all mishandling, mobbing og omsorgsvikt. Og idag når jeg føler meg sviktet. Det har forandret mitt sinn radikalt. og Jeg har fått en fred i sinnet og sjelen som overgår all forstand bare ved å gi slipp på alle løgnene og alt det vonde som jeg var preget av. Og jeg har fått et mye mye bedre selvbilde fordi jeg idag forstår min egen verdi som menneske mye mye bedre enn da jeg var nedtynget av løgner, depresjoner og ensomhet..Derfor vil jeg si deg at det håp og fremtid for deg for livet kan snu. Og bli mye bedre med årene.  

Ellers så vil jeg anbefale en bok som heter : løgnene vi godtar av Chris Thurman. Om å gi slipp på løgner. Som hjalp meg da jeg var yngre.

og en bok av Derek Prince som heter Aldri mer avvisning. Eller Guds botemiddel mot avvisning.

Anonymkode: 03479...c8b

[AnonymBruker]

Kjære deg! Jeg tror oppveksten din har mye med hvordan du har det i dag, og at dette igjen ødelegger for nye relasjoner. Ut ifra det du leser, så virker det som at du føler deg annerledes og mindreverdig. Det er du ikke. Du må ikke plage deg selv med slike tanker! Ensomhet er veldig vanlig i dagens samfunn. Det er mange som føler det slik, også de som ser ut som har venner. Jeg synes du virker helt topp jeg! Du er en mann som kan sette ord på følelsene sine, og de er det ikke mange av! Dere henger ikke på trær akkurat! Du virker som en person man kan snakke med. Jeg har en samboer som sitter hver eneste kveld og skyter zombier på pcen. Han er super nerd, og heller ikke spesielt sosial. Men han er smart, og flink med pc. Dette er utrolig tiltrekkende egenskaper (minus dette med zombier..). Bare så du vet det! 

Har du tenkt på at det ikke er sikkert du blir frosset ut av folk, men at du er oversensitiv for negativitet og dermed tolker det til avvisning? Jeg gjør det samme selv på "dårlige" dager. Når jeg føler meg deppa, skal det ingenting til før jeg overtolker det folk sier som noe rettet mot meg, og jeg kan fort føle på avvisning eller at jeg ikke passer inn. På en god dag hadde de samme ordene ikke støtt meg litt en gang, fordi personen mente det ikke sånn. De gjør jo sjelden det. 

Hadde du bodd her i byen, og jeg visste hvem du var skulle du fått en stor klem! Ønsker deg all lykke ❤️ Det ordner seg. Du er bare 28 år. Tips til bedre selvfølelse er trening:) Det funker her i gården i hvert fall:) 

Anonymkode: d46d6...556

[AnonymBruker]

Har vært ensom i ett år av mitt liv, så har ikke erfart så mye men litt.. Det var tungt.. Og det norske samfunnet er ikke så veldig inkluderende heller..  

 Prøver å finne løsninger. 

1. Har du jobb? Kan du skaffe deg jobb?

2. Kan du melde deg på studiene? Elektriker, rørlegger, hjelpepleier? Bli ferdig med videregående?

3. Få deg kjæreste? Om ikke norsk, så fra et annet land.

4. Jobbe som støttekontakt, melde deg i frivillig organisasjon?

5. Trening forbedrer selvtilliten. Trener du? Det hjalp meg masse, jeg trente 4-5 ganger i uken. 

 

 

Anonymkode: 161c0...31a

[AnonymBruker]

Kan du prøve å finne en hobby som er litt sosial? Det pleier feks å være manko på menn i komogdans.no miljøer

Anonymkode: 154de...9cc

[AnonymBruker]

Du kan jo være sosial på nett og:) 

Anonymkode: d46d6...556

[AnonymBruker]

På 1.5.2020 den 8.08, AnonymBruker skrev:

Kan du prøve å finne en hobby som er litt sosial? Det pleier feks å være manko på menn i komogdans.no miljøer

Anonymkode: 154de...9cc

Ehh ikke det beste rådet spesielt hvis han bor på ett lite sted kan lett bli ett sted der du blir latterligjort også er en grunn til at karene holder seg langt unna.

Anonymkode: 0e5f3...830

[Granita]

Hvordan går det med deg T.S? 

[Gjest MrTeddy29]

Lever ennå.

Men sliter enda like mye dessverre. 

 

[AnonymBruker]

Har ting blitt bedre for deg? Lenge siden vi har hørt fra deg. 

Anonymkode: 8ec96...063

Ryddet for brukerdebatt. Perelandra, mod. 

Endret 28. desember 2020 av Perelandra

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Har ting blitt bedre for deg? Lenge siden vi har hørt fra deg. 

Anonymkode: 8ec96...063

Ryddet for brukerdebatt. Perelandra, mod. 

Han har jo slettet brukeren sin...

Anonymkode: c9ac6...81b

Endret 28. desember 2020 av Perelandra

[AnonymBruker]

Synes det var utroligt hyggelig å se hvordan denne mannen taklet sine hverdagslige problemer, søkte hjelp og råd, samtidig som han utviklet seg som menneske og skapte seg et bedre liv.

Anonymkode: 8ec96...063

Ryddet for brukerdebatt. Perelandra, mod. 

Endret 28. desember 2020 av Perelandra

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt. 

Perelandra, mod.