Bekymret mor

[AnonymBruker]

Hvorfor leverer ikke far i barnehagen sånn at barnet slipper to farvel-situasjoner rett etter hverandre?

Anonymkode: 787c5...735

[AnonymBruker]

Barnevernet bestemmer ikke samvær mellom mor og far. Det er annen lov (barnelova). 

Anonymkode: 65f96...b40

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnevernet bestemmer ikke samvær mellom mor og far. Det er annen lov (barnelova). 

Anonymkode: 65f96...b40

Nei, men barnevernet kan hjelpe far med å forbedre omsorgsevnene sine.

Virker jo som om barnets behov og følelser blir neglisjert hos far, og da er barnevernet rette instans.

Anonymkode: 386c2...c4a

[AnonymBruker]

Jeg får vondt i magen av denne tråden.

Barnevernet blander seg i utgangspunktet ikke inn i konflikter mellom mor og far, men her er jo bekymringen om far er i stand til å ta seg av barnet, og ut i fra det du beskriver vil jeg påstå at far er over grensen til omsorgssvikt. Derfor er barnevernet riktig instans. Vær obs på at bv da vil undersøke begge hjem, men det burde ikke være noe problem så lenge barnet får hjelp.

 

Angående samvær så står det i lovverket at samværsforelder er ansvarlig for å hente og levere barnet dersom foreldrene ikke er enig om noe annet, men at kostnadene for dette skal deles. Om jeg var deg ville jeg derfor nektet å levere barnet til ham, da det ut i fra det du skriver er tydelig at samvær ikke er det beste for barnet. Om ting eskalerer ville jeg nektet samvær inntil en ny avtale hos familievernkontoret, eventuelt via advokater lå til grunn. 

Anonymkode: 82682...2ae

[AnonymBruker]

Hva gjør du på forhånd for å trygge barnet da? På vei dit kan du jo snakke om hvor kjekt det skal bli å besøke pappa. At pappaen skal komme og møte dere nede. Skjønner ikke helt hvordan barnet blir tryggere av at du blir med opp. 

Anonymkode: 63257...2e7

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor leverer ikke far i barnehagen sånn at barnet slipper to farvel-situasjoner rett etter hverandre?

Anonymkode: 787c5...735

Fordi far ikke har bil og bor et stykke unna oss. Jeg har da hjulpet til med henting og levering. 

Jeg er nabo til barnehagen. 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gjør du på forhånd for å trygge barnet da? På vei dit kan du jo snakke om hvor kjekt det skal bli å besøke pappa. At pappaen skal komme og møte dere nede. Skjønner ikke helt hvordan barnet blir tryggere av at du blir med opp. 

Anonymkode: 63257...2e7

Snakker om pappaen og broren dager før. Viser bilder og snakke om hva de skal gjøre. Ringer far dagen før også slik at han får se far på FaceTime. Ikke alltid far gidder, men prøver så godt jeg kan å få gjennomført det. 
Snakker om far påvei dit. Men det er i leveringssituasjonen som blir vanskelig. Får jeg tid sammen med han (10-15 minutter) så blir han mye tryggere og leker seg. Da kan jeg si hade og han blir ikke lei seg. Behøver ikke å gjøre det når jeg leverer til besteforeldrene eller tanten sin da han er veldig trygg på de. Derfor reagerer jeg veldig når han får slike reaksjoner når han skal til far. 
 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får vondt i magen av denne tråden.

Barnevernet blander seg i utgangspunktet ikke inn i konflikter mellom mor og far, men her er jo bekymringen om far er i stand til å ta seg av barnet, og ut i fra det du beskriver vil jeg påstå at far er over grensen til omsorgssvikt. Derfor er barnevernet riktig instans. Vær obs på at bv da vil undersøke begge hjem, men det burde ikke være noe problem så lenge barnet får hjelp.

 

Angående samvær så står det i lovverket at samværsforelder er ansvarlig for å hente og levere barnet dersom foreldrene ikke er enig om noe annet, men at kostnadene for dette skal deles. Om jeg var deg ville jeg derfor nektet å levere barnet til ham, da det ut i fra det du skriver er tydelig at samvær ikke er det beste for barnet. Om ting eskalerer ville jeg nektet samvær inntil en ny avtale hos familievernkontoret, eventuelt via advokater lå til grunn. 

Anonymkode: 82682...2ae

I perioder har far hentet og levert selv mot at familie har hjulpet han. Nå er det ikke mulig siden de ikke er mye sammen pga situasjonen som er i dag (korona). 

Har måttet hjulpet med kjøring til avtaler far har, handling på butikken og henting til far. Strekker meg mye for å samarbeide godt. Men får bare surskap tilbake føler jeg. 
Ikke får jeg kompensasjon for bensinen jeg bruker heller. 
Ikke betaler far bidrag heller (har fått innvilget, får bidragsforskudd). 
Far har samvær når det passer han og vært en del avlysning. Kanskje det gjør barnet usikker?  
 

Jeg gjør det jeg kan for å ha et godt samarbeid, men tvert han er uenig med meg om noe så tar han det ut på barnet og meg virker det som.

 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[Gjest Nala79]

Kan det være at barnet faktisk sliter med indre ting av andre grunner? Jeg kan nevne Asperger som en, pga måten du beskriver overganger på.. altså henting, bringing og nå også barnehagen..  Kan det være at h*n ikke takler "nye ting" og at det derfor kan bli så sint og av og til apatisk osv? Det er ikke sikkert det er far sin feil... Kanskje det er bare at nå skal barnet noe "annet" enn det har gjort..? Jeg bare tenker høyt! 

Får vondt av å høre dette, skjønner du syns det er fælt. Masse lykke til! 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Nala79 skrev:

Kan det være at barnet faktisk sliter med indre ting av andre grunner? Jeg kan nevne Asperger som en, pga måten du beskriver overganger på.. altså henting, bringing og nå også barnehagen..  Kan det være at h*n ikke takler "nye ting" og at det derfor kan bli så sint og av og til apatisk osv? Det er ikke sikkert det er far sin feil... Kanskje det er bare at nå skal barnet noe "annet" enn det har gjort..? Jeg bare tenker høyt! 

Får vondt av å høre dette, skjønner du syns det er fælt. Masse lykke til! 

De holder på å utrede han til ppt tjenesten nå. Han sliter mye med overganger i barnehagen, store grupper, nye mennesker og språket. 
 

Har merket det samme til far. Han trenger tid, det har barnehagen sagt også. Veldig avhengig av faste rutiner. 
 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[Gjest Nala79]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De holder på å utrede han til ppt tjenesten nå. Han sliter mye med overganger i barnehagen, store grupper, nye mennesker og språket. 
 

Har merket det samme til far. Han trenger tid, det har barnehagen sagt også. Veldig avhengig av faste rutiner. 
 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

Høres faktisk veldig ut som at han har en diagnose på autismespekteret, men det er bare synsing fra min side såklart, jeg er ingen lege. Men bra han blir utredet! 

Disse tingene du nevner er jo faktisk ganske "spot on " iht den lidelsen.  ( eller de, det er mange og mange grader) 

Har selv en mann med den samme problematikken. Og han er voksen, så får ikke samme sinne og kan så klart kommunisere.. Men det er egentlig slik for han også.. derfor jeg kom på det.

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Nala79 skrev:

Høres faktisk veldig ut som at han har en diagnose på autismespekteret, men det er bare synsing fra min side såklart, jeg er ingen lege. Men bra han blir utredet! 

Disse tingene du nevner er jo faktisk ganske "spot on " iht den lidelsen.  ( eller de, det er mange og mange grader) 

Har selv en mann med den samme problematikken. Og han er voksen, så får ikke samme sinne og kan så klart kommunisere.. Men det er egentlig slik for han også.. derfor jeg kom på det.

Ble litt satt på hold ting nå pga korona, men håper arbeidet blir fortsatt framover 😊 takk for tips

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[regine]

Vet du hva, TS, det du driver med er galskap. Du står nærmest på hodet og driter i vinkel for å tilfredstille FAR, samtidig som du lar ungen nærmest gå for lut og kaldt vann. Fordi du er så opptatt av å "samarbeide og tilrettelegge" for far, være grei med far, ikke lage konflikt, blablabla. Fordi du gjør dette så ofrer du barnet, dets trygghet, dets tilknytning, dets oppvekst. Du bruker tid og energi på å handle (!) for far og kjøre for far, tid, energi og penger du heller skulle brukt på ungen. 

Jeg vet at det jeg skrev er brutalt, men du må faktisk ta et par skritt tilbake og se hva du egentlig driver med og hvem du prøver å "please". 

Din oppgave som omsorgsperson er å ta vare på BARNET. Det er BARNETs beste som skal være din rettesnor og det du bestreber deg for å tilrettelegge for. Når ungen reagerer som han gjør, så er det DET du skal ta på alvor. Hva kan og må du gjøre for å endre på situasjonen slik at BARNET ivaretas på best mulig måte. Og nei - ikke begynn å diagnostiser barnet, det er ikke det som er problemet i denne situasjonen.

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har dere ingen fast samværsavtale? Hvordan avtaler dere samvær? Jeg tipper ut fra det du skriver at du maser og maser på far for å få til samvær, som far ofte avlyser, og så starter du en ny maserunde. Slutt med det. Det er FAR sitt ansvar å etablere og tilrettelegge for et godt forhold til sitt barn. Hvis han ikke verken foreslår samvær eller følger opp det dere har avtalt, så bør ikke du gjøre noe som helst. 

Som sagt: legg ansvaret der det hører hjemme. Den måten du agerer på overfor far, betyr at i praksis så tar du alt ansvar for at far skal være sammen med barnet,  inkl. det prakiske rundt (henting, handling etc). Far er en voksen mann og av voksne kan man forvente at de holder avtaler, at de er i stand til å handle inn til seg og sine, at de er i stand til å hente/bringe når det er nødvendig, at de er istand til å etablere og videreutvikle en relasjon til sine barn. Alt dette er FARs ansvar, ikke ditt. Så la det ligge - overlat det til far. Hvis det da ikke blir noe samvær på en stund, så blir det ikke det, fordi dette er fars ansvar. 

Og så kommer innvendingene: jamen, jeg vil jo at barnet skal ha et godt forhold til far. Javel, men hvorfor vil du det når far ikke følger opp og barnet ikke har det bra? Og hvorfor mener du at far bare kan lene seg tilbake og la deg gjøre hele jobben med dette, mens han selv ikke løfter en finger? Er det far som trenger din omsorg og energi eller er det barnet? 

Tenk gjennom hva som er viktig her, TS, og ta de grepene som er nødvendige for å ivareta ditt BARNs beste.

Og rent praktisk så noterer du ned alt som skjer når det skjer, med dato etc. Barnets reaksjoner, fars manglende oppflging (at du kjører/henter) avlysninger etc. Da har du mye bedre dokumentasjon på de faktiske forhold enn om du bare sier ting.

Endret 22. april 2020 av regine

[laviniabcn79]

3 minutter siden, regine skrev:

Vet du hva, TS, det du driver med er galskap. Du står nærmest på hodet og driter i vinkel for å tilfredstille FAR, samtidig som du lar ungen nærmest gå for lut og kaldt vann. Fordi du er så opptatt av å "samarbeide og tilrettelegge" for far, være grei med far, ikke lage konflikt, blablabla. Fordi du gjør dette så ofrer du barnet, dets trygghet, dets tilknytning, dets oppvekst. Du bruker tid og energi på å handle (!) for far og kjøre for far, tid, energi og penger du heller skulle brukt på ungen. 

Jeg vet at det jeg skrev er brutalt, men du må faktisk ta et par skritt tilbake og se hva du egentlig driver med og hvem du prøver å "please". 

Din oppgave som omsorgsperson er å ta vare på BARNET. Det er BARNETs beste som skal være din rettesnor og det du bestreber deg for å tilrettelegge for. Når ungen reagerer som han gjør, så er det DET du skal ta på alvor. Hva kan og må du gjøre for å endre på situasjonen slik at BARNET ivaretas på best mulig måte. Og nei - ikke begynn å diagnostiser barnet, det er ikke det som er problemet i denne situasjonen.

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har dere ingen fast samværsavtale? Hvordan avtaler dere samvær? Jeg tipper ut fra det du skriver at du maser og maser på far for å få til samvær, som far ofte avlyser, og så starter du en ny maserunde. Slutt med det. Det er FAR sitt ansvar å etablere og tilrettelegge for et godt forhold til sitt barn. Hvis han ikke verken foreslår samvær eller følger opp det dere har avtalt, så bør ikke du gjøre noe som helst. 

Som sagt: legg ansvaret der det hører hjemme. Den måten du agerer på overfor far, betyr at i praksis så tar du alt ansvar for at far skal være sammen med barnet,  inkl. det prakiske rundt (henting, handling etc). Far er en voksen mann og av voksne kan man forvente at de holder avtaler, at de er i stand til å handle inn til seg og sine, at de er i stand til å hente/bringe når det er nødvendig, at de er istand til å etablere og videreutvikle en relasjon til sine barn. Alt dette er FARs ansvar, ikke ditt. Så la det ligge - overlat det til far. Hvis det da ikke blir noe samvær på en stund, så blir det ikke det, fordi dette er fars ansvar. 

Og så kommer innvendingene: jamen, jeg vil jo at barnet skal ha et godt forhold til far. Javel, men hvorfor vil du det når far ikke følger opp og barnet ikke har det bra? Og hvorfor mener du at far bare kan lene seg tilbake og la deg gjøre hele jobben med dette, mens han selv ikke løfter en finger? Er det far som trenger din omsorg og energi eller er det barnet? 

Tenk gjennom hva som er viktig her, TS, og ta de grepene som er nødvendige for å ivareta ditt BARNs beste. 

FY fader så bra skrevet. HELT ENIG!!!

[AnonymBruker]

Jeg tenker at barnet blir usikkert fordi det merker på deg at du er nervøs/usikker/engstelig. Barn merker stemningen som vi voksne har i oss ganske raskt. Jeg tror derfor ikke det er denne leveringssituasjonen som er greia, det vil si ikke selve det at du ikke får bli med opp dit far bor, snarere det at barnet kanskje ikke er like trygg på far mer som en omsorgsperson lengre på grunn av lengre tid fra hverandre (dersom det er tilfelle).

Anonymkode: 7ab5f...412

[Jytte]

38 minutter siden, regine skrev:

Vet du hva, TS, det du driver med er galskap. Du står nærmest på hodet og driter i vinkel for å tilfredstille FAR, samtidig som du lar ungen nærmest gå for lut og kaldt vann. Fordi du er så opptatt av å "samarbeide og tilrettelegge" for far, være grei med far, ikke lage konflikt, blablabla. Fordi du gjør dette så ofrer du barnet, dets trygghet, dets tilknytning, dets oppvekst. Du bruker tid og energi på å handle (!) for far og kjøre for far, tid, energi og penger du heller skulle brukt på ungen. 

Jeg vet at det jeg skrev er brutalt, men du må faktisk ta et par skritt tilbake og se hva du egentlig driver med og hvem du prøver å "please". 

Din oppgave som omsorgsperson er å ta vare på BARNET. Det er BARNETs beste som skal være din rettesnor og det du bestreber deg for å tilrettelegge for. Når ungen reagerer som han gjør, så er det DET du skal ta på alvor. Hva kan og må du gjøre for å endre på situasjonen slik at BARNET ivaretas på best mulig måte. Og nei - ikke begynn å diagnostiser barnet, det er ikke det som er problemet i denne situasjonen.

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har dere ingen fast samværsavtale? Hvordan avtaler dere samvær? Jeg tipper ut fra det du skriver at du maser og maser på far for å få til samvær, som far ofte avlyser, og så starter du en ny maserunde. Slutt med det. Det er FAR sitt ansvar å etablere og tilrettelegge for et godt forhold til sitt barn. Hvis han ikke verken foreslår samvær eller følger opp det dere har avtalt, så bør ikke du gjøre noe som helst. 

Som sagt: legg ansvaret der det hører hjemme. Den måten du agerer på overfor far, betyr at i praksis så tar du alt ansvar for at far skal være sammen med barnet,  inkl. det prakiske rundt (henting, handling etc). Far er en voksen mann og av voksne kan man forvente at de holder avtaler, at de er i stand til å handle inn til seg og sine, at de er i stand til å hente/bringe når det er nødvendig, at de er istand til å etablere og videreutvikle en relasjon til sine barn. Alt dette er FARs ansvar, ikke ditt. Så la det ligge - overlat det til far. Hvis det da ikke blir noe samvær på en stund, så blir det ikke det, fordi dette er fars ansvar. 

Og så kommer innvendingene: jamen, jeg vil jo at barnet skal ha et godt forhold til far. Javel, men hvorfor vil du det når far ikke følger opp og barnet ikke har det bra? Og hvorfor mener du at far bare kan lene seg tilbake og la deg gjøre hele jobben med dette, mens han selv ikke løfter en finger? Er det far som trenger din omsorg og energi eller er det barnet? 

Tenk gjennom hva som er viktig her, TS, og ta de grepene som er nødvendige for å ivareta ditt BARNs beste.

Og rent praktisk så noterer du ned alt som skjer når det skjer, med dato etc. Barnets reaksjoner, fars manglende oppflging (at du kjører/henter) avlysninger etc. Da har du mye bedre dokumentasjon på de faktiske forhold enn om du bare sier ting.

Dette. Når far ofte avlyser kan han heller ikke forvente at det passer for deg og barnet når det passer for han. Det gjorde jeg klart overfor barnefar i mitt tilfelle, en gang måtte han bare snu i døra når han kom en fredag uten å ringe. Hytteturer var allerede avtalt, samvær med andre osv. Ringte han samme dag etter å ha avlyst og vært fraværende i flere uker fikk han samme beskjed. Barna skal ha en forutsigbar hverdag, også når det angår samvær. 

 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, regine skrev:

Vet du hva, TS, det du driver med er galskap. Du står nærmest på hodet og driter i vinkel for å tilfredstille FAR, samtidig som du lar ungen nærmest gå for lut og kaldt vann. Fordi du er så opptatt av å "samarbeide og tilrettelegge" for far, være grei med far, ikke lage konflikt, blablabla. Fordi du gjør dette så ofrer du barnet, dets trygghet, dets tilknytning, dets oppvekst. Du bruker tid og energi på å handle (!) for far og kjøre for far, tid, energi og penger du heller skulle brukt på ungen. 

Jeg vet at det jeg skrev er brutalt, men du må faktisk ta et par skritt tilbake og se hva du egentlig driver med og hvem du prøver å "please". 

Din oppgave som omsorgsperson er å ta vare på BARNET. Det er BARNETs beste som skal være din rettesnor og det du bestreber deg for å tilrettelegge for. Når ungen reagerer som han gjør, så er det DET du skal ta på alvor. Hva kan og må du gjøre for å endre på situasjonen slik at BARNET ivaretas på best mulig måte. Og nei - ikke begynn å diagnostiser barnet, det er ikke det som er problemet i denne situasjonen.

Hvis jeg forstår det du skriver riktig, så har dere ingen fast samværsavtale? Hvordan avtaler dere samvær? Jeg tipper ut fra det du skriver at du maser og maser på far for å få til samvær, som far ofte avlyser, og så starter du en ny maserunde. Slutt med det. Det er FAR sitt ansvar å etablere og tilrettelegge for et godt forhold til sitt barn. Hvis han ikke verken foreslår samvær eller følger opp det dere har avtalt, så bør ikke du gjøre noe som helst. 

Som sagt: legg ansvaret der det hører hjemme. Den måten du agerer på overfor far, betyr at i praksis så tar du alt ansvar for at far skal være sammen med barnet,  inkl. det prakiske rundt (henting, handling etc). Far er en voksen mann og av voksne kan man forvente at de holder avtaler, at de er i stand til å handle inn til seg og sine, at de er i stand til å hente/bringe når det er nødvendig, at de er istand til å etablere og videreutvikle en relasjon til sine barn. Alt dette er FARs ansvar, ikke ditt. Så la det ligge - overlat det til far. Hvis det da ikke blir noe samvær på en stund, så blir det ikke det, fordi dette er fars ansvar. 

Og så kommer innvendingene: jamen, jeg vil jo at barnet skal ha et godt forhold til far. Javel, men hvorfor vil du det når far ikke følger opp og barnet ikke har det bra? Og hvorfor mener du at far bare kan lene seg tilbake og la deg gjøre hele jobben med dette, mens han selv ikke løfter en finger? Er det far som trenger din omsorg og energi eller er det barnet? 

Tenk gjennom hva som er viktig her, TS, og ta de grepene som er nødvendige for å ivareta ditt BARNs beste.

Og rent praktisk så noterer du ned alt som skjer når det skjer, med dato etc. Barnets reaksjoner, fars manglende oppflging (at du kjører/henter) avlysninger etc. Da har du mye bedre dokumentasjon på de faktiske forhold enn om du bare sier ting.

Takk for et utfyllende svar.

Ja jeg har vel tilrettelagt for mye for far. Jeg gjør hva som helst for å unngå konflikter med han for jeg er redd for at han tar det ut på meg eller ungen. Gjorde han sint en gang tidligere og da sluttet han å betale avdragene på lånet jeg tok opp for han. Så jeg er på tåhev hele tiden. Jeg har blitt presset til å hjelpe han økonomisk og nå føler jeg at jeg må gjøre hva som helst for å gjøre han fornøyd. Hvis ikke straffer han meg. 
 

Han vet hvordan han skal kontrollere meg. Det har han gjort siden vi ble kjent. Prøver å bryte sirkelen og gått i terapi for å komme over dette. Har lang vei å gå enda. Det er tøft. 
Når jeg har konfrontert han med ting så legger han skylden på meg eller andre. 
 

Ikke vært enkelt, men prøver å gjøre hva jeg kan for barnet. Har satt opp møte med advokaten min nå og skal snakke med familievernkontoret i morgen. 
 

ts

Anonymkode: bc0e1...019

[Imperfectionibus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Barnevernet bestemmer ikke samvær mellom mor og far. Det er annen lov (barnelova). 

Anonymkode: 65f96...b40

Stemmer forsåvidt, men bv kan sette begrensninger på samvær samt hjelpe til for at barnet skal ha det best mulig.

[AnonymBruker]

Hvordan klarer du å levere når du ikke vet om barnet har det bra? Hvordan klarer du å fungere/ sove de dagene og nettene du ikke vet hvordan barnet ditt har det? Kanskje gråter barnet hver kveld/ natt og lengter etter deg. Og føler at du svikter han/henne. 

Anonymkode: e7cae...525

[AnonymBruker]

Du må ta kontakt med kreditor/bank og få lånene han har tatt opp på deg overført til han så han ikke kan bruke det som ett vektlodd på deg. Jeg skulle helst sett at du anmeldte svindelforsøkene, men jeg ser ikke helt hvordan det kan hjelpe annet enn at det kan på sikt bedre din stilling for egenomsorg, for det virker som denne faren er et sabla naut av en guttunge. 

Jeg blir ekstremt sliten bare av å lese at du må forholde deg til noen som oppfører seg slik, og jeg tror du kan ha veldig nytte av å stå opp for seg selv. Vær hundre prosent ærlig med alle involverte instanser, og ikke finmal noe som helst. Guttungen trenger at faren tar seg selv kraftig i nakken, og det gjør du og.

Anonymkode: 6411f...14a