Er jeg høysensitiv?

[Gjest Tutte]

På 3.2.2020 den 9.36, AnonymBruker skrev:

Er trebarnsmor med en myk personlighet og egentlig bare snill ifølge vennene mine. Har masse gode venninner og er gift. Helt okei med selvtillit og får gjerne fine kommentarer for utseendet mitt.

Problemet er bare at jeg bor i ei bygd der alle kjenner alle. Merker når jeg leverer barna i bhg, så blir jeg nærtagende og egentlig litt lei meg om jeg ikke blir møtt med et smil av ei mor jeg egentlig godt vet hvem er. 

Har noen gang (heldigvis ikke ofte) merket at enkelte foreldre, bekjente ikke hilser på meg. Hun ene har gherne vært naboen min i flere år. Hun er gift med en jeg har holdt på med tidligere, mulig derdor hun ikke hilser. (Jeg aner ikke!) Da er det kun damer som er problemet, om jeg kan det et problem. Menn hilser som regel alltid. Siden jeg tenker så på dette, så har jeg igrunnen tenkt på om jeg er ekstremt sensitiv til slike ting? Jeg kan gruble over en slik "tullete" ting lenge, hvorfor hilste hun ikke idag? Hvorfor virket hun så sur osv.. 

Jeg er nok egentlig motsatt, er et smilende menneske. Kanskje litt for snill og glad. Mulig det irriterer enkelte andre, men jeg er nå den jeg er. 

Hilsen en " mye mulig" pemenstruell 31åring ..😆😑

Anonymkode: 04707...7f3

Du er nok bare veldig opptatt av hva andre tenker om deg. Er det slik at du smiler og hilser til disse damene og så hilser ikke de tilbake? Eller hilser ikke du heller?

Hvis det er slik at du smiler og hilser uten at de gjør det tilbake, så hadde jeg ihvertfall sluttet med det og tenkt at da får vi la være og hilse da.

[AnonymBruker]

For å være ærlig oppfatter jeg TS sitt innlegg som at hun heller er svært selvopptatt. At alt dreier seg om deg og ditt. Du nevner til og med at du har et greit utseende. Det har da ikke noe med "høysensitiv" å gjøre! Dersom høysensitiv er noe annet enn en tullediagnose, eller et annet ord for å være litt sjenert og utilpass blant folk.

Anonymkode: 61413...485

[AnonymBruker]

Jeg har også lett for å reagere slik. Det har blitt mye bedre ved at jeg prøver å tenke på at jeg analyserer ut i fra de følelsene jeg får, og at jeg ikke er inni hodet til f.eks. den jeg møter som ikke smiler eller hilser. Kanskje er hun/han trøtt, gruer seg til noe, usikker på meg, planlegger dagens gjøremål i hodet osv. Jeg jobber med å ikke gå rett på å tenkte at det handler om meg, for det gjør det sannsynligvis ikke. 

Det er ikke sikkert dette er noe man kan sette en merkelapp på. Jeg har holdt på å hørt på podcasten "Sånn er du" i det siste, hvor ulike kjente personer har tatt personlighetstesten "Big Five". Der samsvarer nok dette med å score høyt på trekket "selvbevissthet". Nå tror ikke jeg at dette nødvendigvis må være et fast personlighetstrekk som man må slite veldig med resten av livet. Jeg tenker, og har erfart, at det også kan handle om ting man har opplevd i livet, og at det er noe man kan jobbe med. Men noen av oss har nok lettere for å reagere på denne måten. 

Anonymkode: 449f1...b10

[Alivamale]

1 time siden, irmelin_ skrev:

Jeg får ikke inntrykk av at du er høysensitiv, ihvertfall ikke slik begrepet vanligvis brukes. Hva legger du i det å være høysensitiv?

Høysensitivitet beskrives ihvertfall slik:

Høysensitive kjennetegnes ved å være mer vare, intuitive og oppmerksomme på ting og situasjoner, om det er stemningen i et rom, hvordan andre egentlig har det, om det er konflikter under overflaten osv.

Høysensitive mennesker blir også lettere overveldet. Når man legger merke til alt som skjer, er det naturlig å bli overstimulert når omgivelsene er for intense, sammensatte eller kaotiske over tid. Det kan gjøre at mange trenger mer alenetid eller hvile.

Fra https://www.hsperson.no/hoysensitivitet/

 

I følge de kriteriene der er også jeg «høysensitiv». Jeg forstår ikke hva poenget er, bortsett fra å få en indre aksept/forståelse av en selv. Resten av verden har intet behov for å vite at jeg eventuelt er «høysensitiv». 

[irmelin_]

1 time siden, Alivamale skrev:

I følge de kriteriene der er også jeg «høysensitiv». Jeg forstår ikke hva poenget er, bortsett fra å få en indre aksept/forståelse av en selv. Resten av verden har intet behov for å vite at jeg eventuelt er «høysensitiv». 

Nei, det kan du si. Men for mange er det å oppnå forståelse for seg selv et viktig poeng også når det kommer til relasjoner. På samme måte som med introvert og ekstrovert.. Det å forstå sin egen personlighet og behov kan gjøre det lettere å formidle og forsvare egne behov til omverdenen.

Synes det er fint om folk slipper å føle at det er noe 'feil' med en, at de har like gyldige personlighetstrekk som personer med behov for masse stimuli.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, irmelin_ skrev:

Nei, det kan du si. Men for mange er det å oppnå forståelse for seg selv et viktig poeng også når det kommer til relasjoner. På samme måte som med introvert og ekstrovert.. Det å forstå sin egen personlighet og behov kan gjøre det lettere å formidle og forsvare egne behov til omverdenen.

Synes det er fint om folk slipper å føle at det er noe 'feil' med en, at de har like gyldige personlighetstrekk som personer med behov for masse stimuli.

Det er jeg helt enig i, men jeg synes det et et problem når ethvert personlighetstrekk skal bli en «unnskyldning» og analyseres i hjel. Man kan tenke på det som en berikelse på sitt vis, ikke en hindring. 
 

Det ene barnet mitt er introvert, sosial og faller nok også innenfor «høysensitiv». Da han var barn, kunne jeg ikke funnet på å definere ham som dét, og jeg forstår spesielt ikke foreldre som utbasunerer at barnet er høysensitivt. Hva så? Barna må hjelpes til å mestre en normal hverdag. Alle andre skal ikke måtte ta hensyn til at Petter blir sliten av høye lyder. Det er kanskje nyttig som en forklaringsmodell, ikke så mye annet.

Anonymkode: 27b55...a94