Skyldfølelse etter dødsfall

[AnonymBruker]

Jeg mistet faren min forrige uke og jeg vet ikke hva jeg føler lenger.

Det er en lang historie bak dette, men jeg vil holde det kort.
Det har vært kompliserte forhold blant familiemedlemmer og tidligere kolleger
Flere av vennene er døde, men jeg vet om noen få som er igjen
Han var i starten av 70 åra og har egentlig ikke tatt så god vare på seg selv.
Han har prøvd å rette opp i ting som overvekt, men etterhvert mistet han matlysten helt
Flere sykdommer, noen kan være medfødt, noen kan være selvforskyldt

Det jeg sitter mest igjen med nå er skyldfølelsen. Jeg begynte å besøke han mindre fordi det ble så deprimerende å være hos han. Han ryddet aldri og kunne såvidt klare noe selv.
Han startet også å røyke etter flere år (muligens 20) uten å røyke. Sa også til meg og mine søskenbarn at vi aldri skulle finne på å gjøre noe sånt.

Jeg føler jeg har vært der hele veien og sett han bli dårligere og dårligere. Måtte ha hjelp av hjemmetj. og havnet også på sykehjem og sykehus. Jeg prøvde å forklare til han at jeg var bekymret for han, men vi har alltid hatt vanskeligheter med å kommunisere, da det også har vært en stor aldersforskjell pluss at det muligens var vanskelig å snakke med meg siden jeg er jente

Jeg så han fikk mindre og mindre besøk, utenom å forstå helt hvorfor.
Han hadde heldigvis en god nabo som hjalp han med mye han ikke fikk hjelp til av andre
Samt at jeg besøkte han så ofte som jeg kunne, men har selvsagt mitt eget liv å stå for

Nå døde han for et par dager siden og døden kom ganske kjapt egentlig
Opptil flere sykehusinnleggelser det siste året, men han har alltid blitt bedre
Jeg frykter han ikke opprettholdt formen sin da han kom hjem, og ble bare sittende
Nå visste jeg at han var på sykehjem, men han fortalte meg at han skulle få komme hjem
Etter flere tlf fra sykehjemmet fikk min mor beskjed om at han hadde blitt dårligere
Så ble han ukontaktbar
Så døde han

Dette skjedde i løpet av forrige uke. Uken før hadde jeg absolutt ingen peiling på at dette stod i vente
Han så selvsagt dårlig ut, men ettersom han alltid kom seg på bedringens vei, så forventet jeg ikke dette

Jeg er veldig ung selv, jeg er i starten av 20 årene og har stått alene om det meste her
Jeg prøver å tenke på det positive med at han nå får slippe smerter, men jeg kan ikke vite om han faktisk ville leve eller ikke
Om det at jeg flyttet ut gjorde det verre for han. Ble han ensom på grunn av meg?
Skyldfølelsen spiser meg opp og jeg får virkelig ikke til å tenke på en annen måte

Er det noen som kan dele noen erfaringer? Jeg skjønner selvsagt at jeg ikke kan ødelegge meg selv med disse tankene, men jeg håper ikke jeg var medskyldig i dette slik som hjernen min får meg til å se på det

Det som gjør mest vondt er å ha disse to minnene av min far: Det ene hvor han er full av livsglede og gnist, og det andre hvor han er deprimert og ser mørkt på alt

Anonymkode: 8009f...7ea

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er tungt, men prøv å ikke bebreide deg selv for noe du ikke kunne gjort annerledes uansett. ♥️

Anonymkode: 92555...7f7

[AnonymBruker]

❤️❤️ kondolerer 

Det at du har skyldfølelse viser at du er et godt og empatisk menneske. Men allikevel, din pappa gjorde valg som skjøv andre mennesker vekk, og som også bidro til egen dårlige helse. Dette kan ikke du noenting for. Forhåpentligvis blir de dårlige minnene visket vekk og du sitter igjen med de gode minnene. Var jeg deg ville jeg tatt en prat med naboen. Du kan jo gi en blomst og en takk for det naboen gjorde for pappaen din, og kanskje får du en liten sjelesørgersamtale på kjøpet. 

Anonymkode: 8cfb8...ef6

[AnonymBruker]

Du er nok ikke alene med å sitte med de følelsene. Så lite som vi nordmenn er sammen med familien vår og bare tar de for gitt så er det nok mange som deg i samme båt. Og da når personen dør så angrer man selvfølgelig. 

Anonymkode: 4c9af...0b0

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår at det er tungt, men prøv å ikke bebreide deg selv for noe du ikke kunne gjort annerledes uansett. ♥️

Anonymkode: 92555...7f7

Takk for gode ord ❤️

17 minutter siden, AnonymBruker said:

❤️❤️ kondolerer 

Det at du har skyldfølelse viser at du er et godt og empatisk menneske. Men allikevel, din pappa gjorde valg som skjøv andre mennesker vekk, og som også bidro til egen dårlige helse. Dette kan ikke du noenting for. Forhåpentligvis blir de dårlige minnene visket vekk og du sitter igjen med de gode minnene. Var jeg deg ville jeg tatt en prat med naboen. Du kan jo gi en blomst og en takk for det naboen gjorde for pappaen din, og kanskje får du en liten sjelesørgersamtale på kjøpet. 

Anonymkode: 8cfb8...ef6

Takk ❤️

Det er faktisk akkurat det jeg planlegger å gjøre. Er helt ubegripelig at det finnes så utrolig snille mennesker der ute. Tror ikke min far ga noe tilbake da han hadde så lite selv, men jeg finner trøsten i at naboen kun var noen skritt unna og alltid kunne prate på telefonen ❤️

17 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er nok ikke alene med å sitte med de følelsene. Så lite som vi nordmenn er sammen med familien vår og bare tar de for gitt så er det nok mange som deg i samme båt. Og da når personen dør så angrer man selvfølgelig. 

Anonymkode: 4c9af...0b0

Jeg har alltid vært glad i faren min, men veldig usikker på hva jeg skulle gjøre for å gjøre ting litt lettere for han. Jeg foreslo å se på film sammen eller ta en tur på kafe, men dette var ting han ikke ville. Å være så ung som jeg er i forhold til han gjorde ikke ting lettere, ettersom jeg selv har prøvd å "finne ut" av mitt eget liv. Han har ikke gjort noen alvorlige feil, men ingen mennesker er perfekte og det er selvsagt vanskelig når man blir eldre og mer hjelpetrengende også. Jeg tenkte alltid på han, så han var ingen byrde. Det ble bare vanskelig, og det er nok derfor skyldfølelsen er større også

 

Anonymkode: 8009f...7ea