Bare en statistikk nå, broren min...

[Gjest bare en statistikk nå.]

Broren min tok overdose i okt 2000.

Han var et arbeidsgjern uten like, med svennebrev, sportsinnteressert , syklet trondhjem-oslo, hadde bil, førerkort, leilighet og var helt opphengt i norges historie om krigen og Hitler.

Tror folk at disse er helt hjernedøde og ikke kan bidra med noe så får de tenke en gang til.

Lover og regler og fine institusjoner finnes sikkert det, men hvor.

Broren min ville ha hjelp, jeg fikk den æren av å oppleve at han ville ha hjelp, han ba meg om å kjøre hem til legen, han ville vekk, bort, ha hjelp, ha avrusning.

Vet dere hva som møtte meg.

Legen sendte oss hjem, kunne ikke gjøre noe også var det visst ikke et pluss at min bror som var narkoman var full av dop.

Har dere hørt noe så idiotisk.

Man må visst være ren for å komme inn på avrusning.

Det ble for tøft for meg å ha ham her, ikke fordi jeg ikke var glad i ham, men jeg hadde barn som var små og en narkoman i stor ubalanse.

Så jeg kontaktet sosialkontoret fordi de har jo en sånn avdeling for rusmiddelbrukere.

Der ble jeg møtt med stor forståelse og de skulle selvfølgelig hjelpe.

Jeg følte meg lettet, nå skulle vi få hjelp.

Ingenting skjedde, det gikk 3 uker og broren min hadde blandet narkotika og alkohol og overfalt meg.

Politiet kom inn i bildet og ville slenge ham på gata i november, men herregud nei, nei,nei.

Han var broren min, han mente det ikke, det var dopet som styrte.

Jeg fikk politiet til å kontakte sosialsjefen på en lørdag og det ble ordnet et hospits.

Han ble fraktet dit.

Dette var lørdag og mandag ringte jeg ville fortelle dette til sosialkontoret.

Men det var ikke noe vits, det visste de allerede.

Hvorfor ga de blaffen da.

De som var så flinke.

Og nå ble det jo fart i sakene , nå skulle de hjelpe.

De plasserte ham i et 2 etasjes narkohus på Jæren, noen kilometer fra meg.

Dette er profesjonellt ikke sant.

Jeg ba om hjelp av det offentlige og se hva de gjorde.

Det å være narkoman er en sykdom på lik linje med pillemisbruk og alkoholmisbruk.

Dette var som å sette bukken til havresekken.

Etter 9 dager ringte broren min og ba om unnskyldning, jeg tvilte aldri på at han var lei seg. Aldri.

Når skal det hjelpes blandt de narkomane.

Den profesjonelle hjelpen kom for sent.

Men hvis dette er profesjonellt, så har vel ikke de nåværende narkomane en sjanse.

Disse menneskene er som oss, fulle av drømmer, tanker, følelser, innteligente, skoleflinke, har utdannelse, men uansett så er de et liv og det må man ta vare på.

Jeg mista broren min og jeg savner ham så fryktelig.

Man snakker om eller hører om statistikker hver dag, broren mn ble et nummer fordi det nettopp ikke finnes hjelp.

Jeg glemmer aldri deg lillebror.

Folk sier at det ikke går ann å hjelpe folk som ikke vil selv, men hva om når personen vil da og det ikke finnes annet enn dette jeg opplevde.

Tenk så mange flotte mennesker som dør fordi de ikke får hjelp, tenk så mye de kunne ha bidratt med bare de fikk hjelp.

Ja det vil sikkert koste mange hundre millioner, men har vi råd til ikke å hjelpe og samtidig være overrasket over at det hvert år dør 300 personer av overdoser her i lille norge?

Dette er ikke bra nok.

Jeg mista broren min, og det var en for mye.

Denne måten å dø på er så unødvendig og fæl, skulle ønske at nettopp disse menneskene ble satset på slik at de kan oppleve at livet faktisk er lverdt å leve.

Jeg glemmer deg aldri Arnfinn-ALDRI. :cry:

[Henna]

Kan vel ikke akkurat komme med de rette ordene i denne situasjonen. Finnes kanskje ikke de rette ordene når noe slikt skjer...

Føler virkelig med deg!

Har selv vært i samme situasjon som deg. Mistet noen som betydde uendelig mye for meg - pågrunn av noe så meningsløst som rus.

Det er vondt og det er vanskelig å akseptere at det var på den måten det skulle ende.

Men du skal ha det at du PRØVDE. Og du var der for ham og viste ham at du var glad i ham - uansett. Det er antagelig ikke stort mer du kunne gjort. Ihvertfall ikke bebreid deg selv. Det som er idag er at dette problemet har blitt så stort, omhandler så altfor mange mennesker, at det ikke er ressurser nok for å hjelpe. Helt forferdelig - og så urettferdig!

Hold fast på de gode minnene! Det holder meg oppe

[Bettie]

Det var en trist historie du fortalte.

Og jeg er redd for at du ikke er den eneste som kan fortelle slike historier, og det er jo slett ingen trøst - det gjør det bare mer fortvilet.

[Gjest Hege]

Trist historie dette Desverre ikke enestående. Jeg er enig i at hjelpetiltak her er mangelfulle. Det ser i mange tilfeller ut som om det offentlige rett og slett har gitt opp. Er det slik? Jeg sier som innsenderen: Har vi råd til å ikke hjelpe?

[Gjest eminel]

Nei, hva skal jeg si?? Forferdelig tragedie det der... :cry: Fetteren min har også vært narkoman i flere år, men han klarte seg. Nå har han vært rusfri lenge og blitt regissør... Utrolig trist om jeg hadde mistet han.

Jeg delte forresten hybel med ei jente som var narkoman. Vi var tilsammen 4 ungdommer til sammen som hadde hver sitt soverom i en stor leilighet. Vi kjente hun ikke før hun flyttet inn, og synes hun virket hyggelig og grei, trengte virkelig noen flere til å bo der, hvis ikke så måtte vi betale dyrere leie. Det gikk ca. en uke før vi oppdaget at hun brukte dop. Hun så konstant trøtt ut, var arbeidsledig, og vi fant ut at hun dopet seg. Hun tok med seg mange kamerater hjem til oss, til alle tider på døgnet og de laget bråk midt på natta når vi skulle tidlig opp på jobb og skole dagen etterpå.

Vi ga henne en advarsel for dette kunne ikke fortsette. Vi hadde ikke en gang lås på soveromsdørene våres. Kjæresten hennes kom og betrodde seg til en av oss at han hadde gjort flere innbrudd :o Derfor var det ganske skremmende å ha de i hus. Etter noen uker hadde vi rett og slett ikke noe valg. Vi måtte be henne om å flytte. Hun fikk derfor en måned på seg... Hva annet skulle vi gjort?! Jeg følte meg lite trygg med huset fullt av narkomaner...

Dopet eller ikke, de bør bli innlagt til avrusning!!! Det er ikke vanskelig å se at disse menneskene trenger hjelp. Altfor mange sjebner ender på samme måte som broren din sin...