Gå til innhold

hvordan komme over tap av et barn?


Mrs ukjent 95

Anbefalte innlegg

1 time siden, AnonymBruker skrev:

❤️ Det skjedde forrige måned så alt er fortsatt ferskt. Har ikke ryddet bort tingene hennes som jeg kjøpte. Snart kommer babynesten i posten. Gjør meg trist å bli påmint på livet som kunne vært. Kondolerer til deg også. Søk hjelp hvis det blir for mye. Vi må fortsette livene våres, men sorgen over det tapte tror jeg alltid vil være der, men man går videre med den. 

Anonymkode: c25cf...4a4

hoff, kondolere på det sterkeste<3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

1 time siden, Lacy skrev:

Vi har ingen å miste, noen av oss. Jeg tok en senabort selv for mange år siden. Denne senaborten var meget fremprovosert av de voksne rundt meg som mente at jeg ikke var i stand til å bære ansvaret. Jeg lot meg påvirke, fikk ingen individuell rådgivning. 

Sorgen har vært stor i mange år, og jeg kommer ikke over det. Men jeg har lært å leve med det på et vis. Nå som jeg har barn er sorgen lengre unna. 

Jeg tenker at livet ditt nok blir enklere om du tar innover deg at dette faktisk skjedde.. Du mistet dette barnet, det var ditt og det er vondt, og det er greit. Sorgen din har livets rett.. Og du er ikke et dårlig menneske som ikke klarer å glede deg 120% for andre som får barn nå.. Det er greit! Det er deg nå.. Så kommer det en tid, fremtiden.. Hvordan vil du leve den? Hva vil du den skal inneholde? Med dine sår og dine seire må du tillate deg å løfte blikket og tenke ut hva som skal til for at livet ditt skal bli et godt liv ❤️ 

takk for veldig fine og hjelpende ord.om du vil kan du sende meg en melding

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.12.2019 den 13.04, AnonymBruker skrev:

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

Ja, nå fremstår du særdeles ufølsom. Tap kan ikke settes opp mot hverandre, og hvorfor skal det det? Hennes sorg blir ikke lettere av at du føler større rett til å sørge. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 måneder senere...

Med tiden blir all sorg lettere. Man lærer å leve med den. Det er viktig at du finner tid til sorgen og ikke bare undertrykker følelsene dine. Det vil gjøre prosessen smidigere. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 26.12.2019 den 12.04, AnonymBruker skrev:

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

Enig. Altså, jeg vet at alle ser forskjellig ut mtp magestørrelse, men hvordan kan du ha kommet så langt i svangerskapet mens ingen har sett magen din? Hvordan kunne ingen vite hvis du var, la oss si, 7-9 mnd på vei? 

Anonymkode: f12c9...1b1

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Jeg mistet mitt ufødte barn i uke 20, det er nå ti år siden. Det er klart at det er en sorg, men for min del er den sorgen borte for lenge siden. Jeg valgte selv å gå videre med livet mitt, og tenker svært sjelden på det. Jeg er ikke trist lenger, ikke en gang når jeg tenker på det. Det var ikke ment at det skulle skje, så enkelt er det. Jeg har flere barn, som lever. De trenger all min kjærlighet og oppmerksomhet. Om ett av de skulle dø, da vet jeg ikke hva jeg skulle gjort eller hvordan jeg skulle gått videre. Det kan ikke sammenlignes i det hele tatt. 

Jeg har en venninne som har opplevd det samme som meg på omtrent samme tid, bare i uke 22. Hun legger ut bilder av ultralydbildet, har det framme i stua, legger ut dikt og markerer dødsdag og den dagen hun fant ut om graviditeten. Hun har også andre barn, som bærer på samme sorgen og er med på alle disse markeringene. Hun snakker svært ofte om barnet hun mistet, hvor gammelt det ville vært, hvordan det ville sett ut, hva det skulle hete...lista er lang. For meg blir dette veldig rart. Jeg ser jo at hun sliter og er lei seg, men hvorfor fokusere på det som er borte i stedet for det hun har? Hva får hun ut av dette? 

Det samme gjelder jo for deg. Jeg tenker at hvis man dyrker sorgen så blir den større. Mitt råd til deg er å ikke dyrke sorgen. Gå videre. 

Anonymkode: 59cc2...463

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.5.2020 den 1.28, AnonymBruker skrev:

Enig. Altså, jeg vet at alle ser forskjellig ut mtp magestørrelse, men hvordan kan du ha kommet så langt i svangerskapet mens ingen har sett magen din? Hvordan kunne ingen vite hvis du var, la oss si, 7-9 mnd på vei? 

Anonymkode: f12c9...1b1

Skjerp deg a! Hva får du ut av den oppførselen her?

Anonymkode: 4b205...bc9

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 26.12.2019 den 13.04, AnonymBruker skrev:

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

Du er ufølsom ja. Du vet ingenting om TS sin smerte. Hva får du ut av og trykke ned noen som ligger nede?

Anonymkode: 4b205...bc9

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Chroma
23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet mitt ufødte barn i uke 20, det er nå ti år siden. Det er klart at det er en sorg, men for min del er den sorgen borte for lenge siden. Jeg valgte selv å gå videre med livet mitt, og tenker svært sjelden på det. Jeg er ikke trist lenger, ikke en gang når jeg tenker på det. Det var ikke ment at det skulle skje, så enkelt er det. Jeg har flere barn, som lever. De trenger all min kjærlighet og oppmerksomhet. Om ett av de skulle dø, da vet jeg ikke hva jeg skulle gjort eller hvordan jeg skulle gått videre. Det kan ikke sammenlignes i det hele tatt. 

Jeg har en venninne som har opplevd det samme som meg på omtrent samme tid, bare i uke 22. Hun legger ut bilder av ultralydbildet, har det framme i stua, legger ut dikt og markerer dødsdag og den dagen hun fant ut om graviditeten. Hun har også andre barn, som bærer på samme sorgen og er med på alle disse markeringene. Hun snakker svært ofte om barnet hun mistet, hvor gammelt det ville vært, hvordan det ville sett ut, hva det skulle hete...lista er lang. For meg blir dette veldig rart. Jeg ser jo at hun sliter og er lei seg, men hvorfor fokusere på det som er borte i stedet for det hun har? Hva får hun ut av dette? 

Det samme gjelder jo for deg. Jeg tenker at hvis man dyrker sorgen så blir den større. Mitt råd til deg er å ikke dyrke sorgen. Gå videre. 

Anonymkode: 59cc2...463

Folk er forskjellige! Du synes hennes måte å takle det på er underlig, andre syns kanskje din er det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...