Gå til innhold

Adopsjon, når fortelle sannheten?


Stina90x

Anbefalte innlegg

God kveld i stuen!

Jeg har ett spørsmål som gnager meg litt. Når ett par adopterer ett barn, bør ikke barnet få vite at h*n er adoptert da? 

Detter er litt personlig for meg, så er litt vanskelig å snakke om. 😢

Ble selv adoptert for snart 30 år siden, jeg viste ikke noe om dette før ifjor, da eg kom utfor en ulykke og det ble tatt blodprøver. 

Da fant de ut at jeg på ingen måte kunne være i slekt med mine foreldre... 

Så da, etter 28 år, fekk jeg vite at jeg var adoptert. Jeg fikk mildt sagt sjokk, 🥴 

Vel, lang historie kort, jeg kom over sjokket etter en stund, men føler fortsatt jeg går rundt med en stor klump i magen. 

Jag har tilgitt foreldrene mine for dette, men nå kommer spørsmålene sakte men sikkert frem. 

Poenget mitt er. Når synes dere at foreldrene skal fortelle barna at de er adoptert? 

Jeg selv mener innen 6 år. Mellom 4 og 6, med stadig gjentagelse til barnet forstår ❤️ 

Tips til adoptivforeldre. Vær ærlige hele veien. Ærlighet varer lengst 😊

Xoxo Stina 😘😘

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Off. For er sjokk det må være😳

jeg tenker full åpenhet hele veien. Når det kommer opp at babyer ligger inne i mammaers mage, kan mor/far fortelle at noen er adoptert. Når ungen er liten vil det ikke forstå hva adoptert betyr, men barnet vil bli kjent med ordet. Etterhvert som barnet blir eldre kan foreldrene forklare mer og mer. 
ingen hemmelighet. Ingen drama. Vet om flere som har gjort det på denne måten

Anonymkode: df1cb...9ad

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Før i tiden så ble man anbefalt å ikke fortelle det til barnet, nå blir man rådet til å være åpen om det. Så foreldrene dine gjorde bare det de mest sannsynlig ble anbefalt. 
Jeg mener at man skal være åpen om det hele tiden, men tilpasse historien til barnets alder. 

Anonymkode: 3d671...634

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mitt hjemland som praktiserer Islam så skal barnet beholde sitt etternavn når det blir adoptert bort, så adoptivforeldrene er nødt til å si sannheten enten de vil eller ikke, når barnet da ser at det ikke har samme etternavn som de - og godt er det også da det er barnets rett å vite om sin opprinnelse og moralsk riktig.

Anonymkode: fe897...3a6

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutter siden, Stina90x skrev:

God kveld i stuen!

Jeg har ett spørsmål som gnager meg litt. Når ett par adopterer ett barn, bør ikke barnet få vite at h*n er adoptert da? 

Detter er litt personlig for meg, så er litt vanskelig å snakke om. 😢

Ble selv adoptert for snart 30 år siden, jeg viste ikke noe om dette før ifjor, da eg kom utfor en ulykke og det ble tatt blodprøver. 

Da fant de ut at jeg på ingen måte kunne være i slekt med mine foreldre... 

Så da, etter 28 år, fekk jeg vite at jeg var adoptert. Jeg fikk mildt sagt sjokk, 🥴 

Vel, lang historie kort, jeg kom over sjokket etter en stund, men føler fortsatt jeg går rundt med en stor klump i magen. 

Jag har tilgitt foreldrene mine for dette, men nå kommer spørsmålene sakte men sikkert frem. 

Poenget mitt er. Når synes dere at foreldrene skal fortelle barna at de er adoptert? 

Jeg selv mener innen 6 år. Mellom 4 og 6, med stadig gjentagelse til barnet forstår ❤️ 

Tips til adoptivforeldre. Vær ærlige hele veien. Ærlighet varer lengst 😊

Xoxo Stina 😘😘

Vårt adopterte barn har visst det fra hun var så liten at hun var i stand til å forstå det. Dvs ca 3-4 år gammel da vi snakket om det første gang.

Klarer virkelig ikke forstå hvordan man kan holde sånt skjult. Hun er nå 10 år og det er ikke noe stort tema, hun er vokst opp med at sånn er det - og har fått stille alle spørsmål etter hvert som hun var klar for svarene.

Endret av Tatja
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Von Erich

Hei Stina. Du kom deg på kg du også :) 

Synes ikke det er greit at sånn skal holdes hemmelig. Barna fortjener å vite det så tidlig som mulig fra de begynner å forstå. Trist at dette skjedde deg og skjønner godt du fikk sjokk. Jeg støtter deg og det vet du❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har tatt embryoadopsjon, så har båret fram barna selv. Men skal selvfølgelig være ærlig om at de ikke er i slekt med meg biologisk. Heldigvis er de helsøsken, så de har noen som de deler biologi med.

Anonymkode: 173b9...bc8

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hørt flere fortelle at de enten har vært åpen om det fra barnet var 4-5 år, eller så har foreldrene ventet til barnet var 18. Tror ikke det er noe fasitsvar, men foreldrene burde jo har fortalt deg det før du ble såpass "gammel" til at det ble nesten for dumt/rart.

Anonymkode: 93152...a85

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er noe av det verste foreldre kan holde hemmelig for et barn. Jeg er selv adoptert og har alltid visst det, hadde til og med en barnebok om det. Problemet for meg var at moren min brukte det for å manipulere meg, at jeg skulle være takknemlig for at jeg hadde tak over hodet og mat på bordet. At vi fikk dra på fine ferier og var heldige. Vi hadde også flere fosterbarn fram til 2. klasse som hun pleide å sammenligne meg med, at de var flinkere enn meg i forskjellige ting. Jeg var redd jeg måtte flytte som dem når jeg ikke var bra nok, jeg forsto ikke forskjellen på fosterbarn og adoptivbarn når jeg var så liten. Hun har alltid holdt meg nede og kontrollert meg, hun var til og med sjalu på det gode forholdet jeg hadde med pappa. Hun var aldri fysisk og sa aldri noe så andre hørte. Pappa døde for fire år siden og i sommer tok jeg tilbake kontrollen over økonomien min og andre ting. Det ble veldig bråk og adoptivbroren min brøt med meg, det var alltid moren min og han mot pappa og meg om det var noe bråk hjemme. Jeg husker nesten ingenting fra de to ukene etterpå og ble innlagt på psykiatrisk for første gang på over ti år i november . Det er fortsatt vanskelig og det er ikke så lett å få hjelp i psykiatrien.

Beklager for langt innlegg. Det virker som du har gode foreldre utenom at de ikke sa det og tenkte kanskje det kunne hjelpe å se at du likevel er heldig om du kom til et godt hjem. Forstår at det er veldig vondt likevel at de ikke var ærlige med deg! Om du vil kan du gjerne sende meg PM hvis du vil snakke♥️

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra første stund! Det bør aldri være en hemmelighet. Det bør være en naturlig del av livet fra dag 1. 

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er donorbarn som fikk vite det som 17 åring. Jeg er helt klart for at man skal si det fra barnet er veldig ungt. Nå anbefales man jo faktisk til å si det helt fra barnet er 1-2 år(før det forstår) slik at foreldrene blir vant til å si det og det aldri føles som en slags alvorsprat.. men at det sklir inn som en naturlig del av livet.

Anonymkode: 3502f...8d9

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at det skal være en naturlig ting, som det blir snakket om fra barnet er bitte liten. Ikke noe som skal bli fortalt som en nyhet, verken når barnet er 3 år, 6 år, eller 18. 

Anonymkode: aff83...941

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest RødeFare

Det er en generell grei regel å ikke ha De Store Pratene, men heller ha åpenhet om det meste her i livet. Det gjelder særlig spørsmål om hvor man kommer fra og hvordan man blir til. Barn spør og kan få ærlige svar som er tilpasset deres alder. Ingenting bør avsløres som et sjokk i en eller annen alder. 
 

Hvis man synes det er vanskelig å initiere snakk om sånt selv kan man ha bøker om forskjellige temaer som gjør det naturlig å prate sammen. Anbefaler «hvordan man lager en baby», der er også adopsjon med. https://www.ark.no/boker/Anna-Fiske-Hvordan-lager-man-en-baby-9788202616878?gclid=CjwKCAiA6bvwBRBbEiwAUER6Jde9BLDJozZ7hy5co5nxStX3aXIByYNg0y-CnoWB_cWy3DTW02z36xoCcP4QAvD_BwE&gclsrc=aw.ds

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette var veldig vanlig før, men kanskje ikke så sent som 90-tallet, så.det var litt rart. På 40-50-60-tallet (før abortloven og p-pillene) ble veldig mange barn født i hemmelighet av ugifte mødre og straks adoptert bort. Det var jo en skam å bli gravid som ugift, og det heftet også skam ved å være en lausunge, så adoptivforeldrene lot gjerne som det var deres eget barn, eller ga ikke detaljer om hvor barnet de tok til seg kom fra. De mente at man skånet barnet best ved å la dem tro de var født av de vante, gifte foreldrene, ikke av en fremmed ugift mor. 

Møtte selv engang en dame som fant det ut da hun var over 50. Hun vokste opp som enebarn på en gård, og adopsjonen kom først for en dag da den ene av foreldrene var død, da fortalte den andre det. 

Anonymkode: 2f6c4...600

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener det skal snakkes om fra før barnet er gammelt nok til å forstå. Mellom 4 og 6 år, som du nevner, er etter min mening for sent. Hvis jeg hadde et adoptivbarn ville jeg snakket om dette fra barnet var helt lite, kanskje ved hjelp av et album med bilder fra de første dagene. Jeg mener dette bør være en del av barnets historie som barnet opplever å alltid ha visst, ikke noe som det oppleves som om foreldrene fortalte på et tidspunkt.

Jeg er stebarnsadoptert, noe jeg fikk vite da jeg var syv. For meg var det et kjempesjokk, Det gjorde meg velidg usikker. Jeg følte at jeg hadde levd hele livet på en løgn, og det tok meg mange år før jeg turte å stole på foreldrene mine igjen. Som voksen ser jeg jo at dette har vært gjort i beste mening. Som barn var følelsen min rundt dette at de hadde lyvd til meg hele livet mitt, om noe så fundamentalt som hvem jeg var. Hvordan i alle dager skule jeg da kunne stole på dem i andre samenhenger?

Anonymkode: 336b2...b11

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...