Hvorfor så fordømt lat, umotivert og uinspirert?

[Gjest Anonymous]

Måtte bare velge en utdanning i full fart, ellers måtte jeg ta en sånn jobb som ingen andre vil ha, stå i kassa på Rimi, eller lage McDonaldsmat. Det gidder jeg ikke. Ikke er jeg særlig flink til noen ting, ikke spesielt interessert i noe heller. Så da måtte jeg bare velge et fag. Har tatt opp digert studielån for å få råd. Er så vidt jeg orker å stå opp om morran for å få med meg forelesninger og alt dilldall. Det er SÅÅÅ mye pes å forberede seg til timene, så det gidder jeg ikke hvis jeg kan unngå det. Vil helst bare sitte hjemme og glo på tv, det er det eneste jeg er flink til. Og skulle det bli for kjedelig så går det an å slå i hjel et par timer på kino. Skulle ønske jeg hadde noen til å gi meg et spark bak, men deter begrenset hvor mange venner man skaffer seg når man bare sitter hjemme og koper dagen lang.

Men jeg prøver å fortelle meg selv, at her har jeg kommet meg inn på høyskole, og har fått innvilget studielån i tre fremover (håper jeg jo), og jo bedre resultater jeg får, desto mindre blir lånebeløpet. Så hvorfor er det så forbaska vanskelig å ta seg sjøl i nakken og åpne skoleboka? Er det det at jeg ikke vil det nok? Har jeg vært passiv så lenge at det er for seint å gjøre noe med det? Eller kanskje jeg helt ubevisst har fått det for meg at jeg ikke trenger å anstrenge meg så mye for å få det jeg vil ha? Eller hvordan var dette i oppveksten..... fikk jeg alt servert på sølvfat? Nei jeg gjorde ikke det, men fy fan å sur jeg ble når jeg måtte gjøre noe... uten at det hjalp. Er jeg født sånn kanskje? Sur og lat og uinteressant. Er ikke meningen at jeg skal oppnå noe? Valgt feil fag kanskje? Det kan jeg jo umulig vite. Når ingen verdens ting interesserer deg og du ikke er flink til noe, hva velger man da? Å drive dank noen år til?

Hva skal jeg gjøre for å komme meg ut av denne jammerdalen av latskap?

[Gjest Chica-ikke innlogget]

Å begynne på et nytt studie er iallfall en veldig god mulighet til å skaffe seg nye venner. De fleste kommer fra andre steder i landet og kjenner ingen. Du må prøve å bli med på ting utenom selve undervisningen, da blir du kjent med masse folk, og da er det morsommere å komme på skolen og. Var veldig flink til å komme meg på skolen når jeg studerte, men det var vel mer for det sosiale enn det faglige...

Lykke til!

[Gjest Anonymous]

da blir du kjent med masse folk,

Jo, det ligger noe i det, men jeg er ganske asosial. Har alltid vært det. Aldri vært noe særlig til å snakke med folk, vet ikke hva jeg skal si til dem Noen ganger føler jeg det som om jeg kommer fra en annen planet, jeg klarer ikke identifisere meg med andre mennesker, og da er det vanskelig å finne felles interesser (ikke for det..... jeg har jo ikke noen) og utvikle et vennskap.

[Gjest Starya]

Jeg kjenner problemet, trust me... Har nettopp starta på tredje året, og først nå er jeg med på noe som kan ligne en slags kollokvie-gruppe..

Er ikke et sosialt dyr, det har jeg aldri vært. Jeg prøver bare å være meg selv i håp om at jeg etterhvert skal finne noen likesinnede å alliere meg med...

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg får håpe jeg består eksamener så jeg kommer meg til tredje året.

Når det gjelder asosiale meg, begynner jeg å lure på om det er adferdsvansker jeg har.... Min livsstil skal jo liksom være roten til alt ondt; depresjoner, rusmisbruk og det som verre er.

[Gjest Lea]

Jeg synes at du har en veldig negativ innstilling jeg.

Det er sikker NOE du liker å gjøre!?

I din situasjon ville jeg tatt meg en jobb på rimi eller MCDonalds (det finnes faktisk flere firmaer her i verden også, som betaler dårligere og som har verre jobber). Så hadde jeg tenkt og prøvd forskjellige ting til jeg hadde funnet "mitt" yrke.

Å begynne på et studie du ikke har lyst eller er motivert til å gjennomføre er egentlig ikke noen god ide. Det kan selvsagt gå bra, men du risikerer å ende opp med en jobb du egentlig ikke trives i.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes at du har en veldig negativ innstilling jeg.  

Det er sikker NOE du liker å gjøre!?

Vel, det jeg studerer på nå, er faktisk det som opptar meg ihvertfall bittelitt. Jeg HAR jobbet i butikker....DRITKJEDELIG! Holdt ikke ut de fordømte kundene og den sure sjefen. Jeg har jobbet i snackbar, og fant ut at jeg skal i hvert fall ikke jobbe med mat så lenge jeg lever. Jeg har vært sfo assistent, og fant ut at barn er greit når man har dem et par tre stykker av gangen, verre når du har 40-50 stykker flyende i beina på deg.

Jeg vet at jeg har en negativ innstilling, men hvor henter jeg den positive hen da?

[Gjest Lea]

Den henter du innenfra.

Du får ikke en positiv innstilling uten å tenke positivet å gå inn i dag selv.

[Gjest Anonymous]

Men hvordan?

(Unnskyld masinga mi her..... eller skal vi kalle det syting???? Dette er vel egentlig en sånn greie hvor man bare kan hjelpe seg selv..) Men jeg prøver gang på gang å tenke positivt, se det positive i det negative osv. Nytter ikke for som regel klarer jeg ikke se det.

[Gjest Janna]

Les bøkene til Richard Carlson. ("Blås i Bagatellene" osv.)

I begynnelsen kommer du til å bli grundig irritert over hvor positiv han er, og hvordan han klarer å snu alt som er negativt til noe bra...

Men etterhvert kommer også du til å skjønne at han har rett :blunke:

De bøkene har hjulpet meg noe helt enormt.

[Gjest Anonymous]

Takk for tipset. Står allerede øverst på ønskelista til jul....

[Gjest Anonymous]

Begynn å trene!

Det kan være fryktelig vanskelig å komme igang men når du først kommer igang med noe du trives med vil du ikke slutte.

Og du får mer energi og bedre humør av det.

Er jo og en fin måte å treffe folk på.

Det er bare å finne fram viljestyrken som sikkert ligger gjemt langt inne et sted...

Jeg kan ihvertfall garantere deg at du får bedre humør og mer energi av å bevege litt mer på deg!

Klem fra meg