Hun vil ikke til pappaen sin, hvilke rettigheter har en 11 år gammel jente?tqqq

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan man jo si uansett - det blir alltid rettssak hvis en av foreldrene setter seg på bakbena. 

Hvis TS har en 90% fra hun er 1 år og hun ikke vil til far, så får hun bo hos mor om hun vil. Rettssak kan man alltid stelle i stand, det blir bare mer trøbbel for å komme til samme resultat.

Anonymkode: 32be0...904

Å bestemme selv betyr at foreldre ikke kan sette seg på bakbeina. Siden de kan det, kan ikke en 12-åring bestemme selv.

Forøvrig er jeg enig med de som sier kjør på og nekt, det får neppe konsekvenser.

Anonymkode: 7d242...fd9

[abc123detvardet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Barn kan bestemme selv hvor de skal bo fra de er 12, det er vel de fleste skilte informert om? Hvor lenge til hun fyller 12?

 

Barn har muligheten til å påvirke hvor de skal bo i alle aldre.

Når barnet er 7 år skal det bli hørt og barnets mening skal bli tatt til betraktning. 

Når barnet er 12 år skal det legges stor vekt på det barnet sier.

Når de er 16 år kan de bestemme hvor de skal bo.

[Sunnys]

Jenta har rett til å bli hørt når hun er 12.. hennes tanker og valg skal veies tungt. 
men om ikke jenta vil så la henne slippe. 
ikke tving henne 

[AnonymBruker]

Han kan ikke tvinge henne til samvær. Slutt med å legge til rette for samvær, slutt med å ta kontakt, dere to lever livet som vanlig, og om han tar kontakt si at jenta bestemmer det selv.

Du, jenta, helsesøster og barneombud (?) kan ha et møte der dere snakker om det slik at det kommer opp i papirene. Da står dere sterkere om han forsøker seg.

Anonymkode: 18d0a...27c

[regine]

TS - nå skal du sette deg rolig ned og puste med magen. Og så skal du begynne å høre på jenta di og ta hennes opplevelse på alvor. HUN ønsker ikke samvær med sin far, et samvære som uansett over år har vært sporadisk og lite ønsket av far. At du egentlig har stått på hendene for at FAR skal ha samvær, er fint det, men ikke når det går på bekostning av jenta. Og det gjør det jo helt åpenbart når hun lurer på om du ikke vil ha henne....... 

Jenta er såpass gammel nå at det skal legges betydelig vekt på det hun mener og hun skal også høres dersom far tar saken videre. Men først må han faktisk gjøre noe med det. Det betyr at du nå må slutte å ringe/melde whatever du gjør for å få han til å ha samvær, HAN må ta initiativ, ikke du. Tar han initiativ, og din datter sier at hun ikke vil, så gir du den tilbakemeldingen til far. Og så diskuterer du ikke mer med han. Dersom far da vil gå videre med dette, så er det HAN som må kalle inn til mekling (en mekling det betry nada om du stiller på eller ikke, FVK har ingen makt og myndighet) og det er far som må ta alle skritt videre. Du verken skal eller bør gjøre noe som helst, bortsett fra - DERSOM far begynner å bråke - å skaffe deg advokat. Du MÅ ha ordentlig juridisk bistand i tilfelle det blir noen sak, men du er langt unna det nå. Pr i dag skal du bare avvente og ikke la deg skremme av evt trussler fra far om rettssak etc. Som sagt - overlat alle iniativ til noe sånt til ham, dette er ikke noe du skal gjøre noe med. 

Det er fars ansvar å ha et godt forhold til sitt barn, ikke ditt. Ditt ansvar er å ivareta ditt barns beste. Det er åpenbart ikke å tvinge henne til samvær eller å framsnakke far over en lav sko. Du skal selvsagt ikke snakke ned far, men du kan være nøytral og du skal og må støtte jenta i hennes opplevelse av faren. Du skal heller ikke nekte samvær, men du skal slutte å løpe etter far for å tvinge jenta til samvær. Som sagt:  Overlat alt initiativ i saken til far, slutt og bruk tid og energi på noe som ikke er bra for noen. 

og fortell jenta di at hun selvsagt skal få slippe hvis hun ikke vil mere, hun må få tryggheten av at mamma vil ha henne og vil hennes beste. 

lykke til - du har gjort langt mer enn nødvendig for denne faren, så nå snur du fokus fra ham og over til jenta

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Det er de ikke informert om, for det stemmer ikke. Barnets mening skal tillegges stor vekt, men det er ikke sikkert den blir fulgt, og hvis den ene foreldren nekter er rettssak nødvendig.

Jeg vet ikke sikkert når de kan bestemme, tror det er 15 eller 16.

Anonymkode: 7d242...fd9

I teorien så bestemmer ikke 12-åringer selv hvor de skal bo, men ingen har lov til å fysisk ta med seg ett barn på samvær så i praksis blir det ikke samvær hvis en 12-åring nekter. Jeg har akkurat vært gjennom en barnefordelingssak hvor barnet på 10 nektet å dra til far, og her var dommeren veldig klar mot far i første saksforbredende møte. Dommeren sa at loven sier at barn har rett på samvær, og at foreldre har rett på samvær, men samvær må være på barnas premisser. Dommeren var også klar på at retten ikke tvinger barn til samvær hvis barnet nekter, men retten og sakkyndige skal oppfordre til samvær hvis det er tilrådelig. Dommeren sa også at ingen har rett til fysisk å ta med seg barnet da det regnes som svært ingripende ovenfor barnet, og at realiteten er at nekter barnet så blir det ikke samvær.

Anonymkode: 4716f...18a

[AnonymBruker]

Hun kan bestemme ganske mye selv nå ja. Hun er nært 12 år. Han kan velge å ta det til retten, men det vil ta tid og før man vet ordet av det er hun blitt 12 år.

Anonymkode: 6c990...294

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I teorien så bestemmer ikke 12-åringer selv hvor de skal bo, men ingen har lov til å fysisk ta med seg ett barn på samvær så i praksis blir det ikke samvær hvis en 12-åring nekter. Jeg har akkurat vært gjennom en barnefordelingssak hvor barnet på 10 nektet å dra til far, og her var dommeren veldig klar mot far i første saksforbredende møte. Dommeren sa at loven sier at barn har rett på samvær, og at foreldre har rett på samvær, men samvær må være på barnas premisser. Dommeren var også klar på at retten ikke tvinger barn til samvær hvis barnet nekter, men retten og sakkyndige skal oppfordre til samvær hvis det er tilrådelig. Dommeren sa også at ingen har rett til fysisk å ta med seg barnet da det regnes som svært ingripende ovenfor barnet, og at realiteten er at nekter barnet så blir det ikke samvær.

Anonymkode: 4716f...18a

Vel, jeg kjenner en sak der et barn på 10 ble tvunget og barnet på 13 bare slapp pga sykdom, hadde hun vært frisk ville hun blitt tvunget hun også, med bøter til mor hvis mor sto på hennes side, det er Ikke noe bestemme selv det.

Og ellers har regine skrevet det som trenger å skrives, hør på regine.

Anonymkode: 7d242...fd9

[AnonymBruker]

Hadde ordnet barnevakt til jenta, tatt bulen og hentet mannen og dratt ut på en flere timers lang kjøretur. Tatt en lang alvorsprat. Passet på å spille "Cats in the cradle" og "Ride ranke" med Finn Kalvik flere ganger i løpet av turen. 

lesetid: https://www.lifehack.org/articles/communication/15-things-responsible-father-will-never.html

https://www.artofmanliness.com/articles/the-importance-of-fathers-according-to-science/

 

Og kanskje flere låter? https://mom.com/baby/27133-10-songs-about-complicated-father-child-relationships

 

“It is easier for a father to have children than for children to have a real father.”

 

Gjør litt research, få ham til å forstå hvor viktig han er og kan være, sett ham på plass!

 

 

Anonymkode: ea802...1fb

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt! Men han får noen ganger for seg at nå SKAL han ha henne, og da får hun helt panikk. Og vil ikke, gråter og har det fælt!

Anonymkode: f118e...72e

Hvorfor vil hun ikke dit da? hvis hun gråter og får panikk er jo det et signal at hun virkelig ikke har det fint der... Kankje han neglekter henne?  Altså ikke bryr seg. Føler seg alene der?

Anonymkode: e0504...a16

[AnonymBruker]

1 time siden, FluffyChix skrev:

Jeg hadde det akkurat likedann. For meg var det helt grusomt å ha pappahelg. På 80 og 90tallet var det jo ikke vanlig med 50/50, da var det vanlig med pappahelger og 1 dag i uka. 

Jeg husker ikke hvor mange onsdager det ble...men det var ikke mange iallefall. Jeg taklet ikke samværet med pappa så ofte og det ble bare faset ut til annenhver helg, som etterhvert ble ett mareritt. Jeg pleide å ikke komme hjem etter skolen for å slippe å dra, eller gjemme meg en eller annen plass - eller slå meg til de grader vrang, eller fake en eller annen sykdom for da fikk jeg bli hjemme. Hvis alt annet ikke fungerte så pleide jeg å skrike meg til at vi dro til farmor, for der elsket jeg å være og det er en plass jeg fortsatt har sterke følelser knyttet mot - kaller det mitt barndoms paradis. Har vurdert å flytte til bygda faktisk. Når jeg ble større pleide jeg å ta bussen straks det var muligheter, helger, ferier osv dit. Helgesamværet ble i likhet med TS datter mindre og mindre og helt fraværende etter at søsteren min kom til verden da jeg var 12. Det var en stor, stor lettelse. Pappa gjorde heller aldri noe med det.

Pappa og mitt sitt problem er at vi er på to helt forskjellige planeter. Og jeg klarer ikke å forholde meg til han. Nå har jeg ikke snakket med han på 5 år og kjenner ingen savn i dette. Hos pappa hadde jeg ikke eget rom, ikke egne leker, ikke klær, ingenting som føltes som et hjem. En gang han hentet meg, kom vi til han og der var det flyttet inn en dame og en gutt uten at han hadde sagt noe til meg om dette. Jeg ble nesten som en gjest på guttens rom i helgene. Han skaffet seg også en hel familie som jeg aldri fått være en del av. Jeg har valgt å bare gå fra det og la daddyissues være daddyissues.

Søsteren min har et helt annet forhold til pappa, der er det pappajente og øyesten som er greia.  

Da jeg selv fikk barn, var jeg veldig opptatt av at faren måtte velge: Enten fikk han være der, eller så måtte han la være. Han kunne ikke stå i døra og komme og gå som han ville i barnets liv. Det sa jeg rett ut uten noen misforståelser. Det har også vært svært viktig for meg at far og sønn har connection, og at jeg ikke prøver å erstatte mora til bonusbarna, men samtidig være en trygg havn i deres liv. 

Jeg er all for at barn skal ha lik rett til sine foreldre, men i enkelte tilfeller er det slik at det ikke lar seg gjøre, og kanskje blir det verre jo mer man insisterer. Jeg husker alle helgene jeg ble tvunget avgårde, full av tårer og klump i magen. Jeg syns faktisk ikke det er helt riktig at man skal tvinge barnet på samvær. Det går bare en kjempefin linje mellom det som kan være sabortasje og det som er gjort for barnets beste.  Jeg tror kanskje en samtale med barnet om årsakene til mangel på lyst kan være og se på om det finnes løsninger der. Ut over det kan det jo hende at jenta faktisk ikke trenger denne farsmodellen...

Pappahelg ja... Bare ordet gjør at jeg kjenner at det knyter seg i magen. Som du skriver, på 90-tallet var det ikke vanlig med 50/50. Det var annenhver helg og en hverdag i uka. Og det var like kjipt hver gang vi var der, og jo eldre jeg ble, jo mer grudde jeg meg til å dra til faren min.

For det første så kjøpte han en trang 2-roms leilighet i en sliten blokk på et sted som var svært lite barnevennlig. Ingen lekeapparater, fotballbaner, parker eller noenting i nærheten. Nærme sentrum, men likevel ikke gangavstand. Faren min, broren min og jeg delte de første årene en dobbeltseng på det ene soverommet som var der, før han investerte i en dobbel køyeseng etterhvert...

Det var dritkjedelig der, ingen barn å leke med, alle vennene våre hadde vi jo hos mamma. Så omtrent kun på TV da vi var der.

Det verste var likevel ikke at det var kjedelig eller dårlig plass. Det verste var drikkingen. Faren min har alltid hatt et alkoholproblem, og titt og ofte måtte vi være med han på fest sammen med andre tvilsomme bekjentskaper. En av hans beste venner endte etterhvert som en av de verste narkisene på Plata... Husker spesielt en av disse festene hvor vi var i en leilighet et eller annet sted jeg ikke hadde vært før. Høy musikk, fulle folk og masse mennesker jeg ikke ante hvem var. Etterhvert skulle de voksne ut på byen, og jeg husker vi satt i en bil 8-9 stykker. Jeg på fanget til en eller annen fyr, og broren min i bagasjerommet. Min bror og jeg ble satt av alene i min fars leilighet sammen med bikkja til hans nye flamme, mens de voksne dro ut for å feste. Vi var ca 7 og 4 år gamle og jeg var redd for hunder...

Husker jeg misunte klassekameratene mine som slapp pappahelger. De hadde enten gifte/samboende foreldre, eller svært fraværende fedre som bodde på en annen kant av landet, og som de da møtte kun et par ganger i året.

Etterhvert møtte han heldigvis en ny dame(ikke hun nevnt i forrige avsnitt), og festingen roet seg litt, selvom han fortsatt var glad i flaska. Denne damen hadde to sønner på ca samme alder som meg og min bror, og faren min flyttet mer eller mindre inn til henne. Vi var dog fortsatt av og til i hans leilighet, da det ofte ble mye krangel mellom oss og hans samboers barn.

Så fant han ut at han skulle selge leiligheten sin, og flytte inn til samboeren for godt. Men siden vi kranglet mye med hennes barn, så orket han ikke å være der med oss, og vi dro da, sommer som vinter, ut til hytta vår, uten innlagt vann og toalett, hver eneste gang vi skulle ha samvær. Altså en hverdag i uka og annenhver helg. Dette var en typisk sommerhytte, og igjen, det eneste å gjøre der var å se på TV. Vi foretrakk faktisk heller å være hos samboeren hans og barna hennes til tross for kranglingen oss i mellom, fordi det i hvertfall var noen jevnaldrende å være sammen med.

Mang en gang kom vi ned på morgenen og fant pappa dritafull i stolen med Canal+ i full gang(voksenfilmer) og buksa på knærne... Til slutt, det var vel på slutten av ungdomsskoletiden min, så ble samværet redusert til annenhver helg pga ønske fra oss, men vi måtte faktisk ha fast samvær annenhver helg frem til jeg ble 18 og broren min 15. Den ble slutt mellom han og samboeren, han flyttet nærmere oss, noe som var bedre på mange måter, fordi vi da hadde muligheter til å treffe venner i pappahelgene. Men dette plagde jo han. Han leide en trang leilighet med ett soverom, og ville at vi når vi var der skulle sitte sammen med han i sofaen der hele helgen fremfor å være med venner.

Da jeg ble 18 fikk jeg min første kjæreste, og ville jo naturligvis tilbringe så mye tid som mulig med henne. Helgen vi ble sammen var mammahelg, og da jeg ville tilbringe neste helg med henne også ble far vanskelig men godtok det så lenge vi var hos han helgen etter det igjen. Så kom helgen vi skulle til han, og jeg ville heller være sammen kjæresten min da og. Hun skulle på språkreise til England mandagen etter og være borte 3 uker, men han krevde at jeg skulle dra til han siden jeg ikke var med han helgen før. Da sa jeg til min mor at jeg ikke ønsket å ha fast samvær med pappa lenger, og det forsto hun godt, og formidlet dette til han.

Etter dette har vi møttes når det har passet seg slik, han har hatt et langt forhold etter at det ble slutt med første samboer for rundt 20 år siden. Men pga drikkingen hans gikk det siste samboerforholdet fløyten og han har dermed kjørt tre forhold i dass pga oppførselen sin.

Det hele har endt med at gubben har mistet lappen for fyllekjøring for andre gang, og dermed bestemte seg for å flytte nærmere oss, da forholdet til samboeren tok slutt. Nå sitter han nok en gang i en leid 2-roms og synes synd på seg selv. Han forventer at vi sønnene stiller opp med å kjøre han rundt hvis han skal ting så lenge vi ikke er opptatt. Jeg har kone og to barn og har ikke alltid tid, men han elsker å spille på samvittigheten min ved å klage på at han sitter alene og at han trenger hjelp med det og det. Enda verre er det for min single og barnløse bror. Han er i tillegg arbeidsledig for tiden, noe som gjør at faren vår er supermasete og intens og spør han om å finne på ting HELE tiden. Hvis det går lang f.eks en uke eller mer uten at vi gjør noe med han, drar han på polet og kjøper 10 flasker sprit og sitter og drikker og synes synd på seg selv.

Til tross for alle feilene han har gjort så har vi en sånn rar type respekt for han. Han var en streng og autoritær far da vi var små, og mye av dette henger nok igjen enda... Vi tør ikke å si fra til han at vi ikke har lyst/orker å finne på noe med han hele tiden.

Turte heller ikke si noe til mamma eller andre voksne om dette. Sa fra en gang da han ble dritafull på flyet ned på en sydentur da jeg gikk på ungdomsskolen, og da ble han dritsur på meg, og drakk bare enda mer..

Så jeg mener helt klart: Hvis barna ikke vil til far, ikke tving de!

 

Anonymkode: 1e665...844

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor vil hun ikke dit da? hvis hun gråter og får panikk er jo det et signal at hun virkelig ikke har det fint der... Kankje han neglekter henne?  Altså ikke bryr seg. Føler seg alene der?

Anonymkode: e0504...a16

Mangen Alenefedre har en tendens til å ikke vite hvordan man skal ta vare på unger uansett hvor oppegående dem er. Jeg vet av erfaring selv. jeg vokste opp med bare en pappa han var god hjerta men dum når det kommer til å ta vare på meg. Ikke for å dømme men jeg forstår. Dem har ikke morsinstinkt. Og sjeldent et farsinstink vedmindre moren er inne i bildet.

Anonymkode: e0504...a16

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Mangen Alenefedre har en tendens til å ikke vite hvordan man skal ta vare på unger uansett hvor oppegående dem er. Jeg vet av erfaring selv. jeg vokste opp med bare en pappa han var god hjerta men dum når det kommer til å ta vare på meg. Ikke for å dømme men jeg forstår. Dem har ikke morsinstinkt. Og sjeldent et farsinstink vedmindre moren er inne i bildet.

Anonymkode: e0504...a16

Dette. Og det flere her forteller om samvær med udugelige fedre. Stakkars barn idag som vokser opp med 50/50 som normen. Det blir vel spennende å høre alle disses historier når de vokser opp.

Til Ts: anbefaler deg å slutte å snakke om pappaen her. Du ødelegger bare ditt forhold til datteren. Det hun trenger er at du ser henne og hennes behov og anerkjenner hennes følelser. Si klart ifra til pappen at hun vil ikke mer. Dersom han ønsker kontakt får han starte på nytt og opparbeide seg tillit og et skikkelig forhold til henne. Hun er ikke en gjenstand han har en eierandel i som han kan komme og gjøre krav på når det passer han. Som det virker som en del fedre tenker. Hun er et menneske med følelser og behov som han har ansvar for

Anonymkode: e8583...c5c