Hvordan bearbeider man ...

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt konkret på hvordan man bearbeider hendelser som bare er "satt lokk på" for mange år siden? 

For min del er det overgrep som barn, men det kan vei i teorien være hva som helst. Noen som har tanker?

Anonymkode: af332...7b1

[bodyhack_petter]

Kan jeg spørre hvorfor du tenker at det må bearbeides? Hvordan påvirker det deg i dag siden du føler du trenger det?

Når du sier "lagt lokk på" får jeg et inntrykk av at det ikke påvirker deg, men at du kanskje tenker at en så traumatisk opplevelse MÅ, BØR, eller liksom SKAL behandles på en eller annen spesifikk måte. Og jeg skjønner følelsen, men jeg tror det handler mer om at det føles litt rart at noe så ille også bare kan overleves ganske fint av mennesker som er resiliente. 

Jeg tror, at hvis du i dag lever helt fint uten at det påvirker deg. Så er du bare en slik person, og det kan du være ganske stolt av. Å pirke på skorpen vil ikke nødvendigvis føre med seg noe godt. eller som man ogpå kan si - if it ain`t broken - don`t fix it.

 

[Silva Pluvialis]

44 minutter siden, bodyhack_petter skrev:

Kan jeg spørre hvorfor du tenker at det må bearbeides? Hvordan påvirker det deg i dag siden du føler du trenger det?

Når du sier "lagt lokk på" får jeg et inntrykk av at det ikke påvirker deg, men at du kanskje tenker at en så traumatisk opplevelse MÅ, BØR, eller liksom SKAL behandles på en eller annen spesifikk måte. Og jeg skjønner følelsen, men jeg tror det handler mer om at det føles litt rart at noe så ille også bare kan overleves ganske fint av mennesker som er resiliente. 

Jeg tror, at hvis du i dag lever helt fint uten at det påvirker deg. Så er du bare en slik person, og det kan du være ganske stolt av. Å pirke på skorpen vil ikke nødvendigvis føre med seg noe godt. eller som man ogpå kan si - if it ain`t broken - don`t fix it.

 

Når TS sier hun har lagt lokk på det, så forstår jeg det som at hun fortrenger hendelsene og unngår følelsene knyttet til dem. Det er ikke sunt i lengden.

[grana]

Hvis det er aktuelt for deg å sjekke ut en bok, så lærte jeg utrolig mye av Baffled by Love av Laurie Kahn: https://www.amazon.com/Baffled-Love-Stories-Childhood-Inflicted/dp/1631522264 Den var rørende og utviklende, selv om jeg ikke relaterer helt bokstavelig til historiene hun forteller. Den ga meg nye tanker om så mye.

Har også fått mye ut av å lese Alice Miller, som vektlegger å snakke med det hun kaller enlightened witness. Dette er en person som tror på deg, ikke unnskylder eller bagatelliserer, validerer det du opplever og føler, er klar over hvilke skader vold og misbruk mot barn fører til, ikke kommer med formaninger om hva du bør gjøre etc. Det kan være en terapeut, rådgiver, venn, likeperson, eller noe annet. Selv har jeg personlig tro på (psykodynamisk) terapi, men tenker det er mye viktigere at den man åpner seg for er et såkalt enlightened witness (om man skal kalle det for det), enn hvorvidt det faktisk er en terapeut man snakker med og hva slags terapi det er. 

Bare noen tanker dette  

[bodyhack_petter]

3 timer siden, Gorilla skrev:

Når TS sier hun har lagt lokk på det, så forstår jeg det som at hun fortrenger hendelsene og unngår følelsene knyttet til dem. Det er ikke sunt i lengden.

Har du noe grunnlag for å si at det ikke er sunt? Det kan nok komme litt an på hva du mener med fortrenge. Denne er ganske relevant:

https://www.fvn.no/norgeogverden/i/wLO31/frode-thuen-boer-vi-huske-eller-fortrenge-vonde-opplevelser

Selv har jeg også opplevd en del traumatisk i barndommen, og jeg har konkludert med at jeg ikke ser noen nytte i å fordype meg i disse opplevelsene. Jeg fortrenger ikke at det har skjedd, men jeg har ikke behov for å føle på det noe mer enn nødvendig da det ikke preger meg i hverdagen. 

Mange sier det du sier, eller anbefaler å snakke med noen eller behandle det så fort man gir til kjenne at man har opplevd ting som er ganske drøyt. Spesielt hvis man blir preget av å snakke om det, kan man få beskjed om at her er det åpenbart noe du må ta tak. Selv tenker jeg at det er ganske naturlig at man blir preget av å snakke om (eller fokusere på) noe vondt man har opplevd, men jeg ser ikke nytteverdien i det.

Man må velger hvilken ulv man forer.

 

[Silva Pluvialis]

28 minutter siden, bodyhack_petter skrev:

Har du noe grunnlag for å si at det ikke er sunt? Det kan nok komme litt an på hva du mener med fortrenge. Denne er ganske relevant:

https://www.fvn.no/norgeogverden/i/wLO31/frode-thuen-boer-vi-huske-eller-fortrenge-vonde-opplevelser

Selv har jeg også opplevd en del traumatisk i barndommen, og jeg har konkludert med at jeg ikke ser noen nytte i å fordype meg i disse opplevelsene. Jeg fortrenger ikke at det har skjedd, men jeg har ikke behov for å føle på det noe mer enn nødvendig da det ikke preger meg i hverdagen. 

Mange sier det du sier, eller anbefaler å snakke med noen eller behandle det så fort man gir til kjenne at man har opplevd ting som er ganske drøyt. Spesielt hvis man blir preget av å snakke om det, kan man få beskjed om at her er det åpenbart noe du må ta tak. Selv tenker jeg at det er ganske naturlig at man blir preget av å snakke om (eller fokusere på) noe vondt man har opplevd, men jeg ser ikke nytteverdien i det.

Man må velger hvilken ulv man forer.

 

Ja. Det er mye som tyder på at det ikke er sunt å holde ting på avstand. Det kan føre til utmattelse og mye psykiske vansker. Man kan føle masse uten å forstå hvor det kommer fra, sove dårlig, ha mareritt, mangle overskudd og bli deprimert, slite med tillit til andre, streve med sex osv. 
Unngåelse er et kriterium for ptsd. Dvs, at det er vanlig å unngå det som minner om traumene en person har opplevd. Mange unngår å snakke om det, føle på det, tenke på det. De fornekter og later som det ikke har skjedd. Da blir man ikke frisk, og det kan gi seg utslag i kroppslige smerter bl.a. Ting som skjer trengs å forløses, ikke ties ihjel. 
 

Leit å høre at du har opplevd traumatiske ting, men fint å høre at det ikke preger deg idag. Det er mulig å få et godt liv selv med traumer i baggasjen. ☺️

[bodyhack_petter]

15 minutter siden, Gorilla skrev:

Ja. Det er mye som tyder på at det ikke er sunt å holde ting på avstand. Det kan føre til utmattelse og mye psykiske vansker. Man kan føle masse uten å forstå hvor det kommer fra, sove dårlig, ha mareritt, mangle overskudd og bli deprimert, slite med tillit til andre, streve med sex osv. 
Unngåelse er et kriterium for ptsd. Dvs, at det er vanlig å unngå det som minner om traumene en person har opplevd. Mange unngår å snakke om det, føle på det, tenke på det. De fornekter og later som det ikke har skjedd. Da blir man ikke frisk, og det kan gi seg utslag i kroppslige smerter bl.a. Ting som skjer trengs å forløses, ikke ties ihjel. 
 

Leit å høre at du har opplevd traumatiske ting, men fint å høre at det ikke preger deg idag. Det er mulig å få et godt liv selv med traumer i baggasjen. ☺️

Klart, om man føler seg kjip, sover dårlig, har mareritt, mangler overskudd, er deprimert, sliter med tillit og eller sex så påvirker det deg jo i aller høyeste grad, og det er derfor jeg spør TS om akkurat det. Svaret mitt er forutsatt at man ikke blir nevneverdig påvirket. I så tilfelle vil det nok være lurt å oppsøke psykolog.

Den fortrengningen som er ille er den som nærmest skjer ubevisst, som gjør at man glemmer, eller fornekter som du sier aspekter ved hendelsen som senere kan dukke opp og ta deg på senga. Jeg opplever det ikke som det er saken for TS egentlig, om ikke bare for at tråden ble opprettet, men det ville i så fall vært naturlig å si noe om i hvilken grad man ble påvirket.

Unngåelse i forbindelse med PTSD handler ikke om fortrengning, men å unngå steder og ting som minner deg om hendelsen og som fører til uro, angst og flashbacks. Ikke at man egentlig trenger stimuli for å få flashbacks, det kan være vanskelig nok å tenke på noe annet i en sånn situasjon.

PTSD er noe som normalt sett dukker opp direkte etter eller i nærhet til hendelsen, og strengt talt det motsatte av fortrenging. Det er en konstant påminnelse av opplevelsen. Det kan dokke opp mange år etter også - og det er vel det som er grunnen til at den ubevisste fortrengningen ikke er bra, fordi noe kan utløse minnene og PTSD senere på et uventet tidspunkt. 

Folk har forskjellige behov, og jeg står for at mange år etterpå så kommer det veldig an på i hvilken grad det påvirker deg i hverdagen. Men også i hvilken grad du er klar over opplevelsen. Hvis man erkjenner situasjonen og egentlig bare lever godt med den ser jeg ikke noen grunn til å gjøre noe. Likevel kan man føle at man burde - fordi det kan føles litt rart at noe så dramatisk bare ble der i fortiden, uten de store etterfølgene alle forventer.

Takk for det  Det er det absolutt, og i den grad man kan, bør man fokusere på det gode i livet i dag, og alt man kan gjøre med det! 

 

 

 

[grana]

Synes disse har mange fine og interessante videoer om å deale med barndommen etc