Lever i et mørke

[AnonymBruker]

Jeg er så tung. Og så sliten av å ha det sånn her. Har ungehelg og fokuset er på dem, men depresjonen vil ikke la meg slippe unna. Den er der i bakgrunnen hele tiden. Det at jeg har sovet dårlig de siste nettene gjør at den er enda mer vanskelig å ignorere. Har vondt i hodet. Kjeven spenner seg. 

Jeg burde jo være i ekstase. Om tre uker flytter jeg til ny bolig og skal forhåpentligvis få det bedre enn der jeg er nå. Større og med mer plass når jeg har ungene. Likevel kjenner jeg bare på sorg over livet mitt og en følelse av den dypeste avgrunn. Et sort hull jeg har vært i så lenge. I mine bedre perioder har jeg det ikke bra da heller. Da har jeg mer type dystymi. Kronisk senket stemningsleie. Så kommer de tyngste periodene og alt er svart. Har vært sånn i mange år nå. Faktisk har jeg tilbragt de tre siste juletidene innlagt fordi jeg har vært så syk. Var for øvrig innlagt for noen dager siden også. Denne julen håper og tror jeg at jeg får feire hjemme. Er ikke like ofte innlagt lenger, men det er ikke fordi jeg har det noe mindre vondt. Det er fordi jeg har blitt flinkere til å håndtere det. Tror nok at jeg må benytte meg av brukerstyrt plass i neste uke hvis det ikke letter litt snart. Ungene pleier jo gi meg følelse av mening. Nå kjenner jeg bare på hvor tungt det er. Selv om vi har hatt en fin dag sammen. De merker det ikke på meg. Jeg smiler og ler sammen med dem. Inni meg er det en mørk masse. 

Huff. Har så lyst til å mestre livet. Hva for et liv er det å være alvorlig psykisk syk. Å ha så lavt funksjonsnivå. Jeg har jobbet så hardt for å komme dit jeg er nå, men jeg blir mer og mer sliten og er fryktelig redd for alvorlig tilbakefall. Det klarer verken jeg eller min familie. For det har vært mye. Fryktelig mye. Og det fortjener ikke mine barn. Som i det minste har fått meg LITT tilbake. Selv om det enda er lang vei å gå...Vet bare ikke hvor jeg skal finne styrken til å gå den veien. 

Vet heller ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Trengte vel bare å få det ut for det er helg nå og da kan jeg ikke ringe noen av mine støttepersoner i helsesektoren. 

Anonymkode: fc5ad...e51

[Gjest Familytree]

Begynn med bedre søvetiden om natten

[AnonymBruker]

Har lyst til å svare deg, selv om jeg ikke helt hva jeg skal svare. Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan det føles for det gjør jeg jo ikke, men jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt (er psykisk syk og har vert lenge i psykiatrien). Hva har hjulpet deg før når det har vert slik som dette? 

Jeg tenker det krever utrolig mye å jobbe med seg selv, og ut i fra det du skriver har jeg inntrykk av at du har kommet langt fra der du var før til her du er nå. Tenker og jeg ser mye du klarer, selv om du kanskje ikke mestrer livet slik du helst ønsker så mestrer du fortsatt livet, bare på en annen måte. Du klarer å ha fokuset på barna selv om depresjonen er der. Du har blitt flinkere til å håndtere det du står i. Kjenner meg igjen i redselen for tilbakefall, for meg har det hjulpet å tenke at all den harde jobbingen ikke vil være forgjeves om det skulle skje for da kan jeg bruke de metodene og mestrings strategiene jeg har lært meg, og den erfaringen jeg har fra tidligere. Vet ikke om det kan være til hjelp for deg og, det er en veldig skremmende tanke og det er bra å være bevisst på tegn til tilbakefall men får man det vil det ikke si at man er tilbake på start (tenker jeg).

Anonymkode: acf5c...1b8

[AnonymBruker]

Jeg er også deprimert. Jeg har ikke barn, men jeg vet hvordan det er. Har hatt tilbakefallende i mange år. Har ingenting på stell, sånn egentlig. Er liksom avhengig av folk rundt meg som vil stille opp og jeg skammer meg pga at jeg er voksen nå. Er ganske ung, men likevel...mange i min alder har ting på stell nå. 
Har en psykisk diagnose, og skal nå utredes for tilleggsdiagnose som også er medfødt. Forhåpentligvis vil evt. medisin hjelpe mot dette. 
Det som hjelper meg sånn noenlunde, selv om det ikke er en langvarig mirakelkur er å gå 2 timers tur hver dag. 
Kom deg ut i dagslys også, og få d.vitaminer. 
 

Anonymkode: 8b9fc...a55

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har lyst til å svare deg, selv om jeg ikke helt hva jeg skal svare. Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan det føles for det gjør jeg jo ikke, men jeg kjenner meg igjen i innlegget ditt (er psykisk syk og har vert lenge i psykiatrien). Hva har hjulpet deg før når det har vert slik som dette? 

Jeg tenker det krever utrolig mye å jobbe med seg selv, og ut i fra det du skriver har jeg inntrykk av at du har kommet langt fra der du var før til her du er nå. Tenker og jeg ser mye du klarer, selv om du kanskje ikke mestrer livet slik du helst ønsker så mestrer du fortsatt livet, bare på en annen måte. Du klarer å ha fokuset på barna selv om depresjonen er der. Du har blitt flinkere til å håndtere det du står i. Kjenner meg igjen i redselen for tilbakefall, for meg har det hjulpet å tenke at all den harde jobbingen ikke vil være forgjeves om det skulle skje for da kan jeg bruke de metodene og mestrings strategiene jeg har lært meg, og den erfaringen jeg har fra tidligere. Vet ikke om det kan være til hjelp for deg og, det er en veldig skremmende tanke og det er bra å være bevisst på tegn til tilbakefall men får man det vil det ikke si at man er tilbake på start (tenker jeg).

Anonymkode: acf5c...1b8

Takk. Du har jo rett i det du sier. At et tilbakefall vil forhåpentligvis ikke være like alvorlig eller langvarig for jeg har jo kommet meg langt og lært meg bedre måter å håndtere ting på. Min behandler sier at tilbakefall vil komme, men målet er at det skal bli sjeldnere og ikke like alvorlig. At jeg heller kommer inn til en mer forebyggende innleggelse slik jeg gjorde sist gang framfor at det har skjedd en masse i forkant. At jeg kommer inn før jeg er på randen til selvmord. Glad jeg har henne til støtte. Tror ikke jeg hadde levd nå hadde det ikke vært for henne. Selv om hun mener det er jeg som har gjort jobben så mener nå jeg at det er like mye henne og de ansatte på avdelingen for de har vært der i lange og mange perioder når jeg ikke har klart å ta vare på meg selv. 

Er kanskje viktig å akseptere at tilbakefall vil komme? Samtidig er jeg redd for at jeg har både mitt beste nivå nå. Det er fortsatt ikke godt nok til at jeg føler det er mulig å håndtere i lengden. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er også deprimert. Jeg har ikke barn, men jeg vet hvordan det er. Har hatt tilbakefallende i mange år. Har ingenting på stell, sånn egentlig. Er liksom avhengig av folk rundt meg som vil stille opp og jeg skammer meg pga at jeg er voksen nå. Er ganske ung, men likevel...mange i min alder har ting på stell nå. 
Har en psykisk diagnose, og skal nå utredes for tilleggsdiagnose som også er medfødt. Forhåpentligvis vil evt. medisin hjelpe mot dette. 
Det som hjelper meg sånn noenlunde, selv om det ikke er en langvarig mirakelkur er å gå 2 timers tur hver dag. 
Kom deg ut i dagslys også, og få d.vitaminer. 
 

Anonymkode: 8b9fc...a55

Uff, ja det er tungt når det er slik. Uansett om en har barn eller ikke. På den ene siden er det ufattelig tungt å ha barn når en er syk, mens på den andre siden så gir jo det meg noe jeg MÅ bli frisk for. Og noe som gir meg kjærlighet når jeg ikke er for langt nede. Når jeg er for langt nede klarer jeg ikke kjenne på den kjærligheten, men ansvarsfølelsen er der uansett. De er jo mine barn. 

Så bra at du klarer å gå tur. Jeg trener en del selv og det er veldig viktig for meg også. 

Anonymkode: fc5ad...e51

[AnonymBruker]

At jeg har nådd mitt beste nivå nå skulle det stå. ***

Anonymkode: fc5ad...e51

[AnonymBruker]

Å bli frisk er for øvrig ikke noe jeg kan ha som mål. Men å bli friskere. Det er det jeg håper på. 

Anonymkode: fc5ad...e51

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å bli frisk er for øvrig ikke noe jeg kan ha som mål. Men å bli friskere. Det er det jeg håper på. 

Anonymkode: fc5ad...e51

Jeg forstår godt at du ønsker å bli friskere! Men i mellomtiden er det greit å prøve å akseptere at akkurat nå er det slik det er, altså ikke så bra. Senk skuldrene og gjør det som er mest lystbetont eller som gir minst smerte. Det vil bli bedre ❤

Anonymkode: 24ef4...ea2

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår godt at du ønsker å bli friskere! Men i mellomtiden er det greit å prøve å akseptere at akkurat nå er det slik det er, altså ikke så bra. Senk skuldrene og gjør det som er mest lystbetont eller som gir minst smerte. Det vil bli bedre ❤

Anonymkode: 24ef4...ea2

Det er nok viktig det du sier. Og avgjørende for å holde motet oppe. 

Anonymkode: fc5ad...e51

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk. Du har jo rett i det du sier. At et tilbakefall vil forhåpentligvis ikke være like alvorlig eller langvarig for jeg har jo kommet meg langt og lært meg bedre måter å håndtere ting på. Min behandler sier at tilbakefall vil komme, men målet er at det skal bli sjeldnere og ikke like alvorlig. At jeg heller kommer inn til en mer forebyggende innleggelse slik jeg gjorde sist gang framfor at det har skjedd en masse i forkant. At jeg kommer inn før jeg er på randen til selvmord. Glad jeg har henne til støtte. Tror ikke jeg hadde levd nå hadde det ikke vært for henne. Selv om hun mener det er jeg som har gjort jobben så mener nå jeg at det er like mye henne og de ansatte på avdelingen for de har vært der i lange og mange perioder når jeg ikke har klart å ta vare på meg selv. 

Er kanskje viktig å akseptere at tilbakefall vil komme? Samtidig er jeg redd for at jeg har både mitt beste nivå nå. Det er fortsatt ikke godt nok til at jeg føler det er mulig å håndtere i lengden. 

Ja, tenker det kan hjelpe mye å bare endre måten man tenker på. Er selvfølgelig ikke lett å endre tankemønster etter mange år der kanskje aller fleste tanker er basert på depressive tanker og negativititet, destruktivitet og selvhat. Det skal mye til, men har inntrykk av at du har god selvinnsikt ut i fra det du skriver, og det er i alle fall en god start til å endre måten en tenker på. Livet er jo ingen rett linje uansett hvem man er eller hva man gjør, og det er jo ennå vanskeligere når man har slitt over lengre tid i tillegg til at psyken ødelegger det hele ennå mer. Så bra du har en slik behandler. Tenker det er noe av det viktigste, i tillegg til det å jobbe mot å bli bedre selv, er at man har en behandler som ser en, støtter og som man føler hjelper, og tenker kan hjelpe en videre.

Ville kanskje endret setningen litt: Tilbakefall kan skje. Har i alle fall hjulpet å tenke at uansett hvor sannsynlig det er at jeg vil få tilbakefall betyr det jo ikke at det vil komme et tilbakefall, og kommer det så takler jeg det når det kommer. Tilbakefall betyr jo sjeldent at det blir like ille eller verre enn når man var på sitt sykeste, noen ganger tar man kanskje bare noen skritt tilbake. Andre ganger kan det føles som at alt var forgjeves, selv om det ikke var det fordi man ser alt i lys av det en føler, er jo gjerne slik man tenker i en depresjon. Vet ikke om dette blir litt kjisé, men er i alle fall den måten å tenke på som har endret en del for meg så ville bare dele.

Anonymkode: acf5c...1b8

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, tenker det kan hjelpe mye å bare endre måten man tenker på. Er selvfølgelig ikke lett å endre tankemønster etter mange år der kanskje aller fleste tanker er basert på depressive tanker og negativititet, destruktivitet og selvhat. Det skal mye til, men har inntrykk av at du har god selvinnsikt ut i fra det du skriver, og det er i alle fall en god start til å endre måten en tenker på. Livet er jo ingen rett linje uansett hvem man er eller hva man gjør, og det er jo ennå vanskeligere når man har slitt over lengre tid i tillegg til at psyken ødelegger det hele ennå mer. Så bra du har en slik behandler. Tenker det er noe av det viktigste, i tillegg til det å jobbe mot å bli bedre selv, er at man har en behandler som ser en, støtter og som man føler hjelper, og tenker kan hjelpe en videre.

Ville kanskje endret setningen litt: Tilbakefall kan skje. Har i alle fall hjulpet å tenke at uansett hvor sannsynlig det er at jeg vil få tilbakefall betyr det jo ikke at det vil komme et tilbakefall, og kommer det så takler jeg det når det kommer. Tilbakefall betyr jo sjeldent at det blir like ille eller verre enn når man var på sitt sykeste, noen ganger tar man kanskje bare noen skritt tilbake. Andre ganger kan det føles som at alt var forgjeves, selv om det ikke var det fordi man ser alt i lys av det en føler, er jo gjerne slik man tenker i en depresjon. Vet ikke om dette blir litt kjisé, men er i alle fall den måten å tenke på som har endret en del for meg så ville bare dele.

Anonymkode: acf5c...1b8

Takk for at du deler. Virker som du har hatt det ganske tøft du også, men kommet ganske langt. 

Ja ang selvinnsikt sa min behandler da jeg var på avdelingen forrige uke at jeg har jo en helt annen selvinnsikt nå enn for to-tre år siden. Tror kanskje jeg er litt blind for hvor ille jeg faktisk har vært. Siden jeg får så tilbakemeldinger på hvor langt jeg har kommet og da spesielt det siste året. Så når jeg blir overveldet av de mørke tankene så glemmer jeg at det tross alt har vært verre. Vet ikke helt om jeg følte meg verre eller ikke, men situasjonen min og mine forutsetninger var verre. For ett år så jeg ikke noe som helst håp, mens nå glimter det til innimellom. Nå er det morgen og da føler jeg meg ofte bedre enn på kvelden. Og jeg kjenner jeg gleder meg til å flytte snart. 

 

Anonymkode: fc5ad...e51