Spontanabort i 4 mnd... :(

[AnonymBruker]

Hei. En venninne av meg har nettopp gått igjennom en spontanabort, i 4 mnd. Hva tenker man selv etter noe sånt? Altså, er det noen her som har opplevd det samme, som kan si litt om tiden etterpå? Jeg har selvfølgelig lyst å være der for henne, uten å mase eller trenge meg på. Men kjenner det er vanskelig å se hvordan jeg skal gå frem. Er tanken på nytt barn helt fjernt? eller blir det kanskje slik at man ønsker å bli raskt gravid igjen, for å dempe litt på sorgen? Uansett, kjempetrist dette.

Anonymkode: a8c31...035

[AnonymBruker]

anyone??

Anonymkode: a8c31...035

[uglejenta]

Jeg tenker det lureste er å være ærlig og si at du ikke vet hva du skal si. Det er mye bedre enn å være stille og unngå temaet. Så kan du si at du er der hvis hun vil snakke.

[AnonymBruker]

Var 3 mnd på vei da det ble oppdaget en ma (fosteret sluttet å utvikle seg i uke 7). Det var for meg helt grusomt. Det jeg syntes var ufølsomt at folk sa var for eksempel at fosteret ikke var levedyktig og at jeg sikkert ville ha et friskt barn, eller at nå visste jeg at jeg kunne bli gravid så det kom jeg sikkert til å bli igjen. Jeg skjønner jo at folk sier slikt, men der og da var det bare ett barn jeg ville ha, og det var barnet jeg mistet. Vær åpen med din venninne om at du ikke vet hva du skal si, og at du også synes det er veldig trist. Hvor lenge og hvordan hun vil sørge er det ingen som vet, men still opp for henne og aksepter sorgen hennes. 

Anonymkode: 46bef...fdb

[AnonymBruker]

Jeg mistet i uke 19. Hatet når folk sa «vet ikke hva jeg skal si..,» Det virker som det er den nye frasen alle bruker, hatet det. Satte mye mer pris på det som sa at dette var forferdelig trist og spurte meg hvordan det ikke med meg

Anonymkode: 49b47...aa1

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var 3 mnd på vei da det ble oppdaget en ma (fosteret sluttet å utvikle seg i uke 7). Det var for meg helt grusomt. Det jeg syntes var ufølsomt at folk sa var for eksempel at fosteret ikke var levedyktig og at jeg sikkert ville ha et friskt barn, eller at nå visste jeg at jeg kunne bli gravid så det kom jeg sikkert til å bli igjen. Jeg skjønner jo at folk sier slikt, men der og da var det bare ett barn jeg ville ha, og det var barnet jeg mistet. Vær åpen med din venninne om at du ikke vet hva du skal si, og at du også synes det er veldig trist. Hvor lenge og hvordan hun vil sørge er det ingen som vet, men still opp for henne og aksepter sorgen hennes. 

Anonymkode: 46bef...fdb

Skriver under på denne. Hadde en MA som ble oppdaget i uke 10. Viste seg at embryoet hadde sluttet å utvikle seg cirka uke 8. 
Det var helt forferdelig, og nå, 2 måneder senere, tenker jeg fortsatt på «barnet» og innbiller meg nesten at jeg er gravid, tenker på hvor langt jeg hadde vært på vei i dag, osvosv. Jeg tror det eneste som kan hjelpe meg å komme over det, er å bli gravid på nytt og få et barn. 

Anonymkode: c53ba...688

[AnonymBruker]

Jeg kjenner folk som har mistet opp til uke 34, og min eneste erfaring er å være der. Å tåle stillheten, å la dem gråte, å være en skulder å gråte på. Å ikke si at "sånn kan det gå", men å si at "det er så urettferdig", for det er jo det det er. Være klar over at det vil alltid være en for lite i familien, det vil alltid mangle en sønn eller datter.

Det kommer an på personen også, noen vil prate om det og andre vil ikke. Men jeg sørger for å si at jeg er der om de vil eller trenger å prate, selv om jeg ikke kan komme med råd.

Noen ønsker barn raskt, noen orker ikke tanken engang, det varierer veldig. 

Anonymkode: 3ecb6...90a

[AnonymBruker]

Verste var de velmenende kommentarene om at barnet ikke hadde overlevd, du er ung, du får flere sjanser. Og det er naturlig, 1 av 4 opplever dette. Unngå å si ting som minimaliserer sorgen. Jeg opplevde i alle fall et behov for å bli raskt gravid igjen, men viktig å påpeke at dette er ikke enn erstatter for den forrige. 

Fineste kommentaren jeg fikk var vel noe i den dur at de anerkjente at situasjonen var bare helt for jævlig, og at babyen hadde vært heldig som hadde fått meg som mamma. 💔

Anonymkode: 5cac0...376

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet i uke 19. Hatet når folk sa «vet ikke hva jeg skal si..,» Det virker som det er den nye frasen alle bruker, hatet det. Satte mye mer pris på det som sa at dette var forferdelig trist og spurte meg hvordan det ikke med meg

Anonymkode: 49b47...aa1

Er søren ikke lett å si de riktige tingene, når man ikke engang kan si at man ikke vet hva man skal si. Noen blir rett og slett keitete når sånt skjer, da må det være lov å være usikker på hva man skal si. Og heller si det, enn å si noe dumt. For alle klarer ikke å formidle ord og når alt blir galt å si, ender det med at ingen sier noe som helt. Da må det faktisk være lov å si at man ikke vet hva man skal si. 

Anonymkode: 9e4d9...079

[AnonymBruker]

18 hours ago, AnonymBruker said:

Er søren ikke lett å si de riktige tingene, når man ikke engang kan si at man ikke vet hva man skal si. Noen blir rett og slett keitete når sånt skjer, da må det være lov å være usikker på hva man skal si. Og heller si det, enn å si noe dumt. For alle klarer ikke å formidle ord og når alt blir galt å si, ender det med at ingen sier noe som helt. Da må det faktisk være lov å si at man ikke vet hva man skal si. 

Anonymkode: 9e4d9...079

Mye heller det, enn disse som ignorerer deg som om du skulle gjort dem noe slemt eller de som skal «minimere» tapet ditt.
 

Å si at man ikke vet hva man skal si er veldig ærlig og fint. Forstår at folk blir engstelige for å si noe galt, men da kan man komme et stykke på vei ved å erkjenne det og ikke stikke hodet i jorda. Personen som sitter med tapet har det mye, mye verre. Og på toppen av alt kommer alle som skal mene noe om sorgen. Folk som later som du ikke eksisterer lenger. Og de som gir deg følelsen av at du ikke har noen rett til å sørge. Det er vondt. Og når man er ekstra sårbar i sorg så er det ekstra vanskelig å klare å tenke at folk stort sett mener godt.
 

Heldigvis er mange flinke også. Det er gjerne noe man opparbeider seg etter å ha levd en stund. Ofte kan det være veldig god trøst bare å gi en god klem eller sende vedkommende et hjerte og si at man tenker på han/henne. For nærmere venninner så kan det være fint å komme med konkrete forslag til praktiske ting de kanskje ville blitt glade for å få hjelp med. Ev. ordne med en opplevelse du vet hun hadde satt pris på. Vise at man er der når hun er klar for å prate om det. Du virker som en omtenksom venninne. ❤️

Anonymkode: d474f...c42

[AnonymBruker]

Hadde en MA som ble oppdaget i uke 12. Utviklingen stoppet i uke 8. Det værste for min del var svigerinnen som presterte å si at hun hadde mange venninner som hadde mistet, og at det var unødvendig av meg å sørge. 
 

Det viktigste for meg var å kunne prate ut som sorgen. Jeg kjenner fortsatt på savnet etter det som skulle ha vært. Det barnet var sterkt ønsket.

Anonymkode: de9e2...a5f

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hadde en MA som ble oppdaget i uke 12. Utviklingen stoppet i uke 8. Det værste for min del var svigerinnen som presterte å si at hun hadde mange venninner som hadde mistet, og at det var unødvendig av meg å sørge. 
 

Det viktigste for meg var å kunne prate ut som sorgen. Jeg kjenner fortsatt på savnet etter det som skulle ha vært. Det barnet var sterkt ønsket.

Anonymkode: de9e2...a5f

❤️
 

Føler med deg. Kjenner meg igjen. Deler denne historien med deg. 

Anonymkode: c53ba...688

[AnonymBruker]

På 19.2.2020 den 16.06, AnonymBruker skrev:

❤️
 

Føler med deg. Kjenner meg igjen. Deler denne historien med deg. 

Anonymkode: c53ba...688

❤️

Anonymkode: de9e2...a5f

[Gjest Traktorkusken]

Hadde en MA 31.desember 2018. Føltes veldig godt å ha noen venner, som spurte hvordan jeg hadde det. Hjalp også å bli invitert ut på ting og finne på noe, isteden for å sitte hjemme og fundere på om noe annet kunne blitt gjort, for å hindre at det skjedde og generelt overtenke hele greia, til tross for at vi ikke kunne hindret eller stoppet spontanaborten.😊 

[Elisiaflisa]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2020 den 16.31):

Skriver under på denne. Hadde en MA som ble oppdaget i uke 10. Viste seg at embryoet hadde sluttet å utvikle seg cirka uke 8. 
Det var helt forferdelig, og nå, 2 måneder senere, tenker jeg fortsatt på «barnet» og innbiller meg nesten at jeg er gravid, tenker på hvor langt jeg hadde vært på vei i dag, osvosv. Jeg tror det eneste som kan hjelpe meg å komme over det, er å bli gravid på nytt og få et barn. 

Anonymkode: c53ba...688

Hadde en spontanabort idag, 8+6.

hvordan vet man når utviklingen stoppet? 
Jeg er knust 💔

[Gjest Traktorkusken]

Elisiaflisa skrev (11 timer siden):

Hadde en spontanabort idag, 8+6.

hvordan vet man når utviklingen stoppet? 
Jeg er knust 💔

Må bli tatt en ultralyd, for å bekrefte at det ikke er et bankende hjerte der😪