Ensomhet i sykdom

[AnonymBruker]

En person svært nær meg har fått en kreftdiagnose. Jeg er hovedpårørende, 20 år og kjenner meg så utrolig ensom oppi det hele. Ingen av mine venner har kjent på sånt ansvar før, og jeg føler helt ærlig at flere av dem tar avstand fra meg. 

Er det så vanskelig å skjønne at jeg sliter skikkelig, og trenger ikke å snakke om det hele tiden. Alt trenger ikke å handle om sykdom hele tiden, vi kan bare se en film, at de kommer på besøk uanmeldt og spiser middag igjen. Jeg hater at jeg blir behandlet annerledes. 

 

Anonymkode: 5daca...6be

[SoWhat?]

Dette var leit å lese. Det skal ikke være sånn, men folk er rare noen ganger. De føler de ikke strekker til tror jeg. Snakk med dem om hvordan du føler det. 

Jeg  var selv utsatt for en veldig alvorlig ulykke for bare noen måneder siden. Jeg sa ikke noe på en stund. Var veldig redd og sint(!) noen uker. Og så bestemte jeg meg for å si noe om det. Ikke mye, men fikk det ut. Det hjalp mye, og de fleste har vært gull! 

Du bør få ut tanker, og du bør føle at noen er der for deg ❤️

[AnonymBruker]

4 minutter siden, SoWhat? skrev:

Dette var leit å lese. Det skal ikke være sånn, men folk er rare noen ganger. De føler de ikke strekker til tror jeg. Snakk med dem om hvordan du føler det. 

Jeg  var selv utsatt for en veldig alvorlig ulykke for bare noen måneder siden. Jeg sa ikke noe på en stund. Var veldig redd og sint(!) noen uker. Og så bestemte jeg meg for å si noe om det. Ikke mye, men fikk det ut. Det hjalp mye, og de fleste har vært gull! 

Du bør få ut tanker, og du bør føle at noen er der for deg ❤️

Tusen takk! Jeg er mildt sagt kjempe konfliktsky og det er nok derfor jeg ikke har snakket med dem om det.. 

Utrolig trist å høre om at du har vært utsatt for en ulykke, ønsker deg god bedring og alt godt i livet. ❤️ 

Anonymkode: 5daca...6be

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk! Jeg er mildt sagt kjempe konfliktsky og det er nok derfor jeg ikke har snakket med dem om det.. 

Utrolig trist å høre om at du har vært utsatt for en ulykke, ønsker deg god bedring og alt godt i livet. ❤️ 

Anonymkode: 5daca...6be

Men du bør si noe kjære deg. Bare åpne opp litt, for folk er ganske hjelpeløse iblant  ❤️ tenk på deg selv litt.

Men du tenker på meg 🙂 typisk nok. Du er en fin sjel, og husk at du er akkurat like viktig som alle andre  IKKE glem det! 

[huheii]

Du også virker som en skikkelig fin person!

Skal forsøke å ta rådet ditt skikkelig til meg...

Endret 22. januar 2020 av huheii

[Sliten&kjørt52]

Tror mange, -spes unge, -uten særlig erfaring med sånt, blir skikkelig usikre. Redde for å "si / gjøre" feil.

Være ærlig om hva du tenker, -og "trenger"..? Når det "drar seg til" finner man ut hva folk er lagd av,

-er min erfaring. -På godt og vondt... Kjip å stå alene i en sånn situasjon, -vet det er tungt.

Jeg var, og er superheldig, -fortsatt familie og venner som stiller opp.

-Alle trenger det når livet blir "litt bratt" 

Ikke mye "smart" å si, men Ønsker dere Vel.

a.

Endret 22. januar 2020 av Sliten&kjørt52
...

[milla80]

Sitat

En person svært nær meg har fått en kreftdiagnose. Jeg er hovedpårørende, 20 år og kjenner meg så utrolig ensom oppi det hele. Ingen av mine venner har kjent på sånt ansvar før, og jeg føler helt ærlig at flere av dem tar avstand fra meg. 

Jeg tror veldig ofte så handler det om at folk rett og slett ikke vet hvordan de skal oppføre seg eller si i en slik situasjon . Det handler ofte ikke om at de ikke vil eller ikke tenker på deg ,men mere at man har problemer med å finne de rette tingene å si til noen som er midt oppi det hele .  Trist å høre at dine venner tar avstand , hva mener du med tar avstand ? At de bare kutter kontakten eller er kontakten mindre ? Jeg synes at hvis det er dine ordentlige venner så burde de være der for deg ,og ja det trenger ikke alltid dreie seg om sykdomssnakk ,men bare at man vet at de er der for deg som du sa selv.

Min mor døde av kreft da jeg var 7, og min far døde i April i fjor av kreft så vet litt hvordan det er å være pårørende i en slik situasjon. Ja, noen tar avstand og man merker veldig godt at de ikke riktig vet hva de skal si ,mens andre er der for en hele veien  og spør hele tida hvordan det går ,og om det er noe som helst de kan gjøre for en etc . Noe jeg personlig har erfart ,er ofte det motsatte ,at folk som man ikke har kontakt med til vanlig plutselig tar kontakt og er veldig hyggelige der og da mens det står på ,men med en gang begravelsen er over og hverdagen er tilbake , blir det plutselig veldig stille fra alle kanter ...

Men tror det kommer av at folk av og til ikke helt vet hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg i en slik situasjon ,rett og slett

Varme tanker til deg ifra meg ❤️ 

[AnonymBruker]

Klarer du å ta initiativet selv til å være med venner? Ringe noen og be de med på kino. Si at du trenger noe annet enn sykdom å tenke på og at du savner vennene dine? At du bare vil ha en vanlig kveld?

Mange er redd for å være i veien eller si noe galt i en sånn situasjon. Hvis du klarer kan du prøve å ufarliggjøre situasjonen. Du kan si at du har det vanskelig, men at du er glad du har venner som du kan være sammen med fordi det gjør godt når ting er tunge.

Anonymkode: d40fc...74a

[Gjest Chroma]

Jeg var i lik situasjon da jeg var 20 og mamma fikk kreft. Det var tungt og jeg føler veldig med deg! 
Ofte handler det om at de rundt er redd for å mase eller si noe feil, de vet nok ikke helt hvordan de skal oppføre seg mot deg. 
Mitt råd er å skrive til de nærmeste vennene dine hva du trenger og ønsker, eller evt snakke med de om det. ❤️