Ekstrem sjalusi

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa var lite tilstede da jeg var liten og da jeg snakket med mamma om det i går sa hun at hun ikke skjønner hvor det kommer fra (vi er heller ikke særlig tette). 

Du beskriver det i grunn her, at du har to foreldre som har vært fraværende gjennom livet, eller med svak tilknytning, det i seg selv kan være mer enn nok.

Hvis du ikke da har andre omsorgspersoner som du har hatt nær tilknytning til og opplevd stor trygghet hos, så kan det skape en slags skade på de delene av deg hvor du knytter deg til andre.

Skadene kommer til uttrykk via økt stress, enten det er utagerende (sinne, spydighet) eller innagerende (hjerteklapp, selvskading) når du danner nære relasjoner. 

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

51b: Hva slags tanker hadde du før du begynte på antidepressiva? Hvilke tanker har du nå?

Tror det er jeg som er 51b.

Jeg går ikke på antidepressiva, det var hun andre.

Men jeg har lest en god del forskning om det. Jeg vet at noen har god erfaring med det og andre har dårlig erfaring med det, og mener det skyldtes ulike årsaker til selve depresjonen. At noen klarer å nyttiggjøre seg legemiddelet, mens andre ikke gjør det. Noen blir mer plaget med bivirkninger enn andre. Det derfor prøves ut, individuelt.

Det med omega 3 var noe jeg leste om at de hadde gitt amerikanske soldater norsk krill, og det ga færre tilfeller/plager av PTSD.

Anonymkode: b997e...51b

[AnonymBruker]

61b: Det høres veldig likt ut som meg, bortsett fra at jeg ikke stormer ut av rommet, jeg blir avvisende. Men jeg kjenner igjen alle de følelsene / reaksjonene du beskriver. Det er det samme for meg også. Jeg unngår helst sosiale settinger for å unngå andre jenter som er pene / har en flott kropp. Det er så utrolig energitappende! Jeg tenker også utrolig mye på det når vi ikke er sammen. Hver dag sjekker jeg nettaviser for å se hvor mange lettkledde kvinner som er der (for han må jo få lov til å lese avisen). For et par uker siden var det 4 bortimot nakne damer i dagbladets nettutgave på bare få timer - det er så frustrerende! 

Vi har kun vært i syden 1 gang sammen pga at jeg ikke orker tanken på andre damer i bikini, og jeg hater å reise på stranden på sommeren. Sitter heller i hagen hjemme, da går det fint, da er det jo bare meg og han. 

 

 

Anonymkode: 419eb...36c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du beskriver det i grunn her, at du har to foreldre som har vært fraværende gjennom livet, eller med svak tilknytning, det i seg selv kan være mer enn nok.

Hvis du ikke da har andre omsorgspersoner som du har hatt nær tilknytning til og opplevd stor trygghet hos, så kan det skape en slags skade på de delene av deg hvor du knytter deg til andre.

Skadene kommer til uttrykk via økt stress, enten det er utagerende (sinne, spydighet) eller innagerende (hjerteklapp, selvskading) når du danner nære relasjoner. 

Anonymkode: b997e...51b

Du svarer veldig godt, tusen takk! Det kan være det ja.. Jeg vet at familiemedlemmer rundt meg, i voksen alder, har kommentert hvor lite omsorg jeg fikk da jeg var liten. Men jeg kan ikke huske overgrep eller lignende. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om spydighet og sinne + hjerteklapp. Jeg har ikke selvskadet eller truet med det. Jeg blir sint og spydig faktisk, når jeg blir usikker i en situasjon. Psykologen kaller det angst og jeg får angstanfall til tider når vi er i situasjoner. Situasjonene kan komme når vi er ute blant folk, men like fullt i sofaen hjemme når vi ser på tv. Da får jeg veldig hjertebank, ansiktet blir supervarmt og jeg begynner å skjelve. Det er kun i relasjon med mannen at jeg får det. Aldri hvis andre menn kommenterer damer e.l. 

Anonymkode: 419eb...36c

[AnonymBruker]

Jeg regner virkelig med at mannen min synes andre damer på TV og i verden er fine å se på, akkurat som jeg synes det er mange fine menn, men det betyr ikke at jeg har tenkt å ligge med dem eller starte et forhold med dem likevel. Det må være utfordrende å mene at det er galt å av mannen din å tenke på en annen person. Tenker du aldri selv på andre? Skader det forholdet ditt om du synes en annen fyr er fin? 

Anonymkode: 53ec8...b9e

[AnonymBruker]

Du må nok jobbe litt med selvbildet ditt, ellers vil dette bli et slitsomt liv for deg og de rundt deg. Det vil alltid finnes noen som er yngre, vakrere, smartere, har bedre utstråling og er mer attraktiv enn deg (og meg, og alle andre). Du vil også være en som er penere enn ei anna igjen. Dette kan ingen av oss forandre på, så da er det eneste vi kan gjøre å akseptere det. Mannen din er sammen med deg fordi han foretrekker deg. Han har samtidig lov til å synes at andre er pene/vakre på samme måte som du må få synes at andre kan være penere enn ham. 

Du må faktisk bare godta dette eller leve alene.

Anonymkode: ece3a...9a5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du svarer veldig godt, tusen takk! Det kan være det ja.. Jeg vet at familiemedlemmer rundt meg, i voksen alder, har kommentert hvor lite omsorg jeg fikk da jeg var liten. Men jeg kan ikke huske overgrep eller lignende. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om spydighet og sinne + hjerteklapp. Jeg har ikke selvskadet eller truet med det. Jeg blir sint og spydig faktisk, når jeg blir usikker i en situasjon. Psykologen kaller det angst og jeg får angstanfall til tider når vi er i situasjoner. Situasjonene kan komme når vi er ute blant folk, men like fullt i sofaen hjemme når vi ser på tv. Da får jeg veldig hjertebank, ansiktet blir supervarmt og jeg begynner å skjelve. Det er kun i relasjon med mannen at jeg får det. Aldri hvis andre menn kommenterer damer e.l. 

Anonymkode: 419eb...36c

Manglende tilknytning er mer enn nok, det kan tilmed være mer utslagsgivende enn hvis man har god tilknytning til en person, for deretter å oppleve traumer påført av andre. Da har man tross alt noen å flykte til.

Og ja, det ligner på angst, det er en form for angst, som er nært knyttet til relasjoner, i motsetning til annen type angst som er knyttet til redsel for liv og helse, eksistensielle spørsmål osv.

Det kan godt tenkes at behandlingen er nokså konvensjonell eksponeringsterapi; at du bør oppsøke at mannen faktisk ser på deilige damer og bekrefter for deg at de er deilige, men uten at han går sin vei eller endrer sine følelser for deg av den grunn. Han må da samarbeide med deg om dette. Litt etter litt vil kroppen lære seg at det ikke er farlig, og deretter vil den slutte å reagere så ekstremt.

Men obs, dette vet ikke jeg! Dette må du høre med legen/psykologen om! Det var bare noe som jeg synes høres tilforlatelig ut!

Anonymkode: b997e...51b

[AnonymBruker]

For å være helt ærlig bruker jeg alltid for mye energi til å tenke på hva han tenker, ser på osv, til å tenke på menn. Hvis det går en lettkledd dame og mann på tv og vi ser på, ser jeg alltid på damen. Ikke fordi jeg er interessert, men for å se hva han ser på og sammenlikner meg selv med henne. Størrelsen på puppene, formene hennes, til og med neglene kan jeg være misunnelig på. Det høres jo helt sykt ut, jeg er klar over det. 

Det skader ikke forholdet at han synes andre er fine, for jeg tror ikke han gjør noe med det. Allikevel gjør tanken meg lei meg, frustrert, sint og at jeg synes han er frastøtende omtrent. Det er så vanskelig å forklare.. 

Anonymkode: 419eb...36c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må nok jobbe litt med selvbildet ditt, ellers vil dette bli et slitsomt liv for deg og de rundt deg. Det vil alltid finnes noen som er yngre, vakrere, smartere, har bedre utstråling og er mer attraktiv enn deg (og meg, og alle andre). Du vil også være en som er penere enn ei anna igjen. Dette kan ingen av oss forandre på, så da er det eneste vi kan gjøre å akseptere det. Mannen din er sammen med deg fordi han foretrekker deg. Han har samtidig lov til å synes at andre er pene/vakre på samme måte som du må få synes at andre kan være penere enn ham. 

Du må faktisk bare godta dette eller leve alene.

Anonymkode: ece3a...9a5

Dette forstår jeg, men jeg vil lære meg å godta det - det er det denne tråden er for

Anonymkode: 419eb...36c

[Menchit]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er helt fantastisk!

Har også hørt om at omega 3 kan ha god effekt på ptsd, og sammen med antidepressiva. Og omega 3 er sjelden dumt å forsøke, med mindre man spiser fet fisk to ganger i uken fra før. 

Anonymkode: b997e...51b

Fantastisk med antidepressiva? 

Nei, alvorlig talt, det er sinnsykt med bivirkninger på dem, de kødder til hjernen og følelseslivet, og du risikerer å måtte ta dem resten av livet. 

For all del, forstår veldig godt at det fristet, spesielt når man etter å ha jobbet knallhardt med seg selv i årevis, og kanskje ikke føler særlig fremgang, men nei, antidepressiva ber ikke løsningen.

I tillegg er det så mye snusk ned forskningen som er gjort at jeg skjønner ikke at folk vil ta dem med mindre man virkelig står på randen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt tenkes at behandlingen er nokså konvensjonell eksponeringsterapi; at du bør oppsøke at mannen faktisk ser på deilige damer og bekrefter for deg at de er deilige, men uten at han går sin vei eller endrer sine følelser for deg av den grunn. Han må da samarbeide med deg om dette. Litt etter litt vil kroppen lære seg at det ikke er farlig, og deretter vil den slutte å reagere så ekstremt.

Men obs, dette vet ikke jeg! Dette må du høre med legen/psykologen om! Det var bare noe som jeg synes høres tilforlatelig ut!

Anonymkode: b997e...51b

Bare tanken på eksponering på den måten gjør meg uvel, men jeg forstår poenget ditt. Jeg forsøker hele tiden å ikke la være å se på tv program med pene damer, men jeg tror jeg aldri kommer til å bli ok med at han kan si at "den dama i bikini er deilig". Der tror jeg ikke at jeg skal sikte, men at vi kan ha på tv og at det dukker opp en lettkledd dame uten at jeg får det kjipt i timesvis etterpå, det har jeg veldig lyst å få til. Også at vi kan reise steder uten at jeg skal stresse over hvor mange flotte damer vi kommer til å møte på der feks. 

Anonymkode: 419eb...36c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Menchit skrev:

..... dem med mindre man virkelig står på randen.

Det er litt det jeg tenker: kan jeg få det til på egenhånd uten medisiner vil jeg jo det, men av og til føles det som at det bare går bakover og ikke fremover - så da frister det veldig å prøve. Tenk hvor bra jeg kunne hatt det uten disse tankene og følelsene! Det virker uoppnåelig og som en fantasi. Jeg, og vi, kunne hatt det så bra sammen uten disse forstyrrelsene.

Anonymkode: 419eb...36c

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bare tanken på eksponering på den måten gjør meg uvel, men jeg forstår poenget ditt. Jeg forsøker hele tiden å ikke la være å se på tv program med pene damer, men jeg tror jeg aldri kommer til å bli ok med at han kan si at "den dama i bikini er deilig". Der tror jeg ikke at jeg skal sikte, men at vi kan ha på tv og at det dukker opp en lettkledd dame uten at jeg får det kjipt i timesvis etterpå, det har jeg veldig lyst å få til. Også at vi kan reise steder uten at jeg skal stresse over hvor mange flotte damer vi kommer til å møte på der feks. 

Anonymkode: 419eb...36c

Ja, det er et passende mål.

Dette er litt som edderkopp-fobi.

Det bør ikke være målet at han skal snakke mest mulig om damer på sikt, på samme måte som det er ikke målet å bo sammen med edderkopper. Behandlingen bør være siktet inn på å lære kroppen å stresse ned. Etter dette, er det ikke noe mål i seg selv å dra den lengre. 

Men hvem vet. Skulle ikke forundre meg om det nettopp var en med edderkopp-fobi, som senere ender opp med å samle på edderkopper og ha disse som husdyr 😜

Anonymkode: b997e...51b

[Menchit]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er litt det jeg tenker: kan jeg få det til på egenhånd uten medisiner vil jeg jo det, men av og til føles det som at det bare går bakover og ikke fremover - så da frister det veldig å prøve. Tenk hvor bra jeg kunne hatt det uten disse tankene og følelsene! Det virker uoppnåelig og som en fantasi. Jeg, og vi, kunne hatt det så bra sammen uten disse forstyrrelsene.

Anonymkode: 419eb...36c

Jeg er ingen ekspert, men jeg tenker du har to muligheter, eller kanskje en kombinasjon.

1) Finne en måte å håndtere tankene der og da, når de oppstår, og avlede deg selv. Dette blir jo omtrent som paraset. Du fjerner symptomet, men ikke selve problemet. Etterhvert kan det tenkes at du blir så god til det at du gjør det automatisk, eller at sjalusi forsvinner da du opplever mestring i forhold til den

2) Finne årsaken. Dette tar som regel tid, du går jo allerede i terapi, og det er du som bestemmer hva du skal jobbe med der, så du kan jo bruke timene til det hvis du ønsker. 

Ellers tror jeg mentaliseringstrening kan fungerer. Dvs, du tar for deg en nylig situasjon, og analyserer den. Først ut i fra egne tanker og følelser, så kan du forsøke å "ta på deg skoene" til mannen din. Hva tror du han tenkte rett før du ble sjalu? Ikke hva du trodde da du var i situasjonen, men i etterkant når du står på siden. Dette kan virke veldig banalt, og bare "sunn fornuft" du vet fra før. Men det er veldig effektivt å trene bevisst på mentalisering.

Det som skjer når du blir sjalu kalles mentalisringsvikt, og er noe alle opplever i løpet av livet, noen har store problemer med mentalisering, feks de med eupf, men også andre psykiske diagnoser og problemer går utover mentaliseringsevnen.

Du kan spørre psykologen om dere kan jobbe med mentalisering ifb med et spesifikt problem, men du kan også gjøre det selv eller ved hjelp av en venninne feks. 

De fleste med eupf i behandling får tilbud om gruppeterapi der pasientene hjelper hverandre å bli bedre på mentalisering, ved å ta opp situasjoner som oppstår fortløpende.

 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Menchit skrev:

Fantastisk med antidepressiva? 

Nei, alvorlig talt, det er sinnsykt med bivirkninger på dem, de kødder til hjernen og følelseslivet, og du risikerer å måtte ta dem resten av livet. 

For all del, forstår veldig godt at det fristet, spesielt når man etter å ha jobbet knallhardt med seg selv i årevis, og kanskje ikke føler særlig fremgang, men nei, antidepressiva ber ikke løsningen.

I tillegg er det så mye snusk ned forskningen som er gjort at jeg skjønner ikke at folk vil ta dem med mindre man virkelig står på randen.

Alt du kommer med er sprøyt og synsing. Hvis du selv har disse erfaringene så er det nok noe ganske annet enn antidepressiva som er årsaken!

Dersom noen har god hjelp av antidepressiva og klarer å leve sammen, så er det oftest langt bedre enn å ikke fikse samliv. At det kødder med hjernen og følelseslivet er sprøyt, og at det er avhengighetsskapende er i alle fall rent humbug.

Hva er agendaen din med slike innlegg?

Anonymkode: b997e...51b

[AnonymBruker]

Sånn du beskriver problemstillingen din. Så får jeg et inntrykk av at du har noe mindreverdighetsfølelse. At du ikke strekker til og lett kan bli utkonkurrert av tilfeldige kvinner. 

Men spør deg selv hvorfor er du usikker som igjen fører til sjalusien? Er det fordi du ønsker å være som "de kvinnene", at du ikke er fornøyd med deg selv, eller har en slags dårlig samvittighet for hvem du er, behandler deg selv i dag? 

Jeg personlig. Av egne erfaringer ville ha gjort ting som får meg til å føle meg sterk, vakker, kreativ, orginal osv.  Det å ta ekstremt godt vare på seg selv hjelper utrolig på selvbildet. Jo bedre du føler deg, jo mindre frykter du andre "kvinner". Det henger sammen psykologisk sett. Det finnes uansett bare 1 variant av deg. Og ingen andre kan fylle den plassen slik som du gjør. 

 

Anonymkode: f1b8f...91d

[AnonymBruker]

Jeg har en metode jeg prøver å bruke når jeg får disse angstanfallene eller kun tanker. Det er ikke alltid de spinner ut til angstanfall. Noen ganger går tankene bort relativt fort og mannen merker ikke noe særlig til det, andre ganger blir jeg avvisende og irritabel som om han skulle ha gjort disse tingene. 

Jeg kan definitivt bli flinkere til å "analysere" situasjonen litt etterpå. Tenke på hvordan han trolig opplevde situasjonen. Det gjør jeg sjeldent, men kan nok ha god effekt av det - for jeg blir veldig egoistisk og selvopptatt når jeg får de følelsene og tankene som jeg får. Det er sjelden jeg tenker på hans følelser / tanker eller opplevelser i det. Han sier det til meg, men jeg husker ikke på det til neste gang. I andre settinger (hvor jeg ikke får angst og disse tankene) er jeg veldig god til å huske disse tingene, så det er som om tankene og følelsene mine blokkerer alt annet der og da. 

91d: Du skriver veldig mye rett der. Jeg har svært ofte et mindreverdighetskompleks og føler meg ikke god nok. Det er kun i mammarollen at jeg føler at jeg faktisk er god nok. På jobb, blant venner, i aktiviteter og da spesielt i kjærlighetsforhold føler jeg meg ikke god nok og jeg er ikke fornøyd med meg selv. Jeg tenker ofte at klærne mine ikke er fine nok, jeg føler meg ikke komfortabel i de. Jeg går stadig vekk rundt meg dårlig samvittighet fordi jeg vet at jeg kan være snillere (jeg er ofte ikke så snill og god som jeg vil være med kvinner som er vakre e.l. nettopp fordi jeg er misunnelig). Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er en god nok kone og bare nagger, hakker på og kommer med beskyldninger. Samtidig er jeg trofast, stiller opp og tar vare på barna våre på en god måte. Jeg vil ofte ha større pupper og sprettrumpe, så da frykter jeg de helt klart litt mer. Jeg blir også ofte trist i etterkant av en krangel, fordi jeg tenker som jeg gjør om meg selv og ikke klarer å bare ha det bra. 

Hva har du gjort / gjør du som gjør at du føler alle disse positive tingene? Jeg har fokusert litt på kostholdet og gått flere turer enn vanlig, samt at jeg har en sosial aktivitet (ikke sport) to ganger i måneden med andre damer. Jeg har UTROLIG lyst å føle meg bedre, så her tar jeg veldig, veldig, veldig gjerne imot tips! Jeg tror at hvis jeg føler meg bra, så vil sjalusien minske og det vil ta mindre plass. 

Anonymkode: 419eb...36c

[Menchit]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alt du kommer med er sprøyt og synsing. Hvis du selv har disse erfaringene så er det nok noe ganske annet enn antidepressiva som er årsaken!

Dersom noen har god hjelp av antidepressiva og klarer å leve sammen, så er det oftest langt bedre enn å ikke fikse samliv. At det kødder med hjernen og følelseslivet er sprøyt, og at det er avhengighetsskapende er i alle fall rent humbug.

Hva er agendaen din med slike innlegg?

Anonymkode: b997e...51b

Jeg har aldri påstått at de er avhengighetsskapende, men jeg kjenner flere personer som har stått på antidepressiva i over 20 år, selv om de gang på gang har forsøkt å seponere dem.

Og at de kødder med hjernen og følelseslivet? Ja, det gjør de, hva ellers kaller du det når et medikament får en følelse til å forsvinne? Jeg har aldri hørt at de fjerner sjalusi før, og det er nok bare flaks for den som skrev det, og selvsagt bra for henne når hun likevel må bruke dem. 

Antidepressiva fikser iallefall ikke noe samliv, det er ihvertfall helt sikkert. Noen oppnår god effekt mot den lidelsen de blir behandlet for, og det er selvfølgelig veldig bra. Men mange har liten eller ingen effekt, og de aller fleste opplever bivirkninger.

Jeg har ikke noe agenda, jeg svarer på et innlegg som beskriver antidepressiva som en fantastisk løsninger. Det er tull, det er ikke noen løsning, det er en krykke. Noen ganger er en krykke helt nødvendig,. Men det er isåfall for å lære å gå selv tilslutt.

Å jobbe med årsakene til at man reagerer som man gjør, og bli ordentlig kjent med seg selv, er det som skal til. Men da må man kjenne på følelsene, ikke medisinere dem bort 

[Menchit]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en metode jeg prøver å bruke når jeg får disse angstanfallene eller kun tanker. Det er ikke alltid de spinner ut til angstanfall. Noen ganger går tankene bort relativt fort og mannen merker ikke noe særlig til det, andre ganger blir jeg avvisende og irritabel som om han skulle ha gjort disse tingene. 

Jeg kan definitivt bli flinkere til å "analysere" situasjonen litt etterpå. Tenke på hvordan han trolig opplevde situasjonen. Det gjør jeg sjeldent, men kan nok ha god effekt av det - for jeg blir veldig egoistisk og selvopptatt når jeg får de følelsene og tankene som jeg får. Det er sjelden jeg tenker på hans følelser / tanker eller opplevelser i det. 

Anonymkode: 419eb...36c

Det første avsnittet her er et fint sted å begynne tror jeg. Forsøk å finne fellestrekk ved de forskjellige reaksjonene dine, Hvorfor reagerte du så sterkt på søndag, mens på tirsdag gikk det helt fint feks?

Var det selve situasjonen som var anderledes? Var du sliten? Var du litt irritert, eller følte deg ikke sett i utgangspunktet? Du har jo veldig godt grunnlag her ts, du virker å ha god selvinnsikt, og være motivert.

Og selvsagt blir man egoistisk i en slik situasjon, selv om det ikke er reelt, så føler du at du blir tråkket på, truet og sinne eller angst skal gjøre oss egoistiske. Men det jeg tenkte mer på er hva han egentlig tenkte når du trodde han tenkte " hun var pen, hun vil jeg ligge med". Gjorde han noe feks som trigget  deg der og da ?  Dette er en teningsak, vil anbefale deg å spørre terapeuten om dere kan jobbe litt med det. Det trenger absolutt ikke ta lang tid når du har såpass innsikt som du har

 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Menchit skrev:

Og at de kødder med hjernen og følelseslivet? Ja, det gjør de, hva ellers kaller du det når et medikament får en følelse til å forsvinne?

Alvorlig talt, det er ikke det de gjør!

Antidepressiva hjelper slik at man forbedrer den allerede eksisterende responsen mellom nerveceller, og på denne måten at hjernen fungerer bedre.

Det er også derfor det et viktig med (sunt) fett for hjernen, fordi fett også er viktig bidragsyter til kommunikasjonen via nerveimpulser (myelin).

Har ikke muligheten til å få skrevet så mye mer om dette nå, men kan bare anbefale TS å snakke med legen om dette, som faktisk kan forklare hva som skjer, og ikke kun kommer med fordommer og skrekkvisjoner. 

Anonymkode: b997e...51b

[Menchit]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Alvorlig talt, det er ikke det de gjør!

Antidepressiva hjelper slik at man forbedrer den allerede eksisterende responsen mellom nerveceller, og på denne måten at hjernen fungerer bedre.

Det er også derfor det et viktig med (sunt) fett for hjernen, fordi fett også er viktig bidragsyter til kommunikasjonen via nerveimpulser (myelin).

Har ikke muligheten til å få skrevet så mye mer om dette nå, men kan bare anbefale TS å snakke med legen om dette, som faktisk kan forklare hva som skjer, og ikke kun kommer med fordommer og skrekkvisjoner. 

Anonymkode: b997e...51b

Vel, både forskere og allmennheten har jo forskjellige oppfatninger om dem så vi foreslår at vi avslutter her for å ikke kuppe tråden til ta. Jeg blir aldri å ta antidepressiva igjen. Men såklart dersom man tenker det ber en løsning så må man ta det med legen.