Ciaras bokhjørne

[Daria]

En karakter ved navn Vigulf blir stadig viktigere. Er han en av Livs demoner, eller er han en virkelig mann som virker uklar pga Livs ødelagte virkelighetsoppfatning? Vigulf er også Signhilds overgriper, dersom jeg har skjønt det riktig, og Liv dreper Vigulf for å beskytte Signhild.

←

Så vidt jeg skjønner er Vigulf virkelig, han er en mann Liv har et forhold til, han er i fengsel en stund, men kommer tilbake.

På en måte synes jeg Gunnhild er den er karakterene som kommer dårligst ut av det (i tillegg til Vigulf). Selv Georg har faktisk sympatiske trekk, men Gunnhild er bare kald og uinteressert.

[tommeline]

Enig med dere om at dette var en fin bok! Enig i mye av det som er sagt om boken, men syns kanskje den er litt for idyllisk av beskrivelsen av oppveksten hos morfar. Litt mye markblomster og kattunger... men det er jo også et bilde på hva Signhild husker fra barndommen.

Jeg er også nysgjerrig på tiden etter Signhild begynner på skolen. Hun har jo tydeligvis klart seg greit i livet, men når historien om Signhild 7 år slutter, har hun jo nettop fått på plass noen grufulle bilder og minner. Vi har jo fått beskrevet hvordan disse glimtene av minner har preget seg som mareritt, men hvordan oppfatter hun dem egentlig når det hele blir satt på plass og får en forklaring?

Jeg oppfatter Vigulf som en virkelig person (ikke som en demon) som har ett slags forhold til Liv. Han er vel borte en stund, og da klarer Liv seg bedre, men kommer tilbake.

[Daria]

Trodde jeg skulle klare å komme meg på jobb i dag, men den gang ei. Våknet i dag tidlig og merket at jeg ikke var frisk nok i det hele tatt. Så jeg får slappe av en dag eller to til. Jeg klarer fint å sitte oppe og lese og gjøre småting, men hoster og harker ganske mye og er slapp. Så stress på jobben er ikke noe særlig. Får ta det igjen senere

Jeg føler meg i hvert fall litt bedre enn i går, så jeg skal i hvert fall klare å lese et par artikler

←

Godt det går riktig vei, hvertfall Ingen vits i å gå tilbake på jobb for tidlig, da blir du fort sykere igjen, så vær hjemme med god samvittighet og stell pent med deg selv du!

[Daria]

Tror grunnen til at jeg har utsatt Ekstremt høyt og utrolig nært er at forfatteren har virket så utrolig erkeintellektuell i intervjuer. Litt arrogant. Men det betyr jo selvfølgelig ikke at ikke boka er bra... Merkelig hvor ulogisk man tenker

←

Jeg har det sånn med Hanne Ørstavik... Mulig bøkene hennes er bra, men jeg får ikke noe lyst til å lese dem når jeg ser intervjuer med henne...

[tommeline]

Så vidt jeg skjønner er Vigulf virkelig, han er en mann Liv har et forhold til, han er i fengsel en stund, men kommer tilbake.

På en måte synes jeg Gunnhild er den er karakterene som kommer dårligst ut av det (i tillegg til Vigulf). Selv Georg har faktisk sympatiske trekk, men Gunnhild er bare kald og uinteressert.

←

Er enig i at Gunnhild oppfattes som en kald dame. Men hun har jo sin historie hun også, og har ikke hatt en oppvekst som unger flest.

I det hele tatt er det jo beskrivelse av mennesker som har tunge triste historier med seg, uten at vi helt vet hva som driver Vigulf og Georg.

[Daria]

I det hele tatt er det jo beskrivelse av mennesker som har tunge triste historier med seg, uten at vi helt vet hva som driver Vigulf og Georg.

←

Ja, det er mange triste skjebner i den boka. Men jeg oppfatter den likevel ikke som en deprimerende bok, og det er jo egentlig ganske imponerende av fortatteren.

[Ciara]

Det gir straks mer mening. Jeg leste også at Vigulf var i fengsel, men jeg tenkte denne kunne tolkes symbolsk også, at han ble holdt i fengsel av de andre demonene...

[Ciara]

Godt det går riktig vei, hvertfall Ingen vits i å gå tilbake på jobb for tidlig, da blir du fort sykere igjen, så vær hjemme med god samvittighet og stell pent med deg selv du!

 

←

Takk, takk! Det er så bra når andre kan overbevise om at jeg har tatt det riktige valget!

Jeg har det sånn med Hanne Ørstavik... Mulig bøkene hennes er bra, men jeg får ikke noe lyst til å lese dem når jeg ser intervjuer med henne... 

←

Det skjønner jeg godt. Men det er egentlig litt synd. Leste noen av bøkene hennes for en stund siden, og likte dem kjempegodt. Og det er etter flere år hvor jeg ikke ville lese dem fordi hun virket så utrolig alvorlig og dramatisk. Så nå begynner jeg faktisk å få sansen for henne, men det har tatt tid!

Er enig i at Gunnhild oppfattes som en kald dame. Men hun har jo sin historie hun også, og har ikke hatt en oppvekst som unger flest.

I det hele tatt er det jo beskrivelse av mennesker som har tunge triste historier med seg, uten at vi helt vet hva som driver Vigulf og Georg.

←

Ja, Gunnhild har nok ikke hatt det lett, men klarer i likhet med dere ikke å tilgi henne likevel. Vigulf og Georg skulle vi visst mer om, ja. Men kanskje styrken ved boka ligger i at vi ikke får vite mer, og at alt fremstilles gjennom Liv og Signhilds uklare blikk. Et ordentlig portrett av Vigulf og Georg ville kreve et utenfra-blikk som Liv og Signhild ikke har, og det ville bryte med resten av romanen.

Jeg hadde forresten flere andre rare teorier om Vigulf, som at Vigulf var en stemme i Liv som fikk henne til å begå overgrep mot sin egen datter. Det er jo ikke sjelden at ofre blir overgripere selv...

Ja, det er mange triste skjebner i den boka. Men jeg oppfatter den likevel ikke som en deprimerende bok, og det er jo egentlig ganske imponerende av fortatteren.

←

Ja, det er godt gjort. Vanskelig å skrive balansert om så alvorlige temaer. Tenker også på at det må være utrolig vanskelig å skrive en bok som dette, og være inne i disse onde handlingene over et lengre tidsrom. Jeg var forsåvidt glad for at boka var såpass kort, fordi den var så intens.

[Daria]

Jeg hadde forresten flere andre rare teorier om Vigulf, som at Vigulf var en stemme i Liv som fikk henne til å begå overgrep mot sin egen datter. Det er jo ikke sjelden at ofre blir overgripere selv...

←

En interessant teori (er alltid fascinert av folk som klarer å tolke masse inn i tekstene...), men hvordan tolket du da drapet? Og kuratoren snakker jo også om mannen som var der? Er nysgjerrig...

[Ciara]

Ja, som du ser hadde teorien min masse hull Tror egentlig mye av problemet mitt med Vigulf, var selve navnet Vigulf. Det hørtes så lite virkelig ut, helt på linje med Skrakkle og Tildermann og de andre.

Drapet og kuratorens snakk om mannen tenkte jeg kunne løses ved å skylde på Livs virkelighetsoppfatning (nok en gang). At drapet kunne vært en metafor for et indre oppgjør?

Men som sagt, dette er bare løse teorier jeg hadde

[Daria]

Ok, du hadde ikke lange og innfløkte konspirasjonsteorier, altså... Men enig at det er et spesielt navn... *sjekke SSB*

[Daria]

8 menn i Norge heter Vigulf...

[Ciara]

Kanskje ikke så kult å hete det etter denne boka...

[Ciara]

Men egentlig er det vel ganske sannsynlig at Liv fant Vigulf, en ny overgriper. Det skjer jo skremmende ofte i virkeligheten at ofre blir sammen med nye overgripere. Så utrolig tragisk. Og jeg kan lese boka og være lettet når den er ferdig, mens andre har et helt liv som er sånn. Skremmende å tenke på

[Daria]

Ja, det blir gjerne sånn. Ofrene har lav selvtillit og tror at de ikke fortjener bedre, eller de blir overgripere selv, og fortsetter den onde sirkelen. Tragisk

[Gjest Gjesta]

Hei! Misunner dere litt her, for jeg har jo ennå ikke fått Gulldronning, perledronning, men den som venter på noe godt......! Flott at dere er så fornøyde da! Og HildeSol og Ciara; Hanne Ørstavik har jeg også problemer med, hun virker så snusfornuftig!(Huff dette her blir jo personomtaler og ikke bokomtaler, jeg syntes faktisk Trist som faen var bra jeg altså, uten at jeg er noen fan av AB. Er jo for øvrig enig at egoet hans blåste seg "litt" opp etter den bokomtalen som gjorde at han tatoverte 6-terningen på armen. Lurer på om han har beholdt den etter at han kom inn i kongehuset jeg, har noen sett'n? Jeg mener med den svigermora ) Dette ble litt snikksnakk fra en som venter i spenning på Gulldronninga!

[Gjest Sabia]

En utrolig vakker og nydelig skrevet bok om et tragisk tema.. Liker at det tross alt er "happy ending" i.o.m at det går tilsynelatende bra med Signhild til slutt. Mofaren fikk på en måte gjort bot for "syndene" sine ved at det går bra med Signhild, noe som jeg tolker er morfaren sin fortjeneste - for det meste. I tillegg til omstendigheter og livets luner såklart (digresjon..)

Skulle jeg sette fingeren på noe må det være at de første to-tre kapitlene som beskrev skrakkle og tildermann skjønte jeg IKKE hva det dreide seg om, skjønte heller ikke om det var Liv eller Signhild det dreide seg om bestandig. Skjønte det jo etterhvert, men det var frustrerende mye man måtte lese uten å fatte bæret

Ellers har jeg bare skryt, likte boka veldig bra. Følte nærmest jeg satt på morfars fang og ble fortalt til! Boka klarte å vekke en følelse eller fornemmelse fra min egen barndom som var borte, og det syns jeg var veldig fint!

[Ciara]

Skulle jeg sette fingeren på noe må det være at de første to-tre kapitlene som beskrev skrakkle og tildermann skjønte jeg IKKE hva det dreide seg om, skjønte heller ikke om det var Liv eller Signhild det dreide seg om bestandig.

←

Bra det ikke bare er jeg som ble forvirret da

Har noen lest Tora-trilogien av Herbjørg Wassmo, forresten? Det er jo også kjempebra bøker som handler om misbruk. Det er en dommedagsstemning i disse bøkene som gjorde veldig inntrykk på meg. I disse bøkene får vi også vite hvordan det går med Tora etterhvert som hun blir voksen. Bøkene handler også om flere ting enn misbruk, så det er ikke bare elendighet. Anbefaler

[Gjest gjest1]

Triologien står på lista over bøker jeg har lyst til å lese i år ja.

[nostalgia]

Moro! 

Helt enig med dere, likte Gulldronning, perledronning utrolig godt. Det er noen småting jeg lurer på (kanskje jeg leste boken for fort?):

Enkelte ganger ble det uklart for meg hva som var Signhilds gamle minner og hva som var Livs. Opplevde noen andre det?

En karakter ved navn Vigulf blir stadig viktigere. Er han en av Livs demoner, eller er han en virkelig mann som virker uklar pga Livs ødelagte virkelighetsoppfatning?

←

Jeg oppfattet ham også absolutt som å være en virkelig person. Signhild har jo minner om hvordan han faller over henne da han blir drept. Og hun beskriver i detaljer hvordan han ser ut når han ligger på gulvet og hun kikker fram fra under sengen...

Synes boken var rimelig intens til tider jeg også...

En av de tingene som jeg faktisk ble mest rørt av, og synes var utrolig trist (men godt skrevet) var da Liv forteller om duen som har bygget reir utenfor, og stefaren som kaster det ned og spikrer over der som reiret var... Og duen som går og "gråter" og sørger i flere dager etterpå. Synes dette var så utrolig trist å lese, og det bygget så sterkt opp rundt den enorme tristheten og ensomheten Liv følte - hun haddde jo betraktet denne duen som en slags venn, sin eneste venn? Og også det ble tatt fra henne...

Jeg har det sånn med Hanne Ørstavik... Mulig bøkene hennes er bra, men jeg får ikke noe lyst til å lese dem når jeg ser intervjuer med henne... 

←

Jeg har et særdeles ambivalent forhold til Hanne Ørstadviks bøker. Jeg har lest ganske mange og kommer til å fortsette å lese bøkene hennes, fordi jeg synes det er noe veldig intimt og fint ved dem... Men, samtidig blir jeg så irritert over at det alltid er så intetsigende avslutninger... Hver gang jeg har lest en bok så bestemmer jeg meg for å ikke lese flere! At dette virkelig ikke er min type litteratur (da med kun avslutningen ferskt i minne) Men, så er det noe som "drar" allikevel... også leser jeg neste bok!

Jeg har et stort håp om at hun skal begynne å avslutte bøker på en bedre måte. Kanskje det bare er meg som føler det sånn? Jeg føler at når man som forfatter gir en historie til leseren, bør man også avrunde den. Jeg mener selvsagt ikke a la... leve lykkelig ever after - Men, at ikke alt skal henge i løse luften...

Ja, ja... meg om det