Helsevesen. Jeg har gitt opp!

[AnonymBruker]

Jeg er lei av helsevesen her i Norge, hvorfor blir ikke jeg eller mange andre tatt på alvor med første legetime? Jeg og mange jeg kjenner har skrekk episoder, det fastleger ikke tar på alvor, og hører hver gang «ta Paracet drikk vann» Må man være døende for å få behandling? 
 

Stedatteren min har hostet i to år uten pause, i 2 år har jeg vært hos forskjellige fastleger mange ganger med henne. Hun ble diagnoser «Astma» og fikk astma maske og medisiner. Men så ble hun enda dårlig, gikk til lege igjen, nei nå var det «allergi» og det var ingenting å gjøre. Hun hostet og hostet så bestemte vi oss å bare reise til Tyskland til sykehuset. De ble helt sjokerte og sier at jenta har betente ører og bronkitt. Ligget på sykehus i Tyskland i 2 uler og fikk behandling. Helt siden bestemte jeg meg å ikke dra til legen, med mindre jeg eller barna mine er døene.

Men nå har yngste datteren min på 1 og halvt år vært lenge syk. En dag begynte hun å kaste opp vann til og med, veldig oppblåst mage, blek. Jeg gikk til legen siden jeg ble redd at hun blir dehydrert. Legen bruker 4 min, sier at kanskje det er omgangssyke og sender oss hjem. Etter 3 fager ble barnet enda mer dårlig, jeg gikk til legen igjen, men da var jeg så bestemt og sa at NÅ MÅ du ta avførringstest, siden jeg mistenker at det er noe med magen. Hun ble «sur» på meg, men jeg leverete avføring. Etter 4 dager ringer legen og ber meg ta taxi fort til akutt. 
Jeg spør henne, hva er det? Så sier hun at det har påvist alvorlig bakterie i magen hennes. 
Men da var barnet bedre allerede. Barnet har lidd av smerte over to uker, ikke spist, gått ned i 5 kilo. Og allmenntilstanden er fortsatt dårlig. 
 

Hvorfor må dette være sånn? Jeg føler meg ikke trygg lenger. Jeg føler jeg må selv diagnosere meg selv hver gang. 
 

Anonymkode: 1817d...cfc

[AnonymBruker]

Samme her, jeg går aldri til lege. Har kun opplevd å få hjelp med fysiske skader. Og ikke skikkelig hjelp da heller egentlig.

Anonymkode: ceea2...dfe

[petterm]

Høres ut som om dere burde finne en annen fastlege som tar dere på alvor. 

Jeg har bare gode erfaringer med helsevesenet i Norge. 

[AnonymBruker]

Min erfaring er at så lenge du selv står på og er pågående så for du den hjelpen du trenger, men du må mase og neste forlange hva slags prøver, MR osv du skal ha. Du må diagnostisere deg selv nærmest.

Anonymkode: 32574...479

[Maestro]

Har bare gode helseopplevelser. 

[Drizzt]

Dessverre er du ikke alene, TS: Jeg og mine har et tosifret tall dårlige opplevelser med norsk helsevesen hvor man ikke blir tatt på alvor med mindre man er døende. Jeg skjønner ikke - er det kompetansemangel, ressursmangel eller bare en ukultur at Paracet løser alt? Som AB over, måtte jeg mase og mase for å få helt kritiske undersøkelser. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Drizzt skrev:

Dessverre er du ikke alene, TS: Jeg og mine har et tosifret tall dårlige opplevelser med norsk helsevesen hvor man ikke blir tatt på alvor med mindre man er døende. Jeg skjønner ikke - er det kompetansemangel, ressursmangel eller bare en ukultur at Paracet løser alt? Som AB over, måtte jeg mase og mase for å få helt kritiske undersøkelser. 

Er ikke alltid det hjelper å døende heller... 😕 

Anonymkode: 32574...479

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er ikke alltid det hjelper å døende heller... 😕 

Anonymkode: 32574...479

Nei. Jeg var døende, og fikk ikke hjelp selv etter utallige besøk hos fastlegen. Hadde jeg ikke valgt å gå privat av ren desperasjon hadde jeg vært død nå. Ikke «kanskje», men 100% garantert.

Anonymkode: 8de94...021

[Drizzt]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke alltid det hjelper å døende heller... 😕 

Anonymkode: 32574...479

Nei, Norge er vel verdensmester i å legge seg paddeflate i etterkant av ulykken som kunne vært unngått.

[AnonymBruker]

Er kanskje lurt å bytte fastlege.

Jeg er veldig fornøyd med min fastlege. Men har hatt noen få dårlige opplevelser og, jeg og midt ufødte barn holdt på å dø, da legen på legevakta sendte oss hjem. Dette var sent på kvelden, og ambulansen måtte hente meg neste morgen, og de sa at vi hadde ikke levd mye lenger. Og det var svært synbart for legen på legevakta hva som var galt, og hvor alvorlig det var. Så han skulle aldri ha sendt meg hjem.

Og jeg har slitt med mageproblemer i flere år, legen sender henvisninger til sykehuset, og jeg får time, men på den timen får jeg bare beskjed om at jeg har IBS og får bare dra hjem. Har mange symptomer som ikke passer til IBS, og jeg har alltid blod i avføringen min, samme hvor mange prøver vi tar. 

Men får og legge til at jeg har flere andre kroniske sykdommer, og der har jeg fått god hjelp og blitt tatt seriøst av spesialistene. Blitt operert noen ganger og, og svært fornøyd med operasjonen og tiden etterpå. 

Anonymkode: ca07a...2b3

[LeneXCII]

Prøv privat, som regel en helt annen opplevelse  

[AnonymBruker]

Mine opplevelse er at mindre alvorlige ting blir tatt lett på, selv om de kan være plagsomme. Men når det er fare for liv og helse har jeg blitt dypt imponert over norsk helsevesen. Maken til velsmurt maskineri, jeg har blitt fantastisk ivaretatt fra A til Å og ikke betalt ei krone for dyr behandling og operasjon.

Men jeg kan lett se for meg at det kan være vanskelig å gå med mer kroniske og ikke livstruende plager. Virker som mange fastleger gir litt kjapt opp også.

På den annen side finnes det sikkert krevende og vanskelige pasienter. Helsevesenet består av feilbarlige mebbesker som jobber med ufeilbarlige mennesker, det er klart det kan oppstå både misforståelser og feilbehandling. Gode rutiner kan hjelpe mye, men er ingen garanti.

Anonymkode: 69752...cb7

[Gjest Peanut]

49 minutter siden, LeneXCII said:

Prøv privat, som regel en helt annen opplevelse  

Jeg går privat (Volvat) om det er noe jeg trenger fort. 
 

Når det gjelder medisiner så er de best kjøpt i utlandet  

[AnonymBruker]

Søsteren min fikk en alvorlig skade mot hode og har slitt med det i flere år nå. Hun får epilepsi lignende anfall hvor hun må få oksygen tilførsel. Hun kan ikke bo alene pga disse anfallene. Hun har kraftig migrene og er generelt ikke samme person fordi hun ikke klarer å nyte livet. Nå for noen måneder siden prøvde mamma igjen å kjempe om svar, da viste det seg at en av de første undersøkelsene viste at deler er hjernen hennes var dødd. Og at anfallene og alt er fordi at hjernen prøver å bruke disse døde delene. Nå skal hun opereres for å kutte koblingene til disse døde delene, så blir hun frisk. 

Men tenk at hun å måtte lide i snart 10 år fordi denne avdelingen hun hadde undersøkelse hos glemte å si fra om funnene. Blir bare så utrolig sint! 

 

Anonymkode: 23f54...aa4

[AnonymBruker]

Jeg har bare positive opplevelser med norsk helsevesen, og min fastlege ivaretar sine pasienter veldig godt. Da jeg ble syk og alt talte for at jeg var utbrent med fysiske plager som et symptom så satte ikke min fastlege denne diagnosen før jeg hadde tatt alt av undersøkelser for å utelukke alt annet. Jeg tok MR og CT av hele kroppen, jeg tok ultralyd av alle indre organer og jeg tok gastroskopi. Dette ble ikke funnet noen funn på de fysiske undersøkelsene, jeg var heller ikke deprimert, kroppen var bare så nedkjørt at den ikke fungerte lenger. Det tok meg nesten to år før jeg var tilbake på jobb, men etter å ha hvilt først i 8 måneder og sakte men sikkert begynte å bevege meg og bygge opp musklene igjen så var jeg tilbake på jobb nesten to år etter. Til og med NAV var veldig enkle å forholde seg til under sykdomsperioden og jeg fikk innvilget AAP etter 2 dager.

Anonymkode: 4146c...5e3

[Sinte-my]

Har helt motsatt erfaring! Har en helt fantastisk fastlege, som har ivaretatt både meg og sønnen min når det har vært noe. 

Har i tillegg et hørselstap som gjør at jeg har vært min del på sykehus, både for operasjoner og oppfølging. Nav har vært knall å forholde seg til, og oppfølging fra hjelpemiddelsentralen har også vært mer enn jeg noen gang kunne drømt om. 

Tror mye handler om hvordan man møter menneskene i de forskjellige etatene man har behov for. 

[AnonymBruker]

Jeg har mange veldig gode, og noen veldig dårlige, erfaringer med helsevesenet, men summa summarum: de dårlige erfaringene har vunnet, selv om de er i fåtall. Følelsen av at jeg er en pest og en plage når jeg trenger hjelp er ydmykende, og ikke noe jeg oppsøker frivillig.

Jeg er av dem som alltid ser frisk ut, uansett hvor syk jeg er.  Det ligger i familien, for både bestemor, mor, tanter, kusiner, kort sagt alle kvinnelige slektninger, er slik.  Så alle opplever det samme.  Legene lurer på hvorfor vi er der, og det er alltid mye sukk og stønn før de oppdager at vi virkelig er syke, og behøver behandling. 

Min gamle fastlege kjente meg, og visste at jeg ikke kom uten grunn.  Men han har pensjonert seg, og den nye fastlegen avviste meg første gang jeg ba om hjelp.  Jeg måtte til henne 3 ganger for samme  problemfør hun tok meg på alvor. 

Jeg skulle vært hos lege nå med min kroniske sykdom, men jeg orker ikke.

I stedet prøver jeg å lindre så godt jeg kan hjemme. Jeg vet hva problemet er, og jeg vet jeg burde hatt medisinsk behandling for det, men enn så lenge klarer jeg meg, så jeg utsetter det uunngåelige så lenge jeg kan.

Og jeg vet at når jeg først kommer meg til legen vil jeg få kjeft igjen.  Jeg vil få kjeft fordi jeg ikke har kommet før.  Men det er bedre enn "*sukk og stønn* vi får vel ta noen prøver når du først er her", etterfulgt av en telefon med " jeg har sendt inn en resept til deg, og du må komme tilbake til kontroll om 2 uker", som jeg har opplevd over alt ellers, bortsett fra hos min gamle fastlege.

Anonymkode: 04675...78a