Hvordan overtale mannen til en sistemann?

[AnonymBruker]

Det har hele tiden vært i kortene våre at vi skulle ha et 4. og siste barn i flokken vår. Vi har tidligere snakket om at fire hadde vært så fint, og lenge sett for oss det. Men etter vi fikk det 3. så ble det ikke noe av den planlagte prøvingen da jeg fikk et uforutsett helseproblem. Nå er det et tilbakelagt kapittel, men plutselig var det gått noen få år. Jeg har ikke glemt tanken på nr. 4, men nå virker det som mannen min har det.

Eller, glemt er litt feil å si ettersom det absolutt har vært nevnt titt og ofte innimellom samtaler, men mest som "tull" eller humoristisk om dere forstår. Og det skal sies at jeg også har vært usikker. Jeg kjenner jo på en del av de tingene som mannen min kjenner på - at det nå er deilig å ikke ha småsmå barn i hus (ingen bleieskift, våkenetter o.l). Så for 1 år siden begynte jeg virkelig å tenke hardt på dette for å finne ut hva JEG egentlig vil. Jeg vippet for og i mot annenhver dag omtrent 😶 Så det er ikke det at jeg forstår argumentene i mot. Men for et halvt år siden endte jeg til slutt på en konklusjon som var at jeg VIL ha et til barn. Jeg la frem alle mine tanker og følelser for mannen, der hans svar var at han måtte tenke på det.

Nå er dette et halvt år siden, og jeg begynte å tøyse og dra frem temaet igjen mer og mer. Og for et par dager siden sa han plutselig at han hadde tenkt på dette, men at han heller mot at vi er ferdige. Dette var rett før sovetid, så vi fikk ikke snakket noe mer. Og har fortsatt ikke gjort det. Jeg ble jo sååå skuffa. Skjønner at vi må snakke om argumentene hans, men jeg har en tung klump i magen og vet ikke om jeg klarer det uten å gråte. Mannen min er ikke typen til å starte på en slik samtale heller.

Jeg er fullt klar over at jeg ikke kan bestemme over han. Men jeg tror og føler av hele mitt hjerte at han tar feil, og at han bare ikke forstår det ennå. Men jeg kjenner at klokken går, og at dette er noe vi må finne ut av nå. Men jeg er så usikker på hvordan jeg skal ordlegge meg. Uten at han steiler helt. Noen råd?

Relevant bakgrunnsinfo er at vi er begge 35 år, og yngste barnet er 5 år. Jeg vet jeg sannsynligvis har flere fruktbar år igjen, men jeg har ikke så lyst til å ha mer enn 6 års aldersforskjell mellom barna. Eldste barnet er så stort at han kommer til å flytte hjemmefra om ikke veldig mange år. Så det en en veldig kort stund vi kommer til å "føle oss" som 4-barnsforeldre (misforstå meg riktig). Vi elsker virkelig barn og familielivet. Jeg er klar over at livet består av flere epoker, og på en måte gleder jeg meg til epoken når jeg og mannen blir "bare oss", her i huset, på ferier og i hverdagen forøvrig. Men jeg vil ikke at den tiden skal komme for raskt.

Vi har et lykkelig ekteskap, der hvert barn hittil bare har gjort forholdet vårt ennå bedre. Vi har faste gode jobber, og god helse. 
Det skal også sies at jeg er enig i at evnt. prøving må ha en grense. Vi slet litt med nr.2, som både tok tid + opplevd abort. Så jeg vil ikke ha en sistemann for enhver pris. For jeg kan som sagt se for meg et liv uten flere, men jeg tror bare det blir bedre med èn til. Så jeg tror jeg vil slå meg mye mer til ro med at det ikke blir flere, dersom vi i det minste PRØVER litt først. Se hva skjebnen vil. Dersom vi starter prøving nå, og gir det 1 år. Så kan jeg legge det bak meg om det ikke går på den tiden. Men hvordan i all verden få mannen til å ville prøve på dette? 

Anonymkode: c7aa7...f7b

[AnonymBruker]

Så lenge han har tenkt seg godt om og landet på at han ikke orker, så synes jeg du skal respektere det. Om savner blir for stort etter barn nr fire finnes det mange barn som trenger fosterforeldre,  avlastningshjem etc.

Anonymkode: 99f56...f67

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så lenge han har tenkt seg godt om og landet på at han ikke orker, så synes jeg du skal respektere det. Om savner blir for stort etter barn nr fire finnes det mange barn som trenger fosterforeldre,  avlastningshjem etc.

Anonymkode: 99f56...f67

Dette.

Anonymkode: 58d40...560

[AnonymBruker]

Jeg tenker helt ærlig at du bør respektere mannen din her, og ikke begynne med noen overtaling. Dere har tre stykker, og mannen din føler seg ferdig - selv om forholdet deres har blitt bedre for hvert enkelt barn, er det ikke sikkert det tåler et barn til når mannen din i utgangspunktet er negativ til ett til. Da bør du heller prøve å jobbe med deg selv og bli vant med tanken på at det er tre barn dere har, og det er de dere skal ha. 

Anonymkode: 483af...cdd

[AnonymBruker]

Respekter avgjørelsen hans. Tre barn bør holde, og kanskje han ikke har lyst til å ha hjemmeboende barn til han nærmer seg 60 år.

Anonymkode: 340b6...2f2

[AnonymBruker]

Du har tre flotte barn og et lykkelig ekteskap. Det synes jeg du skal glede deg over. Kan du ikke heller se det sånn at nå skal du nyte familien din og virkelig la de neste årene handle om de tre barna du allerede har?

Anonymkode: 17da8...479

[AnonymBruker]

Ja... Leser hva dere skriver. Og at mye høres fornuftig ut. Men alle følelser stritter i mot. På en måte er det klart at jeg skal respektere han, men går det ikke begge veier? At han bør respektere mitt ønske også? Så det blir jo å velge hvem som 'skal bli hørt' her da... Begge deler går ikke. 

Høres ikke noe særlig ut å gå videre med livet og føle et hull og tomrom. Tenke på at vi ikke -prøvde- en gang. Og det nytter ikke å si at det er slemt å få et barn som vil få en far som ikke vil ha han, for det stemmer ikke. Skulle jeg bli gravid og vi få en til, så er jeg helt sikker på at mannen blir like glad i det. Her føler jeg sterkt at om noe blir kjipt/vi skulle finne på å angre, så er det det at vi IKKE får barnet, og ikke at vi får det. Derfor burde mitt ønske gå over hans. Men er dette helt feil av meg å tenke?? 

Anonymkode: c7aa7...f7b

[AnonymBruker]

Føler du deg ikke for gammel til nytt svangerskap? Jeg gjør det, men er 35 og tobarnsmor. 

Anonymkode: 5130f...219

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler du deg ikke for gammel til nytt svangerskap? Jeg gjør det, men er 35 og tobarnsmor. 

Anonymkode: 5130f...219

Nei, men jeg føler jeg er der snart... Jeg har nettopp fylt 35, og kan fylle 36 før min personlige grense er der. Vil ikke være eldre enn det. Men jeg har flere venner, søsken og kolleger som har vært både 39 og litt over 40. Så i min omgangskrets er ikke dette for gammelt. Fosterbarn er forresten ikke aktuelt, for jeg ønsker også et siste svangerskap.

Anonymkode: c7aa7...f7b

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja... Leser hva dere skriver. Og at mye høres fornuftig ut. Men alle følelser stritter i mot. På en måte er det klart at jeg skal respektere han, men går det ikke begge veier? At han bør respektere mitt ønske også? Så det blir jo å velge hvem som 'skal bli hørt' her da... Begge deler går ikke. 

Høres ikke noe særlig ut å gå videre med livet og føle et hull og tomrom. Tenke på at vi ikke -prøvde- en gang. Og det nytter ikke å si at det er slemt å få et barn som vil få en far som ikke vil ha han, for det stemmer ikke. Skulle jeg bli gravid og vi få en til, så er jeg helt sikker på at mannen blir like glad i det. Her føler jeg sterkt at om noe blir kjipt/vi skulle finne på å angre, så er det det at vi IKKE får barnet, og ikke at vi får det. Derfor burde mitt ønske gå over hans. Men er dette helt feil av meg å tenke?? 

Anonymkode: c7aa7...f7b

Ja, det blir helt feil av deg å tenke at ditt ønske burde trumfe hans. Det fungerer ikke slik. Du kan selvfølgelig foreslå for mannen din at dere kan prøve aktivt et års tid, og se hva han sier, men til syvende og sist er det fryktelig dårlig gjort å tvinge han til å få et fjerde barn. Er det ikke veldig dumt hvis forholdet deres faktisk blir ødelagt fordi det blir for tøft med et barn til? Synes du helt ærlig at det er verdt å risikere det - bare fordi du vil ha fire barn? 

Anonymkode: 483af...cdd

[AnonymBruker]

Kan du tilby deg å ta det meste av nattevåk og ansvaret det første året? Det er jo det som er den mest slitsomme perioden.

Anonymkode: f790e...07b

[AnonymBruker]

Jeg syns du virker som ei sutrehøne. Dere har tre barn, mannen føler seg ferdig med barn, men likevel skal du trumfe gjennom ett barn til.

Fosterbarn er liksom ikke bra nok for deg det da? 

Anonymkode: a8bbf...c6f

[AnonymBruker]

Jeg ble skilt etter to barn. Det ble for tøft for oss. Det er ikke sikkert at mannen din drømmer om å være småbarnsfar i 40-årene. 

Anonymkode: 5130f...219

[Sunset90]

Alle gode ting er vell 3 hehe

Er det noe som er sikkert, så er det at begge må være enige om det.

Endret 4. april 2020 av Sunset90

[AnonymBruker]

Vet du hva, jeg syns du skal få flere barn om du vil det. Det er ditt liv, det eneste livet du har, og som kvinne er dette din siste sjanse til å få flere barn. Det er verre å angre på å ikke ha fått flere enn å angre på å ha fått det, noe du strengt tatt ikke kommer til å gjøre. Du kan si det til mannen og så får han velge om du skal få barn med han eller på andre måter.

Jeg skjønner faktisk ikke den greia med at man absolutt skal respektere mannen i dette tilfellet. Han har valgt deg som sin kone og da synes jeg at han kan respektere deg.

Anonymkode: 47432...31c

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns du virker som ei sutrehøne. Dere har tre barn, mannen føler seg ferdig med barn, men likevel skal du trumfe gjennom ett barn til.

Fosterbarn er liksom ikke bra nok for deg det da? 

Anonymkode: a8bbf...c6f

Jeg tviler på at mannen vil ha et fosterbarn om han ikke gidder å ha egne barn engang ! Så teit sagt.

Anonymkode: 47432...31c

[AnonymBruker]

Kanskje du skulle prøve å finne noe annet enn et barn å fylle tomrommet i livet ditt med?

Anonymkode: 59726...7e3

[AnonymBruker]

Er det så givende å ofre jobben for å gå trilleturer? Hva er så fantastisk med å få enda et barn? Barnehage i 5 år til eller husmor i 5 nye år? Er det virkelig toppen av lykke? 

Anonymkode: 5130f...219

[Ulrikke]

Jeg skjønner at du ønsker deg et barn til - men jeg har alltid tenkt at det er den som IKKE vil sette flere barn til verden som har vetorett.

Jeg er stemor og har av den grunn bare ett barn jeg har født selv. Jeg ønsket meg to, da jeg er enebarn selv. Mannen min har fire og synes fem er for mange. Selvfølgelig logisk og fornuftig! Men jeg får ikke flere barn av den grunn, så det ene barnet er det jeg har. (Må selvfølgelig si at jeg er enormt glad i stebarna mine, men de har en fullt oppegående mor og jeg har aldri hatt noe ønske om å overta der, men jeg er utrolig glad jeg har dem i livet mitt!)

Hva om barn nr 4 får store helseutfordringer eller blir født handicappet feks.... Katastrofetanker, ja - men man bør innom dem før man bestemmer seg. Nå har dere tre friske, såvidt jeg forstår. Sett pris på det og vær glad for at skjebnen ville det sånn. Skulle barn nr 4 få helseutfordringer og - Gud forby - en av dere voksne i tillegg blir redusert så blir hverdagen en helt annen. Jeg skjønner av den grunn at mannen din er skeptisk. Man vet hva man har men ikke hva man får. Er man dønn enige om å ta sjansen så er det en ting, men hvis en er skeptisk lar man være. 

[AnonymBruker]

En ting du kan huske på er at det er litt hardt å være det siste barnet i flokken. Jeg er nr 4 i denne familien, er 22 år og har både mye eldre søsken OG gamle foreldre. Mamma var vel 35 da de bestemte seg for å få en til. Jeg er den eneste som bor hjemme, merker at foreldrene begynner å bli litt lei av å ha barn, og jeg har ikke spesielt god kontakt med mine søsken som har fått egne familier og er opptatt med det. Det er ikke spesielt artig.

Anonymkode: 47432...31c