Er så trist for tiden

[AnonymBruker]

Hallo, alle dere.

Sliter tidvis med det som kan kalles tungsinn, men denne gangen er det en anelse dypere enn vanlig. Alt føles tungt, svart, vanskelig og ekkelt. Får ikke sove på grunn av tankespinn, noe som forsterker følelsen av mismodighet og håpløshet. Kroppen kjennes ut som sement, det blir uoverkommelig å lage middag, rydde, vaske og dusje, men selvsagt gjør jeg fremdeles disse tingene. Kjenner at selvtilliten og selvfølelsen synker. Jeg blir utrolig kristisk til meg selv og min verdi som menneske.Tenker jeg er så dum og får et stort behov for å unnskylde meg, påpeke feil ved meg selv, da gjerne før andre når å tenke på de feilene jeg nevner. Hvis noen ser på meg, tenker jeg alltid at det er fordi jeg ser rar og stygg ut. Den rasjonelle delen av meg vet at jeg ser helt normal ut, men den irrasjonelle delen mener noe helt annet. Jeg har nok dette hele tiden, men da i mindre grad

Vanligvis lar jeg det bare gå over, men denne gangen er det på nippen til at jeg dumper kjæresten min kun for at jeg skal slippe å bli såret. Har gjort det før for noen år siden, og da angret jeg selvsagt senere (en annnen kjæreste). Jeg blir så redd for å miste han fordi jeg føler meg så mye dårligere enn han. Ser ikke for meg at jeg kan tilføre livet hans noe positivt og får lyst til å gi han mulighet til å finne ei som er bedre.

Har multippel sklerose, men vet ikke om det har noe med dette å gjøre. Aldri snakket med hverken familie, profesjonelle eller kjærester om disse følelsene mine.

Er det normalt å ha det som dette? Har ofte reflektert over denne delen av personligheten min, men kjennes ikke helt som om det er nok til å søke hjelp. Synes også det er problematisk å belaste helsevesenet mer siden jeg har MS, tenker liksom at jeg med den sykdommen har tatt opp den plassen jeg kunne. Har aldri skrevet ned dette før, og kjenner det er ubehagelig å vedkjenne seg at det er som dette.

Burde jeg søke hjelp?

Anonymkode: f051b...c9b

[AnonymBruker]

Mye av det du beskriver kjenner jeg igjen fra første gangen jeg var deprimert. Jeg tenker absolutt du burde søke hjelp, start hos fastlegen din. God klem❤️

Anonymkode: 5dc5e...b20

[Purple_Pixiedust]

Tenker det kan være greit å få noen å snakke med ja. Det er dessverre slik at DPS er ganske presset så er ikke sikkert du bil bli ansett som hjelpetrengende nok, men det vil din fastlege kunne vurdere sammen med deg. Å gå privat er også et alternativ dersom DPS ikke er det.