Er det bare jeg som irriterer meg?

[lenebu]

Vi har et par som nylig ble ansatt som kun snakker om ungene sine. Jeg skjønner at det er altoppslukende for dem, men vi andre er ikke superinteresserte i hvilke ord de kan og hvordan de håndteres etter barnehagetid dagen etter. Også har vi en annen ansatt som nylig ble forlovet, som bruker mye tid på å diskutere vielsen og hvorvidt han kommer til å gråte når han ser bruden. Er jeg bare bitter? Skulle gjerne hatt mann og barn selv, men å diskutere andres menn og barn er bare så kjedelig for meg. Føler jeg har null å bidra med, så sitter bare der og nikker og smiler...

Endret 8. januar 2020 av lenebu
X

[AnonymBruker]

Blir som at du snakker om utesteder du har vært på, klær eller interiør du har kjøpt el.

Prøv å vær tolerant på  at vi alle er på forskjellige steder i livet. Og akkurat der vi er, finnes jo det som opptar oss mest, uansett hva det måtte være.

Hva vil du snakke om? Bøker? Filmer? Tinder? Du kan jo prøve å styre samtalen litt selv. 

Anonymkode: 41e1d...843

[AnonymBruker]

Nja.. skjønner jo at det ikke er så spennende å høre på. Men samtidig - jeg synes det er like kjipt med fotballfansen som kun kan snakke om fotball, hobby musikeren som kun snakker om spillejobbene sine, packbackeren som kun snakker om reisene sine, fyren som kun forteller ville historier fra fester, gamle grisen som kun snakker om pene unge jenter han møtte i Thailand, folka som kun snakker om politikk etc. Du har sikkert en eller annen «hang up» du også, som du sikkert ikke er klar over selv.

Det hjerte er fult av, renner munnen over av.  Vi snakker alle mest om det som står oss nær og interesserer oss selv. Også burde vi sikkert alle bli flinkere til å se oss selv utenfra, ta oss litt sammen og utvide repertoaret litt...

Anonymkode: d1864...c17

[lenebu]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Blir som at du snakker om utesteder du har vært på, klær eller interiør du har kjøpt el.

Prøv å vær tolerant på  at vi alle er på forskjellige steder i livet. Og akkurat der vi er, finnes jo det som opptar oss mest, uansett hva det måtte være.

Hva vil du snakke om? Bøker? Filmer? Tinder? Du kan jo prøve å styre samtalen litt selv. 

Anonymkode: 41e1d...843

Jeg er tolerant, men dårlig på å samtale og å styre samtaler.

 

[Gjest Helene Tveit1]

 om du ikke liker det så si det

[Søgni]

Dette gjør meg glad for at jeg har en arbeidsplass med veldig ulike folk, ikke minst i ulike livsfaser. Og for at det er stemning for å like gjerne snakke om faglige eller aktuelle saker i pauser. Da slipper man automatisk  at alle snakker om det samme, og at det blir ekskluderende. Dessuten, selv om det er hyggelig at folk forteller litt fra livet sitt, så finnes det vel knapt noe mer irriterende enn de som sitter og snakker om seg selv på inn- og utpust ved enhver anledning, uten tanke for andre. 

Det sagt, så spør jeg gjerne de kollegaene jeg kjenner godt nok om barna deres, familien etc. selv om jeg ikke har mann og barn selv Dette ser jeg på som naturlig, og å delta i andres liv på en normal måte. 

[lenebu]

12 minutter siden, AnonymBruker said:

Nja.. skjønner jo at det ikke er så spennende å høre på. Men samtidig - jeg synes det er like kjipt med fotballfansen som kun kan snakke om fotball, hobby musikeren som kun snakker om spillejobbene sine, packbackeren som kun snakker om reisene sine, fyren som kun forteller ville historier fra fester, gamle grisen som kun snakker om pene unge jenter han møtte i Thailand, folka som kun snakker om politikk etc. Du har sikkert en eller annen «hang up» du også, som du sikkert ikke er klar over selv.

Det hjerte er fult av, renner munnen over av.  Vi snakker alle mest om det som står oss nær og interesserer oss selv. Også burde vi sikkert alle bli flinkere til å se oss selv utenfra, ta oss litt sammen og utvide repertoaret litt...

Anonymkode: d1864...c17

Selvsagt er også kjedelig for min del, men synes det er vanskelig å styre samtalen. Mye verre nå når vi har småbarnsforeldre og nylig forlovede. Kan jo ikke si "hva med de nye airBudsa" når sistnevnte beskrivrer kirka.

[lenebu]

5 minutter siden, Helene Tveit1 said:

 om du ikke liker det så si det

Greier ikke det, er opplært til å bære høflig

[AnonymBruker]

1 minutt siden, lenebu said:

Greier ikke det, er opplært til å bære høflig

Men da gjør du som Søgni da.

Anonymkode: 6b2cc...dde

[lenebu]

2 minutter siden, Søgni said:

Dette gjør meg glad for at jeg har en arbeidsplass med veldig ulike folk, ikke minst i ulike livsfaser. Og for at det er stemning for å like gjerne snakke om faglige eller aktuelle saker i pauser. Da slipper man automatisk  at alle snakker om det samme, og at det blir ekskluderende. Dessuten, selv om det er hyggelig at folk forteller litt fra livet sitt, så finnes det vel knapt noe mer irriterende enn de som sitter og snakker om seg selv på inn- og utpust ved enhver anledning, uten tanke for andre. 

Det sagt, så spør jeg gjerne de kollegaene jeg kjenner godt nok om barna deres, familien etc. selv om jeg ikke har mann og barn selv Dette ser jeg på som naturlig, og å delta i andres liv på en normal måte. 

Jeg hadde en arbeidsplass full av folk i min situasjon (single, frivillig barnløse, etc.). Nå føles lunsjpraten veldig ekskluderende, fordi jeg ikke vet hvordan det føles å ha en toåring i barnehage.

[AnonymBruker]

Ja, det er gørrkjedelig, og jeg kan ikke tenke meg noen av delene enda. Jeg nikker og smiler, men prøver å spørre noen andre rundt bordet om noe annet for å veksle samtaletemaer. Generelt synes jeg lunsjprat er veldig kjedelig da. Jeg er glad for at jeg ikke får typiske lunsjtider etter jeg er ferdigutdannet. 

Anonymkode: 6bfa1...de4

[AnonymBruker]

8 timer siden, lenebu skrev:

Selvsagt er også kjedelig for min del, men synes det er vanskelig å styre samtalen. Mye verre nå når vi har småbarnsforeldre og nylig forlovede. Kan jo ikke si "hva med de nye airBudsa" når sistnevnte beskrivrer kirka.

Er det det mest spennende som skjer i ditt liv? Materielle ting? 

Anonymkode: a3ac6...065

[AnonymBruker]

Neida, men hva skal jeg prate om da?De eneste meningsfylte opplevelsene i livet er åpenbart det å få barn og å bli forlovet.

Anonymkode: e5fe4...f7d

[AnonymBruker]

Det er jo det som folk er opptatt av de snakker om. På min jobb er vi bare to kvinner, resten menn. De snakker mye fotball, det er forsåvidt greit det. Men de kan snakke om andre ting også, ting som skjer i verden. Ting fra jobbene de er ute på, familiene, byturene de single gutta har hatt i helga. Om en spør f.eks om noen har sett en spesifikk film, hvordan det går med kjærligheten o.s.v. så snakker vi litt rundt det. 
 

Anonymkode: 2b2ae...eca

[Okapi]

Er ikke så mye å gjøre med det, annet enn å holde ut eller bytte jobb. Har selv jobbet på arbeidsplasser med nesten bare middelaldrende menn (gikk mye i båt og bil), nesten bare kvinner (stort sett barn og barnebarn, hus og hjem) og menn på min egen alder (fotball og sjekking). Orket egentlig ingen av delene, så ble litt jatting, litt egne tanker og en del sololunsj. Arbeidsplasser med en heterogen gruppe ansatte er så mye bedre.

[Jr.Garcon]

15 timer siden, lenebu skrev:

Vi har et par som nylig ble ansatt som kun snakker om ungene sine. Jeg skjønner at det er altoppslukende for dem, men vi andre er ikke superinteresserte i hvilke ord de kan og hvordan de håndteres etter barnehagetid dagen etter. Også har vi en annen ansatt som nylig ble forlovet, som bruker mye tid på å diskutere vielsen og hvorvidt han kommer til å gråte når han ser bruden. Er jeg bare bitter? Skulle gjerne hatt mann og barn selv, men å diskutere andres menn og barn er bare så kjedelig for meg. Føler jeg har null å bidra med, så sitter bare der og nikker og smiler...

Skjønner deg godt! 

Generelt er det fullstendig uinteressant med folk som kun snakker om seg og sitt/kun har en interesse - kombinert med at de har  konsentrasjonen til en gullfisk hvis man  prøver å fortelle de om ting som foregår i sitt eget liv. 

Endret 9. januar 2020 av Jr.Garcon

[Gjest theTitanic]

15 timer siden, lenebu skrev:

Vi har et par som nylig ble ansatt som kun snakker om ungene sine. Jeg skjønner at det er altoppslukende for dem, men vi andre er ikke superinteresserte i hvilke ord de kan og hvordan de håndteres etter barnehagetid dagen etter. Også har vi en annen ansatt som nylig ble forlovet, som bruker mye tid på å diskutere vielsen og hvorvidt han kommer til å gråte når han ser bruden. Er jeg bare bitter? Skulle gjerne hatt mann og barn selv, men å diskutere andres menn og barn er bare så kjedelig for meg. Føler jeg har null å bidra med, så sitter bare der og nikker og smiler...

Folk snakker om det de er opptatt av. Dine kollegaer er opptatt av barn og bryllup tydeligvis. Bryllupet er ferdig snakket kort tid etter festen er ferdig så det går fort over. Selv er jeg ikke interessert i å snakke jobb og karriere. Det mest interessante mennesket jeg snakker med snakker faktisk stort sett aldri jobb. Jeg vet hva hun driver med ( og fagfeltet er interessant) fordi jeg har kjent henne i årevis. Vi har masse annet å snakke om. Familieliv er feks interessant for meg, men ikke på nivå med din kollega. Reise. Hobby. Trening. Ting som kan skapes og hvordan gjøre det mulig.