Vil ikke være mamma

[Cordelia]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg avsluttet hjelpen der å kan ikke dra tilbake. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Du skylder barna dine å ta den fighten. Gå til fastlegen igjen og få henvisning. Slik det er nå, tenker du ikke klart.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, tussi84 skrev:

Hva har du tenkt til å gjøre? Ta livet ditt? Barna dine kommer til å bli traumatisert resten av livet. 

Jeg har mistet noen på den måten. Vedkommende hadde depresjon og angst. To av de nærmeste slektningene fant han hengt. Det synet er med dem før alltid, og følesen av å miste noen på den måten er helt jævlig. Det er ikke som en vanlig sorg. Det er mye mer komplisert, og en del klarer heller aldri å komme over at noen valgte å forlate livet.

Det du skal gjøre er å søke hjelp. Legg deg inn frivillig om du må, gå til psykolog, ta medisiner evt osv. Du må gi det tid. 2 mnd med behandling holder ikke. Du må være tålmodig.

 

 

Jeg avsluttet behandlingen å har ikke mer tilbud der, så er ikke så mye jeg får gjort. Jeg har ikke krefter til å kjempe lengere. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

[SoWhat?]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Snakket med faren som også er min samboer å han bryr seg ikke så mye, eller han gir i hverfall ikke uttrykk for det, jeg er helt alene å jeg klarer ikke livet. 

Grunnen til at jeg ikke fortjener dem er at jeg vet ikke om jeg er gla i dem lengere, jeg gjør alt jeg skal gjøre men alt er bare for vanskelig. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Du skriver i HI at du tenker på hvordan de vil ta det, og at de er avhengige av deg. Så du bryr deg så absolutt. Du bør gå til fastlegen din og ta opp dette. Du har det virkelig ikke bra, og jeg tror ikke at du klarer å tenke helt rasjonelt på alt nå. Det er ikke din skyld, dette er ikke noe du har valgt. 

Syns det er veldig rart at ikke mannen ser alvoret her. Har du familie du kan snakke med? En mor, får eller søsken? Du bør ikke sitte alene med disse tankene og følelsene! Og du trenger hjelp. Selv om du følte det ikke hjalp sist, så kan du få det. 

[Cordelia]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg avsluttet behandlingen å har ikke mer tilbud der, så er ikke så mye jeg får gjort. Jeg har ikke krefter til å kjempe lengere. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Selvfølgelig har du krefter til det. Det er bare hjernen som stenger for deg. Den påvirker kroppen også. Prøv igjen. Ring Mental Helses hjelpetelefon: 116 123

You can do it!

[AnonymBruker]

3 minutter siden, tussi84 skrev:

Men du gir jo opp for lett. 

Ja jeg er egentlig enig, men jeg har kjempet hele livet, å jeg burde tenkt meg om før jeg fikk barn, jeg var skadet av oppveksten å burde aldri fått dem, men jeg var for ung å naiv til å skjønne det da, kroppen har sagt stopp. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

[AnonymBruker]

Du beskriver klassiske symptomer på en alvorlig depresjon. Jeg har vært der selv og det var jævlig. Jeg trodde alle (og særlig barna mine) ville få det bedre om jeg forsvant ut fra livet deres. Ingen kunne forandre det eller snakke meg bort i fra det, trodde jeg. Og den første psykologen jeg gikk til hjalp meg ikke i det hele tatt. Og da tenkte jeg at dette ikke var noe for meg og at jeg like så godt kunne gi opp alt. Så fikk jeg en ny psykolog og da forandre alt seg. Hun så meg, hun så problemet mitt og klarte å komme inn på meg. Jeg takker henne for at jeg er kvitt depresjonen og elsker å være sammen med barna mine og gjøre en forskjell i livet deres. 

Be om hjelp. Selv om det ikke føles sånn nå, så kan du bli kvitt denne vonde følelsen.

Anonymkode: 6c06b...3e2

[SoWhat?]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg er egentlig enig, men jeg har kjempet hele livet, å jeg burde tenkt meg om før jeg fikk barn, jeg var skadet av oppveksten å burde aldri fått dem, men jeg var for ung å naiv til å skjønne det da, kroppen har sagt stopp. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Du har nok kjempet lenge, så jeg er ikke enig i at du har gitt opp for lett. Ingen kommer dit du er nå uten å ha hatt det utrolig vanskelig over tid. Jeg tror alle her forstår det, men det er ikke så lett å gi råd eller å skrive det riktige når noen er i en sånn krise. 

Men du må snakke med noen på barnas vegne. Det er du nødt for, og da tenker jeg at BV kan være en idé?  For barna dine vil få problemer med dette, og de vil trenge hjelp. Kan du sørge for at de får det? Snakk med noen som kan gi deg råd og hjelp i forhold til barna. Det er du nødt til å gjøre. Siden du spurte om det i HI. 

[Cordelia]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du beskriver klassiske symptomer på en alvorlig depresjon. Jeg har vært der selv og det var jævlig. Jeg trodde alle (og særlig barna mine) ville få det bedre om jeg forsvant ut fra livet deres. Ingen kunne forandre det eller snakke meg bort i fra det, trodde jeg. Og den første psykologen jeg gikk til hjalp meg ikke i det hele tatt. Og da tenkte jeg at dette ikke var noe for meg og at jeg like så godt kunne gi opp alt. Så fikk jeg en ny psykolog og da forandre alt seg. Hun så meg, hun så problemet mitt og klarte å komme inn på meg. Jeg takker henne for at jeg er kvitt depresjonen og elsker å være sammen med barna mine og gjøre en forskjell i livet deres. 

Be om hjelp. Selv om det ikke føles sånn nå, så kan du bli kvitt denne vonde følelsen.

Anonymkode: 6c06b...3e2

Dette TS!!

[AnonymBruker]

1 time siden, SoWhat? skrev:

Du skriver i HI at du tenker på hvordan de vil ta det, og at de er avhengige av deg. Så du bryr deg så absolutt. Du bør gå til fastlegen din og ta opp dette. Du har det virkelig ikke bra, og jeg tror ikke at du klarer å tenke helt rasjonelt på alt nå. Det er ikke din skyld, dette er ikke noe du har valgt. 

Syns det er veldig rart at ikke mannen ser alvoret her. Har du familie du kan snakke med? En mor, får eller søsken? Du bør ikke sitte alene med disse tankene og følelsene! Og du trenger hjelp. Selv om du følte det ikke hjalp sist, så kan du få det. 

Han er ikke en person som man kan prate med om vanskelige til, han blir mer irritert hvis jeg forteller hvordan jeg har det. Mamman min er alvorlig psykisk syk,også mitt søsken, så jeg har ingen å prate med.  

Jeg har det så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde ut en mnde til, hver dag blir bare verre å verre. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

[AnonymBruker]

Hei du. Jeg har ikke lest hele tråden først og fremst. 

Jeg er en mor som for tre år siden ble så syk at jeg ble innlagt og barna flyttet til sin far. Først nå i sommer begynte de å overnatte hos meg igjen. Jeg har gjennom denne tiden vært så dårlig at jeg ikke har klart å savne de, har følt de er en byrde samtidig som jeg har hatt nattesvart samvittighet, har vært overbevist om at de har det bedre uten meg osv. Kan derfor relatere til tankene du har nå. Når man er så syk og dårlig så blir det fryktelig tungt å være mamma. 

Men det er hjelp å få. Det er sykdommen din som snakker. Det vet jeg for jeg begynner å bli bedre og nå savner jeg dem, jeg synes det er så fint når jeg har samvær med de og de er så glade for å ha fått meg litt mer tilbake. Er enda langt fra at de kan bo hos meg og vet ikke om jeg kan ha de 50% noen gang da tåleevnen min er lav. Men jeg har fått tilbake følelsen av at de er det som gir meg mest glede og jeg VET at de trenger meg og hadde slitt veldig hvis jeg tok livet mitt slik jeg egentlig ville, planla og forsøkte. 

Barna dine trenger deg. De gjør virkelig det. Men mulig det krever for mye av deg å være heltidsmor. I hvert fall for en periode. 

Anonymkode: 548e2...7b1

[SoWhat?]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han er ikke en person som man kan prate med om vanskelige til, han blir mer irritert hvis jeg forteller hvordan jeg har det. Mamman min er alvorlig psykisk syk,også mitt søsken, så jeg har ingen å prate med.  

Jeg har det så vondt at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde ut en mnde til, hver dag blir bare verre å verre. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Du fikk et svar tidligere så jeg om at du kunne ringe Mental Helse sin telefon. Jeg syns du bør gjøre det  Syns ikke at du skal sitte alene med dette. Du er nødt til å snakke med noen. Ser du har fått svar fra ei som har vært i en vanskelig situasjon angående barna selv. Håper inderlig at et eller flere av svarene her kan hjelpe deg! 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, SoWhat? skrev:

Du fikk et svar tidligere så jeg om at du kunne ringe Mental Helse sin telefon. Jeg syns du bør gjøre det  Syns ikke at du skal sitte alene med dette. Du er nødt til å snakke med noen. Ser du har fått svar fra ei som har vært i en vanskelig situasjon angående barna selv. Håper inderlig at et eller flere av svarene her kan hjelpe deg! 

Ja kommer til å ta til meg mange av rådene her, jeg skal ta en prat til med samboer å se om vi kan ta en ordentlig prat om dette. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

[SoWhat?]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ja kommer til å ta til meg mange av rådene her, jeg skal ta en prat til med samboer å se om vi kan ta en ordentlig prat om dette. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

Så bra. Jeg håper virkelig at han vil lytte og forstå. 

[Kim123]

Hva med å gi hovedomsorgen til far, også har du de annenhver helg og 1 dag i uka?

Du sier at barna dine er sterke å kommer over det. Svaret er NEI, de kommer aldri til å komme over det. En mamma som frivillig forlater barna, er ett sår som aldri blir lukket.

[AnonymBruker]

Spørs om du tar til deg noe i den depresjonen du er i nå, men jeg prøver allikevel: faren min tok livet av seg da jeg var barn. Min kjærestes mor tok livet av seg da han var ung voksen. Vi har ellers hatt vidt forskjellige liv og oppvekster. Men vi har begge slitt med depresjon, mindreverdsfølelse, litt for mye alkohol/rus i perioder. Ingen av oss har fått til noe særlig i livet. Vi har begge slitt med å føle seg utenfor og annerledes enn andre mennesker. Jeg kunne fortsatt å ramse opp de negative konsekvensene.

Er du dårlig burde du ta deg time-out fra forpliktelser så lenge du trenger. Men hold deg i livet. Du trenger ikke engang ha noe kvalitetsliv. Bare vær i livet til de er godt voksne ihvertfall.

Anonymkode: aec63...706

[AnonymBruker]

Først vil jeg si at du høres ut som en flott og omsorgsfull mamma for barna dine ❤️ Hva er det som gjør situasjonen din vanskelig? Får du nok hjelp av mannen i huset? Bidrar han med barna? Jobber du mye? Er du utbrent? 

Hvis du reiser fra barna dine vil barna føle en bunnløs sorg. Noe som vil prege de for alltid. Du sier du selv ikke har hatt en god barndom.. og det er trist å høre. Men nå er du voksen og du har mulighet til å gi dine barn en god barndom ❤️ Grip den muligheten du har fått med begge hendene. 

Om du reiser.. vil du en dag kjenne på savnet, på smerten når du kommer til deg selv og skjønner hva du har gjort.. 

du sier du sliter psykisk. Du kan be fastlegen skaffe en god psykolog der du får tømt deg for alle bekymringer, smerter og plager.. kanskje kan du også få noen medisiner som hjelper deg over kneiken. 

Alle oss mødre føler oss sliten og ubrukelige mødre til tider.. da mener jeg ALLE!! Du sier barna er avhengig av deg.. det er fordi du gir de kjærlighet og tar godt vare på de ❤️ Du betyr alt for de. 

Livet er ikke en dans på roser for noen.. det er kun på sosiale medier.. og ikke virkeligheten hos folk flest. 

Kan du sette ned kravene? Få mannen mer på banen? Komme deg ut å møte venner, trene eller gjøre ting for deg selv? 

Å være mamma er en fulltidsjobb.. det er krevende, mye bekymringer, en blir sliten, en mister seg selv litt, alt dreier seg OL barna og få hjulet til å gå rundt. 

Jeg jobber i barnehage, og møter mange foreldre hver dag som er verdens beste foreldre..❤️  men som er sliten, lite søvn, samlivsbrudd, og ulike livssituasjoner.. mange er på bånn og besteforeldre må stille opp i tøffe perioder. Så går periodene over når de får hjelp og får samlet seg på beina igjen. Dette er ingen skam eller tabu. Dette er normalen for de aller fleste. 

Håper du tar til deg alle gode rådene her inne. Du er ei sterk og flink mamma ❤️ Dette klarer du!! 

Heier på deg ❤️

Anonymkode: b5d64...8c1

[Cordelia]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja kommer til å ta til meg mange av rådene her, jeg skal ta en prat til med samboer å se om vi kan ta en ordentlig prat om dette. Hi

Anonymkode: 2540d...8ca

[_popcorn_]

Kjære trådstarter,

Jeg må dessverre stenge tråden din fordi vi ikke tillater at man skriver om selvmordstanker på Kvinneguiden. Dette er ikke for å tabubelegge disse følelsene, men fordi vi ikke kan vite hvem som har kompetanse til å hjelpe og hvilke svar som kan være skadelige (les mer her om hvorfor vi har denne regelen). 

Vi vil oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

_popcorn_, mod