Ciara Skrevet 31. oktober 2006 Forfatter #2601 Skrevet 31. oktober 2006 Jepp, særlig de som vet alt best. De siste dagene har jeg lest tråder som slår fast at andre (det gjelder jo aldri dem selv...) har for få sexpartnere og dårlig innredningssmak, tråder hvor ikke-troende belærer meg i hvordan jeg skal praktisere troen min, og selvfølgelig den gamle klassikeren om at alle som sitter på KG burde få seg et liv... *sukk* ← Og så er det noen brukere her som er altfor opptatt av å fremheve seg selv i tråder de deltar i, og det er en uting. Få det inn i hodet folkens, skal dere svare på en tråd, så er det fordi dere har meninger om tråden, ikke fordi alle andre er enormt interessert i dere akkurat nå!
Gjest Kira Skrevet 1. november 2006 #2602 Skrevet 1. november 2006 Er bare innom med link til mitt nye jeg
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2603 Skrevet 1. november 2006 Er bare innom med link til mitt nye jeg ← Takk, Kira! Kommer straks på besøk! -------- I dag fikk jeg veldig positiv tilbakemelding på jobben jeg gjør, og det føltes deilig. Når man jobber for seg selv blir det ofte vanskelig å vurdere sitt eget arbeid, og da er det veldig oppmuntrende å høre at det ser bra ut Er stadig forkjølet og harker, jeg har en skikkelig sexy hes stemme nå Eller kanskje ikke sexy, samboeren min begynner å le når jeg snakker - ikke noe sympati her, nei
Daria Skrevet 1. november 2006 #2604 Skrevet 1. november 2006 Er stadig forkjølet og harker, jeg har en skikkelig sexy hes stemme nå Eller kanskje ikke sexy, samboeren min begynner å le når jeg snakker - ikke noe sympati her, nei ← Medlidenhet er oppskrytt, sånt driver man ikke med. Hadde kusma da jeg var 6, og gikk rundt med hovent fjes i en uke. Og hva fikk jeg av medlidenhet? En far som bare kalte meg "Månefjes"... Men jobbros er bra Alltid godt å høre at man gjør en skikkelig jobb.
Daria Skrevet 1. november 2006 #2605 Skrevet 1. november 2006 Jeg har forresten en tilståelse å komme med -har ikke lest månedens bok nå heller... Har nærmest lesesperre for tiden, det eneste jeg leser er gamle lette bøker jeg har lest mange ganger før. Men det går vel over etterhvert, satser på å komme sterkt tilbake...
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2606 Skrevet 1. november 2006 Takk, Kira! Kommer straks på besøk! -------- I dag fikk jeg veldig positiv tilbakemelding på jobben jeg gjør, og det føltes deilig. Når man jobber for seg selv blir det ofte vanskelig å vurdere sitt eget arbeid, og da er det veldig oppmuntrende å høre at det ser bra ut Er stadig forkjølet og harker, jeg har en skikkelig sexy hes stemme nå Eller kanskje ikke sexy, samboeren min begynner å le når jeg snakker - ikke noe sympati her, nei ← Så fint å få positiv tilbakemelding på det du driver med - det trenger vi alle! Håper du føler deg bedre snart!
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2607 Skrevet 1. november 2006 Ja, da er vi inne i en ny måned, og her i boksirkelen betyr jo det at en ny bok er ferdiglest og skal motta dommen Khaled Hosseini: Drageløperen Jeg kan jo starte med å fortelle at jeg hadde en del fordommer til denne boka. Dels stammer det av at den har solgt så godt, særlig blant litt eldre kvinner (ja, jeg skammer meg for å tenke dette), dels fordi det er Schibsted som har gitt den ut (jeg vet ). I tillegg hørtes det ut som en ufordragelig politisk korrekt utgivelse. Nå skal vi gi Afghanistan en plass i litteraturen også, liksom, vi ser jo landet på TV hele tiden. Så der stod jeg før jeg åpnet boka, det er jo greit å være ærlig, særlig siden slike fordommer ofte påvirker mer enn man tror. Derfor ble jeg positivt overrasket når jeg fort ble dratt inn i handlingen. Boken handler om jeg-personen Amir som bor i et flott hus med sin innflytelsesrike og populære far, Baba. På eiendommen deres bor ansatte Ali med sin sønn Hassan. Selv om Ali og Hassan nærmest er for tjenere å regne teknisk sett, har de et nært forhold til Baba og Amir. Baba og Ali har vært bestevenner fra guttedagene, og også Amir og Hassan har mye felles. De er begge morløse og har blitt ammet av samme kvinne, de har tilbragt hele livene sine sammen. Under overflaten er det imidlertid lite idyllisk. Hassan tilhører enn annen folkegruppe (hazara) som blir sett på som underlegen, og i et Afghanistan der Taliban vokser fram betyr det store problemer. Taliban er for etnisk rensing av slike folkegrupper. I dette truende politiske landskapet vokser guttene opp. Hassan er lojal som få, Amir en svakere personlighet. Dette får et grusomt utfall, der Hassan voldtas av en ungdomsdespot, Asef (som senere kommer høyt opp i systemet under Taliban), uten at Amir griper inn. Amir tror ikke Hassan har vært vitne til hendelsen, og forteller ingenting. Denne første delen av romanen er sterk lesning, og barneskildringene troverdige. Barneperspektivet er godt ivaretatt, og gjør at konflikten blir skildret fra en interessant vinkel. Denne delen av boka er også den som berører meg mest, delvis på grunn av barneperspektivet og fordi nøkkelhendelsen (voldtekten) sjokkerer meg. Resten av romanen er jeg ikke like imponert over. Baba og Amir flykter til USA, og bokas siste to-tredeler handler om deres liv i USA og Amirs reise tilbake til Afghanistan for å lette sin samvittighet. Her dukker det opp en del klisjeer som jeg synes forkludrer boka. Forelskelsen mellom Amir og Soraya føler jeg at jeg har lest tusen ganger før. Hvordan de ser på hverandre, hvordan Amir prøver å unngå at folk legger merke til dem etc. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg blir mer trøtt enn grepet. Og Amirs reise tilbake til Afghanistan, hvor det viser seg at Hassan er død, men etterlater seg en sønn Amir må redde - vel, det er en sentimental reise. Med rette, selvfølgelig, da en slik reise er nødt til å bli sentimental, men fortellerstilen er likevel mer sentimental enn den burde ha vært. Rent konkret er mine innsigelser disse: Jeg vet lenge før jeg-personen at han kommer til å gifte seg med Soraya. Jeg vet også at barnløsheten deres betyr at de kommer til å adoptere et barn, selv om Soraya selv sier hun ikke ønsker det. Dermed vet jeg også at Sohrab kommer til å bli Amir hjem. En forfatter bør alltid være smartere enn leseren og ligge noen skritt foran. Slik dette er, overrasker det meg ikke, i stedet blir det forutsigbart. Jeg synes skildringen av Baba som den gamle verdige stabeisen blir for klisjé. Metaforikken mot slutten av boken blir overtydelig. Jeg synes det var unødvendig at Baba avsløres som Hassans far. Jeg synes Babas omtanke for Hassan var mer rørende før dette ble avslørt. Nære forhold må ikke innebære slektskap. Jeg synes jeg-personen har en for sympatisk fortellerstemme til å være så usympatisk. Er det realistisk at et menneske som flere ganger begår så feige handlinger, er så full av anger når han forteller om dem? Hvorfor begår han i så fall nye feilgrep? Nå har jeg listet opp mange protester, og jeg vil bare poengtere at det tross alt er fordi boka tross alt berørte meg. Også mot slutten er det en del strålende scener. Men begynnelsen er utvilsomt best, miljøskildringene er på sitt mest spennende (jeg fikk mye ny info om Afghanistan, hadde for eksempel ikke sett for meg at mange levde i relativ luksus som Baba), fortellerstemmen er best (barneperspektivet) og handlingen er gripende. Hadde disse kvalitetene holdt seg romanen ut, hadde vi snakket om en eksepsjonell roman. Slik den har blitt, ser jeg på den som en god roman som er verdt lesningen, men som ikke kommer til å bli stående i tiden som en klassiker. Interessant bokvalg, Tommeline
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2608 Skrevet 1. november 2006 Medlidenhet er oppskrytt, sånt driver man ikke med. Hadde kusma da jeg var 6, og gikk rundt med hovent fjes i en uke. Og hva fikk jeg av medlidenhet? En far som bare kalte meg "Månefjes"... Men jobbros er bra Alltid godt å høre at man gjør en skikkelig jobb. ← Det er av sine egne man skal ha det, er det noe som heter Ja, jobbros er givende. Ikke sånn å forstå at jeg trenger komplimenter hele tiden, men de er gode å ta vare på når de først kommer Jeg har forresten en tilståelse å komme med -har ikke lest månedens bok nå heller... Har nærmest lesesperre for tiden, det eneste jeg leser er gamle lette bøker jeg har lest mange ganger før. Men det går vel over etterhvert, satser på å komme sterkt tilbake... ← Sånne faser har jeg også i blant. Kos deg med klassikerne, du - så får vi deg vel tilbake etterhvert Så fint å få positiv tilbakemelding på det du driver med - det trenger vi alle! Håper du føler deg bedre snart! ← Ja, jeg føler meg bedre nå altså, så det går framover
Daria Skrevet 1. november 2006 #2609 Skrevet 1. november 2006 Det er av sine egne man skal ha det, er det noe som heter ← Jepp Og veldig betegnende for familien min, hvor meldingene flyr i alle retninger -det tok min stakkars svoger noen år å venne seg til det. Men det er aldri vondt ment...
Nilma Skrevet 1. november 2006 #2610 Skrevet 1. november 2006 ikke noe sympati her, nei ← Medlidenhet er oppskrytt, sånt driver man ikke med. Hadde kusma da jeg var 6, og gikk rundt med hovent fjes i en uke. Og hva fikk jeg av medlidenhet? En far som bare kalte meg "Månefjes"... ← Til gjengjeld gir de fleste menn jeg kjenner nærmest inntrykk av å ligge på sitt siste når de blir litt forkjølet. Veldig interessant å lese anmeldelsen din av "Drageløperen", Ciara. Jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til den pga. all hallelujastemningen rundt den - jeg tror samtlige jeg har snakket med som har lest den har ment at det er den beste boka de har lest - så det var forfriskende med et litt mer nyansert perspektiv. Det høres jo absolutt ut som om den er verdt å lese, tross innvendingene dine, så jeg tror jeg må gjøre det - når jeg bare får tid...
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2611 Skrevet 1. november 2006 (endret) Flott og grundig anmeldelse, Ciara! Jeg er enig i at første del av boken er sterkest. Jeg var også ganske skeptisk før jeg startet å lese denne, nettopp av samme grunner som du nevner. Men, der tok jeg grundig feil Jeg ble revet med og var rett inne i historien fra første side (noe som omtrent aldri skjer når jeg leser en bok). I motsetning til Ciara, synes jeg at historien holder som bare det gjennom hele boken. Jeg forstår argumentet om at man nok kan gjette seg til at de gifter seg osv. men jeg synes ikke det gjør noe. På det tidspunktet i boken var jeg blitt så glad i karakterene at det også var det jeg ville at skulle skje. Jeg synes ikke det alltid for en hver pris skal være slik at alt skal være overraskende. Det plager meg heller ikke at Amir gjør flere feil samtidig som han angrer fryktelig - jeg synes faktisk derimot at i nettopp dette lå mye av styrken i boken. Jeg oppfatter heller ikke Amir som usympatisk, heller gjenkjennelig, vi gjør alle feil, på nytt og på nytt, og vi må leve med dette og forhåpentligvis lære av det. Slik er det da være menneske? Jeg synes i alle fall at dette var utrolig flott skildret. Så det er vel ingen overraskelse at jeg synes dette var en fabelaktig og svært gripende bok. En av de beste jeg har lest på lang tid, og jeg tror absolutt denne vil bli stående som en klassiker Endret 1. november 2006 av nostalgia
Daria Skrevet 1. november 2006 #2612 Skrevet 1. november 2006 Sånne faser har jeg også i blant. Kos deg med klassikerne, du - så får vi deg vel tilbake etterhvert ← Får Løvekvinnen i posten etterhvert,. den burde vel kurere det...
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2613 Skrevet 1. november 2006 Nå er signaturen min oppdatert - gir dere beskjed hvis jeg har klart å gjøre noe feil? Jepp Og veldig betegnende for familien min, hvor meldingene flyr i alle retninger -det tok min stakkars svoger noen år å venne seg til det. Men det er aldri vondt ment... ← Det er interessant, for det er ikke så lett å forstå intern familiehumor. Jeg ser sambo klør seg i hodet over vitser min familie synes er utrolig morsomme. På samme måte er det en del ting i hans familie jeg ikke skjønner. Og vi kjenner hverandres familier godt, så dette tar tydeligvis tid Til gjengjeld gir de fleste menn jeg kjenner nærmest inntrykk av å ligge på sitt siste når de blir litt forkjølet. Veldig interessant å lese anmeldelsen din av "Drageløperen", Ciara. Jeg må innrømme at jeg har vært litt skeptisk til den pga. all hallelujastemningen rundt den - jeg tror samtlige jeg har snakket med som har lest den har ment at det er den beste boka de har lest - så det var forfriskende med et litt mer nyansert perspektiv. Det høres jo absolutt ut som om den er verdt å lese, tross innvendingene dine, så jeg tror jeg må gjøre det - når jeg bare får tid... ← Den anbefales absolutt, Nilma Men som du skjønner ikke beste boka jeg har lest, nei Flott og grundig anmeldelse, Ciara! Jeg er enig i at første del av boken er sterkest. Jeg var også ganske skeptisk før jeg startet å lese denne, nettopp av samme grunner som du nevner. Men, der tok jeg grundig feil Jeg ble revet med og var rett inne i historien fra første side (noe som omtrent aldri skjer når jeg leser en bok). I motsetning til Ciara, synes jeg at historien holder som bare det gjennom hele boken. Jeg forstår argumentet om at man nok kan gjette seg til at de gifter seg osv. men jeg synes ikke det gjør noe. På det tidspunktet i boken var jeg blitt så glad i karakterene at det også var det jeg ville at skulle skje. Jeg synes ikke det alltid for en hver pris skal være slik at alt skal være overraskende. Det plager meg heller ikke at Amir gjør flere feil samtidig som han angrer fryktelig - jeg synes faktisk derimot at i nettopp dette lå mye av styrken i boken. Jeg oppfatter heller ikke Amir som usympatisk, heller gjenkjennelig, vi gjør alle feil, på nytt og på nytt, og vi må leve med dette og forhåpentligvis lære av det. Slik er det da være menneske? Jeg synes i alle fall at dette var utrolig flott skildret. Så det er vel ingen overraskelse at jeg synes dette var en fabelaktig og svært gripende bok. En av de beste jeg har lest på lang tid, og jeg tror absolutt denne vil bli stående som en klassiker ← Akkurat et svar jeg hadde håpet på - deilig at noen er uenig Ser du da for deg at Amir, når han sitter og skriver boka si, har blitt mye eldre? For det tenkte jeg, at om han er gammel og ser tilbake på livet sitt som ung og dum, så blir det litt mer overbevisende at han forteller så sympatisk. Samtidig har jeg ikke inntrykk at at han er så gammel, jeg tror han forteller rett etter at Sohrab er hentet hjem til San Francisco, mens han ennå ikke vet hvordan det vil gå med Sohrab etterhvert. Men kanskje Amir rett og slett har bråmodnet? Og jeg er enig med deg i at det enkelte ganger holder at man er glad i personene, så trenger man ikke så mange overraskelser. Jeg tror jeg reagerte som jeg gjorde fordi første del nettopp var så overraskende. Etter voldtekten lurer jeg oppriktig hvordan det kommer til å gå med dem alle, forfatteren har meg i sin hule hånd. Men han gir slipp på makten han har over meg som leser ved å la meg få overtaket ved å vite alt før fortelleren. Jeg tror ikke denne blir en klassiker, det skal bli spennende å se hvilke bøker som i det hele tatt huskes om bare ti år. For å bli en klassiker tror jeg bøkene må ha truffet utrolig godt i tiden, samtidig som de må ha tidløse kvaliteter (paradoksalt, men mange hevder jo at nettopp det ekstremt steds- og tidsbundne nettopp er det som blir sett på som tidløst etterhvert). Det tror jeg ikke denne boka har. Jeg tror folk vil sjarmeres av den i et par år framover, den vil sikkert forsette å selge som hakka møkk, men etter det spår jeg at den vil dabbe av. Min mening Får Løvekvinnen i posten etterhvert,. den burde vel kurere det... ← Det eneste dumme Løvekvinnen er at coveret er helt forjævlig. Skulle tro godeste Erik Fosnes Hansen kunne pest omslagsdesigneren litt
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2614 Skrevet 1. november 2006 Akkurat et svar jeg hadde håpet på - deilig at noen er uenig Ser du da for deg at Amir, når han sitter og skriver boka si, har blitt mye eldre? For det tenkte jeg, at om han er gammel og ser tilbake på livet sitt som ung og dum, så blir det litt mer overbevisende at han forteller så sympatisk. Samtidig har jeg ikke inntrykk at at han er så gammel, jeg tror han forteller rett etter at Sohrab er hentet hjem til San Francisco, mens han ennå ikke vet hvordan det vil gå med Sohrab etterhvert. Men kanskje Amir rett og slett har bråmodnet? Og jeg er enig med deg i at det enkelte ganger holder at man er glad i personene, så trenger man ikke så mange overraskelser. Jeg tror jeg reagerte som jeg gjorde fordi første del nettopp var så overraskende. Etter voldtekten lurer jeg oppriktig hvordan det kommer til å gå med dem alle, forfatteren har meg i sin hule hånd. Men han gir slipp på makten han har over meg som leser ved å la meg få overtaket ved å vite alt før fortelleren. Jeg tror ikke denne blir en klassiker, det skal bli spennende å se hvilke bøker som i det hele tatt huskes om bare ti år. For å bli en klassiker tror jeg bøkene må ha truffet utrolig godt i tiden, samtidig som de må ha tidløse kvaliteter (paradoksalt, men mange hevder jo at nettopp det ekstremt steds- og tidsbundne nettopp er det som blir sett på som tidløst etterhvert). Det tror jeg ikke denne boka har. Jeg tror folk vil sjarmeres av den i et par år framover, den vil sikkert forsette å selge som hakka møkk, men etter det spår jeg at den vil dabbe av. Min mening Det eneste dumme Løvekvinnen er at coveret er helt forjævlig. Skulle tro godeste Erik Fosnes Hansen kunne pest omslagsdesigneren litt ← Nei, jeg ser ikke for meg at han er eldre når han skriver historien. Jeg tenkte faktisk ikke bevisst over det når jeg leste, var bare i den, om det gir noen mening. Men, nå når du sier det tror jeg nok han var eldre, ja. Jeg synes ikke at det at han har usympatiske trekk på noen måte behøver å utelukke at han også er sympatisk. Slik er da de fleste av oss i det virkelige liv. Det blir kanskje satt litt på spissen i denne historien ja, men likevel Det var som sagt nettopp det som var noe av det jeg falt for mest i denne historien, at han klarte å vise begge disse sidene så sterkt Og om den blir en klassiker, som jeg tror den gjerne kan bli tror jeg det er nettopp på grunn av hvordan han har skildret nyansene i Amirs personlighet Forøvrig er jeg enig i at det er litt kult at vi endelig er litt uenige
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2615 Skrevet 1. november 2006 Må også nevne at jeg synes det er virkelig vanskelig å komme inn i en ny historie etter å ha lest denne boken. Har begynt på to bøker etter jeg leste den. Men, jeg befinner meg stadig i drageløperuniverset
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2616 Skrevet 1. november 2006 Nei, jeg ser ikke for meg at han er eldre når han skriver historien. Jeg tenkte faktisk ikke bevisst over det når jeg leste, var bare i den, om det gir noen mening. Men, nå når du sier det tror jeg nok han var eldre, ja. Jeg synes ikke at det at han har usympatiske trekk på noen måte behøver å utelukke at han også er sympatisk. Slik er da de fleste av oss i det virkelige liv. Det blir kanskje satt litt på spissen i denne historien ja, men likevel Det var som sagt nettopp det som var noe av det jeg falt for mest i denne historien, at han klarte å vise begge disse sidene så sterkt Og om den blir en klassiker, som jeg tror den gjerne kan bli tror jeg det er nettopp på grunn av hvordan han har skildret nyansene i Amirs personlighet Forøvrig er jeg enig i at det er litt kult at vi endelig er litt uenige ← Ikke sant? Jeg synes dette er spennende, jeg Noe av det usympatiske var på sin plass - synes sjalusien Amir hadde for oppmerksomheten Hassan fikk fra Baba var forståelig. At han ikke griper inn i voldtektsscenen, er forståelig, han burde heller løpt og hentet hjelp. Men samme hvor usympatisk denne handlingen er, det er jo nettopp det usympatiske som gjør inntrykk i den situasjonen. Men når Sohrab skulle hentes syntes jeg i utgangspunktet synd på gutten, som skulle hentes av en fyr som ikke ønsket ham. Det var vel også litt av poenget. Nei, jeg vet ikke. Amirs refleksjon rundt hendelsene er bare så mye mer sympatisk og moden enn det han faktisk gjør. Så kan vi jo være uenige om hvor logisk det er
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2617 Skrevet 1. november 2006 Må også nevne at jeg synes det er virkelig vanskelig å komme inn i en ny historie etter å ha lest denne boken. Har begynt på to bøker etter jeg leste den. Men, jeg befinner meg stadig i drageløperuniverset ← Det forstår jeg. Synes tørre, forblåste Kabul med alle dragene på himmelen hørtes flott ut. Men om vi fortsatt har boksirkel om noen år, og boka har blitt en klassiker, så skal jeg sende en flaske vin hjem til deg
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2618 Skrevet 1. november 2006 Ikke sant? Jeg synes dette er spennende, jeg Noe av det usympatiske var på sin plass - synes sjalusien Amir hadde for oppmerksomheten Hassan fikk fra Baba var forståelig. At han ikke griper inn i voldtektsscenen, er forståelig, han burde heller løpt og hentet hjelp. Men samme hvor usympatisk denne handlingen er, det er jo nettopp det usympatiske som gjør inntrykk i den situasjonen. Men når Sohrab skulle hentes syntes jeg i utgangspunktet synd på gutten, som skulle hentes av en fyr som ikke ønsket ham. Det var vel også litt av poenget. Nei, jeg vet ikke. Amirs refleksjon rundt hendelsene er bare så mye mer sympatisk og moden enn det han faktisk gjør. Så kan vi jo være uenige om hvor logisk det er ← Jeg synes også fryktelig synd på Sohrab da. Eller dvs. gjennom hele historien synes jeg synd på, først Hassan så Hassan og konen - så Sohrab. For en fryktelig, fryktelig skjebne. Jeg synes forøvrig Amir opptrer meget forståelig. Jeg synes han virker å være full av følelser og kontraster. Han kjemper med gamle spøkelser hele tiden. Jeg liker faktisk også at det ikke er naturlig for ham at han skal ta seg av Sohrab med en gang, at det også er konflikter der, jeg var en stund redd for at akkurat det ville bli for sukkersøtt, men jeg synes han styrte godt unna de fallgruvene der Må også nevne at episoden på fotballbanen er noe av det sterkeste jeg har lest. Fy flate så grusomt det var
nostalgia Skrevet 1. november 2006 #2619 Skrevet 1. november 2006 Det forstår jeg. Synes tørre, forblåste Kabul med alle dragene på himmelen hørtes flott ut. Men om vi fortsatt har boksirkel om noen år, og boka har blitt en klassiker, så skal jeg sende en flaske vin hjem til deg ← Ja, det var virkelig nydelig. Jeg likte også så godt skildringene fra treet de pleide å sitte under også. Og hvordan de var så åpnelyst hengivne ovenfor hverandre Meget unorskt? Ahhhhhhhhh får håpe det blir vin på meg da! Ellers fpå det bli vin på deg!
Ciara Skrevet 1. november 2006 Forfatter #2620 Skrevet 1. november 2006 Jeg synes også fryktelig synd på Sohrab da. Eller dvs. gjennom hele historien synes jeg synd på, først Hassan så Hassan og konen - så Sohrab. For en fryktelig, fryktelig skjebne. Jeg synes forøvrig Amir opptrer meget forståelig. Jeg synes han virker å være full av følelser og kontraster. Han kjemper med gamle spøkelser hele tiden. Jeg liker faktisk også at det ikke er naturlig for ham at han skal ta seg av Sohrab med en gang, at det også er konflikter der, jeg var en stund redd for at akkurat det ville bli for sukkersøtt, men jeg synes han styrte godt unna de fallgruvene der Må også nevne at episoden på fotballbanen er noe av det sterkeste jeg har lest. Fy flate så grusomt det var ← Ja, det var fint at ikke farsfølelsen kom umiddelbart, egentlig. Nei, jeg har vel et blandet forhold til det. Og episoden på fotballbanen var forferdelig, ja, mye grusomt i den boka Ja, det var virkelig nydelig. Jeg likte også så godt skildringene fra treet de pleide å sitte under også. Og hvordan de var så åpnelyst hengivne ovenfor hverandre Meget unorskt? Ahhhhhhhhh får håpe det blir vin på meg da! Ellers fpå det bli vin på deg! ← Vin!
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå