Kronisk suicidal?

[Fru2020]

Er det noen som har hatt merkelappen kronisk suicidal som har kommet ut av den vonde spiralen? 

Hvor lang tid brukte du i så fall? Hva var veien ut?

[AnonymBruker]

Brukte ca 20 år. Dvs ble bedre fra jeg var ca 35 og utover. Er i 40-åra nå. Beinhardt! 

Anonymkode: 44935...452

[Fru2020]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Brukte ca 20 år. Dvs ble bedre fra jeg var ca 35 og utover. Er i 40-åra nå. Beinhardt! 

Anonymkode: 44935...452

Oi, det var lenge....

Godt at det går bedre nå.

[Purple_Pixiedust]

Jeg er kronisk suicidal, men opplever at det går lenger tid mellom hver akutte periode og at jeg er flinkere til å stå i mot og heller be om hjelp når jeg kommer i en slik periode. Har hittil hatt det slik i 3,5 år. 

Jeg har fått tett oppfølging både kommunalt og i psykiatrien. Fått hjelp til å tåle følelsene mine bedre og ikke handle på impuls når jeg kjenner at alt jeg vil er å dø. Det er fryktelig tøft å ha det slik og verken jeg, familie eller helsevesenet trodde jeg (hittil) skulle overleve dette. Har hatt en del innleggelser og alvorlige hendelser. 

Likevel har jeg den innstillingen at så lenge jeg lever skal jeg kjempe for å bli bedre. Jeg bare vet ikke om jeg vil komme ut av det med livet i behold enda. I dag har jeg en tung dag og vil ikke det, men jeg er innlagt og ivaretatt. 

[AnonymBruker]

Brukte ca 8 år. Endret mitt forhold til andre og sluttet å ha på en maske. Begynte å trene, overnatte i skogen, gå turer, bli kjent med nye mennesker som ikke forventet noe av meg men hjalp meg å nyte nuet.  Derfra krabbet jeg meg opp hullet og lever nå glad for at jeg ikke la meg ned for å dø i mørket. Trodde ikke det var mulig å få det bedre men det var det! Så ikke gi opp! 

Anonymkode: f3560...77f

[Fru2020]

7 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Jeg er kronisk suicidal, men opplever at det går lenger tid mellom hver akutte periode og at jeg er flinkere til å stå i mot og heller be om hjelp når jeg kommer i en slik periode. Har hittil hatt det slik i 3,5 år. 

Jeg har fått tett oppfølging både kommunalt og i psykiatrien. Fått hjelp til å tåle følelsene mine bedre og ikke handle på impuls når jeg kjenner at alt jeg vil er å dø. Det er fryktelig tøft å ha det slik og verken jeg, familie eller helsevesenet trodde jeg (hittil) skulle overleve dette. Har hatt en del innleggelser og alvorlige hendelser. 

Likevel har jeg den innstillingen at så lenge jeg lever skal jeg kjempe for å bli bedre. Jeg bare vet ikke om jeg vil komme ut av det med livet i behold enda. I dag har jeg en tung dag og vil ikke det, men jeg er innlagt og ivaretatt. 

Godt du er innlagt. 

Jeg har også tett oppfølging fra DPS og kommunen. Har hatt det slik i to år nå. Håper at jeg snart kan se en fremgang

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Brukte ca 8 år. Endret mitt forhold til andre og sluttet å ha på en maske. Begynte å trene, overnatte i skogen, gå turer, bli kjent med nye mennesker som ikke forventet noe av meg men hjalp meg å nyte nuet.  Derfra krabbet jeg meg opp hullet og lever nå glad for at jeg ikke la meg ned for å dø i mørket. Trodde ikke det var mulig å få det bedre men det var det! Så ikke gi opp! 

Anonymkode: f3560...77f

Takk for det 😊 Veldig godt å lese at du har kommet utav det. Mulig jeg også har en maske som må jobbes med.