Ciaras bokhjørne

[Daria]

Og "mykningen"

Den hadde jeg fortrengt -selektiv hukommelse er en fin ting

Nå har jeg jo møtt Johan Harstad, Dag Solstad, Noam Chomsky og litt sånn snacks, men ellers er det nok enda et par jeg kunne tenkt meg. Astrid Lindgren, f.eks.

Du vet at det kan bli litt vrient...? Kanskje Märta kan hjelpe deg...

[Gjest Krynkel]

Ja, men ... Det hadde vært koselig å møte henne - mens hun levde! Neppe like koselig å møte henne nå.

Endret 5. mars 2009 av Krynkel

[Daria]

[Gjest Krynkel]

Har du møtt noen, Daria?

[Gjest Krynkel]

Og jeg har jo forresten hatt en veeeldig kjent nordmann som lærer. Utgitt mange bøker og greier.

[Ciara]

Og jeg har jo forresten hatt en veeeldig kjent nordmann som lærer. Utgitt mange bøker og greier.

Da aner det meg hvem det er

[Daria]

Tja... :klø: Endre Lund Eriksen, men han har jeg vel truffet som en-jeg-kjente-litt-fra-tidligere (felles venner/organisasjonsarbeid) mer enn forfatter, selv om det var i bok-sammenheng. Frøydis Alvær, en gang for lenge siden. Har tydligvis ikke møtt noen kjente som har gjort noe varig inntrykk, hvertfall

[Daria]

Og jeg har jo forresten hatt en veeeldig kjent nordmann som lærer. Utgitt mange bøker og greier.

Da aner det meg hvem det er

Tror jeg er litt dum :klø:

[Gjest Krynkel]

Da aner det meg hvem det er

Hvem da?

Eller, det må du i så fall sende en PM om.

[Gjest Faerie]

Og jeg har jo forresten hatt en veeeldig kjent nordmann som lærer. Utgitt mange bøker og greier.

Det aner ikke meg hvem det er så jeg blir veldig nysgjerrig.

Har visst ingen å briefe med jeg.

[Gjest Krynkel]

Tror jeg er litt dum :klø:

Trolig. Det var jo tidenes mest avslørende hint!

[Skravla]

Tror jeg er litt dum :klø:

Har hatt en totalt ukjent forfatter som lærer i 3 år. Tror han bare solgte på lokalplanet.

Og jeg er også dum når det gjelder Krynkel sin lærer.

[Gjest Krynkel]

Jeg sa vel ikke om vedkommende hadde gitt ut bøker på lokale forlag eller ikke. Og kanskje smurte jeg litt på, som vanlig.

[Ciara]

Det er kvinnedag i dag, så gratulerer, alle kvinner!

Synes det er en passende dag å ta opp Brit Bildøens tema fra de seneste dagene, nemlig kvinnelige forfatteres status. Det er på ingen måte nytt det Bildøen hevder: At kvinnelige forfattere plasseres i skyggen ved at de blir mindre lest og sjeldnere vinner priser. De fleste lesere, både mannlige og kvinnelige, har mannlige forfatterfavoritter. Kvinner leser bøker av både menn og kvinner, mens menn som regel leser bøker skrevet av menn.

Jeg kjenner at en rekke spørsmål melder seg. Hvorfor er det slik? Må menn lese om menn fordi det er den eneste måten de kjenner seg igjen i bøkene på? Må man kjenne seg igjen i bøker for å like dem, kan ikke nettopp et poeng være å ta rede på noe nytt? Hva med kvinnene som ofte leser bøker av menn? Leser ikke de for å kjenne seg igjen? Identifiserer kvinner seg mer med menn enn omvendt? Jeg skulle også like å finne ut av følgende: Blant bøkene som utgis her i landet og i verden, hvor mange er skrevet av kvinner og hvor mange er skrevet av menn? Hvis det finnes flere mannlige forfattere, hvorfor er det slik? Er det fordi redaktører verden over også foretrekker bøker av menn? Og da er vi tilbake til square one: Hvorfor gjør de det?

Jeg vet i hvert fall at jeg spurte min mann, som ikke er av det kvinnefiendtlige slaget, om hvilke bøker han hadde lest av kvinner i det siste. Han kom ikke på en eneste en. Selv har jeg oversikt over alt han leser, og vet at han leste en krim av Tana French for en tid tilbake, men ellers har han omtrent ikke lest noe av kvinner. Da jeg spurte ham hvorfor ble han ganske forbauset, og sa han ikke hadde tenkt over at han ikke leste bøker skrevet av kvinner.

Har noen av dere dagboksbesøkende gjort dere noen tanker om dette?

Mine favoritter blant kvinnelige forfattere:

Siri Hustvedt

Margaret Atwood

Jean Rhys

Hanne Ørstavik

Alice Hoffmann

Alice Munro

Hvem er deres favoritter?

[Fresi]

Veldig interessant innlegg, Ciara! Og gratulerer med dagen! Jeg må komme tilbake til saken. Akkurat nå var jeg bare innom for å skryte av at jeg har snakket med Fosnes Hansen.

[Daria]

Det er en veldig interessant problemstilling, som jeg ikke har noe godt svar på... Jeg tror også det er veldig symptomatisk at den eneste kvinnelige forfatteren mannen din hadde lest i det siste, er en krimbok -da er det må en måte mer legitimt å også lese kvinnelige forfattere.

Det virker som det er en nokså utbredt -ubevisst? -oppfaning at kvinner skriver mer om "kvinneting", mens menn skriver mer universelt og det universelle er mer verdt -det skinner også gjennom i enkelte anmeldelser. Men det er jo sånn det har vært i de fleste sammenhenger, selv om det går framover -det menn gjør er mer verdt uansett...

Jeg leser forøvrig en bok nå (Scenebetennelse/Nils Harald Sødal) hvor det er mannlig forfatter, men kvinnelig hovedperson som forteller i jeg-form. Han overbeviser "som kvinne", for å si det sånn, og hovedpersonen er blitt en sterk kvinne med enkelte tradisjonelt mannlige karaktertrekk -for eksempel er hun den som prioriterer karrieren på bekostning av barnet og en dott av en mann. Ganske interessant, egentlig -lurer på om den vil appelere til menn -det er jo en mannlig forfatter, eller om den kvinnelige hovedpersonen "ødelegger"?

[Ciara]

Veldig interessant innlegg, Ciara! Og gratulerer med dagen! Jeg må komme tilbake til saken. Akkurat nå var jeg bare innom for å skryte av at jeg har snakket med Fosnes Hansen.

Spurte du om del to av Beretninger om beskyttelse?

Det er en veldig interessant problemstilling, som jeg ikke har noe godt svar på... Jeg tror også det er veldig symptomatisk at den eneste kvinnelige forfatteren mannen din hadde lest i det siste, er en krimbok -da er det må en måte mer legitimt å også lese kvinnelige forfattere.

Det virker som det er en nokså utbredt -ubevisst? -oppfaning at kvinner skriver mer om "kvinneting", mens menn skriver mer universelt og det universelle er mer verdt -det skinner også gjennom i enkelte anmeldelser. Men det er jo sånn det har vært i de fleste sammenhenger, selv om det går framover -det menn gjør er mer verdt uansett...

Jeg leser forøvrig en bok nå (Scenebetennelse/Nils Harald Sødal) hvor det er mannlig forfatter, men kvinnelig hovedperson som forteller i jeg-form. Han overbeviser "som kvinne", for å si det sånn, og hovedpersonen er blitt en sterk kvinne med enkelte tradisjonelt mannlige karaktertrekk -for eksempel er hun den som prioriterer karrieren på bekostning av barnet og en dott av en mann. Ganske interessant, egentlig -lurer på om den vil appelere til menn -det er jo en mannlig forfatter, eller om den kvinnelige hovedpersonen "ødelegger"?

Scenebetennelse har jeg ikke hørt om før, men nå ble jeg fristet til å sjekke den ut.

Og ja, du har helt rett. Menn skriver litteratur, kvinner skriver kvinnelitteratur. Enormt irriterende.

Det slår meg dessuten at menn burde lese kvinnelige forfattere og få litt mer innsikt i hvordan den kvinnelige hjernen fungerer. Det vet de ofte forbausende lite om

[Ciara]

Harlan Coben: I den skogen

Paul Copeland er advokat. Da han var ung var søsteren hans en av fire ungdommer som ble myrdet i skogen da søskenparet var på ferieleir. To av ungdommene ble funnet, mens liket av Pauls søster aldri dukket opp. Så, tjue år etter, blir liket av den tredje ungdommen funnet, og saken blir tatt opp igjen.

Dette er på mange måter ikke originalt, men gud så spennende! Jeg leste denne omtrent i et strekk!

Joan Didion: De magiske tankers år

Dette er Didions memoarer om året etter hennes mann John døde. Da mannen døde hadde han og Didion vært gift i førti år. De jobbet sammen, tilbragte all ledig tid sammen og hadde et barn sammen. Så blir datteren alvorlig syk, og John dør, alt i samme måned. Didion forteller om det første året, og det er vond lesning. Hvordan hun ikke klarer å kvitte seg med Johns ting, og innser at det er fordi hun fortsatt tror han kommer tilbake og vil trenge dem. Hun lurer på om John visste at livet hans snart var over. Hun ser tilbake på deres felles samliv.

Det er nydelig og usentimentalt skrevet. Men grusom lesning. Jeg måtte gå og klemme på mannen min mange ganger mens jeg leste. Boken får en virkelig til å stoppe opp og tenke over (sam)livet.

Sophie Kinsella: En shopoholikers hemmelige drømmeverden

Becky Bloomwood er en engelsk ung dame med store pengeproblemer. Becky shopper klær og ting til den store gullmedaljen, og klarer ikke å stoppe selv om kreditorene henger på henne. I stedet finner hun og venninnen Suzy på kreative unnskyldninger for ikke å betale tilbake penger. Og ikke nok med det: Fristelsene er overalt. Kredittkortgjelda øker, forviklingene tårner seg opp, og Suzy forelsker seg i PR-eksperten Luke Brandon.

Dette er jo ikke avansert litteratur, men det er fornøyelig. Det er som Bridget Jones, bare med shopping i stedet for vekt og alkoholenheter. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle fnise så mye som jeg faktisk gjorde. Samme dom gjelder for de andre bøkene.

Sophie Kinsella: En shopoholikers uimotståelige nye verden

Becky og Luke er et par, og Luke får jobb i New York. Dette blir begynnelsen på nye fristelser, for shopping på Manhattan er uimotståelig!

Sophie Kinsella: En shopoholiker treffer blink

Det er klart for bryllup. Men forviklingene tar overhånd når både Lukes mor og Beckys mor begynner å planlegge bryllup, henholdsvis et gigantbryllup på The New York Plaza og et mindre fancy bryllup hjemme i Oxshott. Hvilket bryllup vil Becky ha, og hvilken mor må hun skuffe? Mens Becky funderer går tiden...

Sophie Kinsella: En shopoholiker finner en søster

Denne gangen finner Becky ut at hun har en halvsøster. Halvsøsteren er av det sparsommelige slaget, og stemningen mellom Becky og søsteren blir ikke helt som Becky hadde håpet.

Sophie Kinsella: En shopoholiker med baby

Becky er gravid, og jammen er det ikke mye fint babyutstyr som må kjøpes! Og ikke bare det, man MÅ også bruke penger på Londons mest populære fødselslege. Legen viser seg å være Lukes eks, og sjalusien tar snart overhånd.

[Ciara]

Jeg elsker den nye U2-plata!

Jeg synes Bono er like sexy som alltid, og jeg driter i at de driver med skattesnusk og er ordentlig hyklerske. Kunne ikke gitt mer blanke faktisk.

Og jeg driter i alle som elsker å hate U2 fordi det er "pompøs stadionrock". Javel. Ikke kjøp CDen og ikke ta opp plass på konsertene jeg skal på, sier jeg da.

Jeg har et sykelig forhold til U2. Jeg vurderer U2-sitat i gifteringene. Jeg skulle gjerne hatt U2-sitat på veggen hjemme. Og jeg har fått dispensasjon fra mannen: Får jeg sjangs til å kline med Bono så har jeg lov.

Så det så

Endret 9. mars 2009 av Ciara

[Daria]

Joan Didion: De magiske tankers år

Dette er Didions memoarer om året etter hennes mann John døde. Da mannen døde hadde han og Didion vært gift i førti år. De jobbet sammen, tilbragte all ledig tid sammen og hadde et barn sammen. Så blir datteren alvorlig syk, og John dør, alt i samme måned. Didion forteller om det første året, og det er vond lesning. Hvordan hun ikke klarer å kvitte seg med Johns ting, og innser at det er fordi hun fortsatt tror han kommer tilbake og vil trenge dem. Hun lurer på om John visste at livet hans snart var over. Hun ser tilbake på deres felles samliv.

Det er nydelig og usentimentalt skrevet. Men grusom lesning. Jeg måtte gå og klemme på mannen min mange ganger mens jeg leste. Boken får en virkelig til å stoppe opp og tenke over (sam)livet.

Denne satt jeg med i hendene før i dag -tror nok den må leses

Jeg har et sykelig forhold til U2. Jeg vurderer U2-sitat i gifteringene. Jeg skulle gjerne hatt U2-sitat på veggen hjemme. Og jeg har fått dispensasjon fra mannen: Får jeg sjangs til å kline med Bono så har jeg lov.

Så det så

Men det ble med tanken?