Jeg slo dattera mi idag!!!!!!

[smil]

Skjønner ikke hvorfor vi blir beskyldt for å være prektige. Sier ikke at jeg er en perfekt mor, men jeg sier at jeg mener det er galt å slå barn. Sier ikke at noen er en dårlig mor fordi hun hever stemmen overfor barnet sitt heller. Noen ganger er det kanskje nødvendig, men ikke ofte tror jeg. Men å slå, gjør man bare ikke. Og jeg er ikke prektig fordi jeg hevder det. Ungen til frustrert hadde jo ikke gjort noe galt engang. Hun ville jo bare hjelpe til, og så var hun så uheldig å knuse noe. Vil ikke hevde at frustrert kommer til å slå igjen. Det håper jeg da inderlig ikke. Det er jo tydelig at hun angrer på det. Men skjønner ikke at noen kan kritisere meg (og andre) fordi vi mener det er uakseptabelt å slå barna sine.

Smil

[Psst...]

Moren som skrev inn sitt første innlegg, synes også det er galt å slå barn. Det må vi vel alle ha klart for oss nå. Hun mistet beherskelsen, og det har altså skjedd en gang i de årene hun har hatt barn. Kan dere med hånden på hjertet påstå at dere aldri vil miste beherskelsen i løpet av livet deres? Jeg vil selvfølgelig gjøre alt jeg kan for å unngå å miste beherskelsen overfor mitt barn, men jeg vet overhodet ingenting om fremtiden og hvilke situasjoner jeg kan havne opp i. La oss treffes her igjen når barna har blitt voksne, så kan vi se hva som har skjedd.

Og så når det gjelder dette med å heve stemmen: Jeg har selv vokst opp i et hjem hvor man ikke hevet stemmen men snakket saklig. Hva lærte jeg av det? At det er godt å kunne skrike ut sitt sinne og bli ferdig med det, istedet for å la det bygge seg opp inni deg. Barn har ikke vondt av å se sinne, det er faktisk en helt naturlig følelse. Nå er det ikke ofte jeg blir sint, men hvis jeg blir det så gir jeg uttrykk for det. Det gjør også min datter, og det synes jeg er fantastisk herlig. Vi snakker sammen om alle følelser vi har, og hvordan vi reagerer på de ulike følelsene. Det jeg derimot ikke gjør, er å komme med karakteristikker når jeg er sint. Jeg sier hvorfor jeg er sint, og hva jeg forventer.

Å skjule sinne, er etter min mening å gjøre barna en bjørnetjeneste.

[Gjest Anonymous]

Du som skrev innlegget.

Jeg synes det var kjempe bra av deg og hive ut det dumme teppet.

Det er nok datteren din helt enige om.

Det skapte alt for mye kaos

[Gjest Anonymous]

BE henne om unnskyldning og si rett ut hvorfor du reagerte,men og at det var feil av deg.

Jeg oppdaget meg selv,da jeg slo min yngste sønn,så redselen i øynene og jeg visste jo det ble galt.Jeg satt meg ned og funderte på dette og konklusjonen min er: Jeg ble "banket" ofte som lita og opp i tenårene,dette har jeg nok tatt med meg i de voksnes verden og at jeg helt inntill for et par år siden fant ut selv at slik er det ikke.Min "eks" mor har fått mye av skylden,men jeg får ta min søyt og.Heldigvis klarte jeg og SE hvor galt det var og ble.Jeg har bedt min sønn om og tilgi,jeg har sittet og pratet med ham om dette (bare 10 år er han).Han gråt og jeg gråt,men best av alt var at sa selv unnskyld,han hadde vel strukket grensen,men mamma jeg tilgir deg jeg.Vi ble enige om at hvis han mente mamma hørtes sint ut,så spør han "er du stressa no mamma"?El.l.Vi prater i dag om tingene,han kan knuse ting,som jeg før ble "sur" for,men DET ER JO BARE EN DØD TING,og kan skaffes igjen.Og jeg tror neppe han gjør slikt med vilje.I dag er han en harmonisk unge og forteller selv om det "gale" han gjør men også hva andre gjør galt,også det som ikke er nødvendig.Tror det har gjort ham til et åpnere menneske.

[Isabel]

Kjære deg som opprinnelig skrev innlegget.

Jeg synest du handlet riktig, ikke ved å slå barnet for det er jeg absolutt imot, men du skjønte tvert at det du gjorde var feil, og du angret.

Veldig bra at du snakket med barnet etter på og forklarte henne at det du gjorde var feil og sånn. Også bra at du sa det til din mann, hvis dattra di hadde sagt det til han og ikke du så kunne det jo bli enda verre...?

På meg virka det som du skjønte at du gjorde en feil, å feile er menneskelig.

Kjempe bra at du snakka med dattra di og forklarte alt

"La aldri solen gå ned over ditt vrede", har jeg lært av mamman min

Lykke til videre