Gå til innhold

Jeg prøver å fikse livet mitt!


Expandable86

Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Expandable86

Oppdatering:

Først det positive: Jeg holdt meg unna alkohol i 3 uker i juli. Merket helsegevinster i at jeg fikk mer stabilt humør og hadde det rolig i sinnet. Veldig lite negative tanker, spesielt etter 2 uker. Det tar litt tid før man merker gevinstene ved det. Nå har jeg drukket alkohol igjen de siste to ukene, men planen er at jeg snart skal ha minimum en måned uten. Nå har jeg sett fordelene ved å kutte alkohol; både fysisk og psykiske helsemessige gevinster, samt at det merkes på lommeboka. Derfor håper jeg at den nye normalen er at alkoholfrie helger skal være i overtall.

I det siste har jeg også begynt å høre på selvhjelpsbøker på lydbok. I kombinasjon med alkokutt har dette gitt bedre humør, mindre bekymringer og mer tro på fremtiden.

Jeg jobber igjen denne uken, noe som er positivt for meg.

Det negative: De siste to dagene har negativiteten gjort seg gjeldende igjen, men ikke slik at jeg er på bristepunktet. Faktisk ganske langt i fra, men likevel nok til å føle på håpløshet til tider. Jeg mistenker at alkoholforbruk de siste to helgene kan ha en viss skyld i det.

Selv om jeg har sagt at jeg det neste året ikke skal bry meg om tanken på partner og familie, så er det et tema som alltid dukker opp i hodet mitt uansett. Det er uunngåelig å ikke tenke på det og sammenligne seg med andre som har dette.

Føler fremdeles til tider at når jeg er positiv innstilt og har tro på fremtiden, så er sannheten egentlig den at jeg bare lurer meg selv. At det reelle er når jeg er negativ og har liten tro på at ting kan løse seg. Jeg bare lurer meg selv til å fortsette, selv om alt faktisk er dømt til å gå åt skogen.

Det føles helt reellt at valgene jeg gjorde i slutten av tenåra og hele tyve-åra har dømt livet mitt til å bli dårlig for alltid. Det føles som om at det er for sent å "ta igjen" alle andre, og at man faktisk ikke får noen second chance her i livet. Syns det er veldig vanskelig å akseptere min alder og hvor jeg er i livet. Tiden stresser meg.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Jeg har noen undringer rundt dette med privat psykolog. Jeg har vel innsett at jeg ikke kan komme helt videre uten, og planen er å kontakte en ganske snart.

Jeg kan ikke vente på psykolog fra DPS i et halvt år, da jeg må ta tak i problemene mine nå. At jeg har gjort en liten start selv vet jeg med meg selv at ikke er nok i lengden.

Men hva er forskjellen fra en privat psykolog fra en kommunal hva gjelder behandling? Det er vel ingen fare for gruppeterapi ved behandling hos privat psykolog (som er det eneste jeg ikke er åpen for)?

Er privat psykolog mer for dem som trenger å komme videre i livet, og overvinne noen hindringer, men som i bunn og grunn er velfungerende ellers? Og at kommunale tilbud er for dem som sliter mer?

Jeg vet at privat psykolog er dyrt, men er villig til å bruke noen tusenlapper hvis det kan endre livet mitt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kaida

Jeg ville tatt det opp på første time, tror jeg. Sagt rett ut at jeg er ikke åpen for gruppeterapi, så slipper du å bekymre deg mer for det. Jeg kan ikke forestille meg at noen vil forsøke å tvinge deg til en behandlingsform du ikke ønsker. Da sier du bare nei og finner noen andre. Det er helt innafor!

Heier på deg! :heiajente:

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
På 8.8.2020 den 12.32, Kaida skrev:

Jeg ville tatt det opp på første time, tror jeg. Sagt rett ut at jeg er ikke åpen for gruppeterapi, så slipper du å bekymre deg mer for det. Jeg kan ikke forestille meg at noen vil forsøke å tvinge deg til en behandlingsform du ikke ønsker. Da sier du bare nei og finner noen andre. Det er helt innafor!

Heier på deg! :heiajente:

Takk!

Det kan jeg jo gjøre, så klart. Privat psykolog er jo dyrt, og det er jo mine penger, så det går jo ikke an å tvinge noen til gruppeterapi, uansett.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Jeg sitter her og tenker på å kontakte psykolog. Men hvordan velge? Mann eller kvinne, ung eller gammel? En som er i denne byen, eller en i nabobyen, slik at jeg eventuelt ikke møter på noen jeg kjenner?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Expandable86

Jeg føler ikke at dette går. Det dukker alltid opp noe i hodet mitt som sier at jeg ikke kan få livet jeg ønsker meg. Altså et familieliv. Jeg kan jo ingenting om livet og om hvordan ting fungerer. 

F.eks så har jeg vannskrekk ut av en annen verden. Angstmessig er det det absolutt største hinderet mitt. Vil ikke kunne lære barnet mitt å svømme. Hva slags far kan ikke lære barnet sitt slikt? Det samme med bilkjøring, eller praktiske ting som jeg er helt grønn på. Hva har jeg egentlig å tilby et barn? Eller en partner for den saks skyld. Kjærlighet og trofasthet er ikke nok i dagens verden.

Ja, jeg skal fremdeles kontakte psykolog og har funnet en "rimelig" en som "bare" koster 850 kroner pr time. Samtidig frykter jeg at det eneste som kommer ut av dette, er at jeg lærer å akseptere at jeg har et mindreverdig liv. At jeg lærer å håndtere følelsesmessig at jeg alltid vil være singel, at jeg aldri kan få barn..

Jeg ser ikke noe poeng i et slikt liv, i grunn. Hvis ikke det gir meg de konkrete tingene jeg ønsker meg, så er det like greit å ha det vondt. At de fleste på min alder nå har alt jeg drømmer om, gir meg til tider panikk over eget liv.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Jeg er en svak mann, og burde "lukes" ut. Å ikke ha noen sosial verdi er et meningsløst liv.

Å være nederst på rangsstigen hva gjelder både venner, som aktuell partner og som arbeidstaker er ikke noe liv. Det går ikke an å anse seg selv som verdifull når ingen andre gjør det. Ingen ensomme har selvfølelse som er sterk nok til det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 4 uker senere...

Snikleser her, tenkte jeg bare skulle stikke innom og si at jeg heier på deg :) Jeg tror også psykolog er et godt valg, og at det er noe du kan få mye ut av. Det har i alle fall hjulpet meg :) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 4 uker senere...
Expandable86

Vanskelig å si om ting går fremover, eller om jeg egentlig bare takler ting litt bedre. Det begynner å bli lenge siden jeg har vært helt nede i kjelleren, men semi-tunge dager forekommer ukentlig.

Å kontakte psykolog er tydeligvis et stort hinder for meg, da jeg ikke har gjort det enda. Jeg lurer meg selv til å tro at det ikke vil hjelpe meg uansett.

Etter jobb har jeg ikke energi eller overskudd til annet enn å være for meg selv, så jeg ser ikke helt mulighetene mine for å bli kjent med nye mennesker. Jeg begynner å bli usikker på fremtiden i jobben og yrket, da jeg ofte går hjem med hodepine etter stressende og bråkete dager. Dessverre har jeg ikke noe alternativ per i dag.

Det jeg kjenner mest på for tiden er savnet av å ha noen, oppleve nærhet, intimitet osv. Jeg har jo egentlig mye å gi, men det er ingen som ser det og jeg klarer heller ikke å gjøre meg sett. Uten et nettverk er det jo vanskelig.

Generelt er jeg ved brukbart godt mot for tiden, men jeg skulle ønske det ble konkrete forandringer i livet mitt og ikke bare at jeg takler livet mitt slik det er.

Føler meg ikke som sjef i eget liv, og klarer ikke overvinne tankene ved å gjøre handlinger.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Jeg har "innsett" at jeg ikke vil kunne få barn. Tenker at jeg aldri vil kunne ha overskuddet til det, jeg som blir sluttkjørt etter en normal arbeidsdag. Å innse at man ikke kan få det man savner aller mest i livet, er vanskelig å akseptere.

Sånn sett vil jeg jo trolig aldri komme i en situasjon hvor barn blir et spørsmål, uansett. Føles som om det løpet er kjørt.

Ellers har jeg hatt en dag med heftig hodepine i dag, noe som påvirker synet mitt på livet og fremtiden sterkt. Jeg har alltid vært plaget med mye hodepine, og i enda større grad som barn enn nå. Når slikt står på som verst, blir alle ting fryktelig negativt. Alt forsterkes.

Merker at jeg savner livet mitt for bare fem år tilbake. Absolutt alt var bedre da, bortsett fra økonomien. Jobben da var bare fantastisk, mens nå er det bare stress. Det var liksom mer ok å ligge litt etter i livet når man kun var 29 år. De færreste rundt meg hadde etablert seg med partner og barn på den tiden. Nå er det alle bortsett fra meg.

Å leve et kjærlighetsløst liv føler jeg ikke det er noen mening i. Selv om jeg ikke graver meg ned på samme måte som før, med panikkanfall og gråt, sliter jeg med å se meningen.

Føler jeg har vært uheldig i alt jeg har fått av "egenskaper". Alt fra personlighet til kropp. Jeg er under middels på alt, og det suger hardt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
Expandable86

Føler meg bare ferdig.  Sliter med hodepine 3-4 dager i uka (pga jobb), og har lite overskudd ellers.

Føler meg i tillegg udugelig i jobben, og den gir ikke like mye mening som tidligere. Men jeg har intet alternativ. 30.000 i mnd før skatt er ikke veldig bra, men til å leve av for meg som er alene. Jeg sparer, men vet ikke til hva. Føler ikke fremtiden har noe for seg.

 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86

Alt er meningsløst. Dessverre.

Og jeg klarer ikke gi noe i livet mening, heller. Senga og søvnen er det eneste fristedet jeg har. Men så våkner jeg opp til det samme fengselet hver morgen; kroppen min, det fysiske så vel som det mentale.

Med mitt utgangspunkt går det bare ikke. Alt i livet er for komplisert for meg, til og med ting som er den minste bagatell for resten av befolkningen. Orker ikke utdype, det er så mye forskjellig.

Jeg er 34 og jeg ønsker ikke bli 40. Det er ikke ok å bli 40 og fremdeles være en fiasko. Egentlig ikke heller som 34-åring, for livet er "satt" da også. Om man sliter på alle fronter da, er det små utsikter for at livet kan løse seg. Og jeg vet heller ikke hva det er lenger. Er det egentlig noe som kan skje som gjør at livet løser seg?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Jegerikkeminskyld

Problemet med en depresjon er at den kødder med hodet slik at man tror man er dårligere enn man er og at det ikke finnes noen vei opp og ut. Disse covidtidene er en katastrofe for de som har det tungt fra før. 

Du vet at det vil bli bedre. Jeg beklager å si at du må gjøre litt selv for det, men du har vært på god vei tidligere. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
På 1.11.2020 den 11.12, Jegerikkeminskyld skrev:

Problemet med en depresjon er at den kødder med hodet slik at man tror man er dårligere enn man er og at det ikke finnes noen vei opp og ut. Disse covidtidene er en katastrofe for de som har det tungt fra før. 

Du vet at det vil bli bedre. Jeg beklager å si at du må gjøre litt selv for det, men du har vært på god vei tidligere. 

Akkurat det med covid har lite å si for min del. Det eneste er at jeg ikke lenger får klemmer på jobb, så sånn sett har jeg mistet all form for fysisk kontakt. Har heller ikke noen kontakt med denne ene vennen jeg har hatt, av andre grunner. Jobben er min eneste sosialiseringsarena sett bort i fra familie.

Vet jeg at ting blir bedre? Skjønner at det kan virke som ansvarsfraskrivelse av meg å bare klage, og ikke handle. Men det er kun meg som kan forstå de enorme mentale hindrene jeg har på ting som er den minste bagatell for de fleste andre. Jeg tror ingen ville forstått det om jeg hadde forklart engang.

Syns ikke jeg har et urealistisk og pessimistisk syn på meg selv ved å påpeke fakta som at jeg ligger etter i livet, og at de fleste av mine jevnaldrende har fast jobb, hus, bil, partner og barn, mens jeg ikke har èn av disse tingene. Er mye av det min feil? Selvsagt, men valgene jeg har tatt er på bakgrunn av personligheten jeg har.

Det er ekstremt vanskelig å motarbeide sin egen personlighet. For jeg HAR isolert meg mye, ikke turt å søke jobber pga angst, ikke sjekket opp mange jenter eller hatt selvtillit på det området. ++++. Jeg har ødelagt livet mitt fra 19-års alder og hele 20-åra, og dessverre gir ikke livet deg noen "second chance". Bortforklaringer og selvmedlidenhet vil sikkert mange si.

Leser til stadighet historier om mennesker som har falt i dype depresjoner som kommer ut av dem igjen. Jeg tenker at da er det også håp for meg, helt inntil jeg leser at disse menneskene har ektefeller, barn, fast jobb og alt. De har det grunnlaget de trenger for å komme seg ut av en depresjon. Stabilitet, mennesker rundt seg som motiverer deg til å bli bra. Alt jeg egentlig trenger.

Lurer også på hvor mange som egentlig hadde kommet seg ut av en depresjon om de hadde hatt mitt tomme liv. Ingen rundt seg til å bli motivert av til å bli friskere, ingen stabile holdepunkter i livet.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Månebedotten

Snikleser her også, ville bare si at jeg håper du tar steget og bestiller time hos en psykolog. En psykolog kan hjelpe deg til å se muligheter, mens det høres ut som at du har kjørt deg helt fast i denne deterministiske tankegangen om at livet ditt er dømt til å gå dårlig fordi det har gått dårlig så langt. Og at du ikke kan kontrollere noe i livet ditt. Så at du skrev en gang at du var redd en psykolog "bare" ville hjelpe deg å akseptere at du har et mindreverdig liv, men en psykolog vil heller oppmuntre og hjelpe deg til å gjøre handlinger som kan føre til endring 😊

Ellers tenker jeg at det er dumt å fortsette i en jobb du føler det ikke er noen framtid i. Kan jo være at dette bare er en midlertidig følelse, men hvis ikke vil jeg foreslå ny jobb eller evt omskolering på sikt. Kanskje det også kan gi deg et sårt trengt miljøskifte? Skummel tanke kanskje, og du tenker sikkert at det blir for vanskelig, går ikke, etc. Men jo, folk har kommet seg ut av slike lært hjelpeløshet-tankemønstre før, så det er fullt mulig. Men det krever en del av deg, mer enn det krever av deg å forsette det livet du lever nå. 

 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
11 timer siden, Månebedotten skrev:

Snikleser her også, ville bare si at jeg håper du tar steget og bestiller time hos en psykolog. En psykolog kan hjelpe deg til å se muligheter, mens det høres ut som at du har kjørt deg helt fast i denne deterministiske tankegangen om at livet ditt er dømt til å gå dårlig fordi det har gått dårlig så langt. Og at du ikke kan kontrollere noe i livet ditt. Så at du skrev en gang at du var redd en psykolog "bare" ville hjelpe deg å akseptere at du har et mindreverdig liv, men en psykolog vil heller oppmuntre og hjelpe deg til å gjøre handlinger som kan føre til endring 😊

Ellers tenker jeg at det er dumt å fortsette i en jobb du føler det ikke er noen framtid i. Kan jo være at dette bare er en midlertidig følelse, men hvis ikke vil jeg foreslå ny jobb eller evt omskolering på sikt. Kanskje det også kan gi deg et sårt trengt miljøskifte? Skummel tanke kanskje, og du tenker sikkert at det blir for vanskelig, går ikke, etc. Men jo, folk har kommet seg ut av slike lært hjelpeløshet-tankemønstre før, så det er fullt mulig. Men det krever en del av deg, mer enn det krever av deg å forsette det livet du lever nå. 

 

Takk for svar!

Jeg har på ingen måte lagt i fra meg ideen om å gå til psykolog. Men av en eller annen grunn får jeg bare ikke gjort det. Tenker for mye rundt det.

Hvordan jeg trives i jobben varierer. Det er gode dager, og det er kjipe dager. Men det kan være mange frustrasjoner og jeg får ofte vondt i hodet. Noe jeg alltid har strevet med uansett. Jeg lengter tidvis etter en jobb som ikke omhandler mennesker, men samtidig er det viktig for meg å ha en sosial arena. Jeg har jo egentlig ikke særlig til privatliv. Stort sett alenetid. Økonomisk klarer jeg meg bra tross en lønn som per definisjon er lav og varierende. Jeg har heller ikke fast jobb, og har intet bedre alternativ enn å fortsette hvor jeg er nå.

Jeg har i lengre tid følt meg litt fengslet hvor jeg bor nå, og trenger sårt å komme meg vekk herfra. Men selv dette tenker jeg problemer rundt, siden jeg ikke har bil og har noen til å hjelpe meg med flyttingen.

Det som plager meg veldig, og som jeg frykter vil gjøre at jeg aldri vil være i stand til å leve et normalt liv, er at jeg sliter med store problematiseringer rundt relativt små ting. Det er så avansert at det er vanskelig å forklare. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Senil

Vil bare si at kommunens psykteam er lavterskeltilbud som kan hjelp deg. Tror nok du vil få hurtig hjelp også på DPS hvis du får lege til å lese det du skriver her. Du er god til å skrive og dermed lett å forstå og da lettere å hjelpe.

Hilsen en som er på vei ut av shiten.

Endret av Senil
Ordfeil
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Expandable86
22 timer siden, Senil skrev:

Vil bare si at kommunens psykteam er lavterskeltilbud som kan hjelp deg. Tror nok du vil få hurtig hjelp også på DPS hvis du får lege til å lese det du skriver her. Du er god til å skrive og dermed lett å forstå og da lettere å hjelpe.

Hilsen en som er på vei ut av shiten.

Privat psykolog er det som er planen. Da jeg gikk til psykolog hos DPS en liten periode i 2013, var gruppeterapi det som ble foreslått, og da sluttet jeg.

Godt at du er på vei ut av shiten, da🙂

For øvrig var dagen på jobb i dag en slik hvor man tenker at man er udugelig. Den verdien jeg så i jobben for noen år tilbake er nesten helt borte. Jeg har tatt utdannelse i noe jeg ikke har overskudd til. Det er om å gjøre å få mest mulig dritt mot seg i løpet av en dag bare for å få en luselønn. Og når man i tillegg ikke har noe å komme hjem til eller glede seg til, gjør det livet uutholdelig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
  • 2 uker senere...
Expandable86

Det er snart 3 måneder siden jeg har sosialisert med en venn. Jeg har vel egentlig bare en. Han har ikke tatt kontakt, jeg har ikke tatt kontakt.

Det rare er at jeg føler ikke behovet og bryr meg ikke om hans liv. Føler ikke at vi er venner lenger, og jeg har ikke det store behovet for venner generelt. Skal jeg se på det som en styrke?

Jeg har imidlertid behovet for en partner og familie. Kan man få dette uten å ha venner eller et nettverk?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...