Savner å snakke med noen i samme aldersgruppe som har mistet en forelder

[AnonymBruker]

Er det noen her inne som kunne tenke seg å ha en gruppe på f.eks. messenger der vi kan snakke om sorgen vår? Vi kan også ha noe her, hvis noen vil være mer anonyme.

Jeg er 31 og mistet Pappa før jul, men har ingen å relatere meg til i vennegjengen, da de ikke har mistet noen. Det stikker å høre om f.eks. kolleger som er 20 år eldre og fremdeles har begge foreldrene sine. Og virker å ta det helt for gitt. Ikke at jeg ikke unner dem det, men det gjør eget tap så veldig tydelig, og dermed ensomhetsfølelsen enda større. Prøvde før jul å melde meg inn i sorggruppe like over nyttår, men der er det fremdeles ventelister. Og det vil ta enda lenger tid å få plass, mtp. korona.

Hvis du er i samme situasjon som meg, så ta gjerne kontakt. 

Anonymkode: 66eac...c79

[AnonymBruker]

Jeg er 31 og mistet pappa for snart et år siden. Det er fortsatt veldig tomt og rart, men det går seg til. 

Eller, det er ikke helt sant. Først vil jeg si at min historie ikke nødvendigvis er representativ. Jeg, og vi, har hatt vanvittig uflaks. Jeg unner ingen det. I løpet av de siste 10 månedene mistet jeg først pappa. Det var ufattelig tøft, og kom som et stort sjokk på oss alle. Han ble innlagt på sykehus med lungebetennelse, havnet ganske kjapt på intensiven og døde etter noen få dager av hjertestans. På toppen av dette har mannen min og jeg mistet i spontanabort to ganger i løpet av det siste halve året, etter å ha prøvd i mange år. Alle disse tapene har sendt meg ut i depresjon og sannsynligvis ptsd. Jeg er helt forferdelig sliten. 

Pappa var den som hadde kontroll, han var den vi lente oss på og som fikset alt det praktiske. Mamma har alltid vært et surrehue uten like, og dette kommer så tydelig fram når pappa ikke lenger er der. Nå er det jeg som har overtatt den rollen, og det er en rolle jeg egentlig ikke vil ha. 

Jeg syns også det stikker når de som er jevngamle, og eldre, enn meg snakker om foreldrene og pappaene sine med den største selvfølge. Og jeg blir litt irritert hvis de skulle være irritert på foreldrene sine. For livet er skjørt, og ting kan bli snudd på hodet på et sekund. 

Jeg vet ikke om dette var det du tenkte på. Jeg deler i alle fall det at jeg nylig har mistet pappaen min med deg. 

Anonymkode: c28f4...dd4

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen her inne som kunne tenke seg å ha en gruppe på f.eks. messenger der vi kan snakke om sorgen vår? Vi kan også ha noe her, hvis noen vil være mer anonyme.

Jeg er 31 og mistet Pappa før jul, men har ingen å relatere meg til i vennegjengen, da de ikke har mistet noen. Det stikker å høre om f.eks. kolleger som er 20 år eldre og fremdeles har begge foreldrene sine. Og virker å ta det helt for gitt. Ikke at jeg ikke unner dem det, men det gjør eget tap så veldig tydelig, og dermed ensomhetsfølelsen enda større. Prøvde før jul å melde meg inn i sorggruppe like over nyttår, men der er det fremdeles ventelister. Og det vil ta enda lenger tid å få plass, mtp. korona.

Hvis du er i samme situasjon som meg, så ta gjerne kontakt. 

Anonymkode: 66eac...c79

Jeg er eldre men var foreldreløs når jeg var på din alder. 

 

Anonymkode: 55fd0...ad5

[AnonymBruker]

Jeg er 31 og blir å miste min far de nærmeste ukene... Jeg har bare ham og jeg kan ikke reise for å besøke ham pga. karanteneregler...

Anonymkode: 82c2f...bbb

[AnonymBruker]

På 23.3.2020 den 14.30, AnonymBruker skrev:

Jeg er 31 og blir å miste min far de nærmeste ukene... Jeg har bare ham og jeg kan ikke reise for å besøke ham pga. karanteneregler...

Anonymkode: 82c2f...bbb

❤️❤️❤️

Denne coronasituasjonen blir så ekstra belastende for oss som allerede er i en tung og sår situasjon ❤️. Det blir en sorg i sorgen. 

Anonymkode: 26f6a...649

[AnonymBruker]

Jeg er 32 og mistet mamma for en ukes tid siden.

Selvom vi visste hun var alvorlig syk kom det som et sjokk da vi trodde hun hadde minst et år igjen. 

Det gjør så JÆVLIG vondt! Jeg hadde virkelig ikke trodd at smerten skulle være så ille. Det er akkurat som om noen har tatt og revet hjertet ut av brystet mitt. Ellers må jeg ta det hele litt innover meg puljevis. Ellers er det for vanskelig. Jeg sliter enda med å forstå. Jeg kan virkelig ikke forstå at jeg ikke skal få se henne mer. Det er så uvirkelig. Når jeg forteller meg selv hva det innebærer og prøver å innse det blir det så jævlig vondt...

Jeg var så mye irritert på henne da hun levde. Nå vil jeg bare ha henne tilbake, klemme henne en siste gang. Ha en siste samtale med henne.

Anonymkode: 26f6a...649