Sliter med å takle livet.

[AnonymBruker]

Hei. Går bare rett på sak for å gjøre det kortest mulig.

Ble mobbet som barn og tenåring, noe jeg aldri har fortalt noen. Ikke engang til psykologen jeg gikk til i et par år. Det var flere ganger jeg tenkte på å si det, men ordene kom aldri ut. Det føltes umulig å skulle snakke om, så da ble det bare til at jeg aldri delte dette med psykologen. Husker min første skoledag, jeg gikk alene i friminuttet, hadde ingen å være med. Plutselig kommer det to "store" tredjeklassinger og banker meg opp, slår meg rett i ansiktet med knyttneven. Jeg kjenner bare blodet renner, men forteller det ikke til noen voksne. Tør ikke. Det skulle dessverre ikke bli eneste gangen at jeg ble banket i løpet av barneskolen.

I tillegg ble jeg utestengt av jentene i klassen etter hvert som vi ble eldre. Ble alltid sett på som hun rare, hun som er litt annerledes og ikke passer inn. Så da var det naturlig at jeg ikke fikk være med de andre. De kunne komme med kommentarer som var sårende og gikk ordentlig inn på meg. Det var vondt. Jeg gruet meg til å gå på skolen og følte meg ensom og bekymret for hvem jeg skulle være med i friminuttene og hvem jeg skulle være med dersom vi selv fikk velge noen å jobbe med i gruppearbeid.

Har alltid hatt få venner. I dag er jeg i starten av 20-årene og har én venn. Hun bor på andre kanten av landet pga. studier, så vi ses sjelden. 
Jeg er en av få på min alder som fremdeles bor i hjembyen. De fleste har flyttet for å studere eller jobbe. Selv flyttet jeg til en av landets største byer rett etter videregående, og bodde der i et og et halvt år mens jeg studerte. Men jeg klarte ikke å få meg noen venner, og jeg mestret ikke engang studiene, til tross for at jeg gikk ut av videregående med kun toppkarakterer. Det var et skikkelig stort nederlag, og jeg følte meg ordentlig mislykket. I tillegg hadde jeg hjemlengsel, klarte ikke å føle meg hjemme i byen jeg nå bodde i, fant ikke min plass på studiet og det var tungt å bo alene. Jeg følte meg redd og ensom. I løpet av den tiden jeg bodde der, hadde jeg ikke besøk en eneste gang. Det kunne gå flere dager mellom hver gang jeg snakket med andre mennesker.

Ensomheten ble for mye, og jeg flyttet derfor hjem igjen i fjor. Heldigvis klarte jeg å få meg en jobb etter kort tid, og har snart jobbet der i ett år. Trives i jobben, og det er godt å bo hjemme. Samtidig føler jeg meg fremdeles ensom.

Har vansker med å stole på andre mennesker og å åpne meg for andre. Jeg holder alltid litt tilbake og prøver å ikke vise for mye av meg selv, i frykt for å bli avvist. Det er sårende å bli avvist og jeg vil ikke bli såret, så da er det tryggest å ikke være for åpen. Noe som selvsagt gjør det vanskelig for meg å bli kjent med andre, og vanskelig for andre å bli kjent med meg.

Selvtilliten er lav. Jeg vet at jeg er lite attraktiv, noe som gjør at jeg vegrer meg for å gå ut på f.eks. en café og å delta i sosiale sammenkomster. Liker ikke å pynte meg, for jeg blir jo ikke fin uansett. Har aldri hatt kjæreste, og det føles helt håpløst. Jeg frykter jeg kommer til å forbli singel lenge, i verste fall for alltid.

Det skal sies at jeg har vært med en gutt i et "kjærestelignende" forhold i et par år, men han ville aldri bli kjæresten min på ordentlig. "Bruddet" tok jeg veldig tungt og sørger fortsatt, ettersom at jeg vet at sjansen er liten for at jeg finner en annen. Det var ham jeg ville ha, men han ville ikke ha meg og valgte noen andre. På den positive siden bidro han, i den perioden vi hadde en nær relasjon, til at jeg ikke var like ensom som jeg er nå og som jeg var før jeg møtte ham. Det var så fint å ha noen å gjøre noe sammen med, som å se på serier, gå turer, lage mat, reise og spise ute. Ting jeg enten hadde gjort alene tidligere eller unngått å gjøre fordi jeg var alene.

Nå er jeg alene igjen og jeg kjenner at jeg har mista troa på meg selv. Jeg gråter daglig og er så lei meg for at livet ikke ble som jeg trodde. Det virker ikke som jeg er en person det er mulig å bli ordentlig glad i. Dagene mine består i å jobbe, og ellers i å se på serier og gå turer alene, og sove. Jeg har lyst å reise og oppleve livet, men ikke alene. Det føles som om "alle" rundt meg har en kjæreste, eller i det minste en bestevenn, mens jeg har ingen av delene. Noe som gjør meg usikker, for noe må jo være galt med meg, siden ingen vil være med meg. Jeg er ung og skulle hatt den beste tiden av livet mitt nå, men det har jeg virkelig ikke. Tvert imot er det lenge siden jeg har vært så langt nede som jeg er nå. I tillegg har panikkangsten min blitt verre.

Til neste år er planen å studere til høsten, og da må jeg flytte for meg selv igjen. Jeg frykter at jeg nok en gang kommer til å oppleve at jeg ikke får meg venner, at jeg igjen ikke mestrer studiene og at jeg kommer til å bli veldig ensom. Siden jeg sparer mye penger nå som jeg jobber, skal jeg kjøpe meg leilighet. Men det kommer til å bli så trist å sitte der alene i en nykjøpt leilighet... Bare tanken på det gjør meg trist og minner meg om følelsene jeg hadde da jeg satt alene på hybelen min langt unna hjemstedet mitt. 

Vet ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette, hvordan jeg skal klare å åpne meg og stole på at andre vil meg vel. Hvordan jeg skal klare å mestre voksenlivet og det sosiale. For jeg vil så gjerne klare det, men sånn som det er nå føles det umulig. Kan ikke gå til psykolog når jeg ikke klarer å snakke om det som er vanskelig. Jeg snakker egentlig aldri om følelser og synes det er ubehagelig. Har egentlig ikke et konkret spørsmål her, men hvis noen har råd knyttet til selvtillit, ensomhet, relasjoner, panikkangst, tar jeg det gjerne imot. Jeg har ingenting å tape på å prøve å bli bedre i hvert fall.

Anonymkode: 3959c...40c

[AnonymBruker]

Vær aktiv i starten av studiet. Delta på fadderuken, bli med i kollokviegruppe og bli aktiv i studentmiljøet. Selv om du kanskje er litt introvert så burde du gjøre noe aktivt for å finne venner. 

Anonymkode: 664a6...b6a

[AnonymBruker]

Dette var trist lesing. 

Dersom du ikke klarer å fortelle psykolog de tunge tingene med ord, så kanskje du kan skrive det ned istede? Jeg tror du kan ha godt av å snakke med en profesjonell.

Har du vurdert å søke etter nettvenner som første steget for å bekjempe ensomhet og hjelpe deg med å komme deg ut på den sosiale banen? Nettdating er jo også aktuelt, jeg nekter å tro at du ikke har noen attraktive egenskaper, personlighet og utseende, det er umulig, du ser det nok bare ikke selv. 

Beklager at jeg ikke har så mye vetig å komme med, men jeg klarte ikke å bare gå videre uten å i det minste si noe først. 

Klem fra meg.

Anonymkode: b2c11...703

[Silva Pluvialis]

Veldig trist å lese 😢 Kanskje du kunne bedt om henvisning til psykolog igjen? Du kan ta med deg dette brevet til fastlegen din og så fortelle at du sliter veldig med å prate om mobbingen du var utsatt for. Det vil de forstå og så vil de ta det i ditt tempo. 
Klem 

[Cinnamondiva]

Uff, så trist. Sender deg en stor virtuell klem❤️❤️ Bare ha tro på st alt ordner seg etterhvert for deg. Mobbing fjør veldig vondt det vet jeg selv. Men det sier mer om andre enn om deg. Husk du er en verdifull person med dine egne egenskaper som dolk kanskje er litt misunnelig på. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var trist lesing. 

Dersom du ikke klarer å fortelle psykolog de tunge tingene med ord, så kanskje du kan skrive det ned istede? Jeg tror du kan ha godt av å snakke med en profesjonell.

Har du vurdert å søke etter nettvenner som første steget for å bekjempe ensomhet og hjelpe deg med å komme deg ut på den sosiale banen? Nettdating er jo også aktuelt, jeg nekter å tro at du ikke har noen attraktive egenskaper, personlighet og utseende, det er umulig, du ser det nok bare ikke selv. 

Beklager at jeg ikke har så mye vetig å komme med, men jeg klarte ikke å bare gå videre uten å i det minste si noe først. 

Klem fra meg.

Anonymkode: b2c11...703

 

13 timer siden, Gorilla skrev:

Veldig trist å lese 😢 Kanskje du kunne bedt om henvisning til psykolog igjen? Du kan ta med deg dette brevet til fastlegen din og så fortelle at du sliter veldig med å prate om mobbingen du var utsatt for. Det vil de forstå og så vil de ta det i ditt tempo. 
Klem 

Sluttet å gå til psykolog i 2017. Etter det har jeg flere ganger vurdert å bestille time til fastlegen for henvisning til psykolog, men det har ikke blitt noe av. Da jeg gikk til psykolog følte jeg hele tiden at jeg ikke hadde det ille nok og at situasjonen ikke var alvorlig nok til å bruke tiden til en psykolog. Jeg har jo fullført videregående, med gode resultater, og jeg er i full jobb. Selvskader ikke og kommer ikke til å ta livet mitt. Og jeg klarer hverdagslige gjøremål som å ivareta personlig hygiene osv. Så tilsynelatende går jo alt strålende. Følte derfor at jeg ikke ble tatt seriøst verken av fastlege eller psykologen... 

Har forresten møtt to personer fra nett. Den ene møtte jeg bare én gang, prøvde å ta initiativ til flere ganger, men det ble ikke noe av. Hun andre møtte jeg flere ganger, og det var helt greit, men følte ikke at det utviklet seg til et vennskap. Vi spiste ute sammen og leste til eksamen sammen, men hadde lite til felles ellers. 

10 timer siden, Cinnamondiva skrev:

Uff, så trist. Sender deg en stor virtuell klem❤️❤️ Bare ha tro på st alt ordner seg etterhvert for deg. Mobbing fjør veldig vondt det vet jeg selv. Men det sier mer om andre enn om deg. Husk du er en verdifull person med dine egne egenskaper som dolk kanskje er litt misunnelig på. 

Takk. Har hatt tro og håp lenge, og som tenåring trodde jeg oppriktig at alt ville ordne seg med årene etter hvert som jeg ble eldre og mer voksen. Nå er jeg voksen, men situasjonen er på mange måter den samme. Og det gjør meg redd for om det aldri kommer til å bli bedre.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vær aktiv i starten av studiet. Delta på fadderuken, bli med i kollokviegruppe og bli aktiv i studentmiljøet. Selv om du kanskje er litt introvert så burde du gjøre noe aktivt for å finne venner. 

Anonymkode: 664a6...b6a

Har vanskelig for å ta plass, på grunn av angst og lav selvtillit. Føler "ingen" liker meg, noe jeg vet er irrasjonelt, men det er sånn jeg føler det. Dette er noe jeg må jobbe med, for det er klart det blir vanskeligere å få venner når man holder litt tilbake.

TS

Anonymkode: 3959c...40c

[AnonymBruker]

Håper du fra høsten av tør å ta litt mer plass og gi litt mer av deg selv. Kanskje andre ser på deg som uinteressert? Ikke gi opp selv om en ny start i ny by ikke fungerte første gangen. Utfordre deg selv og angsten. 

Anonymkode: a5713...9c0

[AnonymBruker]

Finn ut hva du har lyst å drive med. Kor, revy, strikking eller lignende. Meld deg på og ta initiativ til bli med i grupper som driver med aktivitetene du liker. 
 

Om du kløner eller føler du kløner, og du føler deg litt på siden. Det er helt innenfor, stå i det så løsner det etter hvert. Om det er en trøst så er det nok mange som sitter med samme følelsene som deg. 

Anonymkode: 9a74d...cf6

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Håper du fra høsten av tør å ta litt mer plass og gi litt mer av deg selv. Kanskje andre ser på deg som uinteressert? Ikke gi opp selv om en ny start i ny by ikke fungerte første gangen. Utfordre deg selv og angsten. 

Anonymkode: a5713...9c0

Ja, det kan hende. Er bare så vanskelig å skulle ta plass og gi av meg selv når frykten for avvisning er så stor... Har på en måte mindre å tape/gjør mindre vondt å bli avvist om jeg uansett ikke ga så mye av meg selv. Føles mindre personlig da.

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Finn ut hva du har lyst å drive med. Kor, revy, strikking eller lignende. Meld deg på og ta initiativ til bli med i grupper som driver med aktivitetene du liker. 
 

Om du kløner eller føler du kløner, og du føler deg litt på siden. Det er helt innenfor, stå i det så løsner det etter hvert. Om det er en trøst så er det nok mange som sitter med samme følelsene som deg. 

Anonymkode: 9a74d...cf6

Har en sport jeg liker, så forhåpentligvis finnes det noe studentlag innen den sporten. Er åpen for å prøve andre sporter også, eventuelt annet som ikke er sport-relatert hvis det virker spennende.

Føler jeg kløner mye ja. Dummer meg ofte ut rett og slett, og i noen sosiale situasjoner blir jeg usikker fordi jeg vet ikke hva som forventes av meg siden jeg ikke har så mye erfaring sosialt. Og da ender det fort opp med at jeg gjør eller sier noe som blir feil.

TS

Anonymkode: 3959c...40c