Du som har vært innlagt...

[AnonymBruker]

Hva tenker du om oppholdet ditt? 

Det første du tenker og gjerne litt beskrivelse ❤️ Hadde du noen "positive" opplevelser, midt i mørket ditt? 

 

(Tenker det er viktig å formidle håp.... 🙂 )

 

Anonymkode: 1ef58...33a

[AnonymBruker]

Jeg har vært innlagt flere ganger og helt umiddelbart tenker jeg at det var helt fantastisk, fordi jeg trengte sånn hjelp til å finne tilbake til meg selv og en god hverdsg. Det å kunne ha ansvar for bare en selv og ikke trenge skjule hvordan man egentlig har det - og det er greit. Det er til og med noen der å prate med omtrent når det måtte være.

Min første innleggelse er min aller beste. Det var sommer og varmt og vi var veldig mye ute.  Dro på sykkelturer, fjellturer, ridning osv. Jeg ble godt kjent med flere av de andre og vi var veldig gode for hverandre. Det var generelt god stemning der, på trossnav våre ulike plager. Mye galgenhumor.

Anonymkode: 7a8f7...0f2

[AnonymBruker]

Følte meg faktisk sett når dei såg alle blåmerkene eg hadde. Helsepersonell grøssa over det dei såg. Følte at dei ikkje trudde eg bare var ein vanskelig, umoden, dårlig regulert ungdom utan retning i livet men faktisk eit ungt menneske som ble utsatt for kjipe ting heima. Folk ser ofte etter feil med individet og ikkje miljøet. Det var godt å bli sett, det var kanskje første gongen noken trudde på meg. Sjølv om eg ikkje sa noko. Akkurat då var det nesten greitt å ha blitt banka, nesten  litt praktisk. Fordi følelsen av å væra usynlig og nedprioritert konstant var verre enn fysisk vold. Opphaldet fekk meg og til å innse at det ikkje var noko som helst galt med meg. Eg oppdaga at eg var omringa av jævla rævhål, idiotar og pervoar. 

Eg flytta langt vekk når eg ble 18. Har eit «normalt» liv nå. Snakker ikkje om fortida, vil ikkje og bruker ikkje energi på det. Men eg husker.

Anonymkode: 7260a...bc7

[AnonymBruker]

Godt å høre at dere greier å tenke på det positive   

Selv husker jeg det merksnodige fellesskapet. Særlig rundt matbordet husker jeg mye latter. Folk var veldig nullstilte og heldigvis var det litt regler på at man ikke skulle sitte å klage og bedrive nedsnakk rundt matbordet. 

Den første uka, så nærmest var jeg i protest-modus..Ikke faen om jeg skulle være med på noe fellestur. Gå i flokk, for virkelig å understreke institusjons-følelsen....Jeg hatet det, så de første gangene gikk jeg hélt bevisst langt etter de andre :knegg: 

Tror det største "sjokket" var hvor vanlige alle var. Folk med høyt respekterte stillinger, den spede ungjenta, den eldre pensjonisten, banksjefen osv...

Eneste som jeg husker som negativt var det repetative. Var man der i mange uker, ble man sittende i miljø med de veldig syke som kom inn noen uker senere. 

Skulle vært et tydeligere skille, for det var utrolig fortvilende og inngripende. Man hadde akkurat fått bena under seg og så ble man trykket ned (ubevisst) 🙂

Håper flere vil dele ❤️❤️❤️

Anonymkode: 1ef58...33a

[Marye]

Innlagt hvor? Psykiatrisk?

[AnonymBruker]

På 6.3.2020 den 22.10, AnonymBruker skrev:

Hva tenker du om oppholdet ditt? 

Det første du tenker og gjerne litt beskrivelse ❤️ Hadde du noen "positive" opplevelser, midt i mørket ditt? 

 

(Tenker det er viktig å formidle håp.... 🙂 )

 

Anonymkode: 1ef58...33a

det første stedet jeg var innlagt var et helvete. så nei, ingen positive opplevelser derifra. feilmedisinering, tvang og feildiagnose..

flere år etter kom jeg til et sted som bare var helt fantastisk. ingen tvang. jeg fikk mat selv om det var utenfor spisetiden. jeg kunne ta perm når jeg ville og medisiner var frivillig. fikk også en skikkelig utredning og følte jeg kunne lade batterinene skikkelig der. 

Anonymkode: 8b77e...ef7