1 dag uten Ritalin

[AnonymBruker]

Og nå er jeg kjempe sur. Tankekjøret kommer tilbake. Ville bare teste. Er i oppstart, så jeg tar en om dagen. 

Jeg har det bedre med meg selv når jeg er på medisinen, men likevel.... det livet jeg vil leve, reiser lenger og lebger bort. Og det ble ødelagt pga at jeg er slik jeg er. Ikke pga kvalifikasjoner osv.

Anonymkode: 4aa50...6ff

[Gjest theTitanic]

.....  Om medisinen virker..   Hvorfor er du sur? Kommer ikke livet du vil ha nærmere da? Det ville jo vært logisk å tenke, ellers så bør du kaste medisinen...... 

[Gjest Keikolina]

Begynn å tren og finn på ting istedet for å sitte å lese på kg hele dagen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, theTitanic skrev:

.....  Om medisinen virker..   Hvorfor er du sur? Kommer ikke livet du vil ha nærmere da? Det ville jo vært logisk å tenke, ellers så bør du kaste medisinen...... 

Ingenting har skjedd i dag siden jeg er sur. Jeg ble det bare plutselig nå. Fordi jeg fortsatt er der jeg lenge ikke har ønsket å være. Jeg er jo det selv om jeg tar medisinen, men det føles ikke like tungt. Men jeg er spent på fremtiden. Jeg er lei av å måtte se andre veier. Alt har blitt komplisert. For jeg klarte å blu rotløs i mitt liv. Leiligheten heg leide i Oslo ble solgt og jeg hadde sagt opp for å satse på noe annet. Så går det ikke bra. Jeg flytter tingene mine hjem til foreldre siden det ble mest økonomisk da jeg fikk en jobb der jeg ikke bodde et fast sted. Kunne være 2 mnd der og 1 uke der liksom. Så blir jeg gående arbeidsledig og går da hjemme. Skaffer meg ny jobb men det er bare deltid. Denne klarer sjefen å kjøre i grøfta så alle mister jobben sin. Så ble jeg ledig igjen.

Så sier forrige sjef at det ikke gikk bra for meg pga enkelte atferdsvansker. Ikke at jeg var stygg mot folk, ødela ting og slik...men en rekke ting jeg ikke selv var klar over. 
Så blir jeg mer og mer deprimert og det går seg utover alle nær meg. Så må jeg gi etter og går til dps. Blir testet for det ene og det andre. Får diagnose etter lang tid. 
 

Så vil en snill bekjent la meg bo gratis hos seg i Oslo området, mens jeg møter på ørten jobbintervjuer. Jeg hører ikke igjen noe fra intervju og ringer til slutt en av dem, usikker som jeg var på om det var lurt. Stillingene var enten satt til en annen eller kansellert. Så fikk jeg oppdrag gjennom bemanningsbyrå men akkurat da hadde jeg tart operasjon så jeg ble bevegelseshemmet. Så får jeg beskjed av min bekjente at jeg ikke kan bo der mer. Ikke på en stygg måte og hn beklaget å ha vært så uklar. Og jeg skjønte. Jeg dro så på sykehuset for å møte psykiateren og deretter hjem igjen til foreldrene for å være på ubestemt tid. Jeg er kandidat for en annen jobb men tiltredelse er ikke før sent neste mnd og jeg trengte ikke møte før det nærmet seg. Jeg har hatt tlf intervju. Jeg er da foreløpig hjemme hos foreldre og fungerer veldig bra etter medisinoppstart. Tankekjør er borte. Men jeg merker jeg gleder meg ikke til å starte det evt livet jeg skal likevel.  det siste jeg prøvde var det som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg driver å finner riktig medisin enda, men jeg vil liksom ikke noe annet en det forrige jeg holdt på meg karrieremessig 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Keikolina skrev:

Begynn å tren og finn på ting istedet for å sitte å lese på kg hele dagen.

Sliter med å vise meg. Føler folk tenker jeg er kjip og lite eventyrlysten siden jeg alltid er å se der. 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[AnonymBruker]

I morgen skal jeg forresten ta 2 piller for å sjekke om det er bedre å øke mengden 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ingenting har skjedd i dag siden jeg er sur. Jeg ble det bare plutselig nå. Fordi jeg fortsatt er der jeg lenge ikke har ønsket å være. Jeg er jo det selv om jeg tar medisinen, men det føles ikke like tungt. Men jeg er spent på fremtiden. Jeg er lei av å måtte se andre veier. Alt har blitt komplisert. For jeg klarte å blu rotløs i mitt liv. Leiligheten heg leide i Oslo ble solgt og jeg hadde sagt opp for å satse på noe annet. Så går det ikke bra. Jeg flytter tingene mine hjem til foreldre siden det ble mest økonomisk da jeg fikk en jobb der jeg ikke bodde et fast sted. Kunne være 2 mnd der og 1 uke der liksom. Så blir jeg gående arbeidsledig og går da hjemme. Skaffer meg ny jobb men det er bare deltid. Denne klarer sjefen å kjøre i grøfta så alle mister jobben sin. Så ble jeg ledig igjen.

Så sier forrige sjef at det ikke gikk bra for meg pga enkelte atferdsvansker. Ikke at jeg var stygg mot folk, ødela ting og slik...men en rekke ting jeg ikke selv var klar over. 
Så blir jeg mer og mer deprimert og det går seg utover alle nær meg. Så må jeg gi etter og går til dps. Blir testet for det ene og det andre. Får diagnose etter lang tid. 
 

Så vil en snill bekjent la meg bo gratis hos seg i Oslo området, mens jeg møter på ørten jobbintervjuer. Jeg hører ikke igjen noe fra intervju og ringer til slutt en av dem, usikker som jeg var på om det var lurt. Stillingene var enten satt til en annen eller kansellert. Så fikk jeg oppdrag gjennom bemanningsbyrå men akkurat da hadde jeg tart operasjon så jeg ble bevegelseshemmet. Så får jeg beskjed av min bekjente at jeg ikke kan bo der mer. Ikke på en stygg måte og hn beklaget å ha vært så uklar. Og jeg skjønte. Jeg dro så på sykehuset for å møte psykiateren og deretter hjem igjen til foreldrene for å være på ubestemt tid. Jeg er kandidat for en annen jobb men tiltredelse er ikke før sent neste mnd og jeg trengte ikke møte før det nærmet seg. Jeg har hatt tlf intervju. Jeg er da foreløpig hjemme hos foreldre og fungerer veldig bra etter medisinoppstart. Tankekjør er borte. Men jeg merker jeg gleder meg ikke til å starte det evt livet jeg skal likevel.  det siste jeg prøvde var det som fikk meg til å føle meg hjemme. Jeg driver å finner riktig medisin enda, men jeg vil liksom ikke noe annet en det forrige jeg holdt på meg karrieremessig 

Anonymkode: 4aa50...6ff

Disse vanskelighetene ville vært deprimerende for alle og enhver. De vil passere. 

Har du forresten møtt til intervju og sagt at du føler deg ruset? Det har jeg. Jeg var slett ikke ruset men ville formidle at jeg følte meg energisk og i godt humør. Noe som jo er en positiv ting egentlig. Skulle hatt en hemmelig luke i gulvet å rømme ut i men dengang ei. Det er desverre ikke det eneste dumme jeg har klart å si. Men hvor pinlig det enn er å tenke på så gikk verden videre og ting ordnet seg. Ikke umiddelbart, for var innom kjelleren en tur, men etter et års tid. Og sånn blir det nok for deg også. Kvinnedominerte arbeidsplasser er fovrig kjipe. Menn tåler oftere at en spade blir kalt en spade uten å lee et øyelokk. 

Anonymkode: 7015d...6c5

[Gjest theTitanic]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I morgen skal jeg forresten ta 2 piller for å sjekke om det er bedre å øke mengden 

Anonymkode: 4aa50...6ff

Det er det nok, men det er en pille for bedre konsentrasjon og ro, ikke mirakelkur som totalt endrer personligheten, fjerner angsten og depresjonen. Det er verd å huske. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, theTitanic skrev:

Det er det nok, men det er en pille for bedre konsentrasjon og ro, ikke mirakelkur som totalt endrer personligheten, fjerner angsten og depresjonen. Det er verd å huske. 

Nei men bedre konsentrasjon kan føre til bedre resultater som igjen vil hjelpe på selvtilliten. 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[Gjest theTitanic]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei men bedre konsentrasjon kan føre til bedre resultater som igjen vil hjelpe på selvtilliten. 

Anonymkode: 4aa50...6ff

Det er sant. Du får starte med blanke ark hver dag og glemme alle gamle tabber og annet grums. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Disse vanskelighetene ville vært deprimerende for alle og enhver. De vil passere. 

Har du forresten møtt til intervju og sagt at du føler deg ruset? Det har jeg. Jeg var slett ikke ruset men ville formidle at jeg følte meg energisk og i godt humør. Noe som jo er en positiv ting egentlig. Skulle hatt en hemmelig luke i gulvet å rømme ut i men dengang ei. Det er desverre ikke det eneste dumme jeg har klart å si. Men hvor pinlig det enn er å tenke på så gikk verden videre og ting ordnet seg. Ikke umiddelbart, for var innom kjelleren en tur, men etter et års tid. Og sånn blir det nok for deg også. Kvinnedominerte arbeidsplasser er fovrig kjipe. Menn tåler oftere at en spade blir kalt en spade uten å lee et øyelokk. 

Anonymkode: 7015d...6c5

Hva vil passere? Depresjonen? Saken min er, hvordan kan jeg kome dit jeg vil? Jeg var på vei mot det jeg følte gjorde livet meningsfylt. Men så passer jeg ikke inn på en måte. Så må jeg forandre på alt igjen, eller dette førte til at mye annet ikke lenger gir meg glede. 
Det som var en del av meg, er bltt bare noe jeg står utenfor og ser på, og jeg klarer ikke gi slipp. 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[AnonymBruker]

I tillegg så føler jeg at forutsetningene mine er mye dårligere enn mine yngre søskens. Jeg har en bror på min alder som fant en jobb som er perfekt for han. Jeg finner ikke ting som passer. 
så lett. 
Min enda yngre bror trenger ikke bruke tid på skolen fordi han har klisterhjerne. Han kan lære ting uten å være interessert. 
Min yngre søster starter med sosiale media nå, engasjerer seg veldig osv fra tidlig alder. 
Jeg føler meg som hun gamle som bare vimser, trenger hjelp ig har aldri planer! 
og årene går forbi.... 

 

Anonymkode: 4aa50...6ff

[Gjest Keikolina]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sliter med å vise meg. Føler folk tenker jeg er kjip og lite eventyrlysten siden jeg alltid er å se der. 

Anonymkode: 4aa50...6ff

Man må bare gi faen i hva man tror alle tenker om en, det er som regel feil og det er uansett ute av din kontroll.