Å være bipolar

[Ullsokkene]

Hei. Jeg holder på å utredes for å være bipolar (i hovedsak type 2). Jeg syns det å få en slik diagnose er veldig skummelt, og jeg føler meg veldig liten og utrolig alene. Lurer på om det er noen andre her inne som jeg kunne snakket med som er bipolar selv, eller er pårørende etc?

[AnonymBruker]

Følg Viutskuddene på snap, flere der som har diagnosen, som snakker åpent om dette  Og gjerne svarer på spørsmål

Anonymkode: 97ee6...376

[AnonymBruker]

Husk at du er ikke bipolar, du har bipolar. Hilsen en som har bipolar. 👍

Anonymkode: f3f06...581

[Marye]

Få medisin mot de mentale smertene innvendig så blir livet bra.

Endret 16. april 2020 av Marye

[AnonymBruker]

Hei TS! Jeg skjønner veldig godt at dette er skummelt og det er leit å høre at du føler deg alene. Har du noen rundt deg som du kan prate med og som støtter deg under denne prosessen?

Jeg vet ikke helt hva du lurer på, men jeg kan dele litt av min erfaring. Jeg har, så lenge jeg kan huske, slitt med noe ubestemmelig og vagt. Har aldri klart å sette ordentlig ord på det - enkelte perioder er tunge og mørke og jeg våkner opp med smerter i brystkassa, mens i andre perioder har jeg en flamme i magen som får jeg til å ville hive meg i veggen av rastløshet. Bølgedalene er sikkert veldig individuelle, men for meg går det opp og ned alt fra 2 til 4-5 uker. Det kan også gå veldig opp og ned bare i løpet av dagen.

Jeg fikk diagnosen bipolar lidelse type 2 for 4-5 år siden. I mens jeg ble utredet prøvde jeg å få litt oversikt over hvordan alt fungerte, dvs. varighet på opp- og nedturene, hva som hjelper, hva som forverrer det, osv. Førte dagbok hvor jeg noterte alt jeg kjente på. Deretter prøvde jeg å leve etter det - styrer mest mulig unna alkohol, har faste rutiner (både når jeg er oppe og når jeg er nede), er fysisk aktiv hver dag, spiser noenlunde sunt, sover nok, holder kontakten med folk rundt meg, engasjerer meg i ting jeg liker osv.

Etter at jeg fikk diagnosen begynte jeg på medisiner. Dette snudde livet mitt på hodet - i positiv forstand. Fremdeles opp- og nedturer, men jeg har mer kontroll, sover ordentlig og er generelt "jevnere". Det er rett og slett lettere å leve.

Jeg tror nok at det å bli godt kjent med seg selv og ha gode rutiner er det som gir meg mest, mens medisinen har hjulpet meg på veien slik at jeg har fått tilvenne meg min måte å leve på. Terapi og støtte fra psykolog har også vært en stor del av det - sammen med han har jeg fått lufte tanker og fått flere verktøy som jeg kan bruke.

Akkurat nå er jeg faktisk i ferd med å slutte på medisin Jeg og mannen min skal kanskje prøve å få barn og da vil jeg ikke gå på medisin. Dette gjør jeg i samråd med lege. Foreløpig går det greit og om 6-8 uker er jeg helt medisinfri. Ellers så har jeg en jobb jeg elsker, et lite og godt nettverk rundt meg og livet er helt annerledes nå enn bare for 5 år siden.

Som noen over her skrev; du HAR bipolar, du ER det ikke. Selv om det føles som om lidelsen legger beslag på hele deg og livet ditt, så trenger det ikke å være sånn for alltid. Med gode verktøy så kan man "ta tilbake kontrollen" og få det livet man ønsker og fortjener. Det krever selvsagt arbeid og egeninnsats. Man må være villig til å selvreflektere, prøve og feile og ikke minst være tålmodig.

Det er sikkert mye mer jeg kunne ha skrevet, men det var dette jeg kom på som var viktigst. Bare spør dersom det er noe du lurer på

Lykke til med utredningen ❤️

Anonymkode: a4a68...77a

[Anim92]

Hei! Har ikke lyst å skrive altfor mye åpent under brukernavn, men du kan gjerne sende meg en PM☺️

[AnonymBruker]

Jeg har bipolar type 2, ble utredet og begynte på medisin (lamictal) for tre år siden. Kjenner meg igjen i følelsene du har.

Jeg skal innrømme at oppstartfasen med medisinene var veldig tung da jeg ble ekstra emosjonell. Kunne begynne å grine hvis skoene mine ble skitne eller hvis samboeren var litt krass. Hver gang jeg ble ekstra emosjonell ga jeg beskjed til legen og ble satt på en litt høyere dose, og merket betydelig forskjell hver gang. 

Det som hjalp mye var å fortelle mine nærmeste om hva som foregikk! Samboer viste ekstra mye forståelse, og hjalp meg med å finne ut hvordan humøret endret seg. Det er lurt å føre en dagbok, det anbefaler sikkert psykiateren din også. Jeg fortalte også til venner at hvis de merket en endring i oppførsel så var det pga. det var overveldende å få en diagnose, og at medisinene kunne påvirke meg.

Nå som jeg har gått på medisinen i tre år så kan jeg si at jeg føler meg mer stabil. Spesielt tilstrekkelig med søvn er viktig for meg. Så jeg gjør alt jeg kan for å sove nok. Aksept er også viktig. Samt at jeg prøver så godt jeg kan å gjenkjenne hva som påvirker humøret mitt. Jeg prøver å ikke være streng mot meg selv hvis jeg er i en dårlig periode. Mindfulness og kognitiv terapi har også vært hjelpsomme verktøy.

Anonymkode: eec26...292