Jeg er en pasient som faller mellom stoler

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan personer der ute som er som meg, skal klare å bli et fungerende medlem av samfunnet igjen. 

Jeg er den kompliserte, psykisk syke pasienten som ingen har visst hvor de skulle gjøre av. Flere ulike diagnoser, hvor den ene diagnosen har retningslinjer om den ene behandlingen, mens den andre diagnosen utelukker den type behandling. Og slik går det. 

I rusbehandlingen (er ikke en årelang rusmisbruker, dette varte bare et par år i forvindelse med at jeg ble så syk, men med alvorlig og tungt rusbruk) kunne de ikke gi meg adekvat psykologisk behandling pga manglende ressurser og kompetanse. Ved søknad om overflytting til rus og psykiatri-avdeling fikk jeg avslag på grunn av at den type behandling de drev med igjen var kontraindusert på grunn av en av mine diagnoser og dessuten at jeg hadde for mange problemer. Vanskelig å ta tak i ergo de ville ikke. 

Jeg har vært svært mye på akuttpost da mine dårlige sykdomsperioder kommer ofte og jeg tåler det ikke. Dette til tross for at egentlig skal en person med en av mine diagnoser helst behandles poliklinisk, men dette har ikke gått da jeg har vært for syk. Jeg har jo flere diagnoser enn bare den som kompliserer alt.

Jeg har både oppfølging fra kommunen, har fast behandler i akuttpsykiatrien og jeg går ukentlig til VOP. Sistnevnte begynte jeg hos for tre måneder og vi er enda helt i starten av å bli kjent da det er så mye med meg. Ideelt sett skulle jeg gått poliklinisk til behandler i akuttpsykiatrien for hun er den eneste som kjenner hele meg og som jeg virkelig har klart å stole på og nyttegjøre meg hjelpen til. Selv om jeg er åpen med alle som har kommet min vei. Har enda kontakt med et par fra rusbehandlingen da vi fikk en god relasjon, men de kunne ikke hjelpe meg mer enn at jeg ble passelig stabilisert. Noe som gradvis begynner å gå nedover igjen. Altså ikke langvarig virkning. Mer som støttesamtaler. Men jeg kan ikke gå poliklinisk hos psykolog som jobber på akuttavdeling. 

Det har vært mye forskning rundt personer med lignende problematikk som meg, men dette har vært for de som responderer på poliklinisk behandling. De som er lettere rammet. Ekstremvarianten som er som meg har det ikke vært forsket så mye på. Så jeg er nå med i et slikt forskningsprosjekt. Det vil jo ikke nødvendigvis føre til noen endringer i psykiatrien. 

Det er ikke det at jeg er behandlingsresistent. Jeg har kommet meg svært mye på litt over ett år, men nå er jeg inne i en meget dårlig fase og ting rakner rundt meg igjen. Jeg skal aldri tilbake til der jeg var, men det er som en demon som er inni meg som vil ut og ødelegge alt jeg nå har klart å bygge opp. Behovet for å straffe meg selv er altoppslukende til tider. 

Problemet er at jeg har vært alvorlig syk i snart fire år og jeg har ingen livskvalitet. Familien min slites av å se hvor dårlig jeg er og hvor hardt jeg kjemper. For ja alle ser at jeg jobber hardt. Det gjør psykiatrien også. Mine foreldre mener jeg trenger noe mer og langvarig. Men det finnes ikke noe tilbud til meg. 

Jeg kan ikke og skal ikke ha lange innleggelser i akuttpsykiatrien. Behandler i akuttpsykiatrisk mener jeg på nytt bør søkes inn på planlagt opphold på DPS. Jeg er redd jeg bare vil få avslag fordi det er "for mye". Enda jeg har stabilisert meg dramatisk i løpet av et år. Januar har derimot hatt tilbakefall på både det ene og det andre. 

Dårlige perioder med den ene diagnosen trigger gjennoppliving av den andre. Osv. 

Hva skal jeg gjøre når det ikke er noen gode retningslinjer rundt hvordan hjelpe meg. Når hver nye behandler har nye meninger. Når jeg møter avslag fordi jeg ikke passer inn i noen av de skreddersydde behandlingene? 

Jeg er hjelpetrengende, hjelpesøkende og jeg jobber hardt. Men jeg faller mellom stoler. Å akuttinnlegges for stabilisering i forverrede perioder hjelper meg ikke på sikt. Å gå en gang i uka til en tilfeldig psykolog er ikke tilstrekkelig. Å skulle ende opp som hundre% ufør er en av mine største skrekker. At jeg ender opp død eller enda verre, tilbake til rusen er en konstant mulig realitet. Jeg lengter etter å kjenne på livskvalitet og livslyst. Prognosene mine er dårlig. Mange pasienter som meg dør. 

Det er ikke bare det at mange opplever å ikke få hjelp som er problemet i Norge. Det er også at pasienter som meg faller mellom stoler fordi vi ikke passer godt nok inn noen plass. 

Pasienter med flere ulike diagnoser som trenger et stabilt og langvarig tilbud for å ha noen sjans til å oppnå livskvalitet og funksjonsevne faller i fra. Til tross for iherdig egeninnsats.  

Jeg er i utgangspunktet en ressurssterk person med både utdanning og egen bolig. Men et helt liv med jævelskap knakk meg. Sammen med medfødte sårbarheter. Jeg skal ikke måtte flytte inn i døgnbemannet bolig med alt for liten plass og sammen med mennesker som sliter, men på en annen måte enn meg. Mennesker som mer åpenbart bør være der...For å klare å eksistere? Jeg har dessuten ansvar som gjør at jeg kan ikke bo i en slik bolig. 

Vet egentlig ikke hva jeg vil med dette. Jeg med min familie er veldig frustrert. Kommunen som følger meg opp er frustrert. Alle rundt meg ser at det er håp for meg, men håpet forsvinner som vann mellom fingrene fordi det er ingen løsning på hvordan hjelpe meg til å karre meg litt mer opp. Framfor å hele tiden være i limbo mellom totalt tilbakefall, død, rus eller å klare å finne en måte å leve på. 

Jeg vil jo bare få lov til å klare meg greit med opp- og nedturer som alle andre. 

Jeg tror et langvarig dagtilbud med målrettet, men tålmodig behandling kunne hjulpet meg. Da snakker jeg ikke om dagsenter hvor man sitter og drikker kaffe og drar på bowling. Men institusjon hvor jeg drar hjem på ettermiddagen som også har akuttseng for ekstra dårlige perioder. Enda ville det nok tatt år å komme seg nok til å fungere godt nok. Men dette er nok for dyrt, og skulle de opprette ett og annet senter blir det neppe i min by og jeg har ikke anledning til å flytte. Jeg er bundet til denne byen. Jeg har slitt psykisk i alle år, men har klart å fungere og ante ikke da jeg fikk barn at jeg skulle bli så alvorlig syk. Da hadde jeg ikke fått barn. 

Anonymkode: f9c2d...84c

[AnonymBruker]

Orker ikke lese alt det der, men anser de deg syk nok så får du plass på døgnavdelingen hos DPS. Har du søkt deg dit mange ganger og fått avslag?

Anonymkode: 5da4d...c2e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Orker ikke lese alt det der, men anser de deg syk nok så får du plass på døgnavdelingen hos DPS. Har du søkt deg dit mange ganger og fått avslag?

Anonymkode: 5da4d...c2e

Nei det har jeg ikke, men jeg fikk avslag på psykolog på dps og det var ikke fordi jeg ikke var syk nok for å si det sånn. Behandler jeg har i akuttpsykiatrien ringte og ordnet opp i det da og sa jeg MÅTTE få videre hjelp. Derfor frykter jeg avslag på døgn. 

Og har som sagt fått avslag andre steder fordi jeg er FOR syk. 

Anonymkode: f9c2d...84c

[AnonymBruker]

Kommunen har vel overnattingstilbud med akuttseng?

Anonymkode: 83fce...0c3

[AnonymBruker]

Hm, kan BET-behandling være noe? 

https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/basal-eksponeringsterapi

Anonymkode: 506ff...adf

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke helt hva du vil med innlegget ditt. Du får behandling og oppfølging. Om du har behov for mer behandling ta det opp med dem og eller fastlegen. Om det ikke er mer tilbud å gi deg, gjør det beste ut av det du får. Legg en plan sammen med behandler om hva du gjør når du er dårlig. Er du ferdig utredet? Om du ikke er ferdig utredet, snakk med behandler om det og legg en plan sammen. Er det flere grunner enn frykt for avslag som gjør at du ikke ønsker å søke døgnplass på dps? 

Anonymkode: 58571...cfb

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kommunen har vel overnattingstilbud med akuttseng?

Anonymkode: 83fce...0c3

Ikke i min kommune, men jeg har hjelp i akuttilbud. Det stabiliserer meg der og da, men det er ikke det som på sikt vil gi meg bedre funksjonsevne og følelse av livskvalitet. Jeg lider egentlig veldig av flink pike-syndromet, så å ikke klare å jobbe i det hele tatt blant annet er både vanskelig og skammelig. Jeg vil jobbe og bidra. Jeg vil ikke være det takraset jeg har blitt. Jeg tviholder på at jeg skal ut i jobb en dag, selv om jeg er en typisk hundre% ufør-kandidat. 

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm, kan BET-behandling være noe? 

https://mentalhelse.no/aktuelt/nyheter/mental-helse/basal-eksponeringsterapi

Anonymkode: 506ff...adf

Takk for link. Dette er en tilnærming min behandler i akuttpsykiatrien har brukt i snart 2,5 år og det har gitt resultater. Det er jo dog kun når jeg er akuttinnlagt. 

Jeg forstod ikke helt. Er dette et opphold man blir innlagt i eller er det poliklinisk? 

Det kan være til hjelp for meg med noe mer intensivt, men det er ikke bare disse tingene jeg sliter med. Hver gang jeg virkelig gjør framskritt kommer jeg inn i ny sykdomsperiode av annen problematikk og det er da jeg rakner. 

Men ja. Det gjorde meg interessert å lese. 

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt hva du vil med innlegget ditt. Du får behandling og oppfølging. Om du har behov for mer behandling ta det opp med dem og eller fastlegen. Om det ikke er mer tilbud å gi deg, gjør det beste ut av det du får. Legg en plan sammen med behandler om hva du gjør når du er dårlig. Er du ferdig utredet? Om du ikke er ferdig utredet, snakk med behandler om det og legg en plan sammen. Er det flere grunner enn frykt for avslag som gjør at du ikke ønsker å søke døgnplass på dps? 

Anonymkode: 58571...cfb

Jeg skjønner egentlig ikke selv hva jeg ville. Trengte vel bare å ventilere...

Jeg gjør så godt jeg kan med å gjøre det beste ut av det og fungere best mulig, men jeg faller stadig vekk inn i nye dårlige perioder. Hver gang jeg får et pust av håp forsvinner jeg. Senest for noen dager siden sa min kontakt i kommunen gjennom to år at hun skulle så ønske det fantes et tilstrekkelig og godt tilbud for meg. Så det er ikke bare jeg og min familie som opplever at jeg faller igjennom. 

Det var også gjennomgående i rusbehandlingen. At de ikke kunne gi meg det jeg trengte, men de hadde heller ikke noe bedre plass å sende meg. 

Jeg ønsker å be om henvisning til døgnpost på DPS, men jeg er veldig redd for avslag. Noe som er realistisk. Jeg hadde en behandlingsserie på 3x3 uker for to år siden, men da var jeg alt for dårlig til å kunne nyttegjøre meg det. Helt ærlig husker jeg bare glimt fra de innleggelsene for jeg var så dårlig. Likevel vil det nok mye mulig bli brukt mot meg at jeg ikke ble bedre av det da. Jeg er derimot langt mer mottakelig nå. For to år siden hadde jeg gitt helt opp. 

I dag har jeg ingen tro, men jeg har fått et håp. Dessverre har jeg siden sommeren/høsten stagnert og gått meg fast, og siden desember har jeg gått noe tilbake i gamle mønster til tross for at jeg har kjempet for det motsatte. Det skremmer meg mer enn jeg kan beskrive. 

Jeg havner i en transe når jeg blir så dårlig og mistet meg selv. Den jeg var for 1,5 år siden og bakover kommer tilbake. Jeg er desperat etter å avlive den personen, men den har kommet mer til live den siste måneden. 

Anonymkode: f9c2d...84c

[AnonymBruker]

BET finnes/fantes som inneliggende også, hvertfall i Helse Sør-Øst. Mulig behandleren din vet om heldøgnsplasser? 

Anonymkode: 506ff...adf

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker å be om henvisning til døgnpost på DPS, men jeg er veldig redd for avslag. Noe som er realistisk.

Er det ikke bedre å prøve og så få hjelp til å bearbeide avslaget med behandler? Mener ikke å være hard her, men du må ta i mot mulighetene du har. Det du er redd for at de ser på som negativt kan behandleren som henviser deg skrive noe om i henvisningen.

Anonymkode: 58571...cfb

[AnonymBruker]

Er det ting i hverdagslivet ditt som fører til problemene?

Anonymkode: 83fce...0c3

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

BET finnes/fantes som inneliggende også, hvertfall i Helse Sør-Øst. Mulig behandleren din vet om heldøgnsplasser? 

Anonymkode: 506ff...adf

Ok. Ja for dette tilbudet finnes ikke i min by, så det må være døgnplass. Kan kanskje spørre om det, men for å få forståelse og enighet i mitt behov må jeg snakke med behandler på akuttoost. Hun på DPS kjenner meg ikke enda og jeg opplever ikke at hun ser hele bildet enda. 

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ikke bedre å prøve og så få hjelp til å bearbeide avslaget med behandler? Mener ikke å være hard her, men du må ta i mot mulighetene du har. Det du er redd for at de ser på som negativt kan behandleren som henviser deg skrive noe om i henvisningen.

Anonymkode: 58571...cfb

Bare å være hard for min del, jeg tåler det, men jeg tok det ikke hardt.

Jeg kan selvsagt snakke med henne om min frykt for det, men jeg fikk som sagt avslag på rus- og psykiatri og da sendte jeg inn en velskrevet klage (fikk feedback på den av de som jobbet i behandlingen jeg alt var i, og de var enig) hvor jeg argumenterte for hvorfor jeg mente at avslaget var på feil grunnlag og hvorfor jeg mente jeg ville kunne gjøre god nytte av å komme dit. De avslo likevel og da gikk klagen automatisk til fylkeslegen som også avslo kun basert på diagnoser jeg har. 

Men så lenge jeg lever så skal jeg ikke gi meg. Jeg skal kjempe både for å hjelpe meg selv og å finne passelig hjelp som er nok til at jeg faktisk blir bedre, men samtidig ikke gjør meg mer hjelpesløs. 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det ting i hverdagslivet ditt som fører til problemene?

Anonymkode: 83fce...0c3

Tja. Jeg har et lite sosialt nettverk, jeg klarer ikke jobbe og jeg feiler totalt i forhold til egne Standard. Ut over det er det sykdom, traumer og store relasjonsvansker som holder meg nede. 

Jeg har fjernet meg fra mishandlere, jeg har fjernet meg fra rus, men. På grunn av hele livet har jeg blitt min egen verste fiende. 

Jeg lever i frykt pga en ustabil jævel. Redd han på nytt skal oppsøke meg, og nå har jeg ikke voldsalarm lenger en gang, men det er ikke DET jeg sliter mest med. Det får jeg uansett ikke gjort noe med. 

Anonymkode: f9c2d...84c

[AnonymBruker]

Jeg er innlagt på BET nå. Anbefaler deg å sjekke det ut 😊

Anonymkode: 512ee...59d

[AnonymBruker]

Uff kjenner til det med å falle mellomm to stoler. Jeg har c-ptsd og alvorlig anoreksi,og selvom anoreksien er er symptom på mine traumer er det vansklig å få hjelp. På rene spiseforstyrrelses avdelinger behandler de kun symptomet og på traumeavdelinger får jeg ikke plass fordi anoreksien min er såpass alvorlig og de kan ikke stå ansvarlige for det somtatiske. 

Anonymkode: b70b8...a95

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff kjenner til det med å falle mellomm to stoler. Jeg har c-ptsd og alvorlig anoreksi,og selvom anoreksien er er symptom på mine traumer er det vansklig å få hjelp. På rene spiseforstyrrelses avdelinger behandler de kun symptomet og på traumeavdelinger får jeg ikke plass fordi anoreksien min er såpass alvorlig og de kan ikke stå ansvarlige for det somtatiske. 

Anonymkode: b70b8...a95

Jeg har det samme. Vår plan var først behandling for spiseforstyrrelse, slik at man er mottakelig for traumebehandling.

Anonymkode: e60ec...4ab

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, har vært i noenlunde samme situasjon, selv om sykdomsbildet mitt var annerledes. Falt mellom to stoler hele tiden, der jeg gikk mellom akuttbehandling og bedring, til å ikke ha noe god nok oppfølging etter utskriving (fordi jeg ikke responderte på det som fantes), til å bli dårlig og akuttinnlagt igjen.. Gikk sånn i flere år, men etter mye medisinprøving klarte jeg å komme meg ovenpå. 

Kan dessverre ikke komme med noen konkrete forslag til deg, men ser det nevnes BET her. Det var også vurdert i min situasjon. 

Har du individuell plan? Dersom det blir vedtatt tiltak i denne, så er de involverte pliktige til å følge opp. Det kan være et pressmiddel på eventuelle instanser.

Anonymkode: 8fde4...30e

[AnonymBruker]

Har jobbet i administrasjonen ved ett tilbud ved voksenpsykiatrien hvor de både hadde dagtilbud og døgntilbud. Ved døgntilbudet så hadde mange tilbud om rullerende opphold, husker ikke hva som var vanlig, men hver x antall uke så fikk man komme og være en stund. Mange hadde også ett tilbud ved dagavdelingen, med aktiviteter og div behandling. Dette er mange år siden og vet det ble omorganisert etter jeg sluttet, har de helt sluttet med sånne tilbud?! For tror det kunne være en god løsning for de som har langvarig og komplisert sykehistorie, da vet man at man har noen i ryggen og at man har ett tilbud hvor man vet at man kan komme å få en pause fra hverdagen, slik at det kan evt kan ta litt av presset man går å bærer inni seg når man er så syk som deg. Tror også det kan hindre en del akuttinnleggelser.

Anonymkode: ad819...6f5

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 10.39, AnonymBruker skrev:

Jeg er innlagt på BET nå. Anbefaler deg å sjekke det ut 😊

Anonymkode: 512ee...59d

Å? Hvordan er det? 

Jeg snakket med behandleren min på sykehuset i dag og hun skulle ta opp det med planlagt innleggelser på DPS og evt selv skrive henvisning. Da blir jeg kanskje ferdig utredet også. 

På 19.1.2020 den 10.48, AnonymBruker skrev:

Uff kjenner til det med å falle mellomm to stoler. Jeg har c-ptsd og alvorlig anoreksi,og selvom anoreksien er er symptom på mine traumer er det vansklig å få hjelp. På rene spiseforstyrrelses avdelinger behandler de kun symptomet og på traumeavdelinger får jeg ikke plass fordi anoreksien min er såpass alvorlig og de kan ikke stå ansvarlige for det somtatiske. 

Anonymkode: b70b8...a95

Huff. Det er ikke noe greit når det blir slik. Jeg og har en diagnose de mente jeg må være mer symptomfri fra for å kunne klare å jobbe med de andre diagnosene. Nå var jeg på mitt mest symptomfrie på lenge før jul, men etter jul har jeg blitt så deprimert at symptomer på den diagnosen har kommet til overflaten igjen. Det er det som skjer i mine dårlige perioder. Jeg trenger hjelp til å redusere de dårlige periodene og da må jeg ha behandling for mer enn kun den ene diagnosen. 

Det blir litt håpløs for slike pasienter som oss. 

På 19.1.2020 den 11.10, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner deg veldig godt, har vært i noenlunde samme situasjon, selv om sykdomsbildet mitt var annerledes. Falt mellom to stoler hele tiden, der jeg gikk mellom akuttbehandling og bedring, til å ikke ha noe god nok oppfølging etter utskriving (fordi jeg ikke responderte på det som fantes), til å bli dårlig og akuttinnlagt igjen.. Gikk sånn i flere år, men etter mye medisinprøving klarte jeg å komme meg ovenpå. 

Kan dessverre ikke komme med noen konkrete forslag til deg, men ser det nevnes BET her. Det var også vurdert i min situasjon. 

Har du individuell plan? Dersom det blir vedtatt tiltak i denne, så er de involverte pliktige til å følge opp. Det kan være et pressmiddel på eventuelle instanser.

Anonymkode: 8fde4...30e

Så bra du har kommet deg ovenpå. Jeg har et håp om at Lamictal kan hjelpe meg, men har ikke fått prøve det enda. 

Jeg har vel vedtak på individuell plan, men jeg tror ikke vi har gjort den ferdig. Fordi som vanlig har fokuset vært på stabilisering og deretter skal videre plan settes. Men jeg blir regelmessig destabilisert og går inn i nye dårlige perioder så føler det kun er det som har vært fokus. Stabilisering og ikke langsiktige, men overkommelige mål. 

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har jobbet i administrasjonen ved ett tilbud ved voksenpsykiatrien hvor de både hadde dagtilbud og døgntilbud. Ved døgntilbudet så hadde mange tilbud om rullerende opphold, husker ikke hva som var vanlig, men hver x antall uke så fikk man komme og være en stund. Mange hadde også ett tilbud ved dagavdelingen, med aktiviteter og div behandling. Dette er mange år siden og vet det ble omorganisert etter jeg sluttet, har de helt sluttet med sånne tilbud?! For tror det kunne være en god løsning for de som har langvarig og komplisert sykehistorie, da vet man at man har noen i ryggen og at man har ett tilbud hvor man vet at man kan komme å få en pause fra hverdagen, slik at det kan evt kan ta litt av presset man går å bærer inni seg når man er så syk som deg. Tror også det kan hindre en del akuttinnleggelser.

Anonymkode: ad819...6f5

Det er ikke noe dagtilbud her jeg bor i alle fall. Jeg tror absolutt jeg kunne hatt nytte av det da. 

Anonymkode: f9c2d...84c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å? Hvordan er det? 

Jeg snakket med behandleren min på sykehuset i dag og hun skulle ta opp det med planlagt innleggelser på DPS og evt selv skrive henvisning. Da blir jeg kanskje ferdig utredet også. 

 

Jeg synes opplegget er veldig bra! Tøft og krevende, men man lærer mye og blir veldig bevisst på ting. Man blir også hørt og inkludert mer i egen behandling enn jeg har opplevd andre steder. Har veldig tro på opplegget. Krever litt jobb fra deg selv, men du gjør ikke jobben alene. For meg ser jeg på det som en jobb. Opplegg mellom 9-17 og fri på kveldene (Kan alltid snakke med noen utenom). Veit ikke hva mer som er viktig å få med, men bare å stille spm hvis det er noe spesielt du lurer på. Kjempe flinke folk som jobber her 😊

Anonymkode: 512ee...59d

[AnonymBruker]

På 19.1.2020 den 10.54, AnonymBruker skrev:

Jeg har det samme. Vår plan var først behandling for spiseforstyrrelse, slik at man er mottakelig for traumebehandling.

Anonymkode: e60ec...4ab

I mitt tilfelle er det umulig. Anoreksien er av den grad at det veldig raskt blir livstruende og jobbing med traumer er triggende,så jeg får automatisk avslag på døgninstitusjon som behandler traumer. Så jeg trenger egentlig en behandling som kan behandle begge delene parallelt på døgnbasis, men det finnes ikke

Anonymkode: b70b8...a95

[AnonymBruker]

Jeg får ikke helt tak i hverdagen din, bare at du har en veldig høy standard for deg selv. Jeg forstår det også slik at du har barn og at du ikke er i jobb. Får du hjelp til noe av dette? Har du vært i kontakt med barnevernet for å litt hjelp/avlastning? Har du diskutert det med hvilken standard du bør ha nå når du er så syk? Hvordan er det med jobb, har du noe arbeidsforhold eller er du "på nav"?

Min erfaring er at det hjelper veldig å stabilisere rammene i hverdagen. Å vite at man klarer å betale regninger, vet at barna har det bra, og vet at man kan senke standarden for å ta vare på seg selv. Hvis ikke blir slike ting en ekstrabelastning. Tenk over om du hadde hatt godt av noe hjelp i denne retning.

En annen erfaring jeg har er å bruke den personen jeg har fått best kontakt med i helsevesenet. Da mener jeg at jeg diskuterer hva jeg trenger av hjelp og at denne personen bistår meg med å søke hjelp der det er mulig å få hjelp. Ved å ha en trygg person i ryggen, som har kontakter og vet hva du står i, er det lettere å få kommunisert problemstillingen. De gangene jeg har måttet oppsøke ny hjelp gang på gang, helt alene, har jeg oftere fått avslag, og oftere gått i kjelleren pga manglende støtte. Tvihold på de du har som du stoler på.

Mange ganger opplever jeg at det er relasjonen med behandler som overgår kompetansen hans/hennes, når det kommer til hvor god hjelp jeg har fått. F.eks har samtaler med min kontakt i nav hjulpet meg mer enn timer hos (en spesifikk) psykolog. Derfor tenker jeg, igjen, at om du får god hjelp hos en du allerede kjenner til, så prøv å beholde den relasjonen.

Uten at jeg skal være bastant, har det i mange tilfeller ikke vært avgjørende hvilken diagnose som blir satt. Jeg har vært til mange behandlere i løpet av 15 år, og sikkert fått like mange diagnoser. Som du sikkert vet, overlapper mange symptomer flere diagnoser. Derfor har jeg et åpent sinn når det kommer til hvilken behandling som fungerer mot hva. (Medisiner unntatt.) Det handler mer om trygghet og å bli møtt av den riktige behandleren.

Når det kommer til mine 15år og mange diagnoser i psykiatrien, ser jeg at det hele tiden har vært det samme problemet i bunnen, men det har kommet til uttrykk på forskjellig vis, og behandlere har tolket symptomene ulikt.

Dette ble langt. Jeg vil bare si, gi deg selv tid, rom og ro. Stol på den behandleren og behandlingen du får som du føler er god. Ting tar tid. Få orden på livet "rundt" deg. Lag deg gode rammer og gode rutiner. Skap deg trygghet. 

Anonymkode: 92065...c03