Å miste et barn

[AnonymBruker]

Blir man noen sinne glad igjen? Jeg har akkurat fått en sønn (5 mnd) og bare tanken på å miste han gjør meg helt paralysert. Hvordan overlever man noe sånt? Jeg vet selvsagt at sorgen aldri går over, men går det seg litt til? Blir man vandt til det på en måte? Kjenner jo folk som har mistet barn, og de har jo etter langt om lenge kommet seg noen lunde ovenpå igjen - men hvordan klarer man å smile og leve livet etter det? 

Jeg lurer oppriktig. Jeg tror ikke jeg hadde overlevd det.

Anonymkode: 0ed24...9d5

[AnonymBruker]

Jeg har selv mista to barn. 

En i krybbedød og en som valgte å ta sitt eget liv i en alder av 15 år. 

 

Det gjelder å ikke grave seg ned, å finne støtte i partneren sin. Kjærligheten for mannen har blitt som «ny» da vi er der for hverandre hele tiden nå. 

Er 5 år siden det skjedde og de værste åra var når det var ferskt og til det bikka 1 år og til ifjor ca. 

Da fikk vi kontakt med et annet par som hadde opplevd å mista fler enn et barn og det har hjulpet oss veldig. 

Men sorgen er fortsatt sterkt, men det går. 

 

Kjenner en dame som hadde 4 barn, men mista 3 stykker i selvmord og rus. Ho vant flere milioner i Lotto her for en liten stund siden (ikke at det hjelper noe). Men ho har klart seg ho.

Anonymkode: 60432...046

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv mista to barn. 

En i krybbedød og en som valgte å ta sitt eget liv i en alder av 15 år. 

 

Det gjelder å ikke grave seg ned, å finne støtte i partneren sin. Kjærligheten for mannen har blitt som «ny» da vi er der for hverandre hele tiden nå. 

Er 5 år siden det skjedde og de værste åra var når det var ferskt og til det bikka 1 år og til ifjor ca. 

Da fikk vi kontakt med et annet par som hadde opplevd å mista fler enn et barn og det har hjulpet oss veldig. 

Men sorgen er fortsatt sterkt, men det går. 

 

Kjenner en dame som hadde 4 barn, men mista 3 stykker i selvmord og rus. Ho vant flere milioner i Lotto her for en liten stund siden (ikke at det hjelper noe). Men ho har klart seg ho.

Anonymkode: 60432...046

Ser jeg har noen skrivefeil, men tårene var i veien. Håper du forstår 

Anonymkode: 60432...046

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har selv mista to barn. 

En i krybbedød og en som valgte å ta sitt eget liv i en alder av 15 år. 

 

Det gjelder å ikke grave seg ned, å finne støtte i partneren sin. Kjærligheten for mannen har blitt som «ny» da vi er der for hverandre hele tiden nå. 

Er 5 år siden det skjedde og de værste åra var når det var ferskt og til det bikka 1 år og til ifjor ca. 

Da fikk vi kontakt med et annet par som hadde opplevd å mista fler enn et barn og det har hjulpet oss veldig. 

Men sorgen er fortsatt sterkt, men det går. 

 

Kjenner en dame som hadde 4 barn, men mista 3 stykker i selvmord og rus. Ho vant flere milioner i Lotto her for en liten stund siden (ikke at det hjelper noe). Men ho har klart seg ho.

Anonymkode: 60432...046

♥♥

Anonymkode: be602...bb0

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser jeg har noen skrivefeil, men tårene var i veien. Håper du forstår 

Anonymkode: 60432...046

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 4c681...13a

[Diamant]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser jeg har noen skrivefeil, men tårene var i veien. Håper du forstår 

Anonymkode: 60432...046

❤️

[Maestro]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser jeg har noen skrivefeil, men tårene var i veien. Håper du forstår 

Anonymkode: 60432...046

🥰🥰

[Hr. Aktiv]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser jeg har noen skrivefeil, men tårene var i veien. Håper du forstår 

Anonymkode: 60432...046

Tror de skrivefeilene går helt fint denne gangen. 

Så til trådstarter.

Jeg vet hvordan jeg hadde reagert på dette. Jeg mistet mine barn for en stund siden da mor bortførte dem og la på meg samværsnekt. 

Det halve året jeg ikke fikk sett dem var den verste tiden i hele mitt liv. Glad jeg hadde noen fjelltopper å gå opp på å sitte der. Masse frustrasjon og sinne som må ut. Den hjelpesløsheten du da føler er så drepende at det kan ta livsgnisten utav den sterkeste.

Det at ditt barn velger å forlate jorden er jo tøfft i seg selv, men hvis man begynner å tenke på hvor fælt barnet har hatt det før valget ble til handling må være ennda værre. 

Som forelder må dette være det værste som kan skje. Det skal ikke være foreldrene som bærer sitt barn til grava. Det skal være motsatt.

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Hr. Aktiv skrev:

Tror de skrivefeilene går helt fint denne gangen. 

Så til trådstarter.

Jeg vet hvordan jeg hadde reagert på dette. Jeg mistet mine barn for en stund siden da mor bortførte dem og la på meg samværsnekt. 

Det halve året jeg ikke fikk sett dem var den verste tiden i hele mitt liv. Glad jeg hadde noen fjelltopper å gå opp på å sitte der. Masse frustrasjon og sinne som må ut. Den hjelpesløsheten du da føler er så drepende at det kan ta livsgnisten utav den sterkeste.

Det at ditt barn velger å forlate jorden er jo tøfft i seg selv, men hvis man begynner å tenke på hvor fælt barnet har hatt det før valget ble til handling må være ennda værre. 

Som forelder må dette være det værste som kan skje. Det skal ikke være foreldrene som bærer sitt barn til grava. Det skal være motsatt.

Du kan jo ikke sammenligne dette med at et barn dør?

Anonymkode: b9c9d...8de

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo ikke sammenligne dette med at et barn dør?

Anonymkode: b9c9d...8de

Jeg ser ikke at han har sammenlignet med at et barn dør? Det må jo være en forferdelig sorg å ikke få møte barna sine og. Tenk på de som har fått kidnappet barnet sitt av fremmede, har de mer rett til å føle sorg enn han? Jeg synes ikke det er fint å sitte her å fortelle noen at sorgen deres ikke er verdt å dele fordi det ikke er det verste man kan oppleve. 

Anonymkode: cfd85...e93

[Gjest Rosebukett]

De var ikke kidnappet av fremmede. Så det er ikke svar på ts sitt spørsmål.

Endret 22. mars 2020 av Rosebukett