Hvordan er din psykolog?

[AnonymBruker]

Hvordan er din psykolog?  Hva kjennetegner h*n, synes du h*n gjør en god jobb, er det noen ting som fascinerer deg ved vedkommende?

Selv har jeg hengt meg opp i at psykologen min alltid tegner krusseduller på blokka mens han snakker. Virker ubevisst. Han er en mann i 50-årene, veldig hyggelig, har bare gått til ham noen ganger. Virker lovende.

Min tidligere psykolog var nesten for kjekk, det kom litt i veien. Klarte ikke helt å åpne meg for noen jeg ville vært tiltrukket av i en annen setting. 

Anonymkode: aea8e...301

[AnonymBruker]

Jeg har verken blitt tiltrukket eller fascinert av mine psykologer. Jeg går til psykolog fordi jeg er veldig dårlig. Har såvidt tittet på psykokogen jeg har nå, enda etter ett halvt år.

Anonymkode: c5da8...128

[AnonymBruker]

Jeg har ikke helt kjemi med min psykolog. Min psykolog er yngre enn meg. Og jeg tror egentlig ikke h*n kan så mye om min spesifikke diagnose. 

Likevel hjelper det litt, at noen stiller spørsmålstegn til mine tanker og tolkninger av opplevelser. 

Og på en måte er jeg også glad for at jeg ikke har kjemi med psykologen. Jeg bruker det aktivt som en motivasjon til å bli frisk. Jeg går i behandling hos DPS. Jeg vil bort derfra. Og den eneste måten å komme seg bort er å bli frisk(ere).

Jeg prøver.

Anonymkode: 5ac51...dfc

[Gjest Daryl Dixon]

Det er en kvinne, hun er svært blid og virker litt surrete til tider, men aldri i selve samtalen, da er hun svært fokusert. Akkurat som om hun skifter litt personlighet, det kan nok være litt fasinerende. Og hun kan ha skikkelig svart humor, det liker jeg. Liker henne generelt  godt. Den forrige likte jeg ikke og måtte bytte. 

[AnonymBruker]

Lun tone, smiling og latter i en perfekt mengde, lik humor som meg, opptatt av at jeg skal ta meg selv seriøst (sier strengt ifra når jeg ikke gjør det), virker som hun genuint bryr seg uten å måtte påpeke det, profesjonell, «stresser» meg akkurat nok med å komme meg på beina igjen.

Veldig glad for behandleren min. Hun er ikke veldig varm og kjærlig, men en «perfekt» psykolog i mine øyne.

 

 

Anonymkode: 61f78...49c

[AnonymBruker]

Rolig, analytisk, sympatisk. Hun virker ikke umiddelbart veldig varm, men så begynte jeg heller ikke der for å bli dullet med. 
 

En tidligere psykolog virket deprimert og litt åndsfraværende selv, så da jeg etter noen år ble syk igjen, takket jeg høflig nei til å bli henvist til samme mannen igjen.

Anonymkode: e5ad2...249

[AnonymBruker]

Snakker for sakte, blir gal.  Merker godt at han er tiltrukket av meg. Veldig nylig utdannet og det merkes. Virker som han jobber VELDIG rett ut fra boka og egentlig ikke klarer å høre hva jeg sier. Skal overføres til en annen pga alt dette da. 

Anonymkode: c549a...9ec

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan er din psykolog?  Hva kjennetegner h*n, synes du h*n gjør en god jobb, er det noen ting som fascinerer deg ved vedkommende?

Selv har jeg hengt meg opp i at psykologen min alltid tegner krusseduller på blokka mens han snakker. Virker ubevisst. Han er en mann i 50-årene, veldig hyggelig, har bare gått til ham noen ganger. Virker lovende.

Min tidligere psykolog var nesten for kjekk, det kom litt i veien. Klarte ikke helt å åpne meg for noen jeg ville vært tiltrukket av i en annen setting. 

Anonymkode: aea8e...301

Det er en liten distraksjon å være tiltrukket av behandleren. Fordel er at man ikke skjuler så mye/ gir ekte tanker og åpner seg mer. Ulempen er å spore av fra tema. Uvanlig er det ikke og de fleste takler vel det på en profesjonell måte. Like viktig å kunne takle dette som å kunne takle folks sinne. Og likevel forbli nøytral. Å lære bort følelsesmestring innebærer jo alle følelser, ikke bare et knippe utvalgte. 

Anonymkode: 7a5e7...a7d

[AnonymBruker]

Min behandler er en psykiater, men jeg svarer likevel. Hun er rolig og empatisk, men ikke for empatisk. Hun er ikke typen som sitter og synes synd på meg, noe jeg liker. Hun er opptatt av å forstå meg og mine problemer, få meg til å forstå dem, og ta tak i dem. Så samtalene blir ikke støttesamtaler, men ordentlig psykoterapi. 

Anonymkode: dfc33...d6b

[AnonymBruker]

Min siste behandler var veldig direkte. Ingen dulling og hun gikk ikke rundt grøten. Praktisk dame med fokus på hvordan gjør det beste ut av hverdagen og mestringsstrategier når ting butter imot. Jeg er "ferdig" med å snakke om problemene mine og ønsket selv fokus på å overleve hverdagen, så vi passet som hånd i hanske følte jeg. Hun var ikke den varmeste behandleren jeg har hatt, men jeg følte jeg kunne åpne meg til henne. Jeg har fått en tidligere behandler til å gråte, så jeg vil ikke ha dem for følsomme

 

Anonymkode: 4b9a7...d2b

[AnonymBruker]

Psykologen min var en kjerring som ikke hjalp meg en dritt. Ingenting hun sa noensinne var til noe som helst hjelp for meg, og alt var bare ting jeg allerede hadde tenkt ut selv. Trengte ikke henne til å stille meg dumme spørsmål, sagt i et tonefall som hun trodde hun oppfant kruttet egenhendig hver gang: "Tror du eeeegentlig det?" JA, for svarte, jeg ikke bare tror det, jeg vet det, ellers hadde jeg ikke sittet her! At du spør meg om jeg egentlig tror det, forandrer for faen ikke noenting! Det var hennes innspill liksom. Skulle det liksom forandre noe, gjøre meg bedre på noe vis? Nei.

Sånt tullprat var det eneste hun hadde og komme med hvis vi pratet om meg. Seg selv likte hun veldig godt å prate om. 

Hun brukte noen ganger store deler av timene på å snakke om seg selv, bare tullprat. En gang jeg nevnte for henne at jeg var veldig plaget av gjentatte senebetennelser i skuldre og overarmer, brukte hun så halve timen på å snakke om den ene gangen for mange år siden hun hadde fått senebetennelse i håndleddet sitt fordi hun malte garasjegulvet, og hvor vondt HUN hadde hatt det da. Hallo, gamla, du trenger ikke sitte og fortelle meg i 10 minutter om hvordan du fikk senebetennelse og at det er vondt å ha senebetennelser.... JEG VET! Jeg har hatt det kronisk i begge skuldre i flere ÅR!

Hver eneste gang jeg gikk ut derfra, så tenkte jeg bare Herregud, for en bortkastet tid! og gruet meg allerede til neste kjedelige time.

Gikk dit i omtrent ti måneder (husker ikke hvor ofte det var, men det var en eller to ganger i mnd tror jeg) så sluttet jeg. Det ga meg absolutt ingenting annet enn irritasjon.

Jeg var slutten av i tredveårene da, muligens begynnelsen av førtiårene.

Anonymkode: 8fa9e...140

[Gjest Familytree]

Analytisk og simpatysk, veldig godt. Hun er greit.

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakker for sakte, blir gal.  Merker godt at han er tiltrukket av meg. Veldig nylig utdannet og det merkes. Virker som han jobber VELDIG rett ut fra boka og egentlig ikke klarer å høre hva jeg sier. Skal overføres til en annen pga alt dette da. 

Anonymkode: c549a...9ec

Hvordan merker du at psykologen er tiltrukket av deg?

Anonymkode: c5da8...128

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har verken blitt tiltrukket eller fascinert av mine psykologer. Jeg går til psykolog fordi jeg er veldig dårlig. Har såvidt tittet på psykokogen jeg har nå, enda etter ett halvt år.

Anonymkode: c5da8...128

Er du plaget med mye skam, siden du ikke ser på psykologen din? 

Anonymkode: 27128...fe3

[AnonymBruker]

Hatt tre forskjellige. Dyktige på hver sin måte. Bra mennesker! 

Anonymkode: 6a6fb...dca

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Er du plaget med mye skam, siden du ikke ser på psykologen din? 

Anonymkode: 27128...fe3

 Ikke nødvendigvis skam. Jeg er mest lei meg og deprimert, og ønsker heller ikke å se på psykologen når jeg forteller ting da jeg er redd han ikke reagerer som jeg trenger da er det lettere å unngå å se på han i det hele tatt. Jeg forsvinner også mye inn i meg selv når jeg snakker om traumene og da kan det bli vanskelig å fokusere på noen andre.

Anonymkode: c5da8...128

[AnonymBruker]

Hun er ok. Noen ganger hjelpsom, noen ganger sier hun ting som ikke er hjelpsomme men heller motsatt. Hun avlyser også relativt ofte og glemmer noen ganger å registrere neste avtalte time slik at jeg ikke får beskjed om at hun er borte og derfor møter opp til timen som vanlig. Hun har heller ikke så mye kompetanse på det som er problematikken min. Hun fokuserer mye på at det er vanskelig å få tak på meg og finne ut av hva som ligger bak, da føler jeg meg som en plagsom klient. Hadde kanskje prøvd å bytte men tror ikke det er så enkelt å få plass til noen andre.

Anonymkode: 0c40b...c8f

[AnonymBruker]

Har ei dame i 60 årene. Flink og ser sammenhenger. Kald og ufølsom, noe jeg ikke likte ved henne i starten. Men er egentlig helt greit, for vi jobber bra sammen og det hjelper. 

Anonymkode: cdf0d...977

[Fru2020]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Ikke nødvendigvis skam. Jeg er mest lei meg og deprimert, og ønsker heller ikke å se på psykologen når jeg forteller ting da jeg er redd han ikke reagerer som jeg trenger da er det lettere å unngå å se på han i det hele tatt. Jeg forsvinner også mye inn i meg selv når jeg snakker om traumene og da kan det bli vanskelig å fokusere på noen andre.

Anonymkode: c5da8...128

Akkurat slik har jeg det også. Jeg er mye innlagt i akuttpsykiatrien og møter flust med psykologer. Jeg kjenner aldri noen igjen for jeg har jo aldri sett på dem.

[AnonymBruker]

Går til en psykriater og en psykolog.

Psykriater en er vanvittig dyktig på å holde seg konkret, forklare enkelt og forstå hva jeg trenger, men er også ekstremt ydmyk, snill og hyggelig. Hun tar for seg en og en ting å bygger på litt og litt. Jo mer jeg går til henne, jo mer blir jeg imponert, veldig profesjonelt på en medmenneskelig måte. Hun har aldri sagt noe som ikke er nyttig eller ikke stemmer. De rundt meg ser store forskjeller på meg etter noen få timer hos henne. 

Psykologen er mer "armer og ben", vi snakker løst og fast om alt mulig rart og det er en løs tone, god kjemi og humor, men også alvor. Hun er mega dyktig til å lese meg og forklare hvorfor jeg er slik jeg er på en annen måte enn psykriateren. Kjempe fascinerende og spennende dame og jeg gleder meg masse til å gå til henne. 

Anonymkode: 0745c...a55