hvordan komme over tap av et barn?

[Mrs ukjent 95]

jeg har hørt mange kommer seg etter et tap av et barn, men det tok sin tid, er 4 år siden jeg mistet mitt barn, men sliter ganske kraftig enda med å se barn på den aldern min har skule ha vært, er som et stort hull i hjærte som aldri blir helt igjen,  er også veldig tøft og høre flere og flere i familien min venter barn.noen som har et\flere tips på hvordan jeg kan håntere det at jeg mista og at flere og flere rundt meg skal ha barn på ny året?

[AnonymBruker]

Jeg tror det er en av de tingene man aldri kommer over. Du må bare lære deg å leve med det. Hvis du orker å dele noen av tankene dine med nær familie eller gode venner kan du det. Mange er redde for å spørre, eller å snakke om det hvis du ikke åpner for det selv.

Jeg vet ikke hvor gammel du er, om du har andre barn og om du og faren til barnet er sammen fremdeles. Men hvis forholdene ligger tilrette kan du tenke på om du vil bli gravid igjen. Et nytt barn vil aldri være en erstatning for det du mistet. Men det kan kanskje være fint å kjenne at hjertet har plass til begge deler, både sorgen over det du mistet og kjærlighet til en ny, som kanskje ikke hadde vært der uten sorgen du bærer.

Anonymkode: 453e0...f58

[Mrs ukjent 95]

er ikke mange i familien som vet det. ikke mange venner heller. er kun mannen som vet det, mannen er ikke bf.

jeg er 24 år, har ingen ting med bf, har ingen barn, men har noe som står i veien for at vi ikke kan få barn enda, men ellers er alt til rette lagt for at vi skal kunne få barn, er bare meg det er noe feil meg, vi begge er jo kjempe glad i unger, men er så mye som skal till fra min sin side for at det skal ordne seg. legen mener jeg er for kraftig for å få det

[AnonymBruker]

På 20.12.2019 den 21.08, Mrs ukjent 95 skrev:

er ikke mange i familien som vet det. ikke mange venner heller. er kun mannen som vet det, mannen er ikke bf.

jeg er 24 år, har ingen ting med bf, har ingen barn, men har noe som står i veien for at vi ikke kan få barn enda, men ellers er alt til rette lagt for at vi skal kunne få barn, er bare meg det er noe feil meg, vi begge er jo kjempe glad i unger, men er så mye som skal till fra min sin side for at det skal ordne seg. legen mener jeg er for kraftig for å få det

Er det ikke mange som vet om at du mistet barnet ditt? Var det en tidlig spontanabort? 

Mener ikke å bagatellisere det, men du skriver som om du mistet et barn sent i svangerskapet eller etter fødsel. Det er litt annerledes enn å miste lenge før fosteret ville vært levedyktig utenfor livmoren. 

Det kan uansett høres ut som at du trenger noen å snakke om dette med. Har du vurdert å finne en privatpraktiserende psykolog som kan hjelpe deg å bearbeide dette? 

Anonymkode: aae09...843

[Mrs ukjent 95]

På 22.12.2019 den 21.19, AnonymBruker skrev:

Er det ikke mange som vet om at du mistet barnet ditt? Var det en tidlig spontanabort? 

Mener ikke å bagatellisere det, men du skriver som om du mistet et barn sent i svangerskapet eller etter fødsel. Det er litt annerledes enn å miste lenge før fosteret ville vært levedyktig utenfor livmoren. 

Det kan uansett høres ut som at du trenger noen å snakke om dette med. Har du vurdert å finne en privatpraktiserende psykolog som kan hjelpe deg å bearbeide dette? 

Anonymkode: aae09...843

var ikke mange som viste at jeg var gravid, jeg holdte det sjult for familien. barner hadde vært levedyktig om jeg hadde født det når det skjedde. var ikke en tidlig spontan abort. har prøvd og snakke med en psykolog, men jeg kan ikke ha en som bare sitter og spør om hva tenker du da?, har prøvd flere. kan hende jeg trenger noen å snakke med, men er  som sakt vanskelig og finne noen som ikke sitter og spør om hva du tenker på da

[AnonymBruker]

Hvor langt var du på vei da det skjedde? Jeg kjenner ei som mista barnet sitt (første) noen dager etter fødselen, det var ganske tungt for henne. Nå har hun fått to flotte gutter som lever i beste velgående

Anonymkode: eb00b...f8e

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Mrs ukjent 95 skrev:

var ikke mange som viste at jeg var gravid, jeg holdte det sjult for familien. barner hadde vært levedyktig om jeg hadde født det når det skjedde. var ikke en tidlig spontan abort. har prøvd og snakke med en psykolog, men jeg kan ikke ha en som bare sitter og spør om hva tenker du da?, har prøvd flere. kan hende jeg trenger noen å snakke med, men er  som sakt vanskelig og finne noen som ikke sitter og spør om hva du tenker på da

Har du snakket med moren din? Hvis ikke ville jeg begynt der ❤️

Anonymkode: 905b4...3a0

[AnonymBruker]

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

[AnonymBruker]

On 12/26/2019 at 1:04 PM, AnonymBruker said:

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

Ts skriver at det ville vært levedyktig om det hadde vært tatt ut da. Altså var det i 3. trimester. Forstår ikke hva du vil med innlegget ditt, du skjønner jo at det er ufølsomt, så hva vil du da? Hjelper henne lite at andre har opplevd «verre ting». 
 

Anonymkode: 59902...a91

[Mrs ukjent 95]

På 26.12.2019 den 13.01, AnonymBruker skrev:

Har du snakket med moren din? Hvis ikke ville jeg begynt der ❤️

Anonymkode: 905b4...3a0

vil ikke snakke med min mor om det, har en mor som bare skal rive meg ned psykisk, og sånn har hu vært så lenge jeg har levd.

[Mrs ukjent 95]

På 26.12.2019 den 13.04, AnonymBruker skrev:

Med fare for å virke ufølsom: Jeg skjønner at dette var/er tungt og vanskelig, men du fremstiller det som dette var et barn som faktisk fikk leve i dager/uker/år utenfor livmoren. Det er virkelig noe annet enn å miste et ufødt barn - og i tillegg så tidlig at folk ikke visste du var gravid. Det fremstår ganske ufølsomt. 
 

Hilsen en som har gjort begge deler. 

Anonymkode: 885af...63f

da lurer jeg på hvordan du tenker??

om barnet hadde valgt og komme, så hadde det vært levedyktig.kanskje det er du som skulle tenkt litt andeledes før du begynner og skrive. jeg ville ikke at noen i fam skule vite om det, pga min forhistorie og etc,om du hadde kjent meg, hadde du skjønt hva jeg hadde menet!

 

[Mrs ukjent 95]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts skriver at det ville vært levedyktig om det hadde vært tatt ut da. Altså var det i 3. trimester. Forstår ikke hva du vil med innlegget ditt, du skjønner jo at det er ufølsomt, så hva vil du da? Hjelper henne lite at andre har opplevd «verre ting». 
 

Anonymkode: 59902...a91

takk, er mange som mener at de kanskje har det verre en meg, men det kjenner ikke meg og min for historie, du må ikke være redd for å sende meg en pm el noe

[AnonymBruker]

Går gjennom dette selv. Mistet barnet i uke 22 + 4. Jeg tar en dag om gangen. Det tyngste jeg har gått og går gjennom. Sorgen vil ikke forsvinne og hun vil for alltid være mitt første lille barn.

Anonymkode: c25cf...4a4

[Gjest Blondie65]

Sorg er ikke noe som forsvinner. Den blir bare en del av deg og noe du blir vandt til å leve med. Husk at det eneste normale med sorg er at ingenting er normalt. Du har lov til å ha de følelsene du har, selv om du kanskje møter lite forståelse fra de rundt deg.

Noen ganger kan det hjelpe å distrahere seg selv fra de vonde tankene ved å gjøre noe annet, gå tur, se en film osv. 

Når det gjelder psykolog, er det slik at hvis du ikke snakker selv så må de spørre. Og når du ikke går i dybden rundt hva du føler så er det akkurat det de må etterspørre. 

Jeg har ikke opplevd det å miste et barn, så jeg vet jo selvsagt ikke nøyaktig hvordan det er. Men jeg forstår nok til å skjønne at det kan være veldig vondt og at det tar tid å komme videre. Du har min dype medfølelse.

[Mrs ukjent 95]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Går gjennom dette selv. Mistet barnet i uke 22 + 4. Jeg tar en dag om gangen. Det tyngste jeg har gått og går gjennom. Sorgen vil ikke forsvinne og hun vil for alltid være mitt første lille barn.

Anonymkode: c25cf...4a4

er så utrolig trist og tenke på de barna som aldri fikk sjansjen til og leve.

kondolere så mye<3

 

[Mrs ukjent 95]

1 minutt siden, Blondie65 skrev:

Sorg er ikke noe som forsvinner. Den blir bare en del av deg og noe du blir vandt til å leve med. Husk at det eneste normale med sorg er at ingenting er normalt. Du har lov til å ha de følelsene du har, selv om du kanskje møter lite forståelse fra de rundt deg.

Noen ganger kan det hjelpe å distrahere seg selv fra de vonde tankene ved å gjøre noe annet, gå tur, se en film osv. 

Når det gjelder psykolog, er det slik at hvis du ikke snakker selv så må de spørre. Og når du ikke går i dybden rundt hva du føler så er det akkurat det de må etterspørre. 

Jeg har ikke opplevd det å miste et barn, så jeg vet jo selvsagt ikke nøyaktig hvordan det er. Men jeg forstår nok til å skjønne at det kan være veldig vondt og at det tar tid å komme videre. Du har min dype medfølelse.

når jeg sitter til psykolegen så siter jeg og snakker som bare det, men de avbryter jo bare og stiller de spørsmålene.

takk

[Gjest Chroma]

Sorg og bearbeidelse er en langvarig prosess. ❤️ 4 år er ikke allverden tid i den forbindelse. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Mrs ukjent 95 skrev:

er så utrolig trist og tenke på de barna som aldri fikk sjansjen til og leve.

kondolere så mye<3

 

❤️ Det skjedde forrige måned så alt er fortsatt ferskt. Har ikke ryddet bort tingene hennes som jeg kjøpte. Snart kommer babynesten i posten. Gjør meg trist å bli påmint på livet som kunne vært. Kondolerer til deg også. Søk hjelp hvis det blir for mye. Vi må fortsette livene våres, men sorgen over det tapte tror jeg alltid vil være der, men man går videre med den. 

Anonymkode: c25cf...4a4

[Lacy]

Vi har ingen å miste, noen av oss. Jeg tok en senabort selv for mange år siden. Denne senaborten var meget fremprovosert av de voksne rundt meg som mente at jeg ikke var i stand til å bære ansvaret. Jeg lot meg påvirke, fikk ingen individuell rådgivning. 

Sorgen har vært stor i mange år, og jeg kommer ikke over det. Men jeg har lært å leve med det på et vis. Nå som jeg har barn er sorgen lengre unna. 

Jeg tenker at livet ditt nok blir enklere om du tar innover deg at dette faktisk skjedde.. Du mistet dette barnet, det var ditt og det er vondt, og det er greit. Sorgen din har livets rett.. Og du er ikke et dårlig menneske som ikke klarer å glede deg 120% for andre som får barn nå.. Det er greit! Det er deg nå.. Så kommer det en tid, fremtiden.. Hvordan vil du leve den? Hva vil du den skal inneholde? Med dine sår og dine seire må du tillate deg å løfte blikket og tenke ut hva som skal til for at livet ditt skal bli et godt liv ❤️ 

[Mrs ukjent 95]

2 timer siden, Chroma skrev:

Sorg og bearbeidelse er en langvarig prosess. ❤️ 4 år er ikke allverden tid i den forbindelse. 

Er ikke det, men trode ting skulle være bedre den dag i dag, men e fremdeles ganske tøft.