Bare noen tanker

[AnonymBruker]

Jeg har bare noe som jeg måtte lufte, og hvis dette er postet i feil forum så er det bare å flytte det. Jeg er ikke ute etter medlidenhet eller noe, men jeg bare trengte å få dette ut til noen som ikke vet hvem jeg er. Om du ikke orker å lese, er det helt og holdent ditt valg. Dette er bare noe jeg følte for å skrible ned og få ut av systemet.

Jeg er litt håpløs føler jeg til tider. For det første, har jeg aldri hatt en kjæreste i en alder av 26 år. Eller, i hvert fall ikke noen seriøse forhold. Sist jeg hadde en såkalt «kjæreste» var på barneskolen. Jeg har ikke vært intim med noen, og har aldri hatt sex. Jeg vil tro at årsaken til dette er at jeg er ganske sjenert av meg. Jeg er usikker og stille i store forsamlinger, og jeg kan være ganske stille sammen med nye mennesker. Jeg har jobbet en del med det de siste årene, og jeg føler absolutt at det har blitt mye bedre, kanskje spesielt de to siste årene. Og så har det seg sånn at jeg er litt usikker og sjenert ovenfor menn jeg ikke kjenner så godt. Jeg er heller ikke så vant med guttevenner, selv om jeg har hatt noen, men ikke noen som har vært veldig nære venner. Mer guttevenner som har vært en del av en vennegjeng, og som jeg ikke har hatt et spesielt nært forhold til. Det skal sies at jeg ikke har opplevd noe som har gjort meg slik, ikke så vidt jeg vet i alle fall. Jeg har absolutt ikke hatt en vanskelig eller traumatisk barndom for eksempel. Ikke at det må til for å være sjenert og usikker rundt mennesker man ikke er trygg på, men jeg tror rett og slett at jeg bare er sånn.

For det andre, så har jeg ikke veldig god selvtillit. Jeg er noe uvel i egen kropp, føler jeg er litt for stor, og dette prøver jeg også å jobbe med. Og så føler jeg vel kanskje at jeg ikke er så interessant i forhold til enkelte andre. Jeg er kanskje litt for god til å sammenligne meg med andre. Og det vet jeg jo at ikke er lurt. Og det med denne manglende selvtilliten kan jo være årsaken til at jeg er såpass sjenert av meg … jeg vet ikke.

Uansett, jeg kan føle meg ensom til tider. Jeg bor alene i en leilighet i en liten bygd. Jeg har gode kolleger som jeg gjerne anser som venner (i hvert fall enkelte av dem), men jeg er ikke mye med dem på fritiden. Jeg har ingen stor vennekrets ellers, men jeg har noen få nære venner. Det som er dumt, er at mine nærmeste venner bor tre-fire timer unna. Jeg kommer fra denne bygda, men jeg flyttet for å studere, og da jeg var ferdig med studiene, flyttet jeg hit igjen. Da har jo mange av de jeg gikk på skole med her tidligere flyttet, og jeg mistet vel kontakten med noen av dem. Jeg har familie i nærheten, så de ser jeg relativt ofte, og jeg har et godt forhold til dem. Men det jeg kanskje savner aller mest, som kanskje er den største årsaken til at jeg føler meg ensom til tider, er at jeg ønsker meg en kjæreste. En kjæreste som kan gi meg oppmerksomhet, nærhet, intimitet og kos. En jeg kan snakke om alt og ingenting med. Det er litt vanskelig å møte noen her, egentlig. Og så kjenner jeg på den at det å møte noen gjennom nettdating er muligens ikke helt min greie. Men man vet jo aldri før man har prøvd, riktignok.

Og så har det seg sånn at jeg her en natt drømte om en jeg gikk med på ungdomsskolen. Han var en som av og til var med meg og ei venninne, som alltid kunne slå av en prat og tulle litt med oss. Jeg hadde ikke noe spesielt godt øye til han da, men jeg syntes han var sjarmerende, for han var en av få gutter som faktisk pratet med alle (det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg ikke var blant de populære). Og etter at jeg drømte om han, har jeg ikke helt greid å få han ut av hodet. Han var en fin, avbalansert og snill type. Jeg har møtt han et par ganger etter ungdomsskolen, og han har alltid tatt seg tid til å snakke og hilse på. Jeg har ikke noen jevnlig kontakt med han, og sist jeg snakket med han var kanskje for tre-fire år siden. Han bor ikke her lengre. Vi er venner på Facebook, og vi følger hverandre på Instagram, men det er vel så å si det vi har av «kontakt». Og jeg kjenner at jeg egentlig kunne tenke meg å møte han igjen, og jeg tar meg i å tenke at det hadde vært hyggelig å plutselig møte han på butikken i jula for eksempel. For jeg føler at det å ta kontakt over nettet blir litt rart, i og med at vi ikke har hatt noe særlig kontakt fra før av. Det kan hende at jeg bare har blitt opphengt i ideen om han, og ikke nødvendigvis han slik han er i dag. Jeg kjenner jo ikke han godt lengre, men jeg vet at vi har en del ting til felles i hvert fall. Nå kjenner jeg at dette egentlig ble ganske flaut å innrømme, selv bare til noen ukjente.

Som sagt, så føler jeg meg håpløs til tider. Og takk hvis du eventuelt leste hele greia. Jeg trengte bare å lufte dette litt, og jeg følte for å lufte det for noen som ikke aner hvem jeg er. Det kan hjelpe noe enormt til tider, bare det å vite at det kanskje er noen som leser akkurat hvordan jeg føler det nå.

Anonymkode: 702ff...8bf

[AnonymBruker]

Jeg er en av de som leste hele greia og kjenner meg godt igjen. Jeg er 25 år og har heller aldri hatt kjæreste. Ser veldig mange likhetstrekk med deg, med tanke på at du er sjenert og sliter med dårlig selvbilde. Først og fremst så er ikke det å være jomfru noe stress, fordi det kommer du til å oppleve uansett. Jeg mistet jomfrudommen for ett år siden, og gjorde det med en jeg holdt på med litt bare for opplevelsens skyld og fordi jeg ville komme meg over en barriere med komplekser for kroppen og om jeg var bra nok osv. 
 

Jeg kommer også fra en liten bygd, så jeg kjenner til problematikken. Uansett det jeg tenker du kan jobbe med er å bli mer glad i deg selv og utfordre sjenansen din litt. For å bli trygg på gutter må man nesten prate med dem, og da foreslår jeg faktisk nettdating fordi hvis man er litt sjenert + Hvis man har dårlig utvalg på bygda, så får man flere muligheter. Hvis du våger å laste ned en slik app må du bare se på den gøye siden av det, det kan åpne opp mange dører for deg og du blir mer trygg på deg selv. Det har hjulpet meg endel, med tanke på at jeg var den jenta som aldri turte å snakke med gutter på skolen, hadde ingen guttevenner. Med andre ord svært lite erfaring med dem. Det gjorde at jeg aldri turte å ta initiativ eller by på meg selv. Det lukka mange dører for meg. Men jeg bestemte meg for å føle meg vell, begynte å trene og gjøre ting som gjorde at jeg følte meg bra både innvendig og utenpå. Fant en makeup look som gjorde at jeg ble mer selvsikker. Men det viktigste: jeg tok sjansen på å møte forskjellige type gutter, for da får man erfaring + at man får mer selvtillitt. Man trenger ikke ta disse datene så seriøst, bare for morro skyld og møte nye mennesker.

jeg synes du skal utfordre deg selv litt, og det sier jeg fordi det hjalp meg utrolig mye!!! Lykke til ❤️

Anonymkode: 5853a...ea5

[AnonymBruker]

Du er veldig velartikulert og virker innsiktsfull og intelligent. Du er kanskje av typen som har masse tanker i hodet, men som ikke er vant til å dele dem?

Jeg tror du kunne vært en spennende partner for den rette gutten, en fyr som har lyst til å bli kjent med deg på et dypere plan. Jeg tror nok du trenger litt trening i å omgås menn, dette oppnår du lettest med nettdating.

Anonymkode: dfebb...443

[AnonymBruker]

Send han en melding og spør om han skal til hjembygda i jula. Kun det, ingen babling og kleinhet.

Hvis han sier ja, si at du kunne tenkt deg å treffes hvis han har tid.

Alt starter med et valg. Du får ikke noe av å tenke deg frem til det, trust me. Jeg var grå mus til jeg var 16, var så forbanna lei av å kjede meg, snakke stygt til meg selv i speilet, gå glipp av ting, og det tente noe inni meg, jeg ble fryktløs og begynte å ta modige valg. Det har gitt meg venner, kjærester, fester jeg aldri glemmer, spennende utdanning, flere hobbyer, farlige situasjoner, gråt, nye lærdommer, et liv rett og slett. TANKER TELLER IKKE. Handling er alt.

Anonymkode: 40c8f...a5a

[Gjest Familytree]

Det ville være flott å møte han i butikken eller på gaten, men noen ganger du må hjelpe universet for å flytte de riktige trådene og å få noe til å skje.

Snakk med han😊

 

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har bare noe som jeg måtte lufte, og hvis dette er postet i feil forum så er det bare å flytte det. Jeg er ikke ute etter medlidenhet eller noe, men jeg bare trengte å få dette ut til noen som ikke vet hvem jeg er. Om du ikke orker å lese, er det helt og holdent ditt valg. Dette er bare noe jeg følte for å skrible ned og få ut av systemet.

Jeg er litt håpløs føler jeg til tider. For det første, har jeg aldri hatt en kjæreste i en alder av 26 år. Eller, i hvert fall ikke noen seriøse forhold. Sist jeg hadde en såkalt «kjæreste» var på barneskolen. Jeg har ikke vært intim med noen, og har aldri hatt sex. Jeg vil tro at årsaken til dette er at jeg er ganske sjenert av meg. Jeg er usikker og stille i store forsamlinger, og jeg kan være ganske stille sammen med nye mennesker. Jeg har jobbet en del med det de siste årene, og jeg føler absolutt at det har blitt mye bedre, kanskje spesielt de to siste årene. Og så har det seg sånn at jeg er litt usikker og sjenert ovenfor menn jeg ikke kjenner så godt. Jeg er heller ikke så vant med guttevenner, selv om jeg har hatt noen, men ikke noen som har vært veldig nære venner. Mer guttevenner som har vært en del av en vennegjeng, og som jeg ikke har hatt et spesielt nært forhold til. Det skal sies at jeg ikke har opplevd noe som har gjort meg slik, ikke så vidt jeg vet i alle fall. Jeg har absolutt ikke hatt en vanskelig eller traumatisk barndom for eksempel. Ikke at det må til for å være sjenert og usikker rundt mennesker man ikke er trygg på, men jeg tror rett og slett at jeg bare er sånn.

For det andre, så har jeg ikke veldig god selvtillit. Jeg er noe uvel i egen kropp, føler jeg er litt for stor, og dette prøver jeg også å jobbe med. Og så føler jeg vel kanskje at jeg ikke er så interessant i forhold til enkelte andre. Jeg er kanskje litt for god til å sammenligne meg med andre. Og det vet jeg jo at ikke er lurt. Og det med denne manglende selvtilliten kan jo være årsaken til at jeg er såpass sjenert av meg … jeg vet ikke.

Uansett, jeg kan føle meg ensom til tider. Jeg bor alene i en leilighet i en liten bygd. Jeg har gode kolleger som jeg gjerne anser som venner (i hvert fall enkelte av dem), men jeg er ikke mye med dem på fritiden. Jeg har ingen stor vennekrets ellers, men jeg har noen få nære venner. Det som er dumt, er at mine nærmeste venner bor tre-fire timer unna. Jeg kommer fra denne bygda, men jeg flyttet for å studere, og da jeg var ferdig med studiene, flyttet jeg hit igjen. Da har jo mange av de jeg gikk på skole med her tidligere flyttet, og jeg mistet vel kontakten med noen av dem. Jeg har familie i nærheten, så de ser jeg relativt ofte, og jeg har et godt forhold til dem. Men det jeg kanskje savner aller mest, som kanskje er den største årsaken til at jeg føler meg ensom til tider, er at jeg ønsker meg en kjæreste. En kjæreste som kan gi meg oppmerksomhet, nærhet, intimitet og kos. En jeg kan snakke om alt og ingenting med. Det er litt vanskelig å møte noen her, egentlig. Og så kjenner jeg på den at det å møte noen gjennom nettdating er muligens ikke helt min greie. Men man vet jo aldri før man har prøvd, riktignok.

Og så har det seg sånn at jeg her en natt drømte om en jeg gikk med på ungdomsskolen. Han var en som av og til var med meg og ei venninne, som alltid kunne slå av en prat og tulle litt med oss. Jeg hadde ikke noe spesielt godt øye til han da, men jeg syntes han var sjarmerende, for han var en av få gutter som faktisk pratet med alle (det kommer kanskje ikke som noen bombe at jeg ikke var blant de populære). Og etter at jeg drømte om han, har jeg ikke helt greid å få han ut av hodet. Han var en fin, avbalansert og snill type. Jeg har møtt han et par ganger etter ungdomsskolen, og han har alltid tatt seg tid til å snakke og hilse på. Jeg har ikke noen jevnlig kontakt med han, og sist jeg snakket med han var kanskje for tre-fire år siden. Han bor ikke her lengre. Vi er venner på Facebook, og vi følger hverandre på Instagram, men det er vel så å si det vi har av «kontakt». Og jeg kjenner at jeg egentlig kunne tenke meg å møte han igjen, og jeg tar meg i å tenke at det hadde vært hyggelig å plutselig møte han på butikken i jula for eksempel. For jeg føler at det å ta kontakt over nettet blir litt rart, i og med at vi ikke har hatt noe særlig kontakt fra før av. Det kan hende at jeg bare har blitt opphengt i ideen om han, og ikke nødvendigvis han slik han er i dag. Jeg kjenner jo ikke han godt lengre, men jeg vet at vi har en del ting til felles i hvert fall. Nå kjenner jeg at dette egentlig ble ganske flaut å innrømme, selv bare til noen ukjente.

Som sagt, så føler jeg meg håpløs til tider. Og takk hvis du eventuelt leste hele greia. Jeg trengte bare å lufte dette litt, og jeg følte for å lufte det for noen som ikke aner hvem jeg er. Det kan hjelpe noe enormt til tider, bare det å vite at det kanskje er noen som leser akkurat hvordan jeg føler det nå.

Anonymkode: 702ff...8bf

Flott innlegg 🙂 Usedvanlig dypt og ekte , når du bestemmer deg for å åpne deg litt opp vil verden åpne seg for deg 🙂 Skulle mer enn gjerne hatt en så hærlig og veltalende dame som deg ❤️❤️❤️

Anonymkode: 67652...435

[AnonymBruker]

TS her. 

Tusen takk for så mange fine ord og råd, jeg blir helt rørt ❤️ 

Jeg var faktisk litt spent og småredd for å se om det hadde kommet noen svar her, mest fordi jeg tenkte at andre kanskje ville tenke jeg var helt håpløs, og bare hadde bedt meg om å skjerpe meg. Men alt dere har tatt dere tid til å skrive til meg, tar jeg absolutt til meg, og jeg prøver å jobbe med meg selv hver dag. Jeg har prøvd å gi meg selv utfordringer, og jeg føler at jeg har gjort det på sett og vis. I hvert fall da jeg, av alle ting, valgte å gå lærerutdanning rett etter videregående. Jeg husker det var en del som stusset litt over at jeg skulle bli lærer, men jeg er så utrolig glad for det valget jeg tok. Det har hjulpet meg mye på veien, men jeg vil jo enda lengre enn det jeg har kommet. Så tusen takk igjen, for alle gode ord og hjelp, jeg skal virkelig prøve. Dere ga meg masse motivasjon til å fortsette å bli mer trygg på meg selv, til å stole på at jeg er mer enn bra nok. Det trengs virkelig en gang i blant, og jeg kjente at jeg virkelig trengte det nå. Det varmer mer enn dere aner! 

 

Anonymkode: 702ff...8bf

[AnonymBruker]

Har bare en tanke jeg vil dele med deg, for den personen du får veldig lyst til å møte, jeg tror egentlig ikke at du liker "ham". tror heller at du liker "ideen om han". Tror det er derfor du drømte om han, han er vel rake motsetningen til det livet du har nå? Han er ute der og prater med nye folk, mens du er "sittende fast" på bygda. For han vil ha levd et liv lenge uten deg og kan være en ekstrem annen person, dermed er du ikke forelsket i han. men heller ideen om han.

 

Bare en tanke

Anonymkode: c090e...95c