Jeg føler at livet er over

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om denne passer inn her. Mine problemer virker nok trivielle sammenliknet med mye av det andre sørger over.

Det siste året har jeg vært veldig langt nede, og jeg føler at livet mitt rakner bit etter bit. Jeg føler at livet mitt er over. 

Jeg er 27 år gammel og ble ferdig å studere og begynte å jobbe for ca. 1,5 år siden. Siden den gang har alt gått nedover med meg. Og raskt.

De fleste vennene mine flyttet fra byen her, mens jeg fikk jobb og ble værende. Familien min bor 14 timer unna, og jeg har ikke noe godt forhold til dem. De siste to årene har jeg for det meste vært på jobb om dagen sittet ensom i leiligheten min og grått hver kveld. Mye alkohol har det også blitt for å roe ned og ta vekk ensomheten.

Jeg føler at jeg har valgt helt feil vei i livet, og at jeg har kastet vekk alt potensialet som foreldre, venner og lærer skrøt sånn opp i skyene gjennom hele oppveksten min. Jeg begynner å innse at alle drømmene og planene mine blir det ingen ting av. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Er det dette jeg har lidd meg gjennom oppveksten for?

Kollegaene mine er greie of jobben er jo ok mennesker, for all del, men vi har absolutt ingenting til felles. Jeg må sette opp en falsk mine hver dag og late som om jeg er interessert i alt det meningsløse de interesserer seg for. Jobben er også ok, men jeg får absolutt ingen glede eller motivasjon av den. 

Jeg føler meg allerede helt utbrent av å leve sånn som jeg gjør. Stå opp, jobbe og stresse hele dagen og kanskje ettermiddagen, ensomhet, gråte meg i søvn eller ligge søvnløs, repeat. Ingen ting skjer. Det eneste jeg har oppnådd de siste 7 årene med utdanning og jobb er å bli eldre og kaste vekk det potensialet jeg kanskje hadde. 

Jeg har aldri vært forelsket, og egentlig ikke vært i noen særlig forhold. Da jeg var yngere var det til enhver tid masse menn som viste interesse, men jeg vraket dem alle fordi jeg er redd for intimitet. Jeg fikk alltid høre at jeg var flott, talentfull og intelligent. Jeg kastet et vekk.

En ting som har skjedd ganske «plutselig» er at utseendet mitt har forfalt totalt. Det høres sikkert ut som en tullete ting å sørge over, men dette har slått meg veldig tungt de siste ukene, på toppen av det andre. Jeg har aldri stresset over utseendet før, men nå som jeg anstrenger meg blir det bare verre og verre.

Da tenker jeg ikke bare på at jeg for første gang i livet mitt opplever overvekt, men ansiktet og huden har forandret seg helt de siste 2-3 månedene. Ansiktet mitt ser ut som en likblek, hoven og furete klump. Jeg likner nesten ikke på meg selv en gang. Kroppen som pleide å være mager og nett ser ut som en gammel og tjukk person. Håret har blitt tynt og pistrete. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser tilbake fra speilet, og får nesten sjokk hver gang jeg ser den «gamle» og slitne personen som ser tilbake på meg.

Dette med er utseendet er et definitivt tegn på at det ikke går an å snu ting rundt slik det en gang var. Jeg føler at livet mitt er forbi, og at jeg har kastet vekk alle mulighetene til fordel for å velge «trygt» og «fornuftig». Nå er det for sent. Jeg turte aldri å forlate komfortsonen. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli 28. Jeg gruer meg til 17. Mai og ferier. Jeg kommer sannsyneligvis til å sitte full og alene i leiligheten min alle de dagene.

Anonymkode: 4d9b7...d6d

[Gjest theTitanic]

Her var det mørkt ja. Tenker du bør tørre å tenke nytt. Du er ikke lenket til hverken jobben eller stedet du bor. Du kan søke jobb i et annet land og oppleve nye ting. Møte nye mennesker. Og trives du ikke, så kan du bare dra videre. Det er faktisk så enkelt når du ikke har ansvar for barn. Det man angrer mest på er det man ikke gjorde. Og 28.. det er så uendelig mye mer å oppleve for deg. 

[Trolltunge]

Å være ulykkelig er definitivt ingen skjønnhetskur. Å være lykkelig er det. 

Dette synes jeg du bør gripe tak i straks, og ikke bli i denne situasjonen lengre. Gå gjerne til legen, men begynn også å tenke etter hvor du ønsker å bo, og hva du ønsker å jobbe med. Du trenger ikke å bo der du bor og jobbe der du jobber. Det er mulig å forandre alt slikt, og får du det bedre vil du fort se langt bedre ut igjen også. 

PS! Jeg så absolutt ikke bra ut i begynnelsen av 20 årene. Trist og sliten, så nei, vakker var jeg så definitivt ikke den tiden. Jeg regelrett hater bilder tatt av meg da jeg 20-21 år. Jeg ser ikke bra ut, samt at man også ser at jeg ikke var lykkelig. Så fikk jeg det bedre, og blomstret opp igjen på absolutt alle måter. Noen få år senere var jeg på mitt vakreste. Løpet er ikke kjørt, men du bør antagelig finne det et annet løp enn det du er i. Ikke bli der du nå er. 

[Loff77]

Lidd deg gjennom oppveksten, så ikke hatt en vanlig barndom da eller?

kastet vekk potensialet ditt med 7 års utdanning, hva skulle du gjort da, sittet hjemme og tatt ut potensialet der?

Selvmedlidenheten er jo i hvert fall på plass så det holder.

Du er ung med hele livet foran deg og ingen ting som binder deg, ta tak og gjør det du vil da vel!

 

[Coronja]

Hei. Jeg er på din alder og føler mye av det samme, vit at du ikke er alene ❤️ Jeg kunne gjerne tenkt meg en venninne på egen alder, hvis du vil bli kjent. Du burde være stolt av deg selv som har fullført en utdanning enda den er feil for deg. 

[Perle]

Hallo?!?! Du er TJUESJU år, frisk, og fruktbar i 15 år til. Født under fredstid i ett av verdens desidert beste hjørner. Du tilhører en særdeles privilegert klubb. Hvis dette ikke er et bra nok utgangspunkt for å leve et godt liv er det vanskelig og skjønne hva som skulle vært det.

 

Jeg tviler ikke på at du føler deg skikkelig dritt, men du må få hodet ut av egen ræv. Få litt perspektiv. Det er så sinnsykt mange som skulle gitt hva som helst for å bytte med deg. 
Ting skjer ikke av seg selv. Du bør komme deg til en lege før du sauser deg ennå mer ned i selvmedlidenheten. Du virker jo å være klinisk deprimert. Alkohol/rus vil bare forsterke dette i lengden. 
 

Du har virkelig alle muligheter her i livet. 

Endret 3. april 2020 av Perle

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Perle skrev:

Hallo?!?! Du er TJUESJU år, frisk, og fruktbar i 15 år til. Født under fredstid i ett av verdens desidert beste hjørner. Du tilhører en særdeles privilegert klubb. Hvis dette ikke er et bra nok utgangspunkt for å leve et godt liv er det vanskelig og skjønne hva som skulle vært det.

 

Jeg tviler ikke på at du føler deg skikkelig dritt, men du må få hodet ut av egen ræv. Få litt perspektiv. Det er så sinnsykt mange som skulle gitt hva som helst for å bytte med deg. 
Ting skjer ikke av seg selv. Du bør komme deg til en lege før du sauser deg ennå mer ned i selvmedlidenheten. Du virker jo å være klinisk deprimert. Alkohol/rus vil bare forsterke dette i lengden. 
 

Du har virkelig alle muligheter her i livet. 

Jeg har det også som TS, kvinne på 27, men føler at livet bare er fælt. Aldri hatt kjæreste selv om jeg får en del oppmerksomhet fra menn da jeg er høy og blond. Går også et krevende studie men i det siste har livet mitt bare føltes som et ork. Ser ingen glede i noe som helst.

Hvem ville byttet med meg? Og hvilke muligheter har jeg i livet? Alt føles mørkt og meningsløst ut.

Anonymkode: 3a428...2fa

[AnonymBruker]

Jeg vet hva depresjon vil si. 

Det har ikke noe å si hva andre forteller deg. Livet føles meningsløst ut, og man sitter der i en dyp avgrunn.

Hva hjelper det å være verdens rikeste når man ikke kan føle glede? Hva er vitsen? 

Depresjon er en kjemisk sykdom. Det er ikke meningen at du skal føle at du sitter i det dypeste mørke. 

Noen ganger kreves det medisiner, for uansett hva du gjør vil du aldri komme deg ut av avgrunnen på egen hånd.

Andre ganger kan du klatre ut selv. Det hjalp for meg å tenke på kroppen som en maskin. Noe separat fra "meg". 

Det er kroppen din som avgjør hvordan du føler deg. Så hvordan vedlikeholder man denne maskinen til å prestere best mulig? 

Det er en grunn til å folk blir kalt "treningsnarkoman". Man får et "rush" av lykke-hormoner kroppen selv produserer når man trener hardt og over et lengre tidsrom. Maten man spiser har også overraskende mye å si for humøret. (Følelser er hormoner, mat påvirker hormonene dine)

Jeg fikk en permanent treningsskade da jeg trente veldig mye og veldig hardt. Men jeg har lært å tilpasse meg kroppen min, og å bli "treningsnarkoman" reddet meg.

Jeg vet at det hjelper lite at fremmede kommer med mange påstander om hva du bør gjøre. Det er ikke enkelt å komme seg ut av avgrunnen. Det er ikke så enkelt at man bare skal kutte ut den eneste flyktningsmuligheten man har (alkoholen).

Det er mange som har eller har hatt deg slik som deg. Leser at du plages av hvordan du ser ut. Alkohol er ikke bra verken for kroppen eller sinnet, og får deg til å se eldre ut og i lengden til å føle deg mye verre.

Jeg håper virkelig at du klarer å komme deg ut av mørke

 

Anonymkode: 7d9da...9f0

[MaestroR]

Huff jeg hadde det på samme måte for mange år siden etter et samlivsbrudd, nå er jeg en mann mye eldre enn deg men kan gi gode råd og kontakt

ta vare på deg selv.

[AnonymBruker]

Ts, bestill time hos fastlegen umiddelbart. Der kan du få snakket med en utenforstående og evt om medisiner. Alkohol fungerer som et depressiv, så prøv å holde deg unna i denne perioden. Prøv også å finne private psykologer i ditt nærområde dersom det er lang ventetid i det offentlige (snakk med legen om dette). 
 

Det finnes lys. 

Anonymkode: 54b06...87a

[MollyJones]

Så avslutt livet ditt. Avslutt det livet du lever nå. Si opp jobben og leiligheten. 

Hva vil du? Når du dør om femti-seksti år - hva vil du at du skal ha i livet ditt? Mann? Barn? Mer utdannelse? En jobb og en tilværelse hvor du har gjort noe du kan være stolt av?

Jeg hørte en gang at det eneste man vet med sikkerhet at gjør alle "lykkeligere" er å hjelpe andre mennesker/dyr. (tror det var i forbinnelse med den litt teite "Linnea vil leve" på NRK. Men mitt tips til alle som føler det samme om livet sitt som du gjør:

Har du en utdannelse du kan hjelpe andre med? Leger uten grenser søker ikke bare helsepersonell. Også logistikk, språk, administrasjon etc er viktige arbeidsområdet. 

Har du ingenting som holder deg i Norge? Hva med å ta kontakt med noen som driver et barnehjem i afrika - reis ned og hjelp til! 

Elsker du hunder? Kunne det å drevet kennel, eller en hestegård vært noe for deg?

Jeg lover deg at du fortsatt er ung. Jeg er 35 år i dag, og mitt liv var veldig annerledes når jeg var 27. 

Ta grep. Kom deg ut av bitterhet og offerrolle. 

Hva vil du?

Hva må du gjøre for å oppnå det du vil?

Også kjører du på!

[AnonymBruker]

On 2/17/2020 at 8:21 PM, AnonymBruker said:

Jeg vet ikke om denne passer inn her. Mine problemer virker nok trivielle sammenliknet med mye av det andre sørger over.

Det siste året har jeg vært veldig langt nede, og jeg føler at livet mitt rakner bit etter bit. Jeg føler at livet mitt er over. 

Jeg er 27 år gammel og ble ferdig å studere og begynte å jobbe for ca. 1,5 år siden. Siden den gang har alt gått nedover med meg. Og raskt.

De fleste vennene mine flyttet fra byen her, mens jeg fikk jobb og ble værende. Familien min bor 14 timer unna, og jeg har ikke noe godt forhold til dem. De siste to årene har jeg for det meste vært på jobb om dagen sittet ensom i leiligheten min og grått hver kveld. Mye alkohol har det også blitt for å roe ned og ta vekk ensomheten.

Jeg føler at jeg har valgt helt feil vei i livet, og at jeg har kastet vekk alt potensialet som foreldre, venner og lærer skrøt sånn opp i skyene gjennom hele oppveksten min. Jeg begynner å innse at alle drømmene og planene mine blir det ingen ting av. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Er det dette jeg har lidd meg gjennom oppveksten for?

Kollegaene mine er greie of jobben er jo ok mennesker, for all del, men vi har absolutt ingenting til felles. Jeg må sette opp en falsk mine hver dag og late som om jeg er interessert i alt det meningsløse de interesserer seg for. Jobben er også ok, men jeg får absolutt ingen glede eller motivasjon av den. 

Jeg føler meg allerede helt utbrent av å leve sånn som jeg gjør. Stå opp, jobbe og stresse hele dagen og kanskje ettermiddagen, ensomhet, gråte meg i søvn eller ligge søvnløs, repeat. Ingen ting skjer. Det eneste jeg har oppnådd de siste 7 årene med utdanning og jobb er å bli eldre og kaste vekk det potensialet jeg kanskje hadde. 

Jeg har aldri vært forelsket, og egentlig ikke vært i noen særlig forhold. Da jeg var yngere var det til enhver tid masse menn som viste interesse, men jeg vraket dem alle fordi jeg er redd for intimitet. Jeg fikk alltid høre at jeg var flott, talentfull og intelligent. Jeg kastet et vekk.

En ting som har skjedd ganske «plutselig» er at utseendet mitt har forfalt totalt. Det høres sikkert ut som en tullete ting å sørge over, men dette har slått meg veldig tungt de siste ukene, på toppen av det andre. Jeg har aldri stresset over utseendet før, men nå som jeg anstrenger meg blir det bare verre og verre.

Da tenker jeg ikke bare på at jeg for første gang i livet mitt opplever overvekt, men ansiktet og huden har forandret seg helt de siste 2-3 månedene. Ansiktet mitt ser ut som en likblek, hoven og furete klump. Jeg likner nesten ikke på meg selv en gang. Kroppen som pleide å være mager og nett ser ut som en gammel og tjukk person. Håret har blitt tynt og pistrete. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser tilbake fra speilet, og får nesten sjokk hver gang jeg ser den «gamle» og slitne personen som ser tilbake på meg.

Dette med er utseendet er et definitivt tegn på at det ikke går an å snu ting rundt slik det en gang var. Jeg føler at livet mitt er forbi, og at jeg har kastet vekk alle mulighetene til fordel for å velge «trygt» og «fornuftig». Nå er det for sent. Jeg turte aldri å forlate komfortsonen. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli 28. Jeg gruer meg til 17. Mai og ferier. Jeg kommer sannsyneligvis til å sitte full og alene i leiligheten min alle de dagene.

Anonymkode: 4d9b7...d6d

Livet ditt er på ingen måte forbi, for du er og forblir et fantastisk, uerstattelig menneske der hvert eneste atom kroppen din består av, er laget av stjernestøv; du er den eneste i hele universet som er den du er, og det at utseendet ditt har forfalt, betyr ingen verdens ting, for det er ikke utseendet som definerer oss som mennesker, men handlingene våre.

Poenget er at tiden livet vårt består av, er ikke uendelig; hver dag, hver time, hvert eneste minutt som går, er det aller siste i sitt slag, og det gjelder å bruke tiden og mulighetene livet gir uten å gi opp på veien, for den veien kommer til å ta slutt en dag uansett; vi kommer alle til å bli borte en dag, uansett om man er rik eller fattig, pen eller stygg; når folk om hundre år kommer til å se gravsteinene våre, kommer de ikke til å tenke på utseendet eller vekten vår, men hva vi brukte livet vårt til: Tenker man på Henrik Wergelands utseende når man hører navnet hans, eller tenker man på det han fikk gjort i løpet av de 37 årene han levde ...?

Så det enkle rådet jeg kan gi både deg og andre som føler at livet er meningsløst, er: Lev. Lev. Lev. Og bruk hvert eneste av de dyrebare sekundene livet ditt består av til å leve.

For min del er livet heller ikke enkelt; helsen er ikke den beste slik at jeg antar at jeg kommer til å stryke med dersom jeg får koronaviruset, og det er mange andre grunner til at jeg burde henge med hodet, men hva så? Nei, livet er pokker så vanskelig, og man møter så mange hindringer man skulle vært foruten, men uansett hva enn som skjer, er livet mitt den eneste sjansen jeg har til å leve, og den sjansen vil jeg benytte meg av.

Ønsker deg derfor lykke til på alle måter, og ta godt vare på deg selv, for verden trenger deg mer enn du er klar over, ikke fordi du ser slik eller slik ut, men simpelthen fordi du er deg selv; den eneste i hele universet som er deg.

Fordi du er verdifull. Uendelig verdifull.

- Brian

Anonymkode: e9627...b0b

[Rosatoast]

På 17.2.2020 den 20.21, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om denne passer inn her. Mine problemer virker nok trivielle sammenliknet med mye av det andre sørger over.

Det siste året har jeg vært veldig langt nede, og jeg føler at livet mitt rakner bit etter bit. Jeg føler at livet mitt er over. 

Jeg er 27 år gammel og ble ferdig å studere og begynte å jobbe for ca. 1,5 år siden. Siden den gang har alt gått nedover med meg. Og raskt.

De fleste vennene mine flyttet fra byen her, mens jeg fikk jobb og ble værende. Familien min bor 14 timer unna, og jeg har ikke noe godt forhold til dem. De siste to årene har jeg for det meste vært på jobb om dagen sittet ensom i leiligheten min og grått hver kveld. Mye alkohol har det også blitt for å roe ned og ta vekk ensomheten.

Jeg føler at jeg har valgt helt feil vei i livet, og at jeg har kastet vekk alt potensialet som foreldre, venner og lærer skrøt sånn opp i skyene gjennom hele oppveksten min. Jeg begynner å innse at alle drømmene og planene mine blir det ingen ting av. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Er det dette jeg har lidd meg gjennom oppveksten for?

Kollegaene mine er greie of jobben er jo ok mennesker, for all del, men vi har absolutt ingenting til felles. Jeg må sette opp en falsk mine hver dag og late som om jeg er interessert i alt det meningsløse de interesserer seg for. Jobben er også ok, men jeg får absolutt ingen glede eller motivasjon av den. 

Jeg føler meg allerede helt utbrent av å leve sånn som jeg gjør. Stå opp, jobbe og stresse hele dagen og kanskje ettermiddagen, ensomhet, gråte meg i søvn eller ligge søvnløs, repeat. Ingen ting skjer. Det eneste jeg har oppnådd de siste 7 årene med utdanning og jobb er å bli eldre og kaste vekk det potensialet jeg kanskje hadde. 

Jeg har aldri vært forelsket, og egentlig ikke vært i noen særlig forhold. Da jeg var yngere var det til enhver tid masse menn som viste interesse, men jeg vraket dem alle fordi jeg er redd for intimitet. Jeg fikk alltid høre at jeg var flott, talentfull og intelligent. Jeg kastet et vekk.

En ting som har skjedd ganske «plutselig» er at utseendet mitt har forfalt totalt. Det høres sikkert ut som en tullete ting å sørge over, men dette har slått meg veldig tungt de siste ukene, på toppen av det andre. Jeg har aldri stresset over utseendet før, men nå som jeg anstrenger meg blir det bare verre og verre.

Da tenker jeg ikke bare på at jeg for første gang i livet mitt opplever overvekt, men ansiktet og huden har forandret seg helt de siste 2-3 månedene. Ansiktet mitt ser ut som en likblek, hoven og furete klump. Jeg likner nesten ikke på meg selv en gang. Kroppen som pleide å være mager og nett ser ut som en gammel og tjukk person. Håret har blitt tynt og pistrete. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser tilbake fra speilet, og får nesten sjokk hver gang jeg ser den «gamle» og slitne personen som ser tilbake på meg.

Dette med er utseendet er et definitivt tegn på at det ikke går an å snu ting rundt slik det en gang var. Jeg føler at livet mitt er forbi, og at jeg har kastet vekk alle mulighetene til fordel for å velge «trygt» og «fornuftig». Nå er det for sent. Jeg turte aldri å forlate komfortsonen. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli 28. Jeg gruer meg til 17. Mai og ferier. Jeg kommer sannsyneligvis til å sitte full og alene i leiligheten min alle de dagene.

Anonymkode: 4d9b7...d6d

Selv om du har valgt feil jobb og utdanning, så er det ikke over for deg? Det er bare å starte på nytt, det er veldig mange som gjør det  men forstår godt at du mister mye motivasjon osv av det..  Hva slags potensiale er det du mener du hadde/har, som du har kastet bort? 

Jeg tenker du burde skaffe deg en psykolog, og det fort. Du sitter inne med mye, og det er ikke rart i at det begynner å slå syner på ditt fysiske-jeg også. Det skjer med alle som ikke har det bra! Har vært der selv, og anbefaler å skaffe en å prate med for å få hjelp. 

[AnonymBruker]

På 17.2.2020 den 20.21, AnonymBruker skrev:

En ting som har skjedd ganske «plutselig» er at utseendet mitt har forfalt totalt. Det høres sikkert ut som en tullete ting å sørge over, men dette har slått meg veldig tungt de siste ukene, på toppen av det andre. Jeg har aldri stresset over utseendet før, men nå som jeg anstrenger meg blir det bare verre og verre.

Da tenker jeg ikke bare på at jeg for første gang i livet mitt opplever overvekt, men ansiktet og huden har forandret seg helt de siste 2-3 månedene. Ansiktet mitt ser ut som en likblek, hoven og furete klump. Jeg likner nesten ikke på meg selv en gang. Kroppen som pleide å være mager og nett ser ut som en gammel og tjukk person. Håret har blitt tynt og pistrete. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser tilbake fra speilet, og får nesten sjokk hver gang jeg ser den «gamle» og slitne personen som ser tilbake på meg.

Du MÅ gå og sjekke stoffskiftet. Det høre ut som at du har lavt stoffskifte. Da blir man også deprimert. 

Anonymkode: 193b9...49c

[AnonymBruker]

På 3.4.2020 den 8.43, MollyJones skrev:

Så avslutt livet ditt. Avslutt det livet du lever nå. Si opp jobben og leiligheten. 

Hva vil du? Når du dør om femti-seksti år - hva vil du at du skal ha i livet ditt? Mann? Barn? Mer utdannelse? En jobb og en tilværelse hvor du har gjort noe du kan være stolt av?

Jeg hørte en gang at det eneste man vet med sikkerhet at gjør alle "lykkeligere" er å hjelpe andre mennesker/dyr. (tror det var i forbinnelse med den litt teite "Linnea vil leve" på NRK. Men mitt tips til alle som føler det samme om livet sitt som du gjør:

Har du en utdannelse du kan hjelpe andre med? Leger uten grenser søker ikke bare helsepersonell. Også logistikk, språk, administrasjon etc er viktige arbeidsområdet. 

Har du ingenting som holder deg i Norge? Hva med å ta kontakt med noen som driver et barnehjem i afrika - reis ned og hjelp til! 

Elsker du hunder? Kunne det å drevet kennel, eller en hestegård vært noe for deg?

Jeg lover deg at du fortsatt er ung. Jeg er 35 år i dag, og mitt liv var veldig annerledes når jeg var 27. 

Ta grep. Kom deg ut av bitterhet og offerrolle. 

Hva vil du?

Hva må du gjøre for å oppnå det du vil?

Også kjører du på!

Bitterhet og offerrolle ofc 🙄 du virker svært lite sympatisk, dømmende og mangler sosiale evner. Du har ingen rett til å dømme de som sliter. Du er ganske bitter selv ser jeg, når du snakker sånn til andre. Hvordan vil du at andre skal behandle deg egentlig? Hadde du likt at andre så ned på deg og snakket sånn til deg hvis du slet? Vet du, det er ikke bare å endre livet sitt og få den jobben, hobbyen man vil. Det er heller ikke alle som klarer å ta en utdanning. Det er heller ikke alle som får partner og venner uansett. Noen mennesker er kroniske ensomme og alene og på utsiden av menneskeheten og aldri får bidra eller få innpass eller en sjanse noe sted. Selv elsker jeg å hjelpe andre, men ingen vil ha meg i nærheten og plages tydelig av mitt nærvær og åssen jeg gjør ting. Mange utnytter det også til sin fordel og sparker meg ned i møkka. Så til fanden med det positive man er eller ønsker å gjøre, når alle andre bare vil se begrensninger og kun dårlige ting ved deg.

Anonymkode: b0988...f7d

[Love&Hate]

På 17.2.2020 den 20.21, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om denne passer inn her. Mine problemer virker nok trivielle sammenliknet med mye av det andre sørger over.

Det siste året har jeg vært veldig langt nede, og jeg føler at livet mitt rakner bit etter bit. Jeg føler at livet mitt er over. 

Jeg er 27 år gammel og ble ferdig å studere og begynte å jobbe for ca. 1,5 år siden. Siden den gang har alt gått nedover med meg. Og raskt.

De fleste vennene mine flyttet fra byen her, mens jeg fikk jobb og ble værende. Familien min bor 14 timer unna, og jeg har ikke noe godt forhold til dem. De siste to årene har jeg for det meste vært på jobb om dagen sittet ensom i leiligheten min og grått hver kveld. Mye alkohol har det også blitt for å roe ned og ta vekk ensomheten.

Jeg føler at jeg har valgt helt feil vei i livet, og at jeg har kastet vekk alt potensialet som foreldre, venner og lærer skrøt sånn opp i skyene gjennom hele oppveksten min. Jeg begynner å innse at alle drømmene og planene mine blir det ingen ting av. Hvorfor er jeg her i det hele tatt? Er det dette jeg har lidd meg gjennom oppveksten for?

Kollegaene mine er greie of jobben er jo ok mennesker, for all del, men vi har absolutt ingenting til felles. Jeg må sette opp en falsk mine hver dag og late som om jeg er interessert i alt det meningsløse de interesserer seg for. Jobben er også ok, men jeg får absolutt ingen glede eller motivasjon av den. 

Jeg føler meg allerede helt utbrent av å leve sånn som jeg gjør. Stå opp, jobbe og stresse hele dagen og kanskje ettermiddagen, ensomhet, gråte meg i søvn eller ligge søvnløs, repeat. Ingen ting skjer. Det eneste jeg har oppnådd de siste 7 årene med utdanning og jobb er å bli eldre og kaste vekk det potensialet jeg kanskje hadde. 

Jeg har aldri vært forelsket, og egentlig ikke vært i noen særlig forhold. Da jeg var yngere var det til enhver tid masse menn som viste interesse, men jeg vraket dem alle fordi jeg er redd for intimitet. Jeg fikk alltid høre at jeg var flott, talentfull og intelligent. Jeg kastet et vekk.

En ting som har skjedd ganske «plutselig» er at utseendet mitt har forfalt totalt. Det høres sikkert ut som en tullete ting å sørge over, men dette har slått meg veldig tungt de siste ukene, på toppen av det andre. Jeg har aldri stresset over utseendet før, men nå som jeg anstrenger meg blir det bare verre og verre.

Da tenker jeg ikke bare på at jeg for første gang i livet mitt opplever overvekt, men ansiktet og huden har forandret seg helt de siste 2-3 månedene. Ansiktet mitt ser ut som en likblek, hoven og furete klump. Jeg likner nesten ikke på meg selv en gang. Kroppen som pleide å være mager og nett ser ut som en gammel og tjukk person. Håret har blitt tynt og pistrete. Jeg kjenner ikke igjen personen som ser tilbake fra speilet, og får nesten sjokk hver gang jeg ser den «gamle» og slitne personen som ser tilbake på meg.

Dette med er utseendet er et definitivt tegn på at det ikke går an å snu ting rundt slik det en gang var. Jeg føler at livet mitt er forbi, og at jeg har kastet vekk alle mulighetene til fordel for å velge «trygt» og «fornuftig». Nå er det for sent. Jeg turte aldri å forlate komfortsonen. 

Jeg vet ikke om jeg klarer å bli 28. Jeg gruer meg til 17. Mai og ferier. Jeg kommer sannsyneligvis til å sitte full og alene i leiligheten min alle de dagene.

Anonymkode: 4d9b7...d6d

Slapp av litt unge mann. Gjør som meg. Flytt til en annen by og start på nytt. Helst en stor by fordi hverdag er annerledes i store byer. Du komner til å skaffe deg dame, nye venner , nye hobbyer.. Du må bare være villig til å starte på nytt. Ikke la fortiden din ødelegge for framtiden din. Ok? Et råd fra en bror til en annen bror. Livet er herlig. Bare flytt til Oslo? Heftig by som tilbyr heftige damer. Kjør på bro. Nav passer på deg. Jeg kan hjelpe deg hvis du vil.

[MollyJones]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Bitterhet og offerrolle ofc 🙄 du virker svært lite sympatisk, dømmende og mangler sosiale evner. Du har ingen rett til å dømme de som sliter. Du er ganske bitter selv ser jeg, når du snakker sånn til andre. Hvordan vil du at andre skal behandle deg egentlig? Hadde du likt at andre så ned på deg og snakket sånn til deg hvis du slet? Vet du, det er ikke bare å endre livet sitt og få den jobben, hobbyen man vil. Det er heller ikke alle som klarer å ta en utdanning. Det er heller ikke alle som får partner og venner uansett. Noen mennesker er kroniske ensomme og alene og på utsiden av menneskeheten og aldri får bidra eller få innpass eller en sjanse noe sted. Selv elsker jeg å hjelpe andre, men ingen vil ha meg i nærheten og plages tydelig av mitt nærvær og åssen jeg gjør ting. Mange utnytter det også til sin fordel og sparker meg ned i møkka. Så til fanden med det positive man er eller ønsker å gjøre, når alle andre bare vil se begrensninger og kun dårlige ting ved deg.

Anonymkode: b0988...f7d

For min del virker det som om det er du som bare ser begrensinger og dårlige ting ved deg. 

Beklager de to ordene om offerrolle og bitterhet - men budskapet mitt er det samme : Vil du endre livet du lever, er det du som har makt til å endre det. Så er det ikke sikkert mine forslag treffer blink. 

[AnonymBruker]

På 12.4.2020 den 8.50, MollyJones skrev:

For min del virker det som om det er du som bare ser begrensinger og dårlige ting ved deg. 

Beklager de to ordene om offerrolle og bitterhet - men budskapet mitt er det samme : Vil du endre livet du lever, er det du som har makt til å endre det. Så er det ikke sikkert mine forslag treffer blink. 

Hei, TS her. Det er ikke jeg som har skrevet den kommentaren om at det var teit å si «offerrolle og bitterhet». Jeg er glad for alle svarene og rådene jeg får. Og du har sikkert rett, egentlig. 

Men når det er sagt så tror jeg ikke det er så enkelt som å bytte slutte i jobben, flytte og begynne med ting jeg «drømmer om».

For det første har jeg ingen drømmer lenger. Alle håp og fremtidsplaner har dødd.
 

For det andre trenger man jo inntekt, og det er dyrt å flytte. Jeg er utdannet til et ganske mentalt krevende yrke, der det forventes at man skal jobbe mye overtid. 
 

Tror egentlig ikke at gresset er noe grønnere i en annen by, så hadde nok bare endt opp med å sitte full og alene i en annen leilighet på et annet sted. 

Anonymkode: 4d9b7...d6d

[AnonymBruker]

På 12.4.2020 den 3.25, Love&Hate skrev:

Slapp av litt unge mann. Gjør som meg. Flytt til en annen by og start på nytt. Helst en stor by fordi hverdag er annerledes i store byer. Du komner til å skaffe deg dame, nye venner , nye hobbyer.. Du må bare være villig til å starte på nytt. Ikke la fortiden din ødelegge for framtiden din. Ok? Et råd fra en bror til en annen bror. Livet er herlig. Bare flytt til Oslo? Heftig by som tilbyr heftige damer. Kjør på bro. Nav passer på deg. Jeg kan hjelpe deg hvis du vil.

Jeg er kvinne, så det er nok ikke så lett. Om Oslo tilbyr heftige menn, så spiller ikke det noen rolle i mitt tilfelle, for jeg er ingen heftig dame, og særlig ikke nå lenger etter jeg bikket 25.
 

Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli en sånn heftig dame som menn drømmer om og skriver låter og bøker om. Jeg kommer alltid til å være en folk tar til takke med fordi de ikke klarer å få det de drømmer om. Alltid andre, tredje, fjerde hundredevalget. 

Anonymkode: 4d9b7...d6d

[AnonymBruker]

Jeg syns det blir alt for lettvint med folk som bare skal depresjons-forklare deg, og at løsningen liksom er å gå i terapi og hva har du. Depresjoner er i all hovedsak en del av vårt naturlige følelsesliv, og en måte for ditt underbevisste selv å gi beskjed om at ting ikke er som de skal være.

Du nevner en rekke med helt konkrete ting som gjør at du er deppa. Og disse er alle ting som det er helt logisk å være deprimert over. Derfor er det også der du bør starte. Du trenger bl.a. å være fysisk aktiv, og du trenger et sosialt nettverk. Kanskje du også trenger større kognitive utfordringer, enten på jobb eller i fritiden din. Alt dette er ting det er fullt mulig å gjøre noe med. Det vil koste, men det kommer du uansett ikke bort ifra - ingen grad av terapi eller alkohol kan ta bort det faktum at en viss dose disiplin er nødvendig for å være tilfreds.

Anonymkode: f2603...c08