Hvordan overtale mannen til en sistemann?

[Spøkelse]

Du har tre friske barn og et velfungerende ekteskap med en bra mann. Når er det nok? Barn er et sjansespill og du har fått TRE som er fine  . Om noen få år kan den minste være alene hjemme også. Skjønner godt at mannen din ikke har lyst til å legge til ti år på det. 

[AnonymBruker]

TS her. Et spørsmål litt på siden... Dersom jeg og mannen får tatt denne berømte praten, og det vises seg at han har bestemt seg for at han ikke vil ha flere (og da føyer jeg meg etter han). Kan jeg da kreve at han steriliseres? Syns dere? Hvis jeg egentlig vil ha flere, og han IKKE. Og vi bestemmer oss for å ikke bli prøvere. Innerst inne kommer jeg kanskje alltid til å håpe på "et uhell" da... eller håpe og vente på at han skal ombestemme seg. Selv om jeg selv egentlig ikke vil ha barn etter fylte 37 år. Jeg kommer aldri til å lure han til å bli gravid, men uhell kan jo skje, og er redd jeg vil ha noen små forventninger om det da. Føler at en kvinnelig sterilisering er mer omfattende, og det er tross alt han som ikke vil nå.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Et spørsmål litt på siden... Dersom jeg og mannen får tatt denne berømte praten, og det vises seg at han har bestemt seg for at han ikke vil ha flere (og da føyer jeg meg etter han). Kan jeg da kreve at han steriliseres? Syns dere? Hvis jeg egentlig vil ha flere, og han IKKE. Og vi bestemmer oss for å ikke bli prøvere. Innerst inne kommer jeg kanskje alltid til å håpe på "et uhell" da... eller håpe og vente på at han skal ombestemme seg. Selv om jeg selv egentlig ikke vil ha barn etter fylte 37 år. Jeg kommer aldri til å lure han til å bli gravid, men uhell kan jo skje, og er redd jeg vil ha noen små forventninger om det da. Føler at en kvinnelig sterilisering er mer omfattende, og det er tross alt han som ikke vil nå.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b

Kan dessverre aldri kreve noe fra noen andre, men ja det burde i det minste prates grundig om og du bør være streng og tydelig på at det burde han gjøre. 

Anonymkode: b8aed...f94

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Et spørsmål litt på siden... Dersom jeg og mannen får tatt denne berømte praten, og det vises seg at han har bestemt seg for at han ikke vil ha flere (og da føyer jeg meg etter han). Kan jeg da kreve at han steriliseres? Syns dere? Hvis jeg egentlig vil ha flere, og han IKKE. Og vi bestemmer oss for å ikke bli prøvere. Innerst inne kommer jeg kanskje alltid til å håpe på "et uhell" da... eller håpe og vente på at han skal ombestemme seg. Selv om jeg selv egentlig ikke vil ha barn etter fylte 37 år. Jeg kommer aldri til å lure han til å bli gravid, men uhell kan jo skje, og er redd jeg vil ha noen små forventninger om det da. Føler at en kvinnelig sterilisering er mer omfattende, og det er tross alt han som ikke vil nå.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b

Du kan ikke kreve det, nei, men du kan jo bestemme at du ikke vil bruke prevensjon noe mer. Så får han bestemme seg for å bruke kondom eller kastreres

Anonymkode: e4448...972

[AnonymBruker]

På 7.4.2020 den 18.34, AnonymBruker skrev:

Det er så lite gjennomtenkt å pålegge andre å adoptere eller å være fosterhjem. Regner med du har gjort dette selv siden du drar det inn som et argument? 

Anonymkode: f790e...07b

Ja, det har jeg. Jeg har to egne barn, og adopterte mitt tredje barn for tre år siden. Hun var tre år da hun kom til oss. Det er uansett irrelevant, siden poenget mitt var at hvis ønske om et fjerde barn er så stort, så burde det også være greit å adoptere et. 

Anonymkode: 483af...cdd

[AnonymBruker]

På 6.4.2020 den 1.42, AnonymBruker skrev:

Lurer også på hva et barn nummer 4 skal fylle ... Her i huset har vi to barn, og jeg kjenner allerede på følelsen av at jeg ikke strekker til, oppi jobb og det hele. Man skal jo ha tid til å se dem som individer, følge opp både skole, fritidsaktiviter og emosjonelle behov i mange år framover.

Får av og til mistanken om at enkelte damer er forelsket i babytida, og at tomhetsfølelsen oppstår med en gang de ikke har et spedbarn i hus lenger. Når barna vokser så blir mor verpesyk igjen. Tror man bør være litt obs på den tendensen, om man egentlig vil ha ny baby for å dekke et emosjonelt behov som man burde dekke på andre måter. At man bruker den nære og intense baby/småbarnstida som en slags rus i stedet for å tørre å bli kjent med seg selv og utforske nye stier i livet. Om det gir mening.

Det er jo tross alt veldig mye som kan være meningsfullt annet enn barn, og de fleste har godt av å ha flere dimensjoner. Før eller siden blir man nødt til å etablere en identitet utenfor morsrollen, for barna kommer til å løsrive seg og leve egne liv. 

Anonymkode: ee884...721

 Som eldste av en søskenflokk på 4 kunne jeg skrevet dette selv. Barndommen min var utrolig fin mens vi ennå var tre søsken. Så kom fjerdemann. Etter det hadde ikke foreldrene våre tid eller energi til å følge opp alle. Det var ingen sjalusi oss søsken imellom, det var heller følelsen av å ikke bli sett. Kan ikke huske å ha hatt alenetid med moren eller faren min etter nr 4 kom. Mor og far var og mye stresset etter minstemann kom og de kranglet mye mer enn før. 

En identitet utenfor morsrollen hadde ikke moren vår heller. Første fikk hun veldig tidlig så jeg tror ikke hun rakk å bli kjent med seg selv før vi barna flyttet ut faktisk. Det har alltid virket som om moren min la all selvtilliten og selvverdien i å være mor og at det var det eneste hun følte hun kunne. Selvutvikling, utdanning eller å lære noe nytt var ikke interessant. Overgangen fra å være bare mor til å finne en ny mening i livet da vi forlot redet ble stor. 

Anonymkode: 14036...71d

[regine]

Jeg forstår ikke helt hvorfor HANs ønske automatisk skal trumfe ditt? Altså, dere må jo snakke ordentlig om det, og det betyr også at han må gjøre mer enn å si nei, vil ikke. Han er voksen og vil da presumptivt kunne argumentere for sitt syn, på en saklig og gjennomtenkt måte. Og blir resultatet da at dere ikke skal prøve på en til, så ville jeg også forventet at han tok innover seg at det faktisk er en sorg for deg. Ikke bare noe du må leve med/komme over eller noe sånt. 

Og ja- blir resultatet ikke flere barn, så ville jeg krevd at han steriliserte seg. Det er absolutt ikke noe galt av deg å kreve det. Han vil ikke ha flere ergo må han ta ansvar for prevensjonen. Det er ren logikk.

 

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Et spørsmål litt på siden... Dersom jeg og mannen får tatt denne berømte praten, og det vises seg at han har bestemt seg for at han ikke vil ha flere (og da føyer jeg meg etter han). Kan jeg da kreve at han steriliseres? Syns dere? Hvis jeg egentlig vil ha flere, og han IKKE. Og vi bestemmer oss for å ikke bli prøvere. Innerst inne kommer jeg kanskje alltid til å håpe på "et uhell" da... eller håpe og vente på at han skal ombestemme seg. Selv om jeg selv egentlig ikke vil ha barn etter fylte 37 år. Jeg kommer aldri til å lure han til å bli gravid, men uhell kan jo skje, og er redd jeg vil ha noen små forventninger om det da. Føler at en kvinnelig sterilisering er mer omfattende, og det er tross alt han som ikke vil nå.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b

 

16 minutter siden, regine skrev:

Og ja- blir resultatet ikke flere barn, så ville jeg krevd at han steriliserte seg. Det er absolutt ikke noe galt av deg å kreve det. Han vil ikke ha flere ergo må han ta ansvar for prevensjonen. Det er ren logikk.

 

Nei, man kan ikke kreve at andre mennesker gjør kirurgiske inngrep i sin egen kropp for husfredens skyld. Kvinner kan ikke kreve at menn steriliserer seg, like lite som menn kan kreve det av kvinner, eller at kvinner skal ta abort mot sin vilje. Alle mennesker har rett til å bestemme over sin egen kropp, og å legge press på at andre skal utføre medisinske inngrep er grovt uetisk og krenkende. Om TS vil at mannen skal ta ansvar for prevensjon, så kan han bruke kondom. Men det er jo ikke det som er poenget, er det vel? Poenget er å straffe ham for at han setter grenser for seg selv, og ikke vil lage flere barn.

Virker som det er en grunnleggende mangel på respekt for andres selvbestemmelse over kropp og reproduksjon her. Hadde jeg vært mannen til TS, og blitt gitt ultimatumet om å enten "gi" henne et fjerde barn, eller å gjøre et kirurgisk inngrep, så hadde valget vært enkelt. Jeg hadde valgt bort TS, for da hadde det blitt åpenbart for meg at hun ikke hadde respekt for meg, og at vi ikke kunne gå veien videre sammen. 

Anonymkode: ee884...721

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS her. Et spørsmål litt på siden... Dersom jeg og mannen får tatt denne berømte praten, og det vises seg at han har bestemt seg for at han ikke vil ha flere (og da føyer jeg meg etter han). Kan jeg da kreve at han steriliseres? Syns dere? Hvis jeg egentlig vil ha flere, og han IKKE. Og vi bestemmer oss for å ikke bli prøvere. Innerst inne kommer jeg kanskje alltid til å håpe på "et uhell" da... eller håpe og vente på at han skal ombestemme seg. Selv om jeg selv egentlig ikke vil ha barn etter fylte 37 år. Jeg kommer aldri til å lure han til å bli gravid, men uhell kan jo skje, og er redd jeg vil ha noen små forventninger om det da. Føler at en kvinnelig sterilisering er mer omfattende, og det er tross alt han som ikke vil nå.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b

Du må jo innfinne deg i at det ikke blir flere barn av deg selv, ikke forvente at den forsikringen kommer fra utsiden. Liksom, skal de stenge iskiosken nede på hjørnet så du er sikker på at du ikke faller for fristelsen og kjøper is?

Uhell KAN skje, men du må innfinne deg i og være OK med at dere ikke får flere barn om han sier nei, du må ta det ansvaret og ta deg av deg selv.

Om du derimot vil at han skal sterilisere seg så dere kan gi på og ha masse god sex,det er noe annet, men ikke for at du skal forsikre deg om at du ikke får håp knust.

Anonymkode: 303fa...f2f

[AnonymBruker]

29 minutter siden, regine skrev:

Jeg forstår ikke helt hvorfor HANs ønske automatisk skal trumfe ditt? Altså, dere må jo snakke ordentlig om det, og det betyr også at han må gjøre mer enn å si nei, vil ikke. Han er voksen og vil da presumptivt kunne argumentere for sitt syn, på en saklig og gjennomtenkt måte. Og blir resultatet da at dere ikke skal prøve på en til, så ville jeg også forventet at han tok innover seg at det faktisk er en sorg for deg. Ikke bare noe du må leve med/komme over eller noe sånt. 

 

Hva skal han si? Hva er et godt nok argument? Vi snakker om et barn nummer 4 her, som er flere barn enn de fleste nordmenn i dag har lyst på. Det mest naturlige argumentet er jo: "Vi har allerede mange barn, og frem til nå har ting gått bra. Jeg kjenner meg tilfreds, og vil ikke ta sjansen på at enda flere velter lasset energimessig eller økonomisk. Jeg vil at livet mitt skal handle om mer enn bare unger, og nå har jeg sjansen i årene framover". 

Det er vel cirka dette TS allerede har fått høre, men hun er ikke fornøyd. Hun er ikke tilfreds før hun får høre svaret hun ønsker, som er "ja". Men man kan dessverre ikke bestille nøyaktig antall barn fra sin partner. Noen er ikke fornøyd før de får 5 eller 6 barn, det er ikke din partners ansvar å gi deg det, eller å måtte stå skolerett og argumentere i det vide og brede for hvorfor. 

Det må være lov å ymte frampå at TS bør være fornøyd med 3 barn, som er over gjennomsnittet i Norge i dag. Har man fått såpass mange, så bør man være forberedt på å få et nei fra sin partner heretter uten å lage masse dårlig stemning og guilt tripping. Hvis det å ikke få nummer 4 er en stor sorg, så handler det kanskje mest om innstilling, og at man bør finne flere arenaer å utvikle seg i livet.

Anonymkode: ee884...721

[AnonymBruker]

Jeg synes godt man kan snakke om sterilisering. Det beste argumentet fra hi vil jo da være at sterilisering er bortimot 100% sikkert, mens annen prevensjon ikke er det.

Man kan selvsagt ikke KREVE dette, men ærlig talt synes jeg den som faktisk ikke vil ha flere barn (mens den andre vil det) tar hovedansvaret.

Anonymkode: 68ece...efd

[Trøndere1]

På 5.4.2020 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid ønsket meg flere barn enn mannen min. Nå har vi 2, som er det han ønsket å stoppe på. Han var meget tydelig på det etter nr 2 ble født, og vi hadde mange småkrangler over dette. Vi stod fullstendig i hver vår ende, uten at vi egentlig snakket skikkelig gjennom det.

En kveld fortalte jeg bare alt om hvordan jeg følte det, men sa samtidig at jeg ikke hadde tenkt å lure ham til å få et barn han ikke ville ha eller gå fra ham om han ikke ga meg flere barn.

Vi hadde en lang og god prat om begges synspunkter. Det kom frem at han var redd logistikken ikke ville gå opp ved å få flere barn, og at det kombinert med stresset når de er 0-3 år ble for mye til at han ville ha flere. Jeg hadde løsninger han ikke hadde tenkt på, som han syntes var gode. Vi endte derfor med at vi skal prøve på en til så fort minsten nærmer seg 3 år. Dette for å ikke skape unødig stress med at de to minste er for tette. 

kanskje dere også finner en løsning som fungerer for akkurat dere hvis dere bare setter dere ned og har en rolig og ærlig prat om det. Lykke til ❤️

Anonymkode: 37df8...47d

Merkelig at ikke flere ser dette. At 90% av menn må lokkes,lures og overtales til å i det hele tatt få barn. Hva forteller dette ? 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes godt man kan snakke om sterilisering. Det beste argumentet fra hi vil jo da være at sterilisering er bortimot 100% sikkert, mens annen prevensjon ikke er det.

Man kan selvsagt ikke KREVE dette, men ærlig talt synes jeg den som faktisk ikke vil ha flere barn (mens den andre vil det) tar hovedansvaret.

Anonymkode: 68ece...efd

Da kan mannen like gjerne ta "hovedansvaret" ved bruk av kondom. TS og mannen er fylt 35, det blir stadig vanskeligere å bli gravid fra naturens side (de fleste over den alderen prøver ganske aktivt for å bli gravid), og så lenge de er nøye på kondombruk vil de nok være rimelig safe. 

Ikke noe galt i å sterilisere seg om det er noe mannen selv ønsker, men steriliseringsmaset i denne tråden oppfatter jeg mer som en måte for TS å legge emosjonelt press på mannen, eller straffe ham.

Anonymkode: ee884...721

[AnonymBruker]

På 5.4.2020 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jeg har alltid ønsket meg flere barn enn mannen min. Nå har vi 2, som er det han ønsket å stoppe på. Han var meget tydelig på det etter nr 2 ble født, og vi hadde mange småkrangler over dette. Vi stod fullstendig i hver vår ende, uten at vi egentlig snakket skikkelig gjennom det.

En kveld fortalte jeg bare alt om hvordan jeg følte det, men sa samtidig at jeg ikke hadde tenkt å lure ham til å få et barn han ikke ville ha eller gå fra ham om han ikke ga meg flere barn.

Vi hadde en lang og god prat om begges synspunkter. Det kom frem at han var redd logistikken ikke ville gå opp ved å få flere barn, og at det kombinert med stresset når de er 0-3 år ble for mye til at han ville ha flere. Jeg hadde løsninger han ikke hadde tenkt på, som han syntes var gode. Vi endte derfor med at vi skal prøve på en til så fort minsten nærmer seg 3 år. Dette for å ikke skape unødig stress med at de to minste er for tette. 

kanskje dere også finner en løsning som fungerer for akkurat dere hvis dere bare setter dere ned og har en rolig og ærlig prat om det. Lykke til ❤️

Anonymkode: 37df8...47d

Så fint. 😊 Kan jeg spørre deg hvilke løsninger det var du hadde tenkt på som mannen ikke hadde tenkt på? 😏 Her har vi en på 3 år og mannen nekter flere barn... Tror ikke det er noe han ikke har tenkt på.. Har ikke hjulpet samme hva jeg har skissert av "løsninger" i alle fall.. Hadde satt pris på om du kunne si noe konkret om hva dine løsninger besto av. ♥ 

Anonymkode: 9b399...5bd

[AnonymBruker]

På 9.4.2020 den 11.04, AnonymBruker skrev:

Hva skal han si? Hva er et godt nok argument? Vi snakker om et barn nummer 4 her, som er flere barn enn de fleste nordmenn i dag har lyst på. Det mest naturlige argumentet er jo: "Vi har allerede mange barn, og frem til nå har ting gått bra. Jeg kjenner meg tilfreds, og vil ikke ta sjansen på at enda flere velter lasset energimessig eller økonomisk. Jeg vil at livet mitt skal handle om mer enn bare unger, og nå har jeg sjansen i årene framover". 

Det er vel cirka dette TS allerede har fått høre, men hun er ikke fornøyd. Hun er ikke tilfreds før hun får høre svaret hun ønsker, som er "ja". Men man kan dessverre ikke bestille nøyaktig antall barn fra sin partner. Noen er ikke fornøyd før de får 5 eller 6 barn, det er ikke din partners ansvar å gi deg det, eller å måtte stå skolerett og argumentere i det vide og brede for hvorfor. 

Det må være lov å ymte frampå at TS bør være fornøyd med 3 barn, som er over gjennomsnittet i Norge i dag. Har man fått såpass mange, så bør man være forberedt på å få et nei fra sin partner heretter uten å lage masse dårlig stemning og guilt tripping. Hvis det å ikke få nummer 4 er en stor sorg, så handler det kanskje mest om innstilling, og at man bør finne flere arenaer å utvikle seg i livet.

Anonymkode: ee884...721

Mener du det samme når det er snakk om barn nr. 2 også? For det er det visst mange som mener.. Og jeg skjønner det ikke.. 

Anonymkode: 9b399...5bd

[AnonymBruker]

På 4.4.2020 den 15.00, AnonymBruker skrev:

Så lenge han har tenkt seg godt om og landet på at han ikke orker, så synes jeg du skal respektere det. Om savner blir for stort etter barn nr fire finnes det mange barn som trenger fosterforeldre,  avlastningshjem etc.

Anonymkode: 99f56...f67

Som om det er noe mindre å «orke» å være fosterhjem eller avlastningshjem??

Anonymkode: 1dfa5...4c7

[AnonymBruker]

På 4.4.2020 den 16.53, AnonymBruker skrev:

Ja... Leser hva dere skriver. Og at mye høres fornuftig ut. Men alle følelser stritter i mot. På en måte er det klart at jeg skal respektere han, men går det ikke begge veier? At han bør respektere mitt ønske også? Så det blir jo å velge hvem som 'skal bli hørt' her da... Begge deler går ikke. 

Høres ikke noe særlig ut å gå videre med livet og føle et hull og tomrom. Tenke på at vi ikke -prøvde- en gang. Og det nytter ikke å si at det er slemt å få et barn som vil få en far som ikke vil ha han, for det stemmer ikke. Skulle jeg bli gravid og vi få en til, så er jeg helt sikker på at mannen blir like glad i det. Her føler jeg sterkt at om noe blir kjipt/vi skulle finne på å angre, så er det det at vi IKKE får barnet, og ikke at vi får det. Derfor burde mitt ønske gå over hans. Men er dette helt feil av meg å tenke?? 

Anonymkode: c7aa7...f7b

Tomrom? Det kommer du til å føle om noen år når han går fra deg fordi det ble for mye. At dere aldri får blitt bare dere. Tro meg. 
 

Og du syns dere har et så bra forhold. Syns han det? Pleier du kjærligheten? 

Anonymkode: 5e371...ac1

[Hmmmmmm]

På 4.4.2020 den 17.28, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, jeg syns du skal få flere barn om du vil det. Det er ditt liv, det eneste livet du har, og som kvinne er dette din siste sjanse til å få flere barn. Det er verre å angre på å ikke ha fått flere enn å angre på å ha fått det, noe du strengt tatt ikke kommer til å gjøre. Du kan si det til mannen og så får han velge om du skal få barn med han eller på andre måter.

Jeg skjønner faktisk ikke den greia med at man absolutt skal respektere mannen i dette tilfellet. Han har valgt deg som sin kone og da synes jeg at han kan respektere deg.

Anonymkode: 47432...31c

Morsom du

[AnonymBruker]

På 4.4.2020 den 17.16, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du virker som ei sutrehøne. Dere har tre barn, mannen føler seg ferdig med barn, men likevel skal du trumfe gjennom ett barn til.

Fosterbarn er liksom ikke bra nok for deg det da? 

Anonymkode: a8bbf...c6f

Regner med du har mange fosterbarn, eller?

Å ha fosterbarn er IKKE det samme som å ha egne barn, og skal heller ikke være det. Å være fosterforeldre er ikke en erstatning for å være foreldre, det er også en jobb. Vil man ha erstatning for egne barn må man adoptere.

TS: dessverre ikke lov på kvinneguiden å ønske seg mer enn to barn, så du vil ikke få noe annet enn kritikk her tror jeg.

Anonymkode: 2a07b...6e4

[AnonymBruker]

TS her. Jeg ser at denne tråden plutselig kom frem igjen.

Kan komme med oppdatering. Jeg og mannen tok en lang og ordentlig prat sammen i vår og der ble vi enige om å prøve å bli gravide. Nei, det var ingen "overtalelse". Jeg la frem alle mine argumenter, og selv om han var skeptisk og syns vi har det fint i dag, så innså han til slutt at et til barn vil være veldig fint ♥ Hva fremtiden bringer vet uansett ingen, både med og uten et til barn.

Jeg ble gravid allerede i pp1 og er nå 15 uker på vei. Vi er begge ekstatiske! Eneste er at mannen kanskje kunne tenkt seg litt lenger prøvetid 😂 Jeg takker alle med konstruktive tilbakemeldinger her på noe som jeg anså som et vanskelig tema i vår. Dessverre var det flest andre kommentarer, men jeg valgte glatt å overse dem.

 

Anonymkode: c7aa7...f7b