Er forholdet over?

[Anonym_1987]

Obs, langt innlegg!

Meg og min mann har vært sammen i 12 år, gift i 6 år, har 3 barn på 9, 7 og 7 år. 
hverdagen er et evig slit med skole, lekser, aktiviteter, full jobb og alt som hører til. Som mange andre blir da parforholdet nedprioritert.
 

Jeg og mannen min har slitt det siste 1 1/2 årene. Eller, er vel egentlig jeg som har slitt. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine for mannen min lengre. Hvordan vet jeg om jeg elsker han fortsatt? Jeg vet jeg er glad i han, og han er en flott partner og far, men det er ikke nok for meg lengre. Jeg kjenner jeg kjeder meg i forholdet, men klarer ikke sette ord på hva jeg savner.  Vi har snakket mye om det, og han vet om at jeg er usikker på følelsene mine. Jeg har selv gått i samtaleterapi, hvor jeg ble anbefalt å tilføre  noe nytt til forholdet. Men som jeg da sa til denne terapeuten er at jeg vet ikke når vi skal få tid til det. Det er alt for mye som skjer i hverdagen vår med ungene som skal følges opp. Og igjen, vet jeg ikke helt om jeg selv har lyst å tilføre noe nytt. Jeg er redd jeg egentlig er ferdig med forholdet, og ikke har lyst å tilføre noe nytt. Det jeg har lyst til er å bare kunne være alene. Føler meg mer å mer fanget å låst fast, og kvelt i eget hjem. 

Mannen min forguder meg, å gjør alt for meg, så dette er noe han absolutt ikke ønsker. Men det er ikke nok lengre..

Jeg klarer ikke å se for meg å måtte leve uten ungene mine i deler av hverdagen, eller at de skulle måtte bytte på å bo hos mor å far. Syntes det er urettferdig gjort mot de uskyldige søte små som ikke har gjort noe galt. 
 

Jeg er så rådvill på hva jeg bør gjøre. Har noen noe gode råd for å hjelpe meg på veien til en løsning?❤️

[AnonymBruker]

Du må prøve - i det minste. Du høres ut som om du ikke har bestemt deg for noe aktivt, menb are er redd du faktisk føler deg ferdig, uten å egentlig vite det. Skaff en barnevakt, dra på en tur, gjør noe hyggelig. Det er vanskelig å finne tid, men det må dere bare. Det er jeg helt sikker på at dere klarer også, bare dere prioriterer det. Det er en grunn til at du valgte å få barn med han -  finn igjen de grunnene

Anonymkode: a79b6...78b

[AnonymBruker]

Jeg tenker som så at dere burde prøve å kutte ned på daglige gjøremål. Prioriter kun det viktigste, slik at dere får tid og energi til å være kjærester også. Hva med å ha fast vaskehjelp en gang i uken? Hva med barnevakt en helg for å kunne dra ut på noe sammen? Kunne det vært mulig å trappe ned litt i jobben for en periode?

Travle hverdager med mange gjøremål er uromantisk og gjør oss alle trette i hodet. Vi begynner alle å kjede oss lett hvis det ikke skjer noe annet gøy i livet. 

Anonymkode: 705c1...12a

[Gjest Nabokjerringa]

Det er ihvertfall utrolig egoistisk og dumt å ikke engang ville prøve å tilføre noe nytt og spennende i forholdet. Du har jo bare bestemt deg for å la forholdet renne ut i sanden. Hva med barna da, er ikke de viktige nok til å prøve engang?

[Duftavsommerregn]

1 time siden, Anonym_1987 skrev:

Mannen min forguder meg, å gjør alt for meg, så dette er noe han absolutt ikke ønsker. Men det er ikke nok lengre..

Jeg klarer ikke å se for meg å måtte leve uten ungene mine i deler av hverdagen, eller at de skulle måtte bytte på å bo hos mor å far. Syntes det er urettferdig gjort mot de uskyldige søte små som ikke har gjort noe galt. 
 

Jeg er så rådvill på hva jeg bør gjøre. Har noen noe gode råd for å hjelpe meg på veien til en løsning?❤️

Du kjeder deg? Når du er så opptatt? Det å finne på en kjæresteting er noe alle får til en gang i uken om de vil! Det handler bare om vilje og ikke noe annet. Det skinner igjennom i innlegget ditt at du ikke vil. Så søker du noe annet du ikke vet hva er en gang, foran et godt forhold med en stabil mann? Du kommer til å angre stort tror jeg etter en tid. Når du oppdager at det samme stresset forsetter uten din mann, og du står helt alene. Så treffer du andre og starter nye forhold og er på samme sted om noen år. Livet løper fra deg og du er helt alene. Det å kjede seg bør bare ikke være et grunnlag for å gå fra hverandre. Da må man heller gjøre noe med årsaken, og det må begge ta tak i. Men det å leve i et stabilt trygt forhold er noe veldig mange søker etter men aldri finner. Man vet ikke hva man mister før det er borte.

[HalldirV2]

Rart slike ting ikke var et like stort problem før. Eller rart er det ikke ettersom barna ikke dikterte hverdagen, og de ble ikke overstimulert med hundre-og-ørten aktiviteter. Man kjørte heller ikke barna rundt i histen og pisten, de gikk eller syklet, og man hadde tillit til at de klarte det på egenhånd. Hva er barn egentlig best tjent med? To foreldre som har det bra sammen, eller to skilte foreldre og en masse aktiviteter? 

 

[Duftavsommerregn]

2 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Rart slike ting ikke var et like stort problem før. Eller rart er det ikke ettersom barna ikke dikterte hverdagen, og de ble ikke overstimulert med hundre-og-ørten aktiviteter. Man kjørte heller ikke barna rundt i histen og pisten, de gikk eller syklet, og man hadde tillit til at de klarte det på egenhånd. Hva er barn egentlig best tjent med? To foreldre som har det bra sammen, eller to skilte foreldre og en masse aktiviteter? 

Ha ha ha ja, du ser knapt barn leke ute lenger. Før aktiviserte ungene seg selv, var ute store deler av dagen. Idag er det barnehager om foreldre er på jobb eller ikke, alle barn skal ha 10 aktiviteter de skal drive med. Alle blir utslitte og totalt uten håp i livet kan det virke som. Så glad jeg slapp dette som barn, hadde verdens beste barndom uten at foreldrene måtte aktivisere oss hele tiden, og jammen kjedet vi oss av og til også! Så forferdelig  

[HalldirV2]

1 minutt siden, Duftavsommerregn skrev:

Ha ha ha ja, du ser knapt barn leke ute lenger. Før aktiviserte ungene seg selv, var ute store deler av dagen. Idag er det barnehager om foreldre er på jobb eller ikke, alle barn skal ha 10 aktiviteter de skal drive med. Alle blir utslitte og totalt uten håp i livet kan det virke som. Så glad jeg slapp dette som barn, hadde verdens beste barndom uten at foreldrene måtte aktivisere oss hele tiden, og jammen kjedet vi oss av og til også! Så forferdelig  

Ja, nettopp. Det er akkurat en slik barndom jeg også husker. Jeg husker vi kom hjem til middag, og ellers så vel ikke foreldrene våre noe til oss før det var leggetid (satt på spissen). Det var turer i skogen, det var epleslang, det var sisten og boksen går osv. Og vi kom oss frem og tilbake til aktiviteter selv, og klarte vi ikke det så fikk vi finne oss noe annet å gjøre. 

[Duftavsommerregn]

2 minutter siden, HalldirV2 skrev:

Ja, nettopp. Det er akkurat en slik barndom jeg også husker. Jeg husker vi kom hjem til middag, og ellers så vel ikke foreldrene våre noe til oss før det var leggetid (satt på spissen). Det var turer i skogen, det var epleslang, det var sisten og boksen går osv. Og vi kom oss frem og tilbake til aktiviteter selv, og klarte vi ikke det så fikk vi finne oss noe annet å gjøre. 

Akkurat   Samme her! Sommeren var bading og fotball sammen med mange "venner" som bare ble det fordi vi hang i lag. Vi var ute fra tidlig om morgenen til sent om kvelden, foreldrene så oss knapt og gav opp å skrike "middag" fordi vi aldri hørte det allikevel. Ja vi kunne kjede oss litt når vi gikk lei enkelte ting, men det varte bare den korte stunden til vi fant på noe helt annet. Foreldrene var ikke der, heldigvis! Nå er livene til ungene og foreldrene gjennomregulert i et sinnssykt jag etter aktiviteter for enhver pris.

[HalldirV2]

3 minutter siden, Duftavsommerregn skrev:

Akkurat   Samme her! Sommeren var bading og fotball sammen med mange "venner" som bare ble det fordi vi hang i lag. Vi var ute fra tidlig om morgenen til sent om kvelden, foreldrene så oss knapt og gav opp å skrike "middag" fordi vi aldri hørte det allikevel. Ja vi kunne kjede oss litt når vi gikk lei enkelte ting, men det varte bare den korte stunden til vi fant på noe helt annet. Foreldrene var ikke der, heldigvis! Nå er livene til ungene og foreldrene gjennomregulert i et sinnssykt jag etter aktiviteter for enhver pris.

Herlig nostalgi. Nå fikk jeg lyst til å se en eller annen varm film om oppvekst før i tiden, alt fra 80-tallet og bakover. En film satt til nordisk sommer 😊

[jabx]

2 timer siden, Anonym_1987 skrev:

Obs, langt innlegg!

Meg og min mann har vært sammen i 12 år, gift i 6 år, har 3 barn på 9, 7 og 7 år. 
hverdagen er et evig slit med skole, lekser, aktiviteter, full jobb og alt som hører til. Som mange andre blir da parforholdet nedprioritert.

Jeg og mannen min har slitt det siste 1 1/2 årene. Eller, er vel egentlig jeg som har slitt. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine for mannen min lengre. Hvordan vet jeg om jeg elsker han fortsatt? Jeg vet jeg er glad i han, og han er en flott partner og far, men det er ikke nok for meg lengre. Jeg kjenner jeg kjeder meg i forholdet, men klarer ikke sette ord på hva jeg savner.  Vi har snakket mye om det, og han vet om at jeg er usikker på følelsene mine. Jeg har selv gått i samtaleterapi, hvor jeg ble anbefalt å tilføre  noe nytt til forholdet. Men som jeg da sa til denne terapeuten er at jeg vet ikke når vi skal få tid til det. Det er alt for mye som skjer i hverdagen vår med ungene som skal følges opp. Og igjen, vet jeg ikke helt om jeg selv har lyst å tilføre noe nytt. Jeg er redd jeg egentlig er ferdig med forholdet, og ikke har lyst å tilføre noe nytt. Det jeg har lyst til er å bare kunne være alene. Føler meg mer å mer fanget å låst fast, og kvelt i eget hjem. 

Mannen min forguder meg, å gjør alt for meg, så dette er noe han absolutt ikke ønsker. Men det er ikke nok lengre..

Jeg klarer ikke å se for meg å måtte leve uten ungene mine i deler av hverdagen, eller at de skulle måtte bytte på å bo hos mor å far. Syntes det er urettferdig gjort mot de uskyldige søte små som ikke har gjort noe galt. 
 

Jeg er så rådvill på hva jeg bør gjøre. Har noen noe gode råd for å hjelpe meg på veien til en løsning?❤️

Du sier det jo selv. Det er for travelt i hverdagen til å pleie forholdet. Du kjeder deg, sier du? Men er ikke det din egen feil som valgte å klemme ut tre barn på forholdsvis kort tid?

Du høres ut som egoistisk, selvopptatt, og at du ikke har ryggmarg til å stå for valgene du har tatt. Hvorfor valgte du å leve dette livet i utgangspunktet?

[AnonymBruker]

2 timer siden, Anonym_1987 skrev:

Obs, langt innlegg!

Meg og min mann har vært sammen i 12 år, gift i 6 år, har 3 barn på 9, 7 og 7 år. 
hverdagen er et evig slit med skole, lekser, aktiviteter, full jobb og alt som hører til. Som mange andre blir da parforholdet nedprioritert.
 

Jeg og mannen min har slitt det siste 1 1/2 årene. Eller, er vel egentlig jeg som har slitt. Jeg klarer ikke sette ord på følelsene mine for mannen min lengre. Hvordan vet jeg om jeg elsker han fortsatt? Jeg vet jeg er glad i han, og han er en flott partner og far, men det er ikke nok for meg lengre. Jeg kjenner jeg kjeder meg i forholdet, men klarer ikke sette ord på hva jeg savner.  Vi har snakket mye om det, og han vet om at jeg er usikker på følelsene mine. Jeg har selv gått i samtaleterapi, hvor jeg ble anbefalt å tilføre  noe nytt til forholdet. Men som jeg da sa til denne terapeuten er at jeg vet ikke når vi skal få tid til det. Det er alt for mye som skjer i hverdagen vår med ungene som skal følges opp. Og igjen, vet jeg ikke helt om jeg selv har lyst å tilføre noe nytt. Jeg er redd jeg egentlig er ferdig med forholdet, og ikke har lyst å tilføre noe nytt. Det jeg har lyst til er å bare kunne være alene. Føler meg mer å mer fanget å låst fast, og kvelt i eget hjem. 

Mannen min forguder meg, å gjør alt for meg, så dette er noe han absolutt ikke ønsker. Men det er ikke nok lengre..

Jeg klarer ikke å se for meg å måtte leve uten ungene mine i deler av hverdagen, eller at de skulle måtte bytte på å bo hos mor å far. Syntes det er urettferdig gjort mot de uskyldige søte små som ikke har gjort noe galt. 
 

Jeg er så rådvill på hva jeg bør gjøre. Har noen noe gode råd for å hjelpe meg på veien til en løsning?❤️

Du kan jo bare reise bort oftere så du får alenetid, høres ut som det er det du trenger

Anonymkode: 163e3...668

[Rights]

I motsetning til hva alle andre sier her, så høres det ut for meg, at deres forhold har vært dødt i lang tid. Og det skyldes ikke hverdagen eller barna, men at dere er fra 2 forskjellige planeter. 

Du har en som forguder deg ? Gjesp... 

Om du er den som blir forgudet, og ikke forguder tilbake, så er det jo bare snakk om et tidsspørsmål før du får han opp i halsen og vil..  bort! 

Ubalansen mellom dere, har vært der i lang tid. 

Hvilke følelser vekker han i deg egentlig? Utenom standard følelsene som at han er en god far,  han er glad i deg etc..  får han deg til å føle deg levende ? Mere komplett? Fikk han deg til å føle deg levende, før du gikk .. lei ? 

Føler med deg. Kjenner meg igjen i hvor låst du føler deg. Har ingen som helst tro på at du vil få det bra med han igjen, uansett hvor mye du går inn for det. Følelser er noe faens skitt, og ikke nødvendigvis logiske. 

Jeg vil derimot si en ting, og det er at jeg tror det vil være vanskelig å finne den ene rette, som vekker deg, og som du kan ha et liv i sus og dus med. Og da er spørsmålet om det er verdt å satse på en annen, om det er liten sjanse for å finne..  han ? For all del, du kan ha det fint med deg selv også. Du må ikke nødvendigvis være med en annen... Men du må nesten veie litt opp. For/imot. 

Og sånn egentlig, ut i fra det lille du skriver,  så har du allerede tenkt mye på det. Et liv uten han. 

 

Så da er kanskje svaret.. om du skal forbli alene..  eller være så heldig,  å finne HAN. 

 

De små, de er for små til å skjønne. 

Du kan være for deg selv, og dere kan også finne tilbake igjen. Vil ting da være de samme ? Vil harmonien råde igjen? 

 

Nei, sånt som dette skal ikke være lett.

 

Jeg er derimot ingen tilhenger av å prøve å få min fot til å passe i en sko som er enten 5cm for kort, eller 10cm for lang. Det er ikke behagelig å gå i noe slikt,  på sikt.

[AnonymBruker]

Herregud, når jeg leser slik vas... Mistet følelser? Jobb da for å få liv i forholdet igjen. Er du virkelig så giddalaus at du ikke en gang vil prøve? Du produserer enda flere skilsmissebarn, det var vel ikke det du tenkte da du fikk dem?

Flere som kom med gode forslag hvordan man kan finne tilbake til å være kjærester, det forutsetter riktignok et ønske om det.

Som kvinne burde du også ha i bakhodet at situasjonen om tilbud og etterspørsel snur i menns favør. I alderen 50-60 er det 3 kvinner mot 1 mann som er ute etter et fast forhold (husker ikke kilde but google is your friend) så sjansen at du finner noe bedre enn din stabile mann er ikke stor. Du kan såklart ta til takke med de evige ungkarer eller rundbrennere men om du blir lykkeligere med dem?

Jeg hadde også tenkt på at min tid med barna reduseres drastisk. Blir det slutt får du også forholde deg til barnas stemor, din trygge mann er etterspurt vare når han uforventet blir singel. Er han av typen som bærer nag får du glede deg til et samarbeidsklima preget av høyt konfliktnivå.

Du må altså vurdere om du vil kaste ditt trygge dog for tiden kjedelige liv og istedet være singel, etterhvert ensom singel med små sjanser å finne et bedre eksemplar enn det du kastet bort. Jeg ville strukket meg langt for å få liv i mitt nåværende forhold.

Anonymkode: 4a240...baa

[Anonym_1987]

Helt ærlig, har dere bare stygge ting å skrive så kan dere heller la være. Det er første gang jeg har postet noe på denne siden og det kommer også til å bli siste! Her legger jeg ut et innlegg for å få råd blandet andre kvinner som kanskje har vært i samme situasjon som meg, men så blir jeg bare tråkka på.. dette var unødvendig. 
 

At jeg burde tenkt meg om før jeg tråkket ut 3 unger?? Hallo liksom?  Egoistisk? Javel, kanskje det, men når alt blir konstant rutine, det er ingen tid til overs, og ingen spenning,    da kjeder jeg meg. Eller blir kanskje feil å si kjede seg, da det skjer noe hele tiden, men er ingenting som skjer i forholdet. Føler vi bare blir et par som er venner, og det er ikke slik jeg ønsker å leve.
 

Men til dere som faktisk kom med fine forslag, takk❤️  Jeg skal ta de med meg å se hva vi får til.

[AnonymBruker]

Kan det være at det ikke egentlig er ekteskapet ditt som er problemet, men at du har en midtlivskrise? Du skriver at du har et ønske om å få være alene en stund. Hvorfor ikke ta permisjon fra jobben i noen måneder og reise på hytta? Skru av mobilen, gå turer i fjellet, slapp av, snakk med deg selv og kjenn på at du savner mann og barn. Noen ganger trenger vi avstand for å kunne sette pris på hva vi har. 

Hvis noen måneder alene på hytta kan redde ekteskapet ditt, vil jeg tro at mannen din går med på å ta alt ansvaret hjemme. Men dere må absolutt se på alternativer for å endre hverdagsstresset (kan barna sykle, kan de sitte på med noen andre, kan dere få hjelp av venner/foreldre/naboer). 

Anonymkode: a8055...17b

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan det være at det ikke egentlig er ekteskapet ditt som er problemet, men at du har en midtlivskrise? Du skriver at du har et ønske om å få være alene en stund. Hvorfor ikke ta permisjon fra jobben i noen måneder og reise på hytta? Skru av mobilen, gå turer i fjellet, slapp av, snakk med deg selv og kjenn på at du savner mann og barn. Noen ganger trenger vi avstand for å kunne sette pris på hva vi har. 

Hvis noen måneder alene på hytta kan redde ekteskapet ditt, vil jeg tro at mannen din går med på å ta alt ansvaret hjemme. Men dere må absolutt se på alternativer for å endre hverdagsstresset (kan barna sykle, kan de sitte på med noen andre, kan dere få hjelp av venner/foreldre/naboer). 

Anonymkode: a8055...17b

Hvem har råd til å gå 2-3 mnd uten lønn når de har hus og barn? 

Anonymkode: bccfb...9b5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvem har råd til å gå 2-3 mnd uten lønn når de har hus og barn? 

Anonymkode: bccfb...9b5

En skilsmisse er da betydelig dyrere. 

Anonymkode: a8055...17b

[Sparkling_Pink]

Jeg ser ingenting åpenbart galt i forholdet deres, men det mangler tydeligvis noe som blir riktigere for deg. Jeg forundrer meg over fokuset ditt på følelser. Å ha følelsene konstant oppe i størrelsesordenen "elsker" ovenfor en partner anser jeg som unsansynelig og noe romantisk villfarenhet. Og så sier du at han er en god partner, men god i forhold til hva? La meg pressentere min lille revulusjon da jeg var i et langtekkelig forhold hvor jeg var ulykkelig: partnerfunksjoner. Hva skal til for at et annet menneske fyller partnerfunksjonene du trenger?

Ellers kan jeg anbefale for både deg og mannen noen få bøker: Marie Kondo: Magisk oppryddning. Gottmann: Snu deg til meg.

[Vera]

Ok..stopp verden, jeg vil av! 

Det burde vært forbudt ved lov å gå fra familien man har skapt fordi man «kjeder seg», eller fordi «man vokste fra hverandre», eller fordi «man ikke kjennes gnisten i forholdet lengre», eller fordi «man har et forhold som er preget av travelhet og hverdagsrutiner» 

Du skal være så jævlig glad Ts, for at du har en dedikert far til barna dine - en far som forguder familien sin og kona si! Vet du hva motsetningen til dette er? Det er ikke en like vakker historie for å si det slik. 

Og du? Livet ER hverdag, hverdag ER livet! Smak litt på ordet: HVER-DAG. Altså hver eneste dag er hverdag. Livet MÅ ha kjedsommelige rutiner for å i det hele tatt kunne gå opp..for det ville ha vært et salig kaos om man ikke hadde rutiner i en familie med 3 barn. Du hadde garantert ikke vært fornøyd om huset sto på hodet og du hadde null peiling på hva som skulle skje den dagen. 

Det vi kan gjøre; slutt å være helikopter-foreldre! Barna trenger 1 aktivitet, og legg da opp til en aktivitet som barnet selv bidrar på - feks å frakte seg selv til aktiviteten. Dere stiller på kamper osv. Lag dette til en kjæresteting - jeg syns det er uhorvelig sexy å se mannen min heie seg hås på barnet vårt! Da kjenner jeg sommerfugler i magen. Vi flørter vilt og hemningsløst på sidelinjen mens barnet vårt spiller kamp. Hverdagsmagi! Eller; gå på foreldremøter sammen..ingenting er bedre enn følelsen av å være to på kjedelige ting..beinflørting i klasserommet leder ofte til det ene og det andre..hverdagsmagi! Lag en middag du vet han elsker..og kjenn hvor godt det er å gjøre han glad! 

Det finnes utallige måter å gjøre ting sammen på..man MÅ ikke gå på restaurant og  svi av tusenlapper, eller på reise på svære weekendturer..man kan gå ut av døren hjemme, hånd i hånd og bare ta en spasertur, dere to. 

Hvorfor falt du for denne mannen? Det er ditt utgangspunkt, og ditt ansvar å finne tilbake til.