Oss som har vokst opp med vold

[sommerfugl154]

Vet ikke helt hva jeg vil med denne tråden, finne likesinnede kanskje?

For min del kan jeg ikke snakke åpent om disse tingene til folk jeg kjenner. Har nemlig (ironisk nok) et bra forhold til pappa den dag i dag, og jeg vil ikke at "fremmede" skal dømme pappa på vegne av meg og det han har gjort. Fikk derfor et slags behov for å fortelle åpent og anonymt til noen, kanskje vi er flere?

Sliter med mye angst og uro, har fått diagnose bipolar så prøver så godt jeg kan å takle studier og jobb. Det er veldig få som vet om dette og jeg er flink til å holde fasaden. Er likevel mye sliten "uten grunn" i andres øyne og kan nok oppfattes som tafatt og lat noen ganger, men det er vanskelig å forklare, så da er det lettere å holde fasaden.

Kan føle på en slags ensomhet noen ganger, i sosiale settinger der jeg innser hvor merkelig oppvekst jeg har hatt. Man får jo en slags reaksjon som voksen også når man forstår dimensjonene av det man har gått igjennom og ser barndommen i retrospekt.

Hvordan går det med dere andre? Noen som vil dele erfaringer og tanker? 

Vi er jo garantert mange flere enn det kanskje føles i dagliglivet. Ingen snakker om disse tingene face to face normalt sett. Og da blir man jo å føle seg veldig alene. 

[AnonymBruker]

Hei så fint at du skriver om dette

Jeg vokste opp med vold mellom pappa og mamma men trodde at det ikke påvirket meg, før jeg etter mange år med "tilfeldigvis" egen voldelig kjæreste , havnet på sykehus pga volden, og deretter i traume behandling.  På traume senteret tiltruktes jeg en annen mann , og en ansatt der tok meg til samtale å sa at med min historie med vold i oppveksten tiltrektes man ubevisst de samme type personlighetene man var vokst opp med (sånn er det for alle uansett vold i hjemmet eller ikke). Behandleren ga meg et hint å sa det at det også var folk der på avdelingen som var voldelige,  og jeg skjønte de snakket om han jeg kom så godt overens med uten å si navn.  Da gikk det opp et lys for meg at jeg ubevisst søker mot disse perspnlighetstrekkene som veldig ofte har voldelige tendenser, uten at jeg har vært bevisst på at de kan ha voldelige tendenser.  

Barndommen har påvirket meg mer enn jeg trodde, og den skepsisen til menn som gjør meg godt har ikke vært en naturlig skepsis og redd for å bli såret som "alle hadde", men en ubevisst frastøting av de som vil meg godt fordi jeg er mere vant med at et forhold skal gjøre vondt , ut fra sånn jeg lærte mellom mamma og pappa. Det har vært og er fascinerende å observere seg selv gjennom psykologiske øyne nå!

Jeg har hatt godt forhold til pappa tidligere men nå som jeg har innsett hvor skadelig det var for mamma og oss barna så respekterer jeg han ikke mere og prøver å bryte kontakten helt, så litt motsatt av deg der. 

Anonymkode: c610f...ffe