Jeg vil bare ha det bra

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt det bra og jeg har aldri snakket om det med noen. Årevis med destruktive venne- og kjærlighetsforhold. Eksen min truet meg på livet på søndag, og alt jeg vil er å holde rundt han. Det holder på å rakne for meg siden han ikke svarer på meldingene mine. Jeg klarer ikke å få sunne relasjoner til andre mennesker. Jeg har følt meg distansert til familien min hele livet, alt er en fasade. Noen ganger, og da i perioder over lang tid, vil jeg egentlig bare dø. 

Jeg fungerer godt i hverdagen med jobb og studier, men det er bare fordi jeg går på autopilot og ikke tillater meg å føle noe. 

Egentlig vil jeg få det bedre. Jeg vil få bedre innsikt i min egen situasjon og mine egne relasjonsproblemer, som jeg de siste årene har forstått at er ganske enorme. Og de blir bare verre, det er nesten så det tendenserer til en slags selvskading. Jeg vil vite mer om hva som kanskje kan ligge bak, selvom svaret skremmer meg. Jeg trenger noen som kan hjelpe meg med dette, som kan lytte, sortere og hjelpe meg med å finne den jeg egentlig er. Jeg fortjener jo ikke å ha det så elendig som jeg har det. 

Jeg har ikke råd til psykolog. Og skulle jeg eventuelt startet hos psykolog ANER jeg ikke hvor jeg skulle starta. Det er så mye, og mye som også er veldig komplekst. Ting jeg egentlig aldri har snakket med noen om, og hvis jeg har snakket med noen om det har jeg sagt at alt går bra

. Når jeg gikk i første klasse på barneskolen tenkte jeg mange ganger at jeg hatet meg selv. I barnehagen var jeg redd for de voksne som jobbet der, siden de kanskje ikke likte meg. Hele barndommen tenkte jeg at alle andre voksne enn den nærmeste familien var ekle og skumle, og jeg følte at ikke jeg hadde noen verdi rundt/for dem. Og nå som jeg er voksen selv er jeg på randen av gi opp. 

Jeg er 22 år og vet at jeg har store deler av livet mitt foran meg, og jeg VIL jo egentlig leve. Jeg bare vet ikke om jeg får det til. 

Er det noen som har noen tips i denne situasjonen? 

Anonymkode: a031f...4d2

[AnonymBruker]

Du har sikkert borderline da har man ofte litt problemer i relasjoner og havner ofte i ustabile destruktive forhold.

Men hvorfor kan du ikke bare skaffe deg en annen kjæreste? Du kan selvsagt ikke fortsette å være kjæreste med en som truer med å drepe deg.

Hvor dypt stikker problemene dine i relasjoner ellers i forhold til venner og sånt da? Har du venner i det hele tatt? Hvor mange isåfall? Har du alltid hatt venner?

Anonymkode: d1ba4...53b

[King in the North]

For det første, vil jeg tro at dine familierelasjoner er roten. 

På hvilken måte fungerer ikke, og har ikke fungert, dine relasjoner til foreldre/søsken? 

Har det vært vold, eller andre negative greier involvert? 

For det andre, hvilken mestringsfølelse får du i hverdagen? Har du høyere utdanning og/eller utfordrende jobb? Føler du at du får oppfylt ditt potensial som menneske? 

Forndet tredje, hvordan er helsen din, og mer spesifikt, vekten din i forhold til hva du ønsker? Jeg tror ikke nødvendigvis dette har noe med det du sliter med å gjøre, men den enkleste måten å skape mestringsfølelse på, (som man selv har 100% kontroll over) er å trene slik man blir mer "formidabel" enn tidligere. 

 

Generelt høres det ut som om du selv forstår deler av utfordringene du sliter med, som bunner ut i relasjonsproblemer. Nøkkelen tror jeg er å finne ut om det er en fundamental grunn til at det er slik. Jeg tipper det handler om utfordringer med familiære forhold i barndom. Hva tenker du selv? 

[AnonymBruker]

Jeg har vell totalt noe sånt som 7-8 venner, kun én nær. Alle disse utenom tre stykker er venner jeg ble kjent med tidlig på barneskolen. Jeg gikk hele ungdomsskolen uten å bli kjent med noen nye, på videregående fikk jeg en ny venn og nå på universitetet har jeg ikke blitt kjent med noen. De resterende to ble jeg kjent med siden vi bor i kollektiv sammen. 

Så jeg har kun fått tre nye venner etter fylte 10 år. Jeg trekker meg unna folk med en gang jeg merker at vi begynner å bli kjent. Den prosessen syns jeg er veldig ubehagelig og gir meg en følelse av å ikke ha kontroll (selvom jeg ikke er noen kontroll-freak)

Jeg har på en annen side hatt et veldig utsvevende og ekstremt sexliv siden jeg var 17, men som egentlig ikke har gitt meg noe særlig. 

Anonymkode: a031f...4d2

[King in the North]

Dette høres ikke veldig sunt ut. Hvorfor har du hatt et slikt utsvevende sexliv? Har det gitt deg en lett tilgjengelig positiv tilbakemelding som du har trengt? 

 

Og igjen, familien din. Hva har gått galt der? Jeg kjenner meg ellers litt igjen, jeg er introvert og har slitt med å få nye venner jo eldre jeg blir. Men det er jo nettopp fordi jeg selv unngår det som skal til for å få det til. 

[AnonymBruker]

Det var jeg som skrev innlegget over her som svar til AB

4 minutter siden, King in the North skrev:

For det første, vil jeg tro at dine familierelasjoner er roten. 

På hvilken måte fungerer ikke, og har ikke fungert, dine relasjoner til foreldre/søsken? 

Har det vært vold, eller andre negative greier involvert? 

For det andre, hvilken mestringsfølelse får du i hverdagen? Har du høyere utdanning og/eller utfordrende jobb? Føler du at du får oppfylt ditt potensial som menneske? 

Forndet tredje, hvordan er helsen din, og mer spesifikt, vekten din i forhold til hva du ønsker? Jeg tror ikke nødvendigvis dette har noe med det du sliter med å gjøre, men den enkleste måten å skape mestringsfølelse på, (som man selv har 100% kontroll over) er å trene slik man blir mer "formidabel" enn tidligere. 

 

Generelt høres det ut som om du selv forstår deler av utfordringene du sliter med, som bunner ut i relasjonsproblemer. Nøkkelen tror jeg er å finne ut om det er en fundamental grunn til at det er slik. Jeg tipper det handler om utfordringer med familiære forhold i barndom. Hva tenker du selv? 

Foreldrene mine og jeg er veldig ulike. Jeg har aldri fått det til å fungere med noen av det, mye av mangel på kjemi rett og slett. Jeg og pappa har også hatt et veldig destruktivt forhold fra jeg var 13 til 19, med mye utagerende krangling. Var vell 3-4 episoder hvor han var hardhendt og voldsom, men ikke direkte voldelig. Jeg har alltid følt at jeg ikke har vært god nok rundt foreldrene mine. Jeg har en tvillingsøster som er flinkere til meg i alt. Jeg tror mye av oppveksten/ungdomstiden min var preget av at jeg prøvde å imponere foreldrene mine, men aldri helt følte at jeg fikk det til. De ga meg ros og komplimenter, men jeg trodde liksom aldri på dem. Jeg kuttet opp armene mine store deler av ungdomsskolen, og de værste periodene var alltid utløst av mamma og pappa. Jeg opplever at mamma er følelsesmessig distansert, og ikke ´´påkoblet´´ på en slik måte at jeg klarer å snakke med henne om det som er vanskelig, det har jeg aldri gjort. Pappa har PTSD og er nesten enda vanskeligere å snakke med. Han har ikke vært noen god far for meg, det har han innrømt. Han har kjeftet på meg, latterliggjort meg, nedverdiget meg, utnyttet mine svake punkter. Og det gjør ekstremt vondt å vite at han aldri var slik mot mine to søsken. 

Jeg studerer på universitet og har to deltidsjobber ved siden av. Jeg gjør det helt greit på skolen og trenger ikke lese spesielt mye for å få en C for eksempel. På jobben gjør jeg det bra, det får jeg tilbakemeldinger om. På begge jobbene mine jobber jeg med svært syke unge personer. 

Både vekt og helse er relativt bra. Har prøvd å trene i perioder, men merker ikke effekt på psyken. Er 168cm og ca 70kg. Kostholdet mitt er greit, i perioder mye søtsaker. Minimalt med kjøtt. 

Jeg vet at det handler om mye i barndommen min. Men jeg klarer ikke helt å få et konkret tak på hva det egentlig dreier seg om, jeg er redd det er mye jeg ikke husker. Det jeg begynner å bli ganske desperat etter å finne ut av, er hvordan jeg kan endre på dette

TS

Anonymkode: a031f...4d2

[King in the North]

Jeg skjønner, dette virker selvfølgelig mer fundamentalt enn at "gå og tren" vil hjelpe. 

Det høres ut som en kompleks barndom som profesjonelt helsepersonell burde kunne assistere deg med. Psykologneller liknende:) 

Ellers, hvis du bare vil snakke om og/eller dele erfaringene dine, enten her er andre steder, så er jeg tilgjengelig:)

Men det er nok for komplekst til at akkurat jeg kan hjelpe deg.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, King in the North skrev:

Dette høres ikke veldig sunt ut. Hvorfor har du hatt et slikt utsvevende sexliv? Har det gitt deg en lett tilgjengelig positiv tilbakemelding som du har trengt? 

 

Og igjen, familien din. Hva har gått galt der? Jeg kjenner meg ellers litt igjen, jeg er introvert og har slitt med å få nye venner jo eldre jeg blir. Men det er jo nettopp fordi jeg selv unngår det som skal til for å få det til. 

Tror ikke det handler så mye om bekreftelse. Men kanskje om kontakt. Eller kanskje for å bevise ovenfor meg selv at noen vil ha meg. Jeg har ligget med mange gutter og til tider også gjort ting jeg egentlig ikke har ønsket å gjøre. Kanskje har det vært godt for meg at noen andre har tatt over hele meg, og ikke gitt meg rom til å være noe som helst. En del av den sexen jeg har hatt har på en måte gitt meg en bekreftelse på at jeg ikke er verdt noe i det hele tatt, samtidig som den har vist meg at jeg åpenbart er verdt noe - siden vedkommende faktisk velger å ligge med meg. Jeg tror det er den krysningen der som appellerer til meg på en eller annen måte. Og det med sex, det vet jeg at jeg får til. Noen ganger har det føltes ut som om det er den eneste menneskelige kontakten jeg faktisk mestrer, og noe jeg får høre at jeg er flink til. Det blir litt sånn ´´så flink du er til å bli utnyttet seksuelt, så flink du er til å bli kvelt, spanket og fistet´´. 

Så flink du er til å være en verdiløs hore, liksom. Men i det minste flink. Det avkrefter og bekrefter verdien min om hverandre, og det er noe ved det som jeg higer etter uten at jeg forstår hvorfor. 

TS

Anonymkode: a031f...4d2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, King in the North skrev:

Jeg skjønner, dette virker selvfølgelig mer fundamentalt enn at "gå og tren" vil hjelpe. 

Det høres ut som en kompleks barndom som profesjonelt helsepersonell burde kunne assistere deg med. Psykologneller liknende:) 

Ellers, hvis du bare vil snakke om og/eller dele erfaringene dine, enten her er andre steder, så er jeg tilgjengelig:)

Men det er nok for komplekst til at akkurat jeg kan hjelpe deg.

Jeg forstår det, tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare  Jeg merker veldig godt når noen begynner å spørre meg om dette at jeg egentlig har et stort behov for å snakke med noen om det, så det må jeg egentlig bare få gjort...

TS

Anonymkode: a031f...4d2

[Cinnamondiva]

Uff, veldig trist at du føler det slik. Men ikke godta det eksen gjør. Kutt all kontakt med han. Skriv ned noe positivt om deg selv. Si positive ting til deg selv. Sett grenser for deg selv. Husk du er verdifull. Kanskje en kristen menighet kan være noe? Gå turer hjelper også. Også latter og humor. Klem🌹⭐️

[King in the North]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår det, tusen takk for at du har tatt deg tid til å svare  Jeg merker veldig godt når noen begynner å spørre meg om dette at jeg egentlig har et stort behov for å snakke med noen om det, så det må jeg egentlig bare få gjort...

TS

Anonymkode: a031f...4d2

Det er akkurat det, å dele viktige ting, både positive og forferdelige, tror jeg fundamentalt er veldig viktig for oss menensker. 

I det moderne liv tror jeg mange går og kjenner på et "savn" på dype og meningsfulle relasjoner. Noe av det viktigste for lykkefølelse som finnes hos mennesker.. 

 

Forstår veldig godt hva du mener over her om sexlivet ditt. Veldig typisk når man mangler litt kontroll (?) over andre deler av livet sitt. Spesielt familiære relasjoner. 

 

Det er ikke tilfeldig at "daddy issues" er blitt en greie, selv om det er en fæl ting å omtale det som.

 

Edit:leste feil. 

Endret 18. april 2020 av King in the North

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har vell totalt noe sånt som 7-8 venner, kun én nær. Alle disse utenom tre stykker er venner jeg ble kjent med tidlig på barneskolen. Jeg gikk hele ungdomsskolen uten å bli kjent med noen nye, på videregående fikk jeg en ny venn og nå på universitetet har jeg ikke blitt kjent med noen. De resterende to ble jeg kjent med siden vi bor i kollektiv sammen. 

Så jeg har kun fått tre nye venner etter fylte 10 år. Jeg trekker meg unna folk med en gang jeg merker at vi begynner å bli kjent. Den prosessen syns jeg er veldig ubehagelig og gir meg en følelse av å ikke ha kontroll (selvom jeg ikke er noen kontroll-freak)

Jeg har på en annen side hatt et veldig utsvevende og ekstremt sexliv siden jeg var 17, men som egentlig ikke har gitt meg noe særlig. 

Anonymkode: a031f...4d2

8 venner, ja da skjønner jeg at du har mye problemer i relasjoner....

Men seriøst, hva med å heller være fornøyd med det du har? Du har 8 venner, mange psykisk syke mennesker der ute som sliter så mye at de ikke har en eneste en.

Anonymkode: d1ba4...53b

[Gjest Familytree]

Jeg er mann 22 år og kjenner meg igjen i alt du sier.
Jeg har begynt med å gå til psykologen. Etter å ha distansert meg fra alle vennene mine for å fokusere på forholdet mitt som hadde mange problemer, og etter at dette forholdet ble avsluttet, og jeg gikk gjennom noen ganske vanskelige måneder.
Jeg forstår hva du sier om hverdagen, vi vil ofte bare være usynlige. Bare gå gjennom livet som på autopilot.  
Psykologen hjalp meg mye med å forstå at det er mønstre som lar oss vite hva som skjer i vårt sinn og hvordan denne mentale konstruksjonen påvirker livet vårt.
Jeg tror egentlig ikke at vi har denne diagnose skrevet på pannen men jeg anbefaler å lese om Borderline Personality Disorder. Behandlingen min er fokusert på dette. Du kan sende PM om du har andre spørsmal. 

Klem til deg😊 

[AnonymBruker]

Ta kontakt med fastlegen også forteller du det du skriver her. Du kan skrive det i et brev hvis du synes det er vanskelig å fortelle det. Ikke pynt på situasjonen, vær dønn ærlig.

Du betaler bare egenandel hos psykolog, frem til du får frikort. Du sier du ikke vet hvor du skulle starta, men det er psykologens jobb. Det trenger du ikke tenke på. Dere vil sannsynligvis begynne med en kartlegging hvor du blir stilt en del spørsmål og dere fyller ut noen spørreskjemaer sammen, og så går det automatisk derfra.

Anonymkode: 171e4...2bf

[AnonymBruker]

N

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri hatt det bra og jeg har aldri snakket om det med noen. Årevis med destruktive venne- og kjærlighetsforhold. Eksen min truet meg på livet på søndag, og alt jeg vil er å holde rundt han. Det holder på å rakne for meg siden han ikke svarer på meldingene mine. Jeg klarer ikke å få sunne relasjoner til andre mennesker. Jeg har følt meg distansert til familien min hele livet, alt er en fasade. Noen ganger, og da i perioder over lang tid, vil jeg egentlig bare dø. 

Jeg fungerer godt i hverdagen med jobb og studier, men det er bare fordi jeg går på autopilot og ikke tillater meg å føle noe. 

Egentlig vil jeg få det bedre. Jeg vil få bedre innsikt i min egen situasjon og mine egne relasjonsproblemer, som jeg de siste årene har forstått at er ganske enorme. Og de blir bare verre, det er nesten så det tendenserer til en slags selvskading. Jeg vil vite mer om hva som kanskje kan ligge bak, selvom svaret skremmer meg. Jeg trenger noen som kan hjelpe meg med dette, som kan lytte, sortere og hjelpe meg med å finne den jeg egentlig er. Jeg fortjener jo ikke å ha det så elendig som jeg har det. 

Jeg har ikke råd til psykolog. Og skulle jeg eventuelt startet hos psykolog ANER jeg ikke hvor jeg skulle starta. Det er så mye, og mye som også er veldig komplekst. Ting jeg egentlig aldri har snakket med noen om, og hvis jeg har snakket med noen om det har jeg sagt at alt går bra

. Når jeg gikk i første klasse på barneskolen tenkte jeg mange ganger at jeg hatet meg selv. I barnehagen var jeg redd for de voksne som jobbet der, siden de kanskje ikke likte meg. Hele barndommen tenkte jeg at alle andre voksne enn den nærmeste familien var ekle og skumle, og jeg følte at ikke jeg hadde noen verdi rundt/for dem. Og nå som jeg er voksen selv er jeg på randen av gi opp. 

Jeg er 22 år og vet at jeg har store deler av livet mitt foran meg, og jeg VIL jo egentlig leve. Jeg bare vet ikke om jeg får det til. 

Er det noen som har noen tips i denne situasjonen? 

Anonymkode: a031f...4d2

Nav betaler psykolog om du ikke har råd!

Anonymkode: 7fca9...d09