.

[Silva Pluvialis]

.

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[AnonymBruker]

Hvorfor har det blitt værre nå den siste tiden da? I og med at disse traumene skjedde når du var barn? Har det skjedd noe spesielt?

Anonymkode: 87027...7a1

[Gjest Fallabella]

Ja jeg scanner  feks parkeringsplassen før jeg skal inn i butikken.. Du må hjelpe deg selv. Scan etter nøytrale inntrykk istedenfor negative, det funker!

Du registrerer jo nå hva du driver med så da er du i stand til å bryte en dårlig vane 

[Silva Pluvialis]

.
 

 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

7 timer siden, Fallabella skrev:

Ja jeg scanner  feks parkeringsplassen før jeg skal inn i butikken.. Du må hjelpe deg selv. Scan etter nøytrale inntrykk istedenfor negative, det funker!

Du registrerer jo nå hva du driver med så da er du i stand til å bryte en dårlig vane 

Det skal jeg prøve. Å skanne nøytrale uttrykk.

 

[AnonymBruker]

Ja, selv om det er veldig lite sannsynlig at jeg møter vedkommende, da h*n er syk, rusa og ikke kommer seg ut i noe særlig grad nå så vidt jeg vet. Selv om jeg vet hvordan vedkommende ser ut blir jeg redd hvis jeg ser noen som ligner. Unngår også steder hvor jeg kan risikere å møte h*n. Åpner ikke døra hvis det ringer på hvis jeg ikke vet hvem det er, tar heller ikke telefonen. Når jeg er ute vil jeg hjem fortest mulig, til låst dør og gardiner trukket for, der er jeg tryggest. Klarer ikke helt kose meg ute med venner heller, jeg vil bare hjem. Er i behandling og håper jeg vil få det bedre etterhvert. 

Klem til deg, dette er skikkelig dritt ❤️ 

Anonymkode: 65482...5b4

[AnonymBruker]

Leit at du har det slik. Kanskje du burde lese litt om traumer og hvordan det kan behandles.

Anonymkode: 100b4...7bc

[AnonymBruker]

Ble mobbet i oppveksten, og har problemer med å være på områder tilknyttet hjemstedet mitt. Bare å gå en tur er problematisk, da jeg må gå på fortauet der det kjører folk forbi. Får da en sikikkelig ekkel følelse. Er som om jeg vet at noen skal slenge dritt til meg, eller fortelle meg at jeg ikke kan gå tur. Eller at måten jeg går på er feil. At jeg er teit som går etc. Det samme gjelder på kjøpesenteret, der jeg ofte drar siste halvtimen før det stenger, fordi jeg er så redd for å møte på folk fra hjemstedet mitt. Dersom jeg ser noen, får jeg et skikkelig støkk i meg. Mister pusten og kjenner et slag i magen. Eller det kan være at noen ligner på noen, og jeg noen sekunder ''får syner'' om at det er nettopp den personen. Men så er det plutselig ikke det likevel. Er alltid på vakt, og går ofte omveier så jeg har kortest vei ut eller kan gjemme meg. Legger merke til absolutt alt og alle om jeg bare er i en klesbutikk, og har normalt hvilepuls på rundt 140.  Må liksom scanne hele butikken før jeg tør å gå inn, slik at jeg vet at det ikke er noen kjente der. Derimot å gå på kjøpesenteret i studentbyen min er ikke noe problem, eller å jogge/gå tur i nærområdene. Så dette er knyttet til de negative erfaringene mine fra oppveksten.

Anonymkode: 9e527...14e

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik i mange år, men ikke nå lenger. En helt irrasjonell frykt for at mennesket jeg fryktet var overalt, eventuelt dem han hadde løyet og baksnakket om meg til. 

Jeg måtte flytte for å komme meg bort fra miljøet der han hadde spredt fæle løgner om meg, og hvor det var reellt at folk hvisket og tisket bak ryggen min. Hvor folk merkbart så en annen vei og latet som de ikke så meg, der de før hans "kampanje" hadde hilst vennlig og gjerne slått av en prat, men jeg klarte ikke å flytte fra følelsen av hva folk trodde om meg, og redselen for både ham og det folk kunne tro om meg. 

Det tok meg lang tid å ikke tro at alle jeg møtte på hadde hørt fæle ting om meg, og også stole på at jeg ikke kunne møte på verken ham eller folk som trodde det verste om meg hvor som helst. 

Jeg gikk opp verden igjen med mennesker jeg stolte på. En venninne av meg gikk turer med meg i nærområdet, til nærområdet mitt føltes kjent og trygt.

Folk som ikke selv har opplevd angst og traumer kan antagelig ikke forstå det, og jeg vet jo selv at det egentlig var helt irrasjonelt, men jeg måtte ha bekreftelse på at han eller hans "allierte" ikke befant seg i hver eneste lille stikkvei. Jeg måtte oppleve det. Hver eneste lille stikkvei føltes skummel, som at han og "hans" befant seg der, til jeg trosset angsten og så selv at det ikke var tilfellet. 

Også andre steder (alt fra kjøpesentere til kino) måtte jeg "gå opp", til det ble bekreftet i min skadde hjerne at det var ingen fare der.

Frem til jeg virkelig forsto det hadde jeg alltid et av mine trygge mennesker med meg. Jeg hadde aldri klart det uten dem. Selv med et av mine trygge mennesker ved min side var hvert sted jeg gikk en kamp mellom mitt ønske om å ta tilbake det å kunne ferdes rundt i verden og angsten for det. Hver eneste gang hadde jeg lyst til å bare la det være. Det skrek i meg etter å ikke utfordre meg, men forte meg tilbake til trygg grunn. Det var bare det at da ville han vinne, og det kunne jeg ikke tillate, så jeg presset meg til å gjennomføre hver gang, og lente meg litt mentalt på at jeg hadde en jeg stolte på med meg. Jeg gjorde det ikke alene. Skulle jeg møte på ham eller noen som trodde fæle ting om meg hadde jeg en med meg som visste sannheten. Jeg ville ikke møte det alene, og han og hans løgner hadde en motvekt i mitt trygge menneske, som visste. Jeg ville derfor ikke være helt uten forsvar, om det verste skulle skje. OM jeg møtte på ham eller noen som trodde ille om meg ville ikke det som var så urimelig bli stående forsvarsløst i at jeg ikke våget å kjempe mot hvor usant det var. Jeg visste at skulle det skje ville jeg taust la det være uimotsagt, for jeg orket ikke å kjempe mot løgnene, det hadde jeg gjort så lenge uten nytte i det at jeg hadde resignert, men det ville ikke mine trygge mennesker. De ville slå ring om meg, og vise dem at de visste sannheten. Det gjorde at jeg akkurat klarte det jeg ikke hadde klart alene. 

Fra jeg resignerte i det at sannheten har altfor lite å si når det finnes et menneske som ikke nøler med å vri den til å være noe annet, og at mennesker generelt dessverre har for lett for å velge å tro på, iallefall fryde seg litt over det som er mer spennende å sladre om enn det som egentlig er sant, til jeg klarte å kaste av meg redselen for å møte på ham eller dem som valgte løgnene tok det noen år. Jeg måtte gå opp gate for gate, sted for sted, til jeg ikke lenger kjente frykt når jeg var der, men hadde forstått, virkelig forstått, at det ikke var farlig. 

Etterhvert som sirkelen for hvor jeg våget og gå og være ble gradvis utvidet, alltid sammen med en jeg stolte på, ble det selvfølgelig til at jeg til slutt møtte på noen av dem som hadde tatt imot hans løgner, og istedenfor å stille spørsmål ved dem hadde sluttet med å hilse på meg og kanskje frydet seg litt over å sladre, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt og fryktet. Istedenfor så jeg at det var de som skammet seg over å møte på meg, og at det var ubehagelig for dem. At de faktisk visste at de ikke hadde oppført seg greit, og at de var flau over det. Å se meg stakk tydeligvis i samvittigheten, og det var de som bøyde nakken i skam. 

Så har altså mennesker stort sett skamvett likevel, og det jeg hadde resignert for, at sannheten har mindre å si enn hva som er mest spennende å sladre om, var ikke helt rett likevel. Det var ganske tydelig i skammen de viste at de egentlig visste at de hadde vært med på å la noe ondskapsfullt og urettferdig få lov til å skje, utspille seg, bare fordi det var litt spennende, ikke fordi de egentlig trodde på det. Når de bare hadde fått tenkt seg om. Når nyhetens interesse hadde dalt, og de hadde fått hodet ut av hvor sensasjonelt spennende løgner kan være at de hadde latt seg rive litt med, selv om de burde visst bedre. Egentlig visste at dette ikke kunne stemme. 

Det å oppleve at det var de som skammet seg var det motsatte av hva jeg hadde forventet og fryktet. Jeg hadde vært redd for å møte på slike fordi jeg ikke orket å oppleve at jeg ble fordømt og trodd ille om. Bli ansett som et fælt menneske man ikke lenger ville ha noe med å gjøre, ikke hilse på eller snakke til, men foraktet. Jeg hadde fått så nok av det, det hadde gjort så vondt å oppleve endringen fra å være "en av alle" til å bli hvisket om, skult på eller oversett. 

Det var ganske fantastisk å oppleve at det ikke ble mer av det, men at de fleste faktisk visste at de hadde vært ugreie, og at det var dem møtet mellom oss var mest ubehagelig for.

Også at jeg kunne kjenne på at de var egentlig ubetydelige for meg. Selv når jeg traff på noen "slike" som fremdeles latet som om de ikke så meg kunne jeg kjenne at frykten for slike møter løsnet. At hva de tenkte og trodde om meg var ubetydelig for meg. For det de hadde valgt å lytte til var ikke sant, og hadde aldri vært det. Etterhvert kikket jeg temmelig direkte når jeg traff på slike, og når de ikke klarte å unngå blikket mitt holdt jeg deres, litt trassig stolt, til de litt usikket vek for mitt blikk. Jeg sa aldri noe, men det var likevel en seier å vise dem at jeg ikke hadde latt meg knekke. At jeg ikke var skamfull eller redd lenger, men jeg kjente dem igjen, og til tross for hva de hadde hørt om meg brydde jeg meg ikke om hva de kunne tro eller mene. Jeg våget å se dem i øynene. 

Jeg går fritt rundt i verden nå. Mennesket som gjorde dette mot meg har jeg ennå ikke lyst til å treffe på, men selv hjernen og kroppen min har forstått at han ikke er bak hvert hjørne og etterhvert sted jeg går. At han mest sannsynlig ikke er det. Jeg har også fått tilbake troen på at sannheten betyr noe. Det var de menneskene som visste sannheten om meg som fikk meg gjennom dette. De andre betyr ikke lenger noe for meg. 

Skulle jeg møte på ham ville det kanskje være ubehagelig, men jeg er ganske sikker på at selv om en del av meg ville ønske å løpe og skrike skremt har jeg selvkontroll nok til å se også ham i øynene og vise ham at han ikke klarte det han ønsket å oppnå. Jeg har erfaring med å trosse frykten, gå opp verden igjen sted for sted, og å stolt se folk i øynene, selv om angsten han satte i meg kjempet hardt mot viljen.

Jeg tror temmelig sikkert at jeg har viljestyrke til å takle ham også nå. Se ham rett i øynene og vise at han ikke klarte å knuse meg.

At det ville vært ubehagelig også er greit. Han er et fælt menneske, og det hadde vært rart om det ikke hadde vært ubehagelig. At slike mennesker finnes er ubehagelig, og det er ikke nødvendig med noe tilgivelse eller at jeg føler noe bra om ham. 

Jeg har faktisk aldri truffet på ham. Det kan man jo nesten le litt av, så redd som jeg lenge var for at han kunne være de mest usannsynlige steder. Hvordan jeg trengte å få det bekreftet at han ikke var der. 

Dette ble langt, men jeg håper at min historie kan få noen til å forstå at det er mulig å legge slikt bak seg. Kanskje ikke 100%, men godt nok til kunne leve fritt igjen. 

Det jeg opplevde har gitt meg noen arr, men jeg lever ikke lenger begrenset. Jeg er ikke lenger preget av angst, og jeg går fritt. Lever fritt. Når jeg skal noe trenger jeg ikke lenger å ha noen jeg stoler på ved siden av meg, og jeg trenger ikke lenger å vurdere om jeg kan klare det eller om det vil være en for stor utfordring for meg, i forhold til å holde angst i sjakk. Kun av og til kan jeg få litt irrasjonell frykt, men aldri verre enn at jeg klarer å si til meg selv at det ikke er noe å frykte, egentlig, og mestre det. 

En gang var jeg også en som gjemte meg når noen ringte på uventet, og det å gå noen steder var for vanskelig. Nå er dette så historie at det nesten er rart å tenke på at det var slik. Lenge. 

Nå er det bare noe som var situasjonen for lenge siden. Det tok liksom alt jeg var og ønsket å være så lenge at det er litt rart hvor uvesentlig det nå er. Bare en del av min historie, som ikke lenger har særlig betydning. 

Så ja det er mulig å komme seg over slikt. ❤️

Anonymkode: 35545...97a

[AnonymBruker]

Nei men lykke til med det🌷

Anonymkode: 7be18...63e

[Silva Pluvialis]

På 16.4.2020 den 17.57, AnonymBruker skrev:

Ble mobbet i oppveksten, og har problemer med å være på områder tilknyttet hjemstedet mitt. Bare å gå en tur er problematisk, da jeg må gå på fortauet der det kjører folk forbi. Får da en sikikkelig ekkel følelse. Er som om jeg vet at noen skal slenge dritt til meg, eller fortelle meg at jeg ikke kan gå tur. Eller at måten jeg går på er feil. At jeg er teit som går etc. Det samme gjelder på kjøpesenteret, der jeg ofte drar siste halvtimen før det stenger, fordi jeg er så redd for å møte på folk fra hjemstedet mitt. Dersom jeg ser noen, får jeg et skikkelig støkk i meg. Mister pusten og kjenner et slag i magen. Eller det kan være at noen ligner på noen, og jeg noen sekunder ''får syner'' om at det er nettopp den personen. Men så er det plutselig ikke det likevel. Er alltid på vakt, og går ofte omveier så jeg har kortest vei ut eller kan gjemme meg. Legger merke til absolutt alt og alle om jeg bare er i en klesbutikk, og har normalt hvilepuls på rundt 140.  Må liksom scanne hele butikken før jeg tør å gå inn, slik at jeg vet at det ikke er noen kjente der. Derimot å gå på kjøpesenteret i studentbyen min er ikke noe problem, eller å jogge/gå tur i nærområdene. Så dette er knyttet til de negative erfaringene mine fra oppveksten.

Anonymkode: 9e527...14e

Hei igjen. Så trist å høre at du har blitt mobbet. Kan kjenne meg igjen i mye av det du beskriver. Har du ptsd? 

 

 

 

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2020 den 20.14):

Jeg hadde det slik i mange år, men ikke nå lenger. En helt irrasjonell frykt for at mennesket jeg fryktet var overalt, eventuelt dem han hadde løyet og baksnakket om meg til. 

Jeg måtte flytte for å komme meg bort fra miljøet der han hadde spredt fæle løgner om meg, og hvor det var reellt at folk hvisket og tisket bak ryggen min. Hvor folk merkbart så en annen vei og latet som de ikke så meg, der de før hans "kampanje" hadde hilst vennlig og gjerne slått av en prat, men jeg klarte ikke å flytte fra følelsen av hva folk trodde om meg, og redselen for både ham og det folk kunne tro om meg. 

Det tok meg lang tid å ikke tro at alle jeg møtte på hadde hørt fæle ting om meg, og også stole på at jeg ikke kunne møte på verken ham eller folk som trodde det verste om meg hvor som helst. 

Jeg gikk opp verden igjen med mennesker jeg stolte på. En venninne av meg gikk turer med meg i nærområdet, til nærområdet mitt føltes kjent og trygt.

Folk som ikke selv har opplevd angst og traumer kan antagelig ikke forstå det, og jeg vet jo selv at det egentlig var helt irrasjonelt, men jeg måtte ha bekreftelse på at han eller hans "allierte" ikke befant seg i hver eneste lille stikkvei. Jeg måtte oppleve det. Hver eneste lille stikkvei føltes skummel, som at han og "hans" befant seg der, til jeg trosset angsten og så selv at det ikke var tilfellet. 

Også andre steder (alt fra kjøpesentere til kino) måtte jeg "gå opp", til det ble bekreftet i min skadde hjerne at det var ingen fare der.

Frem til jeg virkelig forsto det hadde jeg alltid et av mine trygge mennesker med meg. Jeg hadde aldri klart det uten dem. Selv med et av mine trygge mennesker ved min side var hvert sted jeg gikk en kamp mellom mitt ønske om å ta tilbake det å kunne ferdes rundt i verden og angsten for det. Hver eneste gang hadde jeg lyst til å bare la det være. Det skrek i meg etter å ikke utfordre meg, men forte meg tilbake til trygg grunn. Det var bare det at da ville han vinne, og det kunne jeg ikke tillate, så jeg presset meg til å gjennomføre hver gang, og lente meg litt mentalt på at jeg hadde en jeg stolte på med meg. Jeg gjorde det ikke alene. Skulle jeg møte på ham eller noen som trodde fæle ting om meg hadde jeg en med meg som visste sannheten. Jeg ville ikke møte det alene, og han og hans løgner hadde en motvekt i mitt trygge menneske, som visste. Jeg ville derfor ikke være helt uten forsvar, om det verste skulle skje. OM jeg møtte på ham eller noen som trodde ille om meg ville ikke det som var så urimelig bli stående forsvarsløst i at jeg ikke våget å kjempe mot hvor usant det var. Jeg visste at skulle det skje ville jeg taust la det være uimotsagt, for jeg orket ikke å kjempe mot løgnene, det hadde jeg gjort så lenge uten nytte i det at jeg hadde resignert, men det ville ikke mine trygge mennesker. De ville slå ring om meg, og vise dem at de visste sannheten. Det gjorde at jeg akkurat klarte det jeg ikke hadde klart alene. 

Fra jeg resignerte i det at sannheten har altfor lite å si når det finnes et menneske som ikke nøler med å vri den til å være noe annet, og at mennesker generelt dessverre har for lett for å velge å tro på, iallefall fryde seg litt over det som er mer spennende å sladre om enn det som egentlig er sant, til jeg klarte å kaste av meg redselen for å møte på ham eller dem som valgte løgnene tok det noen år. Jeg måtte gå opp gate for gate, sted for sted, til jeg ikke lenger kjente frykt når jeg var der, men hadde forstått, virkelig forstått, at det ikke var farlig. 

Etterhvert som sirkelen for hvor jeg våget og gå og være ble gradvis utvidet, alltid sammen med en jeg stolte på, ble det selvfølgelig til at jeg til slutt møtte på noen av dem som hadde tatt imot hans løgner, og istedenfor å stille spørsmål ved dem hadde sluttet med å hilse på meg og kanskje frydet seg litt over å sladre, men det ble ikke slik jeg hadde tenkt og fryktet. Istedenfor så jeg at det var de som skammet seg over å møte på meg, og at det var ubehagelig for dem. At de faktisk visste at de ikke hadde oppført seg greit, og at de var flau over det. Å se meg stakk tydeligvis i samvittigheten, og det var de som bøyde nakken i skam. 

Så har altså mennesker stort sett skamvett likevel, og det jeg hadde resignert for, at sannheten har mindre å si enn hva som er mest spennende å sladre om, var ikke helt rett likevel. Det var ganske tydelig i skammen de viste at de egentlig visste at de hadde vært med på å la noe ondskapsfullt og urettferdig få lov til å skje, utspille seg, bare fordi det var litt spennende, ikke fordi de egentlig trodde på det. Når de bare hadde fått tenkt seg om. Når nyhetens interesse hadde dalt, og de hadde fått hodet ut av hvor sensasjonelt spennende løgner kan være at de hadde latt seg rive litt med, selv om de burde visst bedre. Egentlig visste at dette ikke kunne stemme. 

Det å oppleve at det var de som skammet seg var det motsatte av hva jeg hadde forventet og fryktet. Jeg hadde vært redd for å møte på slike fordi jeg ikke orket å oppleve at jeg ble fordømt og trodd ille om. Bli ansett som et fælt menneske man ikke lenger ville ha noe med å gjøre, ikke hilse på eller snakke til, men foraktet. Jeg hadde fått så nok av det, det hadde gjort så vondt å oppleve endringen fra å være "en av alle" til å bli hvisket om, skult på eller oversett. 

Det var ganske fantastisk å oppleve at det ikke ble mer av det, men at de fleste faktisk visste at de hadde vært ugreie, og at det var dem møtet mellom oss var mest ubehagelig for.

Også at jeg kunne kjenne på at de var egentlig ubetydelige for meg. Selv når jeg traff på noen "slike" som fremdeles latet som om de ikke så meg kunne jeg kjenne at frykten for slike møter løsnet. At hva de tenkte og trodde om meg var ubetydelig for meg. For det de hadde valgt å lytte til var ikke sant, og hadde aldri vært det. Etterhvert kikket jeg temmelig direkte når jeg traff på slike, og når de ikke klarte å unngå blikket mitt holdt jeg deres, litt trassig stolt, til de litt usikket vek for mitt blikk. Jeg sa aldri noe, men det var likevel en seier å vise dem at jeg ikke hadde latt meg knekke. At jeg ikke var skamfull eller redd lenger, men jeg kjente dem igjen, og til tross for hva de hadde hørt om meg brydde jeg meg ikke om hva de kunne tro eller mene. Jeg våget å se dem i øynene. 

Jeg går fritt rundt i verden nå. Mennesket som gjorde dette mot meg har jeg ennå ikke lyst til å treffe på, men selv hjernen og kroppen min har forstått at han ikke er bak hvert hjørne og etterhvert sted jeg går. At han mest sannsynlig ikke er det. Jeg har også fått tilbake troen på at sannheten betyr noe. Det var de menneskene som visste sannheten om meg som fikk meg gjennom dette. De andre betyr ikke lenger noe for meg. 

Skulle jeg møte på ham ville det kanskje være ubehagelig, men jeg er ganske sikker på at selv om en del av meg ville ønske å løpe og skrike skremt har jeg selvkontroll nok til å se også ham i øynene og vise ham at han ikke klarte det han ønsket å oppnå. Jeg har erfaring med å trosse frykten, gå opp verden igjen sted for sted, og å stolt se folk i øynene, selv om angsten han satte i meg kjempet hardt mot viljen.

Jeg tror temmelig sikkert at jeg har viljestyrke til å takle ham også nå. Se ham rett i øynene og vise at han ikke klarte å knuse meg.

At det ville vært ubehagelig også er greit. Han er et fælt menneske, og det hadde vært rart om det ikke hadde vært ubehagelig. At slike mennesker finnes er ubehagelig, og det er ikke nødvendig med noe tilgivelse eller at jeg føler noe bra om ham. 

Jeg har faktisk aldri truffet på ham. Det kan man jo nesten le litt av, så redd som jeg lenge var for at han kunne være de mest usannsynlige steder. Hvordan jeg trengte å få det bekreftet at han ikke var der. 

Dette ble langt, men jeg håper at min historie kan få noen til å forstå at det er mulig å legge slikt bak seg. Kanskje ikke 100%, men godt nok til kunne leve fritt igjen. 

Det jeg opplevde har gitt meg noen arr, men jeg lever ikke lenger begrenset. Jeg er ikke lenger preget av angst, og jeg går fritt. Lever fritt. Når jeg skal noe trenger jeg ikke lenger å ha noen jeg stoler på ved siden av meg, og jeg trenger ikke lenger å vurdere om jeg kan klare det eller om det vil være en for stor utfordring for meg, i forhold til å holde angst i sjakk. Kun av og til kan jeg få litt irrasjonell frykt, men aldri verre enn at jeg klarer å si til meg selv at det ikke er noe å frykte, egentlig, og mestre det. 

En gang var jeg også en som gjemte meg når noen ringte på uventet, og det å gå noen steder var for vanskelig. Nå er dette så historie at det nesten er rart å tenke på at det var slik. Lenge. 

Nå er det bare noe som var situasjonen for lenge siden. Det tok liksom alt jeg var og ønsket å være så lenge at det er litt rart hvor uvesentlig det nå er. Bare en del av min historie, som ikke lenger har særlig betydning. 

Så ja det er mulig å komme seg over slikt. ❤️

Anonymkode: 35545...97a

Hei. Beklager at det har tatt så lang tid å svare, men så sterkt å lese det du skriver ❤️

Veldig trist å høre at du ble utsatt for noe som gjorde deg så redd og full av angst. Det er smertefullt med slike opplevelser. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men det er inspirerende å høre at du har kommet deg ut av dette og at du nå går fritt rundt i verden. Det viser jo at det er mulig  ❤️ Takk for at du deler ❤️ 

 

 

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel

[Silva Pluvialis]

AnonymBruker skrev (På 16.4.2020 den 17.01):

Ja, selv om det er veldig lite sannsynlig at jeg møter vedkommende, da h*n er syk, rusa og ikke kommer seg ut i noe særlig grad nå så vidt jeg vet. Selv om jeg vet hvordan vedkommende ser ut blir jeg redd hvis jeg ser noen som ligner. Unngår også steder hvor jeg kan risikere å møte h*n. Åpner ikke døra hvis det ringer på hvis jeg ikke vet hvem det er, tar heller ikke telefonen. Når jeg er ute vil jeg hjem fortest mulig, til låst dør og gardiner trukket for, der er jeg tryggest. Klarer ikke helt kose meg ute med venner heller, jeg vil bare hjem. Er i behandling og håper jeg vil få det bedre etterhvert. 

Klem til deg, dette er skikkelig dritt ❤️ 

Anonymkode: 65482...5b4

Dette var også veldig gjenkjennelig. Høres ut som vi har det nesten helt likt. Forferdelig å ha det slik. ❤️

Så bra at du går i behandling. 

Klem ❤️

Endret 2. oktober 2022 av Tvillingsjel