Sønnen min kalte stefaren pappa

[AnonymBruker]

Mannen min døde da sønnen vår var 6 mnd, dødsfallet var brått og uventet - og umenneskelig vondt. Jeg fikk store problemer i etterkant, men takket være venner, familie, fastlege og en alle tiders psykolog kom jeg meg videre i livet. Sønnen min er nå 6 år, og jeg har møtt en ny fantastisk mann som akkurat har flyttet inn. Vi har vært sammen 3 år og har tatt ting veldig sakte både av hensyn til gutten og til meg - som fortsatt periodevis føler jeg er utro mot min avdøde mann.. 

Anyway, min nye samboer er fantastisk flink med min sønn. Han er en sårt trengt farsfigur, samtidig som han på ingen måte prøver å ta plassen til min avdøde mann. Han har alltid taklet tema og spørsmål barnet har hatt om sin pappa svært fint, han har stor forståelse for guttens følelser og også mine. Altså en fantastisk mann 💕 

Her en dag skjedde det altså at guttungen kalte nye samboer pappa. Det burde jo være koselig det, men jeg kjente det knøt seg i magen og jeg ble kjempe lei meg.. Jeg har jobbet så hardt for at sønnen min skal få et forhold til faren selv om han er død - vi har sett på bilder, fortalt historier, og ikke minst har vi tett kontakt med barnets farmor, farfar, tanter og onkler på den siden for at barnet skal føle tilknytning til dem og dermed kanskje pappaen sin. Det var utrolig sårt å høre han si det ordet til nye samboer, jeg er ennå litt nedfor pga det  

Samtidig vil jeg ikke rette på barnet heller, min nye samboer er jo den eneste «faren» barnet husker. Det er jo i grunn naturlig at han kaller han det. Samtidig er det jo bare et ord, et kallenavn på en måte. Men det gjorde så vondt, følte min avdøde mann ble glemt i en ny hverdag liksom  Samtidig er jo gutten veldig interessert i pappaen sin, stiller ofte spørsmål og kommenterer. Men det blir sjeldnere og sjeldnere. 

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget - måtte bare lufte tankene! 

Anonymkode: 214c8...300

[AnonymBruker]

Han får en farsrolle, så det er ikke unaturlig at han til slutt kalles pappa. Det er heller ikke et svik mot han som er død, men for et barn er det umulig å få et far/sønn forhold til noen som ikke lever. 

Anonymkode: 2399f...bf3

[AnonymBruker]

Jeg vokte opp med både Pappa (min mors nye mann og den eneste faren jeg kjente), og Pappa Espen (min biologiske far, som døde før jeg fylte ett år). Vi har alltid snakket om Pappa Espen, besøkt graven hans, snakket om det i meg som jeg tydelig har arvet fra ham (utseende, interesser, evner, uvaner ..) og  jeg har god kontakt med besteforeldrene (foreldrene til Espen) og det har for meg vært veldig fint.

 

Anonymkode: 69ec0...0b0

[Fireflies]

Husk at sønnen din kommer aldri til å kunne huske sin far siden han var så liten når han døde. Det viktigste du kan gjøre er å gi han gode minner og la han bli kjent med faren sin, og holde kontakten med hans familie og foreldre hvis de lever.

Det er veldig fint at sønnen din har en i livet han kan kalle pappa. Savn etter en mor eller far er alltid vanskelig å bære, og det å kunne minske det savnet er en fin ting.

Forstår det er sårt, men tror du ikke din avdøde mann også ville satt pris på at sønnen hans har en som gjør de tingene han ville gjort hvis han var i live?

[Strange Doll]

Skjønner veldig godt at det er sårt, men jeg tenker at det er utrolig flott at din sønn har et så godt forhold og tillit til stefar at det er naturlig for han å kalle han pappa  hans far vil jo huskes uansett og dere kan jo fortsette som du har gjort for å minnes han  

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mannen min døde da sønnen vår var 6 mnd, dødsfallet var brått og uventet - og umenneskelig vondt. Jeg fikk store problemer i etterkant, men takket være venner, familie, fastlege og en alle tiders psykolog kom jeg meg videre i livet. Sønnen min er nå 6 år, og jeg har møtt en ny fantastisk mann som akkurat har flyttet inn. Vi har vært sammen 3 år og har tatt ting veldig sakte både av hensyn til gutten og til meg - som fortsatt periodevis føler jeg er utro mot min avdøde mann.. 

Anyway, min nye samboer er fantastisk flink med min sønn. Han er en sårt trengt farsfigur, samtidig som han på ingen måte prøver å ta plassen til min avdøde mann. Han har alltid taklet tema og spørsmål barnet har hatt om sin pappa svært fint, han har stor forståelse for guttens følelser og også mine. Altså en fantastisk mann 💕 

Her en dag skjedde det altså at guttungen kalte nye samboer pappa. Det burde jo være koselig det, men jeg kjente det knøt seg i magen og jeg ble kjempe lei meg.. Jeg har jobbet så hardt for at sønnen min skal få et forhold til faren selv om han er død - vi har sett på bilder, fortalt historier, og ikke minst har vi tett kontakt med barnets farmor, farfar, tanter og onkler på den siden for at barnet skal føle tilknytning til dem og dermed kanskje pappaen sin. Det var utrolig sårt å høre han si det ordet til nye samboer, jeg er ennå litt nedfor pga det  

Samtidig vil jeg ikke rette på barnet heller, min nye samboer er jo den eneste «faren» barnet husker. Det er jo i grunn naturlig at han kaller han det. Samtidig er det jo bare et ord, et kallenavn på en måte. Men det gjorde så vondt, følte min avdøde mann ble glemt i en ny hverdag liksom  Samtidig er jo gutten veldig interessert i pappaen sin, stiller ofte spørsmål og kommenterer. Men det blir sjeldnere og sjeldnere. 

Huff, vet ikke hva jeg vil med dette innlegget - måtte bare lufte tankene! 

Anonymkode: 214c8...300

Din sambo er sosial far.

Jeg og er enke og mine eldste sier pappa om sin bio far og faderen om sin stefar ute og faderen og navnet hjemme. (Felles barn kaller han pappa/ved navn)

Anonymkode: 11b08...ab5

[C8H10N4O2]

En treåring sa til meg en gang "Jeg har to Pappa jeg!" Det var da snakk om biologisk far som bodde langt unna, og hadde sporadisk, men kjærlig kontakt med barnet. Og så var det mor sin samboer. Jeg synes dette var fint jeg. Barnet så på begge disse mennene i livet sitt som pappa.

[AnonymBruker]

Litt annerledes situasjon, men dette er sett fra barnet sitt synspunkt.

Vi har også mistet en mamma i vår familie, sønnen hennes var åtte år da hun døde.

Han har kalt meg mamma i situasjoner hvor han har "trengt" en mamma, i stedet for å forklare til alle at moren hans er død. Hun døde også under litt ekstra tragiske omstendigheter. Han ville være som de andre, og ville heller ikke at noen skulle synes synd på ham pga dette, i hvert fall ikke i situasjoner hvor han var på skolen, med kompiser osv. 

Da han begynte på ungdomsskolen, trodde alle at han hadde en mamma og han slapp nysgjerrige spørsmål om moren hans. 

For ham ble det enklest sånn. Og nå, 15 år etter hun døde, kaller han meg fortsatt mamma når det passer ❤️  For et barn kan det bli stressende og kjedelig om han hele tiden må forklare at pappa er død. 

 

Anonymkode: 587af...059

[EvaLena]

Syns det høres koselig ut jeg 😊

 

[AnonymBruker]

Skjønner at det litt vondt for deg men det er sikkert litt godt for barnet igjen. At han og har en pappa også. Har selv en fraværende far, det va vondt i barndommen å ikke kun ha en pappa som de andre barna. 

Anonymkode: a9560...369

[AnonymBruker]

Jeg skjønner godt at du synes dette er vondt, TS. 

Klarer du å se på det som at han har to papper? En som skapte ham i kjærlighet sammen med deg, og en som ivaretar ham som pappa fordi hans biologiske pappa er død?

Det betyr jo ikke at pappa'n er glemt eller ikke betyr noe. Det betyr bare at livet går videre, dere har gått videre, og at hjertet kan romme flere mennesker enn man aner. For det er plass til to pappaer i hjertet når det trengs. 

Anonymkode: 2b295...4b6

[Silva Pluvialis]

Jeg tenker at det er naturlig at barnet kaller stefar for pappa. Det er jo pappaen for barnet som ikke husker noe annet. 

[milla80]

Synes det er kjempekoselig at din sønn kaller han for pappa ,det betyr jo at han gjør en ordentlig god jobb med å være stepappa og det er jo ikke en dårlig ting spør du meg 😊 skjønner jo at du skriver du synes det er sårt med tanke på den "ordentlige" pappaen ,men hadde mere tenkt at din sønn er 6 år og lever i nuet , han gjør det ikke for å såre deg , virker bare som han er veldig glad i stepappaen sin 😊 Det betyr ikke at han har glemt hvem som er hans ordentlige pappa ❤️

[AnonymBruker]

Fosterbarnet vårt forklarte oss at da han ville kalla fosterfar pappa var der fordi han ønsker og bruke ordet «pappa». Det å få si pappa til noen du har i hverdagen. Han sa også såklart pappa til sin biologiske pappa som i dette tilfelle ikle var død. Men likevel dette med å få bruke ordet i hverdagen ❤️

Anonymkode: 00881...5d5

[AnonymBruker]

Du kan nok ikke forvente at sønnen din skal ha like nært forhold til sin far som du hadde, og på en måte er det bra at når det verste skjedde, så var det på et punkt i livet der sønnen din slipper å gå hele livet der han sørger over en far han var nær med. Så istdetfor for å bli lei deg, tenker jeg du burde tenke at sønnen din på en måte er heldig som ble spart det tapet du opplevde tidlig i livet, og være glad for at han vokser opp med en annen trygg mannsperson

Det virker som om denne sorgen handler mer om ditt savn av din avdøde partner, og at du føler du mister mer av han. Men sorgen og minnene er din byrde å bære- ikke din sønns. 

Anonymkode: c2ca4...bec

[AnonymBruker]

Du mener selv at du ikke kan korrigere sønnen, men om det føles riktig, så gjør for all del dét. Vil si dess før, jo bedre. Det som er viktig er hvordan. 

Ta den praten først som sist i samråd med samboeren din ❤️ Barn tilpasser seg i racerfart i den alderen, så finn en løsning/benevnelse som passer dere alle. 

Anonymkode: 7f8b9...5fc

[AnonymBruker]

Jeg forstår det kan føles sårt, men pappaen hans vil alltid være pappaen hans, uansett!

At sønnen din nå kaller samboeren din for pappa, tenker jeg er et uttrykk for hva sønnen din har behov for. En pappa! 
Vi voksne burde ikke diktere hva barna skal kalle bonusforeldre/fosterforeldre el, det er barna som gir uttrykk for hva de har behov for... Enten de vil bruke pappa, navnet deres eller andre ting.

Så heldig sønnen din er som har en mann i livet han føler seg så trygg på at han kaller han pappa! ❤️

Anonymkode: 901b8...36f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du mener selv at du ikke kan korrigere sønnen, men om det føles riktig, så gjør for all del dét. Vil si dess før, jo bedre. Det som er viktig er hvordan. 

Ta den praten først som sist i samråd med samboeren din ❤️ Barn tilpasser seg i racerfart i den alderen, så finn en løsning/benevnelse som passer dere alle. 

Anonymkode: 7f8b9...5fc

Jeg synes ikke man skal korrigere barn som eventuelt kaller bonusforeldre for mamma/pappa.. Eller ved navn el. Jeg tenker dette er noe barna bør få styre selv! Tenker det kan oppleves som en avvisning å få vite at «nei, du kan ikke kalle han pappa - fordi det synes jeg er så vanskelig»...

Anonymkode: 901b8...36f