DPS fra akutteam til poliklinikk

[AnonymBruker]

Jeg har den siste tiden vært til samtaler hos DPS akutteam etter et år og særlig en høst med store utfordringer og påkjenninger. Der har jeg snakket med psykolog og psykologstudent. Timene har vært vanskelige og jeg sliter med å formulere meg for å få fram hvordan jeg virkelig har det. Det har vært stort fokus på min nåværende livssituasjon og når jeg forsøker å forklare at dette handler om mer enn her og nå, opplever jeg at de overser det. Jeg har slitt med med psyken så lenge jeg kan huske. Jeg var et veldig engstelig barn med mye sinne. Har selvskadet både i ungdomstiden og senest for et år siden (Jeg er nå i slutten av 20- årene). Jeg har vært i kontakt med psykisk helse u kommunen, samt privat psykolog de siste årene, men aldri følt at jeg har blitt tatt på alvor og anerkjent for det jeg føler. Jeg innser at mye av dette sikkert er fordi jeg sliter med ikke å være helt ærlig om hvordan jeg faktisk har det når ting er ille. Og mye er nok fordi jeg tilsynelatende (Jeg har liksom ikke hatt noe annet valg!) har taklet og fungert i hverdagen med jobb og familieliv. 

Siste timen hos akutteamet var en skikkelig ugreit opplevelse. Jeg hadde tatt med meg støtte for å få hjelp til å være helt ærlig og virkelig jobbet med meg selv for å tørre å åpne opp skikkelig. 10 min ut i timen får psykologen en tlf og forsvinner ut av rommet. Jeg blir sittende og fortsette timen med studenten som får høre alt jeg har på hjertet. Etter lang tid og helt mot slutten av timen kommer psykologen tilbake og får med seg en setning om at jeg sliter med å finne ut helt hvem jeg er osv. Ut fra dette konkluderer han med at dette bare handler om selvutvikling og at en eventuell henvisning til poliklinikken sikkert bare vil bli avvist. 

Hva er dette for en dust? Han gjør jo ikke annet enn å bekrefte den følelsen jeg allerede har av ikke å være verdig hjelp. Av ikke å være god nok, ikke en gang "flink nok" til å være psyk. Han tråkka på det siste jeg hadde igjen av tro på å bli tatt på alvor. 

Er det jeg som overdriver? Og hvordan går man egentlig fram for å få den hjelpen man vet man trenger? Jeg begynner å miste troa på at noen er i stand til å hjelpe og forstå. All erfaring jeg har tilsier at jeg bare oppfattes som en sutrete drittkjerring som tar opp plass for de som virkelig trenger hjelp. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville med dette. Tror jeg bare trengte å få ut litt frustrasjon...

Anonymkode: 7a721...fab

[AnonymBruker]

Hvor mange år har du vært i systemet, har du hatt noen fremgang, jobber du med behandlerne eller mot de, følger du deres anbefalinger i hberdagen eller mener du at behandlerne tar feil i både diagnose og type behandling de tilbyr deg. 

Anonymkode: b1649...813

[AnonymBruker]

Er det ikke vanligere å gå via fastlegen? Du forklarer situasjonen til han, så skriver han en henvisning til dps.

Anonymkode: 467f9...e41