13år,7mnd gift og nå pause??

[AnonymBruker]

Hei. Skriver i full desperasjon. Min kone sier hun trenger pause, for å finne seg selv. Hun sliter med lavt selvbilde og er tydelig deprimert og utbrent, fått henvisninig til psykolog, men alt går så treigt. Hun sier hu vil jobbe for å få oss sammen, men jeg ser bare at hun vil flytte ut og det nå! Virker nesten som hun ikke klarer å være lei seg, set bort i fra når vi snakker om hennes selvbilde eller det hun har oppnådd. Hu var å så på leilighet i går. Bomben ble sluppet på søndag. Vi giftet oss for 7mnd siden liksom. Hvor har hun blitt av? Jeg ser på meg selv som den beste man, og jeg ønsker sker å være det.hun sier selv at hun ikke fortjener meg. Jeg er så trist og klarer ikke å gi slipp på henne i sofaen. Vi krangler aldri. Men vi har hatt et veldig hektisk år begge to. Har forsøkt å få henne med på en tur, ut og reise, bare vi to.  Så hun får roet ned og tatt besluttningen når hun er opplagt og har energi. Men hun makter ikke. Jeg klarer ikke å være på jobb, klarer ikke å snakke med noen, braser ut i gråt. Oppi alt har vi en fantastisk jente i lag som er minst like følsom som meg. Hu er 11 år. Hvordan skal vi forklare det til barnet, hvordan vinner jeg henne tilbake? Hvor lenge er en pause? For det kan ikke hun svare meg på. Verden min raser nå... 

Anonymkode: dce67...96f

[AnonymBruker]

Det er slutt mellom dere. Ingen vet om dere blir sammen igjen. Til barnet kan dere fortelle at mamma og pappa skal bo fra hverandre en stund og at mamma har fått en sykdom på følelsene sine  Fokuser på barnet ditt og at ditt barns mor får psykisk helsehjelp. Hva som skjer på sikt vet ingen.

Om du vil kan du sette ei grense for deg sjøl hvor lenge du kan gå uten svar. 

Anonymkode: c4b30...408

[Softstatic]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Skriver i full desperasjon. Min kone sier hun trenger pause, for å finne seg selv. Hun sliter med lavt selvbilde og er tydelig deprimert og utbrent, fått henvisninig til psykolog, men alt går så treigt. Hun sier hu vil jobbe for å få oss sammen, men jeg ser bare at hun vil flytte ut og det nå! Virker nesten som hun ikke klarer å være lei seg, set bort i fra når vi snakker om hennes selvbilde eller det hun har oppnådd. Hu var å så på leilighet i går. Bomben ble sluppet på søndag. Vi giftet oss for 7mnd siden liksom. Hvor har hun blitt av? Jeg ser på meg selv som den beste man, og jeg ønsker sker å være det.hun sier selv at hun ikke fortjener meg. Jeg er så trist og klarer ikke å gi slipp på henne i sofaen. Vi krangler aldri. Men vi har hatt et veldig hektisk år begge to. Har forsøkt å få henne med på en tur, ut og reise, bare vi to.  Så hun får roet ned og tatt besluttningen når hun er opplagt og har energi. Men hun makter ikke. Jeg klarer ikke å være på jobb, klarer ikke å snakke med noen, braser ut i gråt. Oppi alt har vi en fantastisk jente i lag som er minst like følsom som meg. Hu er 11 år. Hvordan skal vi forklare det til barnet, hvordan vinner jeg henne tilbake? Hvor lenge er en pause? For det kan ikke hun svare meg på. Verden min raser nå... 

Anonymkode: dce67...96f

Dette hørtes fryktelig vanskelig ut, føler virkelig med deg. Dere burde jo komme dere i terapi sammen fort som fy, Familievernkontoret er et greit sted å starte.

Jeg reagerer litt på at det haster sånn for henne å komme seg ut — kan hun ha truffet noen mens dere begge hadde det hektisk? 

[AnonymBruker]

Utbrent og depresjon, det er tøft (har vært der) og man klarer liksom ikke å føle noe særlig annet enn tomhet og tristhet. Jeg også fikk en slags panikk i forhold til at min partner trengte meg, mens jeg hadde ingenting å gi. Jeg ville helst bare være alene. 

Vi kom oss gjennom dette ved at min partner forsto at jeg ikke hadde noe å gi, og derfor ikke krevde noe av meg. Han tilbød meg armkroken, og lot meg sitte taus der. Jeg vet at det var en vond tid for ham også, men hadde han krevet samtaler om meg og ham, gitt uttrykk for sine behov for å få høre at jeg elsket ham ennå, krevd svar i forhold til hvor VI sto og var på vei, så hadde jeg nok trukket meg bort. Det er ikke kapasitet til å ta stilling til slikt når man er deprimert og utbrent. 

Han gjorde helt rett i å ikke ta noe av dette der og da, men bare være trygt tilstede. Være armkroken jeg følte som trygg. 

Det er nok en vanskelig situasjon å være partner i. Jeg ble utbrent og deprimert etter snikende fysisk sykdom, hvor jeg så lenge ikke forsto at jeg var fysisk syk at jeg presset meg for hardt for lenge. Det var kanskje en fordel for ham i forhold til å forholde seg klokt til at jeg ble utbrent og deprimert, dette at han også visste at kroppen min hadde vært gjennom en så stor påkjenning at han ikke kunne kreve stort. Fysisk sykdom forstås ofte bedre enn psykisk sykdom. 

Uansett, han "vant meg tilbake" ved å være trygg og forståelsesfull. Satte sine behov for samtaler og bekreftelse til side, og bare VAR der. Trygg. Dro lasset alene så lenge det var nødvendig, og ga meg tid og ro. 

Jeg elsker ham enda høyere nå i ettertid, fordi han var så forståelsesfull den tiden der jeg ikke hadde noe å gi. At han satte mine behov over sine. 

Det overrasket meg faktisk at han evnet å gjøre det. Han har gjennom vårt forhold oftere vært ubetenksom egoistisk enn veldig omtenksom, men da det gjaldt som mest ble han min trygge klippe. 

Du skriver at du er veldig følsom, og det er antagelig en utfordring for dere nå. Om du vektlegger dine følelser og behov, og gir tydelig utrykk for at du er usikker og trenger bekreftelse fra henne, så krever du noe hun antagelig ikke kan gi akkurat nå. Da forstår jeg at hun føler det så belastende at hun føler for å flykte. 

Uansett hvor følsom du er er dette en tid der du bør sette hennes behov over dine. Gi henne tid og ro. 

Dette varer ikke evig. Hun er syk nå. Når hun er frisk igjen kan du få ditt. Akkurat nå bør du bare anerkjenne at hun er syk, og dine behov bør stå på vent til hun er frisk. 

Anonymkode: e30cf...7c5

[Jegmegogbarnet]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Utbrent og depresjon, det er tøft (har vært der) og man klarer liksom ikke å føle noe særlig annet enn tomhet og tristhet. Jeg også fikk en slags panikk i forhold til at min partner trengte meg, mens jeg hadde ingenting å gi. Jeg ville helst bare være alene. 

Vi kom oss gjennom dette ved at min partner forsto at jeg ikke hadde noe å gi, og derfor ikke krevde noe av meg. Han tilbød meg armkroken, og lot meg sitte taus der. Jeg vet at det var en vond tid for ham også, men hadde han krevet samtaler om meg og ham, gitt uttrykk for sine behov for å få høre at jeg elsket ham ennå, krevd svar i forhold til hvor VI sto og var på vei, så hadde jeg nok trukket meg bort. Det er ikke kapasitet til å ta stilling til slikt når man er deprimert og utbrent. 

Han gjorde helt rett i å ikke ta noe av dette der og da, men bare være trygt tilstede. Være armkroken jeg følte som trygg. 

Det er nok en vanskelig situasjon å være partner i. Jeg ble utbrent og deprimert etter snikende fysisk sykdom, hvor jeg så lenge ikke forsto at jeg var fysisk syk at jeg presset meg for hardt for lenge. Det var kanskje en fordel for ham i forhold til å forholde seg klokt til at jeg ble utbrent og deprimert, dette at han også visste at kroppen min hadde vært gjennom en så stor påkjenning at han ikke kunne kreve stort. Fysisk sykdom forstås ofte bedre enn psykisk sykdom. 

Uansett, han "vant meg tilbake" ved å være trygg og forståelsesfull. Satte sine behov for samtaler og bekreftelse til side, og bare VAR der. Trygg. Dro lasset alene så lenge det var nødvendig, og ga meg tid og ro. 

Jeg elsker ham enda høyere nå i ettertid, fordi han var så forståelsesfull den tiden der jeg ikke hadde noe å gi. At han satte mine behov over sine. 

Det overrasket meg faktisk at han evnet å gjøre det. Han har gjennom vårt forhold oftere vært ubetenksom egoistisk enn veldig omtenksom, men da det gjaldt som mest ble han min trygge klippe. 

Du skriver at du er veldig følsom, og det er antagelig en utfordring for dere nå. Om du vektlegger dine følelser og behov, og gir tydelig utrykk for at du er usikker og trenger bekreftelse fra henne, så krever du noe hun antagelig ikke kan gi akkurat nå. Da forstår jeg at hun føler det så belastende at hun føler for å flykte. 

Uansett hvor følsom du er er dette en tid der du bør sette hennes behov over dine. Gi henne tid og ro. 

Dette varer ikke evig. Hun er syk nå. Når hun er frisk igjen kan du få ditt. Akkurat nå bør du bare anerkjenne at hun er syk, og dine behov bør stå på vent til hun er frisk. 

Anonymkode: e30cf...7c5

Det var et kjempe varmt svar. Og det er akkurat din historie jeg håper skal skje med oss. Jeg har sakt til henne at jeg kan akseptere null fra hu. Bare hu er her, slik at vi slipper å informere barnet og belaste det mer en nødvendig. Og at jeg får vært den personen jeg er. ironisk nok ringte nabojenta (besteveninnen til vårt barn) henne nå nettopp, hun bor til pappan sin annen vær uke, hu fortalte pappa skulle ikke bo med"stemor" lengre at han skulle flytte. Så nu har hu ikke bestevennen i nabolaget lengre heller. Startet i ny jobb på mandag, leder for dobelt så mange ansatte. Ansatte som har hatt det vanskelig. Lei meg for det også, sjefen min har gitt meg 14dager på å komme meg. Jeg føler meg egoistisk for at jeg har så lett for å vise følelsene mine, men det er så tunkt å holde igjen. Vi har sikkert snakket i 15 timer siden mandag. Vær så snill og vekk meg fra marerittet. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Daisy_B skrev:

Dette hørtes fryktelig vanskelig ut, føler virkelig med deg. Dere burde jo komme dere i terapi sammen fort som fy, Familievernkontoret er et greit sted å starte.

Jeg reagerer litt på at det haster sånn for henne å komme seg ut — kan hun ha truffet noen mens dere begge hadde det hektisk? 

Hun er ganske overbevisende i sin tale, men hun jobber med 50 mannfolk, snapper hele dagen med andre, tidligere har hun faktisk sendt nakenbilder til andre. Hun sier selv det er fordi hun lengter etter en hvis aksept. Men hun hører det 100 ganger i løpet av dagen av meg eller komentarer på Instagram. Innser ikke selv at hun er fantastisk vakker. Men det er hun!! 

Anonymkode: dce67...96f

[AnonymBruker]

Hun elsker deg ikke, det er bare tomme ord hun kommer med. 

Anonymkode: a9f18...eb1

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette varer ikke evig. Hun er syk nå. Når hun er frisk igjen kan du få ditt. Akkurat nå bør du bare anerkjenne at hun er syk, og dine behov bør stå på vent til hun er frisk. 

Anonymkode: e30cf...7c5

Det kan ta lang tid. Noen blir aldri den samme, men får en varig psykiske knekk. 

Det er ingen garantier for at hun ønsker forholdet når hun eventuelt blir bedre, eller klarer å være i det eller noe forhold. 

Ts bør sørge for å ivareta sine behov utenfor forholdet. Spesielt siden det er et barn som trenger ham. 

Anonymkode: c4b30...408

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun elsker deg ikke, det er bare tomme ord hun kommer med. 

Anonymkode: a9f18...eb1

Jeg håper du tar feil. vi har hatt mange gode stunder. Vi har opplevet mye sammen det siste året også, bare at hun klarer ikke å se det. I kveld feks, lå hun ved min side i sofaen, litt dulling, vi trøste spiste litt pottis og smågodt, hun nusser meg, klemmer meg, smiler å ser ut til å ha det godt, inviterer meg til å spoone når vi legger oss, det gjør vi vær eneste natt. Snakket med mamma i går kveld, hun skjønner det ikke, vi er som to turtelduer å det ser de andre også.  Men det daglige rotet kommer å tar oss, vi makter ikke mer. Vi finner ikke på noe, slitne begge to. Hun har hest, etter jobb har hun ca 3 timers arbeid før hun kan slappe av, har store ambisjoner om å komme frem og opp med idretten men lykkes ikke helt. Da hesten har sine begrensninger. Jeg er der og hjelper til en gang i blandt, spesielt helger, men jeg må også sørge for at barnet får middag og at hun har noen hjemme. Når vi drar på tur er vi lykkelige, da kommer det også mange selfier av oss i galleriet. Hun sier rett som det er at hun er glad i meg, vi hadde skikkelig lykkerus ca i oktober. Vi sa begge to at vi har det kjempe bra i lag. Vi har god seks, hun har vært ivrig i å finne hva jeg vil ha i sengen, kjøpt masse leketøy som vi har hatt det morsomt med. Som kone å mann kan man vell ilke forvente at alt er roserødt hele tiden heller? Men vi har altid vært for dårlig til å ta initiativ i til oss. Det daglige stresset kommer i veien. 

Anonymkode: dce67...96f

[AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av at du (bevisst eller ubevisst) prøver å bruke datteren deres som brekkstang her. At dere må holde sammen på grunn av ho, og du framstiller det litt som du er den «gode» foreldreren som vil gjøre alt for datteren deres, mens mor «skaper belastninger» for barnet. Det synes jeg er dårlig gjort. Folk skiller seg, og selv om det kan være tøft for et barn - så er det ikke mindre tøft at en forelder har det vondt. Man kan ikke tvinge folk til å være i et forhold med en, selv om man har barn. Det må være vondt å se mor slik for datteren deres også! 

Hun høres jo ut som hun sliter veldig. Det er umulig å si om hun vil lettere bli frisk uten deg eller med deg. Men det er tross alt hennes valg. 

Du skriver som om du har fasiten på alt i deres forhold. «Når vi er på tur er vi lykkelige», «vi er som to turtelduer, og det ser alle», «jeg ser på meg selv som den beste mann» og slike ting. Du trekker fram gale ting hun har gjort (det med nakenbildene og at hun jobber sammen med menn), mens du bare er snill og god, krever ingenting og tenker bare på datteren deres sitt beste. Lurer på om din kones versjon er lik... 

Anonymkode: fc870...c6c

[AnonymBruker]

Min kjæreste og samboer gjennom mange år sliter psykisk. Hun har vært tidvis deprimert og nedstemt lenge. Det er en sorg som hun ikke har klart å bearbeide. 

Selvom sorgen hennes er forståelig er det over så lang tid utrolig vanskelig å leve med. Jeg sliter med å finne en balanse. Hun trekker seg vekk fra meg og jeg overkompenserer med å være en mer oppmerksom kjæreste enn ellers. Dette blir også feil - jeg gjør meg selv sårbar og hun minnes bare på alt hun ikke er i stand til å gi tilbake.

I tillegg blir jeg frustrert. Vi er veldig ulike når det kommer til å håndtere følelser. Jeg søker hjelp utenfra, men hun trekker seg vekk. Hun er ikke interessert i å søke hjelp, men hun har i det minste begynt å lese noen bøker relatert til egne problemer.

Hun gjorde det slutt med meg for et par dager siden, men vi er enige om å gi oss et siste forsøk. Avtalen vår er at hun får deale med egen tristhet mens jeg fokuserer mer på meg selv. Jeg kan være der for henne, som en stille trygghet, og akseptere at jeg ikke kan kreve noe av henne fremover. I retur skal vi derimot samarbeide om å ha det fint og unngå tunge samtaler som tar oss tilbake til håpløshet og fortvilelse.

Jeg vet ikke om mine tips kan hjelpe deg, men jeg har iallfall innsett at det viktigste er å bare være der. Ikke kreve eller bli usikker og heller være flink til å ta vare på seg selv. 

Samtidig er det lite å gjøre. Hvis hun har bestemt seg for å flytte kan du ikke hindre henne selvom det utenfra virker som et dårlig valg. Til syvende og sist kan hun ikke gjøre annet enn å gjøre det hun mener er riktig for henne akkurat nå. Du derimot får tenke igjennom hva du kan tilby som kanskje vil gjøre at hun gir dere et forsøk til. Hvis ikke kan du ikke annet enn å akseptere hva som skjer, selvom det er ekstremt trist. 

Anonymkode: 2a7a5...fa9

[Gjest CamillaCollett]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Skriver i full desperasjon. Min kone sier hun trenger pause, for å finne seg selv. Hun sliter med lavt selvbilde og er tydelig deprimert og utbrent, fått henvisninig til psykolog, men alt går så treigt. Hun sier hu vil jobbe for å få oss sammen, men jeg ser bare at hun vil flytte ut og det nå! Virker nesten som hun ikke klarer å være lei seg, set bort i fra når vi snakker om hennes selvbilde eller det hun har oppnådd. Hu var å så på leilighet i går. Bomben ble sluppet på søndag. Vi giftet oss for 7mnd siden liksom. Hvor har hun blitt av? Jeg ser på meg selv som den beste man, og jeg ønsker sker å være det.hun sier selv at hun ikke fortjener meg. Jeg er så trist og klarer ikke å gi slipp på henne i sofaen. Vi krangler aldri. Men vi har hatt et veldig hektisk år begge to. Har forsøkt å få henne med på en tur, ut og reise, bare vi to.  Så hun får roet ned og tatt besluttningen når hun er opplagt og har energi. Men hun makter ikke. Jeg klarer ikke å være på jobb, klarer ikke å snakke med noen, braser ut i gråt. Oppi alt har vi en fantastisk jente i lag som er minst like følsom som meg. Hu er 11 år. Hvordan skal vi forklare det til barnet, hvordan vinner jeg henne tilbake? Hvor lenge er en pause? For det kan ikke hun svare meg på. Verden min raser nå... 

Anonymkode: dce67...96f

Hei TS. 

Jeg tenker flere ting når jeg leser innlegget ditt:

- Tittelen din sier at det er uvirkelig for deg at det går mot pause når dere har vært sammen i så mange år. Dette har jeg hørt mange, mange menn si før. De tror at det at et forhold har vart lenge er en slags garanti for at det aldri vil ta slutt. Men forhold kan to slutt etter 1, 2, 5, 10 - og 30 år. Man er aldri der at kan være sikker på at et forhold varer livet ut. Det er farlig å føle seg sikker på det, for det gjør at man slapper for mye av. For all del, man skal kunne senke skuldrene og ha tillit til at forholdet er godt, men man kan aldri slappe så mye av at man godtar at forholdet er i en dump over lengre tid. Når stresset og hverdagen tar forholdet er det desto viktigere å prioritere partid. 

- Du ser på deg selv som "den beste mann". Her mister jeg en god del tillit til deg. Det er en rar ting å si midt i en forholdskrise. 

- Bomben ble sluppet på søndag, men slike ting oppstår aldri fra en dag til en annen. Du skriver at dere har hatt et veldig hektisk år. Her har det åpenbart foregått en del som dere ikke har snakket godt nok sammen om. 

- Du skriver en del om at dette er vondt for deg, at alt dette gjør at du ikke får vært deg selv, eller fungert på jobb. Det er fint at du skriver det her! Bare få det ut. Og selv om du synes det er vanskelig å snakke med andre om det er det nøyaktig det du bør gjøre. Du må ha noen å lufte tankene dine med, for dette her klarer ikke kona di å ta. Skjønner du hva jeg mener? Hun er utbrent og deprimert, og kaver for å finne tilbake til seg selv. Hun kan ikke belastes med at du ikke fungerer på jobb og andre hensyn nå. Dessverre. Du må få hjelp til det et annet sted. 

- Husk at depresjoner kan oppstå av flere årsaker. Du ser ut til å mene at depresjonen har oppstått i henne uavhengig av forholdet og at det derfor er uklokt av henne å gjøre det slutt nå mens hun ikke ser klart. Det er et mulig scenario. Men det er også et mulig scenario at hun er deprimert fordi hun ikke føler seg hjemme i forholdet. Hvis dette er riktig er det lurt av henne å gjøre det slutt. 

- Å snappe og sende nakenbilder til andre er slikt partnere ofte ikke aksepterer. Hva synes du om dette?

- Hvis jeg var deg ville jeg gjort følgende: Jeg ville bestilt time hos en parterapeut (privat, for å få det til raskt), og sagt til henne at "Jeg håper du blir med meg dit så vi får snakket ut før du eventuelt velger å flytte. Det er viktig at vi forstår hverandre så vi samarbeider godt, for uansett hva som skjer skal vi ta vare på et barn sammen." Kanskje denne praten kan få deg til å forstå litt mer av hva som foregår. Hva som er forholdsproblemer, hva som er egne problemer, hvorfor hun føler det haster. Og ikke minst: Hvordan dere kan ta best mulig vare på datteren deres i denne fasen.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. Skriver i full desperasjon. Min kone sier hun trenger pause, for å finne seg selv. Hun sliter med lavt selvbilde og er tydelig deprimert og utbrent, fått henvisninig til psykolog, men alt går så treigt. Hun sier hu vil jobbe for å få oss sammen, men jeg ser bare at hun vil flytte ut og det nå! Virker nesten som hun ikke klarer å være lei seg, set bort i fra når vi snakker om hennes selvbilde eller det hun har oppnådd. Hu var å så på leilighet i går. Bomben ble sluppet på søndag. Vi giftet oss for 7mnd siden liksom. Hvor har hun blitt av? Jeg ser på meg selv som den beste man, og jeg ønsker sker å være det.hun sier selv at hun ikke fortjener meg. Jeg er så trist og klarer ikke å gi slipp på henne i sofaen. Vi krangler aldri. Men vi har hatt et veldig hektisk år begge to. Har forsøkt å få henne med på en tur, ut og reise, bare vi to.  Så hun får roet ned og tatt besluttningen når hun er opplagt og har energi. Men hun makter ikke. Jeg klarer ikke å være på jobb, klarer ikke å snakke med noen, braser ut i gråt. Oppi alt har vi en fantastisk jente i lag som er minst like følsom som meg. Hu er 11 år. Hvordan skal vi forklare det til barnet, hvordan vinner jeg henne tilbake? Hvor lenge er en pause? For det kan ikke hun svare meg på. Verden min raser nå... 

Anonymkode: dce67...96f

Hei min gode venn! 
Det er som om jeg skulle ha skrevet dette innlegget selv. I mitt tilfelle var det kanskje hakket verre? Dama mi sa at hun ønsket en pause for å finne seg selv. 3 uker før hun spurte om dette så hadde hun møtt en fyr på byen som var interessert. (dette har jeg funnet ut i ettertid) noe som bare gjør saken så mye værre. 
Det var som om en bryter ble skrudd av når hun fikk interesse fra ett annet hold, som om forholdet vårt ikke var noe å kjempe for. 

Vi var gift i to år og skal separeres nå. Jeg gidder ikke ungdomskoleoppførsel hvor det snakkes om pause. Enten er man gift, ellers så gjør man det slutt. Det er urettferdig og feigt å holde den andre parten på vent mens man selv skal sjekke om singellivet er noe å satse på. 

Jeg har vært igjennom alle de fasene dette innebærer og var på det værste i ett så mørkt hull at jeg visste ikke engang om jeg kunne komme meg tilbake. Vi snakker da noe sånt som at jeg trengte å tenke på noe annet, så jeg oppsøkte adrenalin der jeg kunne finne det. Stakk fra politiet i 260 km/t midt på natta på min R sykkel og dette mens hun lå på hotell med denne jævla fyren. 

Nå i ettertid, når alt har lagt seg så har jeg innsett at jeg ikke trenger å finne meg i slikt, jeg skal ikke være en trygg base å komme tilbake til hvis singellivet ikke var noe for henne. Jeg funker endelig på jobb, har truffet ei dame som er så ekstremt pen at jeg faller av stolen bare når jeg skriver her. 
Vit dette: Ting blir bedre! Det finnes så ufattelig mange bra damer der ute som vil gi alt av seg selv og være der for deg! 

Jeg heier på deg!!!

Anonymkode: f4c5c...01d

[AnonymBruker]

7 minutter siden, CamillaCollett skrev:

- Du ser på deg selv som "den beste mann". Her mister jeg en god del tillit til deg. Det er en rar ting å si midt i en forholdskrise. 

 

Hei Camilla Collett.
Ikke ts her, men en som kan forstå hvorfor han skriver dette. Uten å miste noe som helst form for tillit. 

Dette handler ikke om beste mann i den forstand. Nå må du skille på det at han skriver dette innlegget med ett følelsemonster hengende over seg. Han er sønderknust og ønsker ingenting annet enn at han og dama skal finne tilbake. (Vi menn er slik at vi kan enkelt holde sammen med partneren som familien as uten noen form for kjærlighet) 

- På denne måten vil vi anse oss selv som ''den beste mann''. Og det jeg tror han da mener er som i mitt tilfelle gjaldt; Å være støttende til henne, vente på henne, holde familien samlet, ny dame uaktuelt osv. Det handler ikke om at han selv mener han er perfekt. Hvis du leser mellom linjene og prøver å sette deg helt inn i hans situasjon så ville du forstått. 

Mvh Mann som har vært der han er. 

Anonymkode: f4c5c...01d

[Gjest CamillaCollett]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei Camilla Collett.
Ikke ts her, men en som kan forstå hvorfor han skriver dette. Uten å miste noe som helst form for tillit. 

Dette handler ikke om beste mann i den forstand. Nå må du skille på det at han skriver dette innlegget med ett følelsemonster hengende over seg. Han er sønderknust og ønsker ingenting annet enn at han og dama skal finne tilbake. (Vi menn er slik at vi kan enkelt holde sammen med partneren som familien as uten noen form for kjærlighet) 

- På denne måten vil vi anse oss selv som ''den beste mann''. Og det jeg tror han da mener er som i mitt tilfelle gjaldt; Å være støttende til henne, vente på henne, holde familien samlet, ny dame uaktuelt osv. Det handler ikke om at han selv mener han er perfekt. Hvis du leser mellom linjene og prøver å sette deg helt inn i hans situasjon så ville du forstått. 

Mvh Mann som har vært der han er. 

Anonymkode: f4c5c...01d

Takk for svar!

Jeg skal utdype hva jeg mener. Det jeg ser mange ganger er at folk vurderer seg selv som gode partnere. Det er mye bra med det. Det betyr at man gjør en innsats og at man legger sjelen i parforholdet og familielivet sitt. Men spørsmålet blir hvilke kriterier man måler etter. Er det ens egne kriterier eller partnerens?

Jeg kan jo gjøre en hel masse ting jeg synes er gode for min partner, men det kommer jeg bare en viss vei med, hvis ikke partneren min har de samme kriteriene som meg. Jeg tror også kvinner bommer en del her - de legger ned enorm innsats i hus og hjem og vil gjerne ha anerkjennelse for den innsatsen, mens mannen de er sammen med meget vel kan gi fullstendig blaffen i støv- og smulefrie gulv. Det var et kjønnsstereotypisk eksempel, men du skjønner sikkert hvor jeg vil. 

Når jeg gjør A, da føler jeg som en bra kone og mor. Mens han føler jeg er en bra kone og mor når jeg gjør B. Og det er helt i orden, men det krever kommunikasjon. Jeg må få vite at han trenger B, jeg må akseptere at han trenger B, og han må få vite at når jeg gjør A så er det en måte å vise kjærlighet på. Jeg kan ikke fortsette å gjøre A, A, A og føle meg flink, mens han egentlig savner B. Så ryker forholdet, og jeg sitter bitter igjen, for jeg var jo så flink og gjorde alt for forholdet mitt, jeg som gjorde A, A, A.

Du skriver: "Vi menn er slik at vi kan enkelt holde sammen med partneren som familien as uten noen form for kjærlighet". Dette kan være både en styrke og et problem. Jeg er villig til å vedde en hel del på at TS sin kone ønsker å være noe annet og mer enn en del av Familien AS. Han skriver at hun trenger bekreftelse. Hun vil være synlig som individ, at han skal være opptatt av henne som person. Og ikke for hennes rolle som kone og mor. 

 

Endret 29. januar 2020 av CamillaCollett

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får inntrykk av at du (bevisst eller ubevisst) prøver å bruke datteren deres som brekkstang her. At dere må holde sammen på grunn av ho, og du framstiller det litt som du er den «gode» foreldreren som vil gjøre alt for datteren deres, mens mor «skaper belastninger» for barnet. Det synes jeg er dårlig gjort. Folk skiller seg, og selv om det kan være tøft for et barn - så er det ikke mindre tøft at en forelder har det vondt. Man kan ikke tvinge folk til å være i et forhold med en, selv om man har barn. Det må være vondt å se mor slik for datteren deres også! 

Hun høres jo ut som hun sliter veldig. Det er umulig å si om hun vil lettere bli frisk uten deg eller med deg. Men det er tross alt hennes valg. 

Du skriver som om du har fasiten på alt i deres forhold. «Når vi er på tur er vi lykkelige», «vi er som to turtelduer, og det ser alle», «jeg ser på meg selv som den beste mann» og slike ting. Du trekker fram gale ting hun har gjort (det med nakenbildene og at hun jobber sammen med menn), mens du bare er snill og god, krever ingenting og tenker bare på datteren deres sitt beste. Lurer på om din kones versjon er lik... 

Anonymkode: fc870...c6c

Neinei, jeg er på ingen måte helt perfekt, å jeg ser ikke på det hu gjør som direkte galt, forstår hvorfor hun gjør ting. Jeg vil veldig gjerne at hun skal ha det bra, Ja, jeg vil at barne vårt skal ha det bra. Det vil hun også. Jeg er vare redd for at om hun flytter ut, vil det ha en stor belastning for barnet. Jeg forstår det ikke som hun har et annet syn på meg. Jeg forstår det som at vi har ganske lik innsikt i hvordan vi erbegge to. Og jeg ser på henne på samme vis som meg. Hun er perfekt! Ønsker egentlig ikke å ta fram gale ting hun gjør, for alt i alt er jeg veldig fornøyd med hvordan hun er og vi kompletterer hver andre veldig godt. Alt i alt, er jeg redd for at hun tar feil avgjørelser pga sykdommen hennes. Allerede i dag syns jeg vi var bedre på gli, virker som hun lysner til, gitt meg en del komplitnter, nusset litt, å nå virker hun mer trist, en det likglade blikket hu har hatt tidligere. Har klart og roet følelsene og det er jeg stolt over. 

Anonymkode: dce67...96f

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Takk for svar!

Jeg skal utdype hva jeg mener. Det jeg ser mange ganger er at folk vurderer seg selv som gode partnere. Det er mye bra med det. Det betyr at man gjør en innsats og at man legger sjelen i parforholdet og familielivet sitt. Men spørsmålet blir hvilke kriterier man måler etter. Er det ens egne kriterier eller partnerens?

Jeg kan jo gjøre en hel masse ting jeg synes er gode for min partner, men det kommer jeg bare en viss vei med, hvis ikke partneren min har de samme kriteriene som meg. Jeg tror også kvinner bommer en del her - de legger ned enorm innsats i hus og hjem og vil gjerne ha anerkjennelse for den innsatsen, mens mannen de er sammen med meget vel kan gi fullstendig blaffen i støv- og smulefrie gulv. Det var et kjønnsstereotypisk eksempel, men du skjønner sikkert hvor jeg vil. 

Når jeg gjør A, da føler jeg som en bra kone og mor. Mens han føler jeg er en bra kone og mor når jeg gjør B. Og det er helt i orden, men det krever kommunikasjon. Jeg må få vite at han trenger B, jeg må akseptere at han trenger B, og han må få vite at når jeg gjør A så er det en måte å vise kjærlighet på. Jeg kan ikke fortsette å gjøre A, A, A og føle meg flink, mens han egentlig savner B. Så ryker forholdet, og jeg sitter bitter igjen, for jeg var jo så flink og gjorde alt for forholdet mitt, jeg som gjorde A, A, A.

Du skriver: "Vi menn er slik at vi kan enkelt holde sammen med partneren som familien as uten noen form for kjærlighet". Dette kan være både en styrke og et problem. Jeg er villig til å vedde en hel del på at TS sin kone ønsker å være noe annet og mer enn en del av Familien AS. Han skriver at hun trenger bekreftelse. Hun vil være synlig som individ, at han skal være opptatt av henne som person. Og ikke for hennes rolle som kone og mor. 

 

Selv takk for svar! 🙂

Tror det er fort gjort at det blir ens egne kriterier man måler etter. Altså at ens egne behov vil havne først og uten å vise forståelse for hvorfor den andre vil ut. Det som alltid har vært en trygghet har akkurat fått en stor brist og det blir vanskelig å akseptere dette. Det er spesielt vanskelig når man ikke får ett fullstendig svar på hva som er problemet. Hadde man visst hvor problemet hadde vært, så ville vel alle kunne holdt sammen? eller? 

Og det er som du sier. Hvor skal man legge innsatsen? For min egen del ble jeg en villmann på hjemmebane (altså, jeg tok så og si alt av husarbeid), men det var jo ikke her problemet lå. Problemet var at vi hadde funnet hverandre i ung alder, men aldri fått utforska livet på utsiden. Jeg hadde ikke dette behovet, for jeg var fornøyd med å være i forhold. For henne var det annerledes. 

Når jeg gjør A, da føler jeg som en bra kone og mor. Mens han føler jeg er en bra kone og mor når jeg gjør B. Og det er helt i orden, men det krever kommunikasjon. Jeg må få vite at han trenger B, jeg må akseptere at han trenger B, og han må få vite at når jeg gjør A så er det en måte å vise kjærlighet på. Jeg kan ikke fortsette å gjøre A, A, A og føle meg flink, mens han egentlig savner B. Så ryker forholdet, og jeg sitter bitter igjen, for jeg var jo så flink og gjorde alt for forholdet mitt, jeg som gjorde A, A, A.

Dette var ett veldig godt eksempel og er nok veldig beskrivende for hva mange forhold sliter med i dag! Spot on! 
 

Det er også sant det du sier. Uten at jeg skal si dette for sikkert så tror jeg at kvinner har større behov for å kjenne på kjærlighet enn hva menn har. Menn kan lett leve i denne familien AS tilstanden, mens for kvinner så vil ikke dette være nok. En påstand! - ikke fasit. 
Her skal jeg igjen dra fram min egen rolle: Jeg ga det som en gang var min kone fullstendig oppmerksomhet, sa fine ting og gjorde fine gester for henne. Her var ikke det nok. Det var ingenting jeg kunne gjøre for å fikse noe som helst. Jeg kunne ha vunnet 15 mill i lotto, kjøpt fin hytte og alt det der, men det ville ikke hatt noe å si. For hun trengte å utforske verden! Dette er noe jeg som mann må akseptere. Selv om vi var gift var det ikke gitt at jeg skulle ha henne for alltid, selv om jeg ønsket dette. 

 

 

Anonymkode: f4c5c...01d