Å be om hjelp

[Kaisamaia]

Noen tanker og spørsmål rundt psykisk helse.. 

Jeg kan godt forstå hvorfor noen tar livet sitt. Er dette vanskelig for folk flest å forstå? Betyr det at jeg selv er deprimert eller for realistisk når jeg føler at jeg forstår dette? 

Det snakkes mye om at man skal be om hjelp, men problemet er vel at mange ikke vil gjøre det? Da må vi vel finne et annet "råd"? Det beste er vel å prøve så godt man kan å inkludere og ta vare på dem man har rundt seg. Invitere folk med, ta en telefon, skape rom for gode samtaler - med alle, uavhengig av om man vet at de sliter eller ikke. Mange som sliter forteller det jo ikke til noen?

Det å si at de som sliter må be om hjelp, blir ikke det å lempe ansvaret over på de som har det vanskelig? Hvis de dør, så er det fordi de ikke ba om hjelp? Kanskje har de ingen å be om hjelp heller? Eller det føles helt umulig at det skal bli bedre med noe hjelp. 

Er det alltid psykisk sykdom når noen tar sitt eget liv? Noen kan gjøre det brått pga. tap eller andre opplevelser også? Da er det ikke psykisk sykdom? Men alle som tenker lang tid på å ta livet sitt og så gjør det, er de alltid psykisk syke? 

[AnonymBruker]

Dette har jeg også tenkt mye på! Tror det kan være vanskelig for flere å tenke seg den situasjonen dersom de ikke har opplevd selvmordstanker selv, eller er på et veldig fint sted i livet hvor de selv aldri kunne gjort det - dermed klarer de ikke visualisere at noen står i den situasjonen hvor døden er eneste utvei. Tror ikke du nødvendigvis er deprimert bare fordi du forstår det, men at du er realist det kan hende. 

Mange har ulike grunner for og ikke be om hjelp, de mest vanlige er vel at de har lite ressurser, føler seg i veien, har blitt avvist eller at de rett og slett føler at de ikke fortjener det. Det som er litt vanskelig at ofte kan man ikke vite hvor dårlig noen er før de sier det selv. Man har et ansvar for eget liv, og det snakkes mye om at man må være motivert for å ta i mot hjelp. Mange er derimot ikke motiverte og derfor oppsøker de heller ikke hjelpeapparatet. Føler det litt på samme måte at flere lemper ansvaret over på den som sliter. "H*n burde spurt om hjelp. Hvorfor sa h*n ingenting?". Men hva med de som er så dårlige at de rett og slett ikke klarer å be om hjelp da? Skal de bare dø? Og er det da deres feil? 

Alle velger selv hva de vil gjøre med livet sitt, og noen velger å avslutte tidlig. Det er vel ikke alltid psykisk sykdom i den forstand som er grunnen til at alle tar sitt eget liv, men det er jo fordi psyken blir påvirket på en eller annen måte. Mange velger jo eutanasi for eksempel dersom de har fysiske sykdommer de ikke ønsker å leve med. Kjenner en som ved et uhell kjørte over sin egen kone og gikk i sjokk og tok livet sitt. Det er så mange gråsoner, så ufattelig mange unike mennesker og så utrolig vanskelig å få en fasit. Jeg har så inderlig lyst til å bare rope at det er alltid noen der ute som kan hjelpe, men sånn er det bare ikke og slik vil det aldri bli. For noen kommer aldri til å be om hjelp. Er avslutningsvis helt enig med deg, man må bare prøve så godt man kan å være fine med de rundt seg. Likevel, til syvende og sist, er det deres liv og valg.

  Dette er så viktig og engasjerende! Bra du skaper diskusjon rundt det.

Anonymkode: c5ccc...32f

[AnonymBruker]

Et stort problem er at det er så mange som ligger i gråsonen. De er ikke friske, men heller ikke syke nok til å få hjelp. De får telefonnumre de kan ringe for en prat, og blir i disse samtalene sikkert oppfordret til å søke profesjonell hjelp. Med det resultatet at man på nytt får avslag hos psykiatrien. Hva står igjen da? At man må punge ut i dyre dommer selv for å få tak i en psykolog. Det er et veldi stort steg å ta for mange, andre igjen har ikke råd. Så jeg kan skjønne at mange blir motløse... 

Anonymkode: 2892a...a5d

[AnonymBruker]

For meg som ikke har kjent på det selv skjønner jeg ikke hvordan folk en gang tør å prøve det. Henge seg selv i et tau? Skyte seg selv i hodet? Kræsje med en lastebil? Aldri i verden! Tenk for en frykt, smerte.. Hva om du overlever med blir multihandicapet?

I mitt hode MÅ man være svært psykisk syk for å kunne gjennomføre noe sånt.😭

Anonymkode: 1e78f...2c6

[Kaisamaia]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette har jeg også tenkt mye på! Tror det kan være vanskelig for flere å tenke seg den situasjonen dersom de ikke har opplevd selvmordstanker selv, eller er på et veldig fint sted i livet hvor de selv aldri kunne gjort det - dermed klarer de ikke visualisere at noen står i den situasjonen hvor døden er eneste utvei. Tror ikke du nødvendigvis er deprimert bare fordi du forstår det, men at du er realist det kan hende. 

Mange har ulike grunner for og ikke be om hjelp, de mest vanlige er vel at de har lite ressurser, føler seg i veien, har blitt avvist eller at de rett og slett føler at de ikke fortjener det. Det som er litt vanskelig at ofte kan man ikke vite hvor dårlig noen er før de sier det selv. Man har et ansvar for eget liv, og det snakkes mye om at man må være motivert for å ta i mot hjelp. Mange er derimot ikke motiverte og derfor oppsøker de heller ikke hjelpeapparatet. Føler det litt på samme måte at flere lemper ansvaret over på den som sliter. "H*n burde spurt om hjelp. Hvorfor sa h*n ingenting?". Men hva med de som er så dårlige at de rett og slett ikke klarer å be om hjelp da? Skal de bare dø? Og er det da deres feil? 

Alle velger selv hva de vil gjøre med livet sitt, og noen velger å avslutte tidlig. Det er vel ikke alltid psykisk sykdom i den forstand som er grunnen til at alle tar sitt eget liv, men det er jo fordi psyken blir påvirket på en eller annen måte. Mange velger jo eutanasi for eksempel dersom de har fysiske sykdommer de ikke ønsker å leve med. Kjenner en som ved et uhell kjørte over sin egen kone og gikk i sjokk og tok livet sitt. Det er så mange gråsoner, så ufattelig mange unike mennesker og så utrolig vanskelig å få en fasit. Jeg har så inderlig lyst til å bare rope at det er alltid noen der ute som kan hjelpe, men sånn er det bare ikke og slik vil det aldri bli. For noen kommer aldri til å be om hjelp. Er avslutningsvis helt enig med deg, man må bare prøve så godt man kan å være fine med de rundt seg. Likevel, til syvende og sist, er det deres liv og valg.

  Dette er så viktig og engasjerende! Bra du skaper diskusjon rundt det.

Anonymkode: c5ccc...32f

Takk for det. 😊 

Kanskje jeg føler jeg forstår det fordi jeg har hatt selvmordstanker selv (for en del år siden). Jeg har ikke det nå, heldigvis. Og så er jeg vel på en måte en realist, ja.

Jeg synes det er helt forferdelig med selvmord, men jeg kjenner jeg er litt uenig i at det alltid finnes en utvei. De som har fortalt åpent om at de sliter ender jo (ofte) også opp med å ta livet sitt. Nå sier jeg ikke at man ikke skal forsøke å være åpen om man kan, jeg bare føler det er så mye snakk om å ringe hjelpetelefon, være åpen, be om hjelp osv... Og synes ikke de som tar livet sitt skal ha på seg at de ikke har prøvd nok. ♥ For de har jo prøvd mest av alle.. ♥ 

[Kaisamaia]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Et stort problem er at det er så mange som ligger i gråsonen. De er ikke friske, men heller ikke syke nok til å få hjelp. De får telefonnumre de kan ringe for en prat, og blir i disse samtalene sikkert oppfordret til å søke profesjonell hjelp. Med det resultatet at man på nytt får avslag hos psykiatrien. Hva står igjen da? At man må punge ut i dyre dommer selv for å få tak i en psykolog. Det er et veldi stort steg å ta for mange, andre igjen har ikke råd. Så jeg kan skjønne at mange blir motløse... 

Anonymkode: 2892a...a5d

Ikke sant! Lett å si for statsministeren at man må be om hjelp, liksom.. 

[Sunnys]

Tror nok mange mennesker kan streife innom tanken om selvmord når de er i en veldig fortvilt situasjon. Lever med kroniske smerter eller store psykiske smerter over tid. Kanskje har gått til psykolog i åresvis og ikke føler framgang. Som kanskje føler de har prøvd alt.. det er tankene som er syke. Jeg kan godt forstå fortvilelsen, men jeg klarer ikke forstå valget om å Elde livet sitt. Heldigvis er jeg glad for det, for det betyr at jeg selv ikke har vært så langt nede som man da er. 

Livet er ikke en dans på roser, det er nedturer, kriser, sjokk, tap og sorg. Vi må lære oss strategier for å takle de vondeste nedturene livet gir. Å søke sammen med andre, snakke om hvordan man har det, åpne seg til en god venn eller familien. Når en først har fått åpnet seg blir smertene mindre. Følelsene våre er ikke kroniske, de er i bevegelse hele tiden. En må endre tankemønsteret.. lære å sette pris på de små ting i hverdagen, bruke naturen, ta vare på seg selv. Fortid og vonde opplevelser er bare minner, historie. Livet er her og nå og framover. En må lære å leve her og nå og se framover. 

Å leve i traumer fra fortiden eller i det som er vondt vil gjøre tilværelsen mørk. 

Når tankene Roger seg inn i et garnnøste og en ikke finner veien ut må en søke profesjonell hjelp. Spesialistene står klare til å hjelpe, med svært god kunnskap om psykiske problemer. Tør å søk hjelp, tør å være dønn åpen og ærlig, da kommer du lengst 

[AnonymBruker]

Ikke alle som har selvmordstanker eller begår selvmord har psykiske sykdommer. Mange har fått snudd livet sitt opp ned eller fått en kronisk skade eller sykdom som gjør at de har et miserabelt liv,  og og at hver dag er et helvette å leve. Det finnes ikke piller og behandlinger for alt som feiler en. 

Anonymkode: ecdc3...f1d

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man kontakte noen? 
Har gått i terapi tidligere, nå får jeg ikke psykolog. Kan til nøds få komme til en sosionom... 

 

Hva skal liksom disse ukjente som ikke er en del av livet mitt tilføre meg? 

Folk vil ikke være med meg, da skal ikke jeg ‘tvinge’ dem til å ha kontakt med meg fordi de skal ha samvittigheten sin ren. For det er det blir, med dagens fokus.
 

Før var det ‘bare’ psykisk sykdom, men det har kommet fysisk sykdom som begrenser meg mye i hverdagen. Folk vil ikke være med slike som meg. Jeg snakker ikke om sykdommene eller annet negativt. Det er alltid de som tar opp temaet, mens jeg prøver å unngå det. 
 

Jeg forstår de veldig godt, de som tar selvmord. Jeg har barn jeg lever for, men kun dem. Når de er oppe og ute av redet, kan jeg ta følge.

Anonymkode: 3086c...38d

[AnonymBruker]

Ikke spør om de som sliter vil be om hjelp; spør heller hvem som har tid til å lytte til dem - hva det norske helsevesenet angår, virker det som om standardsvaret er piller i alle regnbuens farger.

For min del engasjerte jeg meg så mye jeg kunne i kampen mot selvmord i over fire år, og så hvilken interesse politikerne, mediene og "folk flest" hadde for de små menneskene med problemer: Interessen var tilnærmet null, og Ari Behns død tror jeg ikke vil endre noe som helst - nå som begravelsen og nyhetsverdien er over, vil interessen for emnet antagelig dabbe av innen to uker.

Hun var ikke kjent eller berømt, jenta som døde høsten for tre år siden 21 år gammel, jenta som førsøkte å ta livet sitt som 9-åring; jenta som ble voldtatt som 13-åring - hun var en glemt engel, en av mange som lever i skyggene og glemmes fordi det er andre, viktigere ting å tenke på; mens siste nytt om puppene til Sophie Elise kringkastes med krigstyper av avisene, blir det lille, svake mennesket oversett og glemt.

For hvem bryr seg vel om et lite menneskehjerte; det varme hjertet til ei jente som en gang levde, men som nå er død.

Anonymkode: 8cda8...63c

[AnonymBruker]

Jeg har aldri ment at selvmord er egoistisk feks. Jeg tror oppriktig at noen mennesker er bare ikke ment for å leve på denne jorda. Å i hele tatt være et menneske er en stor jobb, og det å måtte leve i en verden man kanskje aldri føler man passer inn i, eller takler er noe jeg tror mange som har tatt selvmord tenkte.

Jeg har selv slitt med angst og depresjoner i mange år og har ofte tenkt at å leve, være sosial, følge normer, få mann, barn, utdanning, til de minste hverdagslige tingene er et eneste stort kaos. Det kan være ekstremt overveldende å leve i blant. Det er så mye som foregår rundt en, og lite pusterom, så jeg har selv vært inne på tanken om å ta mitt eget liv når dagene har vært på de mørkeste. 

Anonymkode: 5b214...762

[AnonymBruker]

Enig at det ikke er enkelt å be om hjelp. Når man sitter der og vet at man trenger hjelp, men føler at man er i veien, at man tenker at andre hadde hatt bedre nytt av den.

Når man sitter og vet at man trenger noen å snakke med, men man har ikke penger til å dra til legen, psykolog eller andre som skal hjelpe. Og hvis man da sitter hos legen så er det tilmålte 10 minutter så legen har ikke tid til å høre og så får du med en liste over psykologer du kan ringe selv. Men, man ringer jo ikke selv - for det er skummelt.

Så hinter man til familie og venner og det man hører er "jamen, du har jo så mye å leve for, du har jo barna dine, du må jo leve for barna dine" ... og så tenker jeg "nei, jeg er sikker på at barna mine har det bedre med noen andre enn meg, for jeg er en fiaskomor og jeg kommer til å ødelegge dem"

Og så kommer man seg på en eller annen måte ut av det, men blir eldre, ungene blir voksne... og så ser man jo det - joda, ungene hadde kanskje fått det bedre hos noen andre, for de har arvet det psyke. Jeg griner fordi jeg ikke kan hjelpe ungene mine. Jeg spør om de vil komme på middag, om å komme hit bare for å skravle litt etc etc, men de har begravet seg inne. De vil ikke ut. Julaften? Nei, vil være alene. 

Og så leser man her. På forumet. Alle som ser ned på mennesker som sliter. Som ikke klarer å skaffe seg jobb selv. Som er en "kvise på samfunnets rompe"... en som trenger hjelp fra NAV, men "herregud, ta deg sammen! Når jeg klarte det så klarer du det. Tror du at du er den eneste som sliter eller? Tenk om alle skulle stengt seg inne som deg og har vondt i viljen" osv osv osv (Tror de fleste på forumet her har sett de som sitter og spyr ut på forumet her. 

- Ta deg sammen
- Er ikke noe mer synd på deg enn alle oss andre
- Du snylter og får MINE skattepenger for å sitte på ræva
- Ufør?! Bah! Du er bare lat. 

Og sånn går no dagan! 
 

Så skal man da si: Jeg trenger hjelp. Jeg får ikke til!  ... svaret er dessverre: For pokker, ta deg sammen. Du får klare deg selv. 
(Og penger. Det koster penger å gå til lege og psykolog. Og ikke si at det er bare opp til egenandelen... for den egenandelen er høy.)

Fint at folk som Ernaverna og Siv kan kjøpe seg hva de vil og gjøre hva de vil og bestemme at de rike skal ha mer og de med lite skal få mindre og så skal de ta seg sammen.

Anonymkode: 861fc...717

[Kaisamaia]

Og nå er det bullshitet om at folk alltid har sin dør åpen, kaffe, kan dekke til på en til til middag osv. på Facebook igjen. 😪 Det er jo ikke sant! Gud så mange ganger jeg har fått høre "jeg skal lage middag nå, det passer ikke med besøk" eller "vi skal spise nå, det passer litt dårlig".. Hvis man spør om å komme på besøk. Så man skal bare stikke innom til de samme folka da, og regne med at det passer for de? Jeg har foreslått hverdagsbesøk så mange ganger at jeg har gitt opp. Folk tenker bare på seg selv og sin egen mann og barn. Å kombinere det med en annen familie er liksom helt umulig. Når vi snakker sammen, så sier de, ja, vi skal komme på besøk, ja, det skal vi få til.. Og så er det bare så jævla lite som skjer i praksis. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, Kaisamaia skrev:

Noen tanker og spørsmål rundt psykisk helse.. 

Jeg kan godt forstå hvorfor noen tar livet sitt. Er dette vanskelig for folk flest å forstå? Betyr det at jeg selv er deprimert eller for realistisk når jeg føler at jeg forstår dette? 

Det snakkes mye om at man skal be om hjelp, men problemet er vel at mange ikke vil gjøre det? Da må vi vel finne et annet "råd"? Det beste er vel å prøve så godt man kan å inkludere og ta vare på dem man har rundt seg. Invitere folk med, ta en telefon, skape rom for gode samtaler - med alle, uavhengig av om man vet at de sliter eller ikke. Mange som sliter forteller det jo ikke til noen?

Det å si at de som sliter må be om hjelp, blir ikke det å lempe ansvaret over på de som har det vanskelig? Hvis de dør, så er det fordi de ikke ba om hjelp? Kanskje har de ingen å be om hjelp heller? Eller det føles helt umulig at det skal bli bedre med noe hjelp. 

Er det alltid psykisk sykdom når noen tar sitt eget liv? Noen kan gjøre det brått pga. tap eller andre opplevelser også? Da er det ikke psykisk sykdom? Men alle som tenker lang tid på å ta livet sitt og så gjør det, er de alltid psykisk syke? 

Er enig i mye av det du skriver, men det trenger ikke være enten eller. Hvis man ber om hjelp, så er det gjerne fordi man ønsker hjelp, og for å kunne hjelpe noen så må de nesten ønske det selv. Mange som gjerne vil hjelpe andre i dag, men det stagnerer eller går tilbake fordi ikke alle ønsker hjelp.

Man må kunne snakke om psykisk helse på en slik måte at det ikke føles vanskelig, eller at den som sliter ikke føler han er til bry for andre. Samtidig så er det ganske komplekse årsaker til at folk velger å avslutte livet på en slik måte. 

Dersom mennesker opplever livskriser (noe som er veldig forskjellig fra person til person) kan man havne i sjokk og ikke klare eller makte å tenke klart, og dette kan være en utløsende faktor som fører til selvmord. Er man derimot mer robust og har et "godt liv", så er det lettere å takle nedturene. Men selv da er det menneskelige reaksjoner og følelser som spiller inn. 

Det viktigste, tror jeg er at man viser at man er der for de som trenger det, men til syvende og sist er det viktig at de får hjelp av fagkyndige og helsepersonell slik at man unngår triggere og å gjøre vondt verre. 

Anonymkode: e9ca5...5c3

[AnonymBruker]

12 timer siden, Kaisamaia skrev:

Ikke sant! Lett å si for statsministeren at man må be om hjelp, liksom.. 

     Hun kan ikke godt oppfordre til det motsatte. Kan hun vel? 

Anonymkode: af8af...0e4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

     Hun kan ikke godt oppfordre til det motsatte. Kan hun vel? 

Anonymkode: af8af...0e4

Nei, det kan hun ikke. Hun kan velge og ikke snakke om det. Være ærlig. Jeg vet at det er politikk og politikere kan ikke være ærlig og de kan ikke være overalt og de kan ikke bruke penger og ressurser på alt, men å innvilge mer penger til de som har det vanskelig - på alle måter - det KAN hun hvis hun bare vil. Det vil hun ikke. Hun jobber for at de som har mest skal få mer og de som har lite skal få mindre, sånn at de som har like bare må "skjerpe seg og ta seg sammen". 

2 timer siden, Kaisamaia skrev:

Og nå er det bullshitet om at folk alltid har sin dør åpen, kaffe, kan dekke til på en til til middag osv. på Facebook igjen. 😪 Det er jo ikke sant! Gud så mange ganger jeg har fått høre "jeg skal lage middag nå, det passer ikke med besøk" eller "vi skal spise nå, det passer litt dårlig".. Hvis man spør om å komme på besøk. Så man skal bare stikke innom til de samme folka da, og regne med at det passer for de? Jeg har foreslått hverdagsbesøk så mange ganger at jeg har gitt opp. Folk tenker bare på seg selv og sin egen mann og barn. Å kombinere det med en annen familie er liksom helt umulig. Når vi snakker sammen, så sier de, ja, vi skal komme på besøk, ja, det skal vi få til.. Og så er det bare så jævla lite som skjer i praksis. 

Nettopp!
(og det er jo bare å klikke seg inn på et par tråder her på KG også, om folk som haaaaater å få besøk, tenker at sikkert flere av dem har sagt det "bare å stikke innom" eller "bare å ringe når som helst")

 

Anonymkode: 861fc...717

[AnonymBruker]

Jeg kan også skjønne at folk velger å avslutte livet sitt, men jeg griper meg ofte i å lure på om de prøvde «alt» først eller om det var en slags impulsiv nødløsning. 

Hadde jeg dødd i dag, hadde det kanskje kommet maks ti stykker i begravelsen min (om de fant ut at jeg var død). Jeg tror ikke folk fra jobb eller studier hadde kommet, og jeg har veldig lite familie. Da kan man jo spørre seg for hvem det er så viktig å fortsette? Svaret er jo selvsagt for meg selv, men om det ikke lenger ga mening, kan det umulig være egoistisk å dø. 

I virkeligheten er det veldig få man kan henvende seg til, og veldig få som egentlig bryr seg. Noen ganger tenker jeg at det er kristenmoralismen som gjør at vi reagerer så sterkt på selvmord, det er ikke lov å velge noe så «tabu»/«synd». 

Samtidig sier det en del om samfunnet vi lever i. Det er ikke så mye rom for å være rar, annerledes, å ikke få ting til eller å ha det vondt. 
 

Anonymkode: 1523d...da2