I en mørk dal

[AnonymBruker]

Jeg har vært gjennom enorme påkjenninger de siste månedene, av alvorlig art. 
En senabort (ikke selvvalgt) for 10 uker siden, etterfulgt av flere alvorlige komplikasjoner som nå endelig er under kontroll. 
Noen dager før alt dette fant jeg ut at mannen var utro. 
Han reagerte med å angripe meg fullstendig i stede for å komme med noe unnskyldning. 
Det var vist min feil at han var utro, min feil alt det destruktive han har gjort ved å oppsøke flere ulike kvinner og samtidig miste vervet sitt på grunn av oppførselen sin. 
Samtidig langet han ut om hvor dårlig mor jeg var for gutten vår, og at han ville søke om 100% omsorgsovertagelse hvis jeg dro fra han eller flyttet fra leiligheten vår som vi eier sammen. 

Nå sitter jeg med en gjennomgripende og bunnløs mørk følelse av at jeg på ingen måte er verdt noe, at jeg hvert sekund må bevise at jeg er bra nok, og at hverken sønnen,mannen eller noen annen trenger meg på noe måte. Det er ikke er overflatisk følelse slik det kan være tidvis i tøffe perioder, den er altså så gjennomgripende og "definert" at jeg føler meg helt avklart med og ikke være verdt plassen min på jorden eller luften jeg puster. 
Jeg er IKKE der at jeg vil avslutte livet mitt i form av min egen eksistens, men jeg har ett oppriktig ønske om å pakke kofferten, bytte identitet og flytte til motsatt side av landet, slik at jeg kan skjerme alle rundt meg fra meg selv. 
Jeg gråter hver dag, har ingen matlyst og sover bare noen timer på natten. 
Jeg er i dialog med fastlege med dette som har sykmeldt meg og søkt time på DPS. 
Problemet nå er at alt er stengt ned og jeg fikk i dag mail om at jeg ikke er prioritert på noe måte, fordi jeg ikke er syk nok. 

Jeg trenger i utgangspunktet bare å lufte meg, eventuelt høre om det er flere som har opplevd følelsene sine slik?
Jeg har heldigvis ett skikkelig lyspunkt, og det er hunden min som venter valper om noen uker. Jeg ser frem til å møte valpene og følge både henne og de små, så jeg har absolutt fremtidsplaner, noe jeg tenker er positivt. 
Det er riktignok hunden i seg selv jeg ser på som grunnen min til fortsette å kjempe, ingenting annet og det gjør meg også trist. Trist fordi jeg skulle ønske det var sønnen vår som var denne motivasjonen. 
Istedenfor ønsker jeg å skjerme han fra meg fordi jeg føler meg helt ubrukelig og ikke verdt noe som helst som mamma. Jeg føler at han bør få slippe og ha meg i livet sitt. 
Det skal sies at jeg hverken drikker eller på annen måte opptrer uforsvarlig ovenfor han, jeg føler han opp alt hva jeg selv kan og har tidligere sett meg selv som en gjennomsnittlig ok mor. 
(gir han klemmer,forteller hvor mye jeg elsker han hver dag, er tålmodig og lite sint samtidig som jeg setter grenser så godt jeg kan, tar han med på aktiviteter og opplevelser osv) 

Jeg vet i teorien at jeg er god nok, men innvendig er det en så mørk og bunnløs følelse at jeg nesten ikke kan forklare det. 
Blir det noengang bedre? 
Blir jeg noengang glad igjen? 
Kommer jeg til å føle meg bra nok igjen på noe tidspunkt? 

Dette ble langt, dersom du har hengt med til nå så sender jeg en takk. 


 

Anonymkode: 3cfb7...920

[AnonymBruker]

Ja jeg vet åssen det er. Og det har jeg fått kjenne på flere ganger også der alt bare går rett vest. Alle snur ryggen til deg og sparker deg ned og legger skylden på deg. Man føler seg verdiløs og ikke god nok til noe som helst. Men det er bekreftet også, flere ganger. 
 

du virker som en god mor etter det du skriver her. Så det skal du ikke tenke på. Du er heldig som har en hund. Har hun født valpene enda? Dyr er magiske.

mannen din er en drittsekk. Som er utro og legger skylden på deg for at han også mistet vervet sitt. Det er typisk. Har opplevd det selv også. Det er han som er problemet.

Dps fungerer ikke som det skal. Det er mange som ikke blir prioritert og jeg måtte vente i nesten to år før jeg fikk hjelp. Synes heller ikke det er verdt kjempingen eller ventingen heller. Måtte kjempe for å komme inn. Føler bare at behandlingen ikke funker for meg og at den har motsatt effekt. Vil helst slutte, da det bare drar meg enda lenger ned. Men kan ikke det nå. Har ingenting annet som kan hjelpe meg heller. 

Anonymkode: 8cf6b...31c

[AnonymBruker]

Hva med å kvitte deg med det hjernevasket av en mann?

Anonymkode: 2b28d...377