Gikk sånn innpå meg...

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor, men Ari Behn’s død har gått sånn innpå meg. Jeg kjente ikke mannen og er generelt lite opptatt av kjendiser.. Klarer ikke helt å få tak i hva det er som har gjort meg så opprørt. Det er kanskje noe med det at han virket til å være omringet av kjærlighet, familie og venner og så er det allikevel ikke nok til hinder... Selvmordstanker er meg ikke helt ukjent, eller, jeg har ikke noen spesifikke tanker om å ta mitt eget liv, men tenker at det hadde vært helt greit om det tok slutt. At noen tok livet for meg. At den lastebilen som kommer dundrende mot meg plutselig havner over i mitt kjørefelt og avslutter det hele. Kjenner ofte på at det hadde vært helt greit. 

Jeg har mennesker i livet mitt som jeg elsker og som jeg absolutt ikke ønsker å såre og jeg har derfor ikke noen seriøse planer eller tanker om å ta eget liv. Jeg vet de er glad i meg også, men jeg føler at de allikevel ikke bryr seg om meg. Kan man si det? Ta mine foreldre for eksempel, til jul gav de meg penger, det er som om de ikke kjenner meg litt en gang. De orker ikke en gang å ta seg bryet med å prøve å finne en gave. Jeg hadde vært fornøyd med en gave med en verdi på 0,- om den bare viste littegranne omtanke bak. Et kort med noen gode ord er verdt mye mer for meg og de vet de, men de orker bare ikke bry seg. En konvolutt med navnet mitt på og penger oppi. God jul. De er kanskje glade i meg, men bryr seg ikke lengre.

Liten digresjon der.. eller kanskje det er kjernen? At det ikke er noen som orker å bry seg om meg? Å gå til psykolog hjelper lite når det ikke er noen i livet som bryr seg om en.. 

Anonymkode: d5422...e01

[Gjest supernova_87]

Du har rett i at det ikke hjelper å gå til psykolog hvis ingen bryr seg om en. Men psykologer kan hjelpe det å få mennesker i livet ditt som virkelig bryr seg om deg. De kan hjelpe deg med å åpne deg før menneskene rundt deg, forvente noe av menneskene rundt deg, slik at de ikke tar deg for gitt. Og du kan også jobbe med dette selv. Jeg liker boken til Young og Klosko om "lifetraps" (reinventing yourself and breaking free from negative life patterns tror jeg den heter), der kan man finne mye nyttig til å jobbe med seg selv. 

Og en liten ettertanke til det at foreldrene dine ikke har gitt deg noe som viser at de kjenner deg: er det mulig at det handler om dem? At de er slitne? At de føler seg utilstrekkelige? Jeg fikk det i alle fall mye bedre i livet mitt når jeg begynte å ta ansvar for meg selv og det jeg kunne noe for, og sluttet å ta ansvar for og prøve å endre på noe som handlet om andre mennesker sine problemer. 

Jeg tror mange som sliter kan ha en litt sånn følelse av "hvis HAN med alle de menneskene som beundret ham så høyt kan ta livet sitt, hvorfor skal ikke jeg". Kjenner meg igjen i det selv. Men greia er at vi hører bare de rundt, i etterpåklokskapen, i frustrasjonen og savnet. Vi vet ikke hvordan Ari Behn hadde det og kjente det.  

[AnonymBruker]

Dette har jeg også tenkt en del på i dag. Jeg føler meg så utrolig ensom (og har hatt en dårlig dag i dag), og tenker at det er fint lite en psykolog kan gjøre med det. (Nå har ikke jeg noen planer om å ta mitt eget liv da.)

Jeg er skilt, og har barna annenhver uke. Har ikke så mange venner, og de jeg har er spredt for alle vinder. Jeg er aktiv i den lokale idrettsklubben, og har dermed mange bekjente. Men alle er jo opptatt med sitt, og har ikke behov for flere venner. 
Nå har ex-mannen funnet seg ny dame, og jeg føler meg bare ekstra mislykket. Ikke det at jeg har lyst på han (det var jeg som ønsket skilsmissen), men det føles likevel som et nederlag. 
Savner bare så veldig noen gode venninner. 😢

Anonymkode: 7f4f4...80a

[AnonymBruker]

Klem til dere ❤️ Jeg er også nesten helt lamslått etter dette dødsfallet, veldig rart å kjenne på. Spesielt etter begravelsen, å se barnas smerte og ikke minst Martha’ s smerte der hun stod støtt ved siden av Maud. Nå må hun bære deres sorg. Vissheten om smerten, sorgen, savnet, sinnet de må gå gjennom framover. Jeg føler så inderlig med dem og dette har gått så innpå meg.

Anonymkode: fb389...bd4

[AnonymBruker]

Selv skrev jeg denne oppmuntringen for over tre år siden, etter at en jeg gikk på skolen med, tok livet sitt, i håp om at ikke flere skulle gjøre det; kanskje disse ordene kan muntre opp noen av dere som føler at livet går i motbakke ...?

For til tross for at det iblant kan virke som om man er helt alene på denne kloden, betyr det ikke at det ikke er noen der ute som bryr seg - mennesker man muligens ikke har møtt enda; som barn trodde man man at fremmede er venner man ikke kjenner, som voksne tror man at fremmede er uvenner man ikke vil bli kjent med.

Men så lenge man lever, er det fortsatt tid; det er alltid en morgendag foran oss fylt av vårens varme solstråler selv om det stadig er vinter - det er alltid, alltid håp.

 

Anonymkode: 61218...876

[_popcorn_]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

_popcorn_, mod